Kvinnelige prester. Dialogen, del 41. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13. Les del 14. Les del 15. Les del 16. Les del 17. Les del 18. Les del 19. Les del 20. Les del 21. Les del 22. Les del 23. Les del 24. Les del 25. Les del 26. Les del 27. Les del 28. Les del 29. Les del 30. Les del 31. Les del 32. Les del 33. Les del 34. Les del 35.
Most Hmong churches in the world ordain women. The Hmong congregations inside the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod do not. Rev. Dr. Bounkeo Lor, who leads them, says other Hmong churches have called his a cult church for it.
Av Elias Solbak Årnes · Answers given in writing by Rev. Dr. Bounkeo Lor, President of the Hmong Evangelical Lutheran Church · 23 August 2026, revised 25 August, completed 4 September, master copy of 7 September 2026
In part 1 of this series, Mantelen laid the decisive texts on the table and invited men who hold the Church’s historic teaching to answer in public and in full. Since then, female priests of the Nordic folk churches and pastors who hold the historic view have answered one another, part by part.
He brings something no one else in the series has brought: a church body where the practice he defends is the minority position among his own people. Most Hmong churches ordain women. His do not. That is the question we put to him first.
His answers stand below in full, word for word, in his own English. Beneath each answer stands our Norwegian translation, as it will read in the published article.
Culture or Christ
QUESTION: Hmong tradition already gives men authority in the family and community. How do you show that your church’s practice comes from Christ rather than simply repeating your inherited culture?
Hmong tradition naturally bestows a distinct leadership role upon men within the family and community. Our vital challenge as a church is to demonstrate that our practices are deeply rooted in Christ’s teachings, rather than mere adherence to inherited cultural patterns.
Within Hmong families, while men and women are recognized as equals, the functional leadership is typically vested in the man, guiding the family both physically and spiritually. This principle resonates widely, embraced by believers and non-believers alike. To those outside our culture, this may appear as male dominance, but within the Hmong context, it signifies a profound understanding of complementary roles. For instance, Hmong men traditionally bear the primary responsibility for the family’s material support through external labor, while women are instrumental in nurturing the home and fostering unity. Both men and women are essential, their distinct contributions working in tandem for the flourishing of the family and the broader community.
Globally, most Hmong churches readily embrace women in pastoral ministry. Simultaneously, the cultural expectation of submission to her husband’s authority at home presents a significant challenge. This raises critical questions: Does this marital submission become an insurmountable barrier to her ministry? If so, how can she fully embrace her calling as a faithful servant of Christ? Can a woman dedicate her entire heart to serving the Lord if she is not submitting to her husband’s authority? Conversely, if she is required to submit, can she truly exercise her pastoral calling to its fullest potential within the church? These are profound questions that Hmong women in ministry must navigate. Consequently, some Hmong women serving as Pastors have chosen to remain unmarried, ensuring their complete freedom to serve the Lord and their church members without the complexities of marital authority.
While these defined gender roles may seem unconventional to those outside the Hmong culture, they are deeply integral and uniquely suited to our people. We have upheld this tradition for generations. As Christians, we believe these principles are divinely ordained, not merely human constructs, aligning with biblical truth. (Ephesians 5:23; 1 Corinthians 11:3; and Ephesians 1:22-23).
The roles of men and women are clearly distinguished within the Hmong community. While instances of abuse can occur due to human sinfulness, the prevailing norm in Hmong families is a clear understanding of distinct roles for men, women, children, and parents. This aligns with the biblical principle that Christ is the head of the church, and man is the head of the family.
While many Hmong women serve as pastors, drawing from biblical perspectives that affirm equality in God’s image, this is not the practice within the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod (WELS).
For the WELS, our practice of not allowing women to serve as pastors is rooted in biblical interpretation, not a mere replication of inherited culture or external influences. Based on scripture, we believe God has established a clear principle for gender roles in leadership: to treat women with equality in their inherent value, but to assign the role of leadership in the church to men, mirroring the relationship between Christ and His Church – Christ as the head of the Church, and man as the head of the woman.
På norsk
Hmong-tradisjonen gir naturlig mannen en egen lederrolle i familien og i lokalsamfunnet. Vår viktigste utfordring som kirke er å vise at praksisen vår er dypt forankret i Kristi lære, og ikke bare følger nedarvede kulturmønstre.
I hmong-familier regnes menn og kvinner som likeverdige, men det praktiske lederansvaret ligger som regel hos mannen, som leder familien både materielt og åndelig. Dette prinsippet står sterkt, og både troende og ikke-troende slutter opp om det. For dem som står utenfor kulturen vår, kan det se ut som mannsdominans, men i hmong-sammenheng er det uttrykk for en dyp forståelse av at rollene utfyller hverandre. Hmong-menn har tradisjonelt hovedansvaret for å forsørge familien gjennom arbeid utenfor hjemmet, mens kvinnene bærer hjemmet og holder familien sammen. Begge deler er nødvendig, og de to bidragene virker sammen til beste for familien og for fellesskapet.
På verdensbasis tar de fleste hmong-kirker uten videre imot kvinner i prestetjeneste. Samtidig utgjør den kulturelle forventningen om å underordne seg mannens myndighet hjemme en betydelig utfordring. Det reiser noen avgjørende spørsmål: Blir denne underordningen i ekteskapet en uoverstigelig hindring for tjenesten hennes? Og i så fall, hvordan kan hun gå helt inn i kallet sitt som en trofast Kristi tjener? Kan en kvinne gi hele sitt hjerte til Herrens tjeneste dersom hun ikke underordner seg mannens myndighet? Og motsatt: dersom hun må underordne seg, kan hun da virkelig utøve prestekallet sitt fullt ut i kirken? Dette er dyptgripende spørsmål som hmong-kvinner i tjeneste må finne veien gjennom. Derfor har noen hmong-kvinner som tjener som prester valgt å forbli ugift, for å ha full frihet til å tjene Herren og menighetsmedlemmene sine uten det kompliserte spørsmålet om myndighet i ekteskapet.
Selv om disse tydelige kjønnsrollene kan virke uvanlige for dem utenfor hmong-kulturen, er de dypt integrerte og passer vårt folk. Vi har holdt fast på denne tradisjonen i generasjoner. Som kristne tror vi at disse prinsippene er gitt av Gud, ikke bare menneskelige konstruksjoner, og at de stemmer med bibelsk sannhet. (Ef 5,23; 1 Kor 11,3; og Ef 1,22–23).
Rollene til menn og kvinner er klart atskilt i hmong-fellesskapet. Overgrep kan forekomme fordi mennesker er syndige, men det normale i hmong-familier er en klar forståelse av ulike roller for menn, kvinner, barn og foreldre. Dette stemmer med det bibelske prinsippet om at Kristus er kirkens hode, og mannen er familiens hode.
Mange hmong-kvinner tjener som prester, med utgangspunkt i bibelske perspektiver som slår fast at vi er like i Guds bilde, men dette er ikke praksis i Wisconsin Evangelical Lutheran Synod (WELS).
For WELS er praksisen med ikke å la kvinner tjene som prester forankret i bibeltolkning, ikke i en gjentakelse av nedarvet kultur eller av påvirkning utenfra. Ut fra Skriften tror vi at Gud har fastsatt et klart prinsipp for kjønnsroller i ledelse: å møte kvinner som likeverdige i egenverd, men å legge ledelsen i kirken til menn, som et bilde på forholdet mellom Kristus og hans kirke, med Kristus som kirkens hode og mannen som kvinnens hode.
«Consequently, some Hmong women serving as Pastors have chosen to remain unmarried, ensuring their complete freedom to serve the Lord and their church members without the complexities of marital authority.»
Deborah
QUESTION: Deborah exercised real authority in Israel. What does her role permit, and why does it not settle the question of the pastoral office?
In my perspective, the story of Deborah is significant, yet it does not definitively settle the question of pastoral office for Hmong women. Like many Hmong ladies, Deborah likely navigated immense pressure from cultural norms, even while upholding biblical principles. She was empowered to fully exercise her calling, but this likely involved acknowledging cultural expectations alongside divine mandates. The New Testament principles, such as man being the head of the woman and the family, are not foreign concepts that Deborah would have been unaware of. I believe she carried out her daily life guided by these biblical principles from God’s moral law. This might explain why she sought assistance from Barak when communicating with men in the community. Her leadership, therefore, may not have been an act of serving the Lord without submitting to men’s authority as the head of the family or the head of women, but rather a divinely appointed role that operated within the existing cultural and biblical framework.
På norsk
Slik jeg ser det, er fortellingen om Debora viktig, men den avgjør ikke spørsmålet om prestetjeneste for hmong-kvinner. Som mange hmong-kvinner møtte nok Debora et sterkt press fra kulturelle normer, samtidig som hun holdt fast på bibelske prinsipper. Hun fikk full anledning til å utøve kallet sitt, men det innebar trolig at hun tok hensyn til kulturelle forventninger ved siden av Guds oppdrag. Prinsippene i Det nye testamentet, som at mannen er kvinnens og familiens hode, er ikke fremmede tanker som Debora ville vært ukjent med. Jeg tror hun levde det daglige livet sitt etter disse bibelske prinsippene fra Guds moralske lov. Det kan forklare hvorfor hun søkte hjelp hos Barak når hun skulle tale med menn i lokalsamfunnet. Lederskapet hennes var derfor kanskje ikke en tjeneste for Herren uten å underordne seg menns myndighet som familiens hode eller kvinnens hode, men snarere en rolle innsatt av Gud som virket innenfor den kulturelle og bibelske rammen som fantes.
The passages
QUESTION 1: Which Bible passages settle the question of women’s ordination for you?
1 Ti 2:11–15. A woman should learn in quietness and full submission. I do not permit a woman to teach or to assume authority over a man; she must be quiet. For Adam was formed first, then Eve. And Adam was not the one deceived; it was the woman who was deceived and became a sinner. But women will be saved through childbearing, if they continue in faith, love and holiness with propriety.
Notes: In this passage, the role of women is based on creation, not local circumstances in Ephesus.
Women should remain silent in the churches. They are not allowed to speak, but must be in submission, as the law says. If they want to inquire about something, they should ask their own husbands at home; for it is disgraceful for a woman to speak in the church. (1 Co 14:34–35)
Wives, submit yourselves to your own husbands as you do to the Lord. For the husband is the head of the wife as Christ is the head of the church, his body, of which he is the Savior. Now as the church submits to Christ, so also wives should submit to their husbands in everything. Eph 5:22–24. This passage does not specifically address women pastors, but it does give men the leadership role.
På norsk
1 Tim 2,11–15. En kvinne skal lære i stillhet og full underordning. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å ta myndighet over en mann; hun skal være stille. For Adam ble formet først, så Eva. Og Adam ble ikke bedratt; det var kvinnen som ble bedratt og ble en synder. Men kvinner skal bli frelst gjennom barnefødselen, dersom de blir værende i tro, kjærlighet og hellighet med sømmelighet.
Merknad: I dette avsnittet er kvinnens rolle begrunnet i skapelsen, ikke i lokale forhold i Efesos.
Kvinner skal tie i menighetene. De har ikke lov til å tale, men skal underordne seg, slik loven sier. Vil de lære noe, skal de spørre sine egne menn hjemme; for det er en skam for en kvinne å tale i menigheten. (1 Kor 14,34–35)
Dere koner, underordne dere deres egne menn som for Herren. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode, hans kropp, som han er frelser for. Og slik kirken underordner seg Kristus, slik skal også konene underordne seg sine menn i alt. Ef 5,22–24. Dette avsnittet handler ikke direkte om kvinnelige prester, men det gir mennene lederrollen.
TEKSTENE HAN VISER TIL, I MANTELEN NT
1 Timoteus 2,11–15 (MANTELEN NT)
En kvinne skal lære i stillhet med all underordning. Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, deretter Eva. Og Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble bedratt og er kommet i overtredelse. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen, dersom de blir værende i tro og kjærlighet og helliggjørelse med sindighet.
1 Korinter 14,34–35 (MANTELEN NT)
Kvinnene deres skal tie i menighetene; for det er ikke tillatt dem å tale, men de skal underordne seg, slik også loven sier. Men hvis de ønsker å lære noe, skal de spørre sine egne menn hjemme; for det er skammelig for kvinner å tale i menigheten.
Efeserne 5,22–24 (MANTELEN NT)
Dere koner, underordne dere deres egne menn som for Herren. For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode; og han selv er kroppens frelser. Men likesom menigheten underordner seg Kristus, slik skal også konene underordne seg sine egne menn i alle ting.
Head coverings
QUESTION 2: What makes these passages binding for all time, when other instructions from Paul, such as head coverings in 1 Cor 11, are read as bound to their era?
As noted in the provided document, the verses in question should be understood considering the cultural patterns and circumstances of the Corinthian church.
Concerning 1 Corinthians 11, the instructions about head coverings in verses 2–16 are different from the teaching about the Lord’s Supper in verses 17–34. Paul’s concern was not merely outward appearance, but the way Christian men and women honored God, respected one another, and conducted themselves within their community.
In first-century Corinth, head coverings carried cultural meaning. They could communicate modesty, marital respectability, honor, and proper conduct in public worship. Because of this, Paul’s teaching addressed a visible practice that affected how believers were viewed and how order and mutual respect were maintained in the church. The document explains that this should be understood as a temporary, culture-sensitive custom rather than a universal symbol required in every culture and time.
The enduring biblical principle is that men and women are equally valued before God and should honor Him in the way they worship and relate to one another. Cultural expressions may differ, but believers should seek to promote modesty, respect, humility, order, and unity in the church.
A helpful example can be found in the Hmong community. In some Hmong settings, women may wear traditional clothing or dress modestly in a particular way when attending church, weddings, funerals, or community gatherings. This clothing may communicate respect for elders, family, the church, and the importance of the occasion. It is not a symbol of lesser worth, nor does it make someone more spiritual. Rather, it may serve as a culturally understood expression of honor, dignity, and mutual respect.
In the same way, Paul’s instruction about head coverings addressed what communicated honor and proper conduct in Corinthian culture. If a head covering does not carry that same meaning in another culture today, the church may apply the underlying biblical principles differently. The goal is not to enforce one outward form in every place, but to worship God in ways that clearly reflect respect, modesty, and love for others in that community.
The latter part of 1 Corinthians 11:17–34, however, addresses a different issue: the Lord’s Supper. Paul rebukes the Corinthians because some believers were eating and drinking selfishly while poorer members were being neglected or left out. This is not primarily a cultural dress instruction; it is a direct call to examine oneself, honor Christ’s sacrifice, and participate in communion with love and concern for the whole body of Christ.
In summary, the head-covering instruction in 1 Corinthians 11 should be considered within its Corinthian cultural context, while its underlying principles remain valuable for believers today. Christians should seek to honor God, respect one another, maintain modesty and order, and avoid practices that create unnecessary dishonor or division within their culture and church community.
På norsk
Som nevnt i dokumentet jeg fikk, bør de aktuelle versene forstås i lys av de kulturelle mønstrene og forholdene i menigheten i Korint.
Når det gjelder 1 Korinter 11, er instruksene om hodeplagg i versene 2–16 noe annet enn undervisningen om nattverden i versene 17–34. Paulus var ikke bare opptatt av det ytre, men av måten kristne menn og kvinner æret Gud på, viste hverandre respekt og oppførte seg i sitt fellesskap.
I Korint i det første århundret hadde hodeplagg kulturell betydning. De kunne uttrykke sømmelighet, ekteskapelig anstendighet, ære og rett opptreden i den offentlige gudstjenesten. Derfor gjaldt Paulus’ undervisning en synlig praksis som påvirket hvordan de troende ble sett på, og hvordan orden og gjensidig respekt ble opprettholdt i menigheten. Dokumentet forklarer at dette bør forstås som en midlertidig, kulturbetinget skikk og ikke som et universelt symbol som kreves i enhver kultur og tid.
Det varige bibelske prinsippet er at menn og kvinner har samme verdi for Gud og skal ære ham i måten de tilber og forholder seg til hverandre på. De kulturelle uttrykkene kan variere, men de troende bør arbeide for sømmelighet, respekt, ydmykhet, orden og enhet i menigheten.
Et nyttig eksempel finnes i hmong-samfunnet. I noen hmong-sammenhenger kan kvinner bære tradisjonelle klær eller kle seg sømmelig på en bestemt måte når de går i kirken, i bryllup, i gravferd eller til sammenkomster i fellesskapet. Disse klærne kan uttrykke respekt for de eldre, for familien, for kirken og for anledningens betydning. De er ikke et symbol på mindre verdi, og de gjør heller ingen mer åndelig. Snarere kan de tjene som et kulturelt forstått uttrykk for ære, verdighet og gjensidig respekt.
På samme måte gjaldt Paulus’ instruks om hodeplagg det som uttrykte ære og rett opptreden i korintisk kultur. Hvis et hodeplagg ikke har den samme betydningen i en annen kultur i dag, kan menigheten anvende de underliggende bibelske prinsippene på en annen måte. Målet er ikke å tvinge gjennom én ytre form overalt, men å tilbe Gud på måter som tydelig gjenspeiler respekt, sømmelighet og kjærlighet til andre i det fellesskapet.
Den siste delen, 1 Korinter 11,17–34, handler derimot om et annet spørsmål: nattverden. Paulus refser korinterne fordi noen troende spiste og drakk egoistisk mens fattigere medlemmer ble forsømt eller holdt utenfor. Dette er ikke først og fremst en kulturell instruks om klesdrakt, men et direkte kall til å prøve seg selv, ære Kristi offer og delta i nattverden med kjærlighet og omsorg for hele Kristi kropp.
Kort sagt bør instruksen om hodeplagg i 1 Korinter 11 ses i sin korintiske kulturelle sammenheng, mens de underliggende prinsippene fortsatt er verdifulle for troende i dag. Kristne bør søke å ære Gud, respektere hverandre, holde på sømmelighet og orden og unngå praksis som skaper unødig vanære eller splittelse i deres kultur og kirkefellesskap.
Across the border
QUESTION 3: Female pastors we have interviewed in the Nordic folk churches say Paul’s command only reflects the patriarchal culture of his day. Your church carries the same teaching into Hmong culture, a third culture entirely. Does it read as Scripture or as culture when it crosses that border?
The role of female pastors in the Hmong church is an important and sensitive issue because it involves biblical teaching, Hmong cultural traditions, family structure, and the needs of the church. In many traditional Hmong communities, men have commonly held leadership roles in the family, clan, and religious life. Therefore, the idea of a woman serving as a pastor may challenge long-standing cultural expectations. At the same time, Christian churches must decide whether their position is based mainly on culture or on their understanding of Scripture.
Those who oppose female pastors often rely on passages such as 1 Timothy 2:11–12, where Paul writes, “I do not permit a woman to teach or to exercise authority over a man.” They also refer to 1 Corinthians 14:34–35, which says women should remain silent and submissive in the churches. In addition, the qualifications for church leaders in 1 Timothy 3:1–7 and Titus 1:5–9 describe an overseer or elder as “the husband of one wife.” Many traditional interpreters understand this language as teaching that the office of pastor or elder should be held by men.
This interpretation is often connected with teachings about marriage and family leadership. Ephesians 5:22–24 calls wives to submit to their husbands, while 1 Corinthians 11:3 says that “the head of a wife is her husband.” In a traditional Hmong context, these verses may be understood to mean that a married woman should not hold a pastoral position that gives her spiritual authority over her husband or over other men in the congregation. For these churches, male pastoral leadership is seen as part of preserving biblical order in both the family and the church.
The Hmong Evangelical Lutheran Church and similar Hmong church bodies may emphasize that biblical principles are unchanging, even though Christians live in different cultures and generations. From this perspective, culture should not replace Scripture. If Scripture teaches that pastors are to be men, then the church should follow that teaching even when modern society or changing cultural conditions encourage women to hold the same office. This position does not mean that women are less valuable than men; rather, it teaches that men and women may have different roles in God’s design for the church and family.
However, other Christians believe that the Bible also provides strong examples of women participating in leadership and ministry. Acts 2:17–18 says that God will pour out His Spirit on both sons and daughters and that both will prophesy. Galatians 3:28 teaches that in Christ there is “no male and female,” because all believers are one in Christ Jesus. These passages are used to show that God gives His Spirit, gifts, and calling to both men and women.
The Bible also mentions several women who were active in ministry. Phoebe is called a servant, or deacon, of the church in Romans 16:1–2. Priscilla, together with her husband Aquila, helped explain the way of God more accurately to Apollos in Acts 18:24–26. Paul calls Priscilla one of his fellow workers in Romans 16:3–5. Junia is mentioned in Romans 16:7 as being well known among the apostles, and Euodia and Syntyche are described as women who labored with Paul in the gospel in Philippians 4:2–3. In the Old Testament, Deborah served as a prophetess and judge over Israel (Judges 4:4–5). Supporters of women pastors believe these examples show that God can use women to teach, lead, and minister to His people.
Those who support female pastors often interpret Paul’s restrictions in 1 Timothy and 1 Corinthians as instructions addressing problems in the first-century churches. They argue that these passages should be understood within their historical setting and should not automatically prevent women from serving as pastors in every church and culture today. They also point to teachings about spiritual gifts. Romans 12:4–8, 1 Corinthians 12:4–7, and 1 Peter 4:10–11 teach that every believer receives gifts from God for the benefit of the church. If a woman is gifted in preaching, teaching, leadership, and pastoral care, supporters believe the church should prayerfully discern her calling rather than reject it only because she is a woman.
For Hmong churches, the discussion is complicated by cultural traditions. Hmong culture has often given men public authority, while women have carried many essential responsibilities in the home, family, and community. As Hmong Christians have migrated to new countries and encountered different church traditions, some congregations have become more open to women serving in leadership. Other churches have maintained male-only pastoral leadership because they believe it follows the clearest teaching of Scripture and preserves unity with traditional Hmong family values.
It is imperative to understand that while a woman may feel called by God to the pastoral office, this calling must ultimately be tested and understood through the clear and unchanging Word of God. Scripture unequivocally states that the pastoral office, with its unique responsibilities of public preaching, governing, and exercising spiritual authority over a congregation, is designated for men. This is not a matter of cultural preference or varying interpretations, but a fundamental biblical teaching. While women are invaluable servants of God, actively participating in ministry and possessing significant spiritual gifts, the specific office of pastor is biblically reserved for men. Therefore, the differing views among Hmong churches on this matter reflect a divergence in their commitment to the plain teaching of Scripture regarding church leadership.
In conclusion, the role of female pastors in the Hmong church should be resolved by a steadfast adherence to biblical authority, not by cultural pressure or opinion. Churches like the Hmong Evangelical Lutheran Church rightly maintain that pastors must be male, recognizing this as an unchanging biblical principle confirmed by passages like 1 Timothy 3:1-7 and Titus 1:5-9. The assertion that other Hmong churches may ordain women because they believe the Holy Spirit calls and equips them for pastoral ministry overlooks the fact that the Holy Spirit’s call always aligns with God’s revealed Word. A church’s position on this vital doctrine must be firmly rooted in honoring Jesus Christ through faithful obedience to His Word, acknowledging that His design for leadership is for the good and order of His church.
På norsk
Kvinnelige pastorers rolle i hmong-kirken er et viktig og følsomt spørsmål, fordi det berører bibelsk lære, hmong-kulturens tradisjoner, familiestruktur og kirkens behov. I mange tradisjonelle hmong-samfunn har menn som regel hatt lederrollene i familien, klanen og det religiøse livet. Derfor kan tanken om en kvinne som pastor utfordre kulturelle forventninger som har stått lenge. Samtidig må kristne kirker avgjøre om standpunktet deres først og fremst bygger på kultur eller på deres forståelse av Skriften.
De som er imot kvinnelige pastorer, støtter seg ofte på steder som 1 Timoteus 2,11–12, der Paulus skriver: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann.» De viser også til 1 Korinter 14,34–35, som sier at kvinnene skal tie og underordne seg i menighetene. Kravene til menighetsledere i 1 Timoteus 3,1–7 og Titus 1,5–9 beskriver likeledes en tilsynsmann eller eldste som «én kvinnes mann». Mange tradisjonelle fortolkere forstår denne ordbruken som en lære om at embetet som pastor eller eldste skal innehas av menn.
Denne tolkningen knyttes ofte til læren om ekteskapet og ledelsen i familien. Efeserne 5,22–24 kaller hustruene til å underordne seg sine menn, mens 1 Korinter 11,3 sier at «mannen er kvinnens hode». I en tradisjonell hmong-sammenheng kan disse versene forstås slik at en gift kvinne ikke skal ha en pastorstilling som gir henne åndelig myndighet over sin mann eller over andre menn i menigheten. For disse kirkene ses mannlig pastoral ledelse som en del av det å bevare bibelsk orden både i familien og i kirken.
Hmong Evangelical Lutheran Church og lignende hmong-kirkesamfunn kan legge vekt på at bibelske prinsipper er uforanderlige, selv om kristne lever i ulike kulturer og generasjoner. Fra dette synspunktet skal ikke kulturen erstatte Skriften. Hvis Skriften lærer at pastorer skal være menn, bør kirken følge den læren selv når det moderne samfunnet eller skiftende kulturelle forhold oppmuntrer kvinner til å inneha det samme embetet. Dette standpunktet betyr ikke at kvinner er mindre verdt enn menn; det lærer snarere at menn og kvinner kan ha ulike roller i Guds ordning for kirken og familien.
Andre kristne mener imidlertid at Bibelen også gir sterke eksempler på kvinner som deltar i ledelse og tjeneste. Apostlenes gjerninger 2,17–18 sier at Gud vil utøse sin Ånd over både sønner og døtre, og at begge skal profetere. Galaterne 3,28 lærer at «her er ikke mannlig og kvinnelig» i Kristus, fordi alle troende er ett i Kristus Jesus. Disse stedene brukes til å vise at Gud gir sin Ånd, sine gaver og sitt kall til både menn og kvinner.
Bibelen nevner også flere kvinner som var aktive i tjeneste. Føbe kalles en tjener, eller diakon, for menigheten i Romerne 16,1–2. Sammen med sin mann Akvilas hjalp Priskilla til med å forklare Guds vei mer nøyaktig for Apollos i Apostlenes gjerninger 18,24–26. Paulus kaller Priskilla en av sine medarbeidere i Romerne 16,3–5. Junia nevnes i Romerne 16,7 som godt kjent blant apostlene, og Evodia og Syntyke beskrives som kvinner som arbeidet sammen med Paulus for evangeliet i Filipperne 4,2–3. I Det gamle testamentet tjente Debora som profetinne og dommer over Israel (Dommerne 4,4–5). De som støtter kvinnelige pastorer, mener at disse eksemplene viser at Gud kan bruke kvinner til å undervise, lede og tjene hans folk.
De som støtter kvinnelige pastorer, tolker ofte Paulus’ begrensninger i 1 Timoteus og 1 Korinter som instrukser rettet mot problemer i menighetene i det første århundret. De hevder at disse stedene bør forstås i sin historiske sammenheng og ikke automatisk bør hindre kvinner i å tjene som pastorer i enhver kirke og kultur i dag. De peker også på læren om nådegavene. Romerne 12,4–8, 1 Korinter 12,4–7 og 1 Peter 4,10–11 lærer at hver troende mottar gaver fra Gud til gagn for menigheten. Hvis en kvinne har gaver til forkynnelse, undervisning, ledelse og sjelesorg, mener tilhengerne at kirken bør prøve hennes kall i bønn i stedet for å avvise det bare fordi hun er kvinne.
For hmong-kirker kompliseres diskusjonen av kulturelle tradisjoner. Hmong-kulturen har ofte gitt menn den offentlige myndigheten, mens kvinner har båret mange vesentlige ansvarsoppgaver i hjemmet, familien og samfunnet. Etter hvert som hmong-kristne har flyttet til nye land og møtt andre kirketradisjoner, har noen menigheter blitt mer åpne for at kvinner tjener i ledelsen. Andre kirker har holdt fast ved en pastorledelse forbeholdt menn, fordi de mener den følger Skriftens klareste lære og bevarer enheten med tradisjonelle hmong-familieverdier.
Det er avgjørende å forstå at selv om en kvinne kan føle seg kalt av Gud til pastorembetet, må dette kallet til sist prøves og forstås gjennom Guds klare og uforanderlige ord. Skriften slår utvetydig fast at pastorembetet, med sitt særegne ansvar for offentlig forkynnelse, styring og utøvelse av åndelig myndighet over en menighet, er tiltenkt menn. Dette er ikke et spørsmål om kulturelle preferanser eller ulike tolkninger, men en grunnleggende bibelsk lære. Selv om kvinner er uvurderlige tjenere for Gud, som deltar aktivt i tjeneste og har betydelige nådegaver, er selve pastorembetet bibelsk sett forbeholdt menn. Derfor gjenspeiler de ulike synene blant hmong-kirkene i denne saken et sprik i deres forpliktelse på Skriftens klare lære om ledelse i kirken.
Til slutt: spørsmålet om kvinnelige pastorers rolle i hmong-kirken bør avgjøres ved urokkelig troskap mot Bibelens autoritet, ikke ved kulturelt press eller meninger. Kirker som Hmong Evangelical Lutheran Church holder med rette fast på at pastorer må være menn, og ser dette som et uforanderlig bibelsk prinsipp bekreftet av steder som 1 Timoteus 3,1–7 og Titus 1,5–9. Påstanden om at andre hmong-kirker kan ordinere kvinner fordi de mener Den hellige ånd kaller og utruster dem til pastortjeneste, overser at Den hellige ånds kall alltid stemmer overens med Guds åpenbarte ord. En kirkes standpunkt i dette livsviktige lærespørsmålet må være fast rotfestet i å ære Jesus Kristus gjennom trofast lydighet mot hans ord, i erkjennelse av at hans ordning for lederskap er til gagn og orden for hans kirke.
Phoebe and Junia
QUESTION 4: Those who land differently point out that women were the first witnesses of the resurrection, that Phoebe is called a deacon (Rom 16:1), that Junia is “outstanding among the apostles” (Rom 16:7), and that in Christ there is “neither male nor female” (Gal 3:28). Where does that reading fail?
This perspective, while highlighting significant biblical passages, may falter by conflating distinct spheres of authority and function. The Bible clearly delineates earthly roles God assigns for this life, a distinction that does not negate the equality of our heavenly inheritance. While cultural norms may shift and individuals evolve, the fundamental nature of humanity as sinners remains constant, and God’s unchanging principles must guide our understanding. Therefore, it’s crucial to differentiate between the eternal equality of believers in Christ and the divinely established roles within the church and society.
På norsk
Dette perspektivet løfter frem viktige bibeltekster, men kan svikte ved å blande sammen to ulike områder for myndighet og funksjon. Bibelen skiller tydelig mellom de jordiske rollene Gud gir for dette livet, og det skillet opphever ikke likheten i vår himmelske arv. Kulturelle normer kan endre seg, og mennesker forandrer seg, men menneskets grunnleggende kår som syndere er det samme, og Guds uforanderlige prinsipper må lede forståelsen vår. Derfor er det avgjørende å skille mellom den evige likheten troende har i Kristus, og de rollene Gud har fastsatt i kirken og i samfunnet.
Clan and office
QUESTION 5: In Hmong tradition, clan authority already belongs to men. How do you keep the pastoral office grounded in Scripture rather than in custom, so the two are never confused? (His note: I already answered this question in the 2 questions you sent me separately.)
The purpose of clan authority is to create harmony and unity within the same clan, among different clans, and especially within the immediate family. Clan authority is not meant to control people or to be greater than the church. Clan authority does not exercise authority over pastors or women; instead, it helps create harmony and unity. Clan leaders assist families by encouraging respect, communication, cooperation, and peace during important family events.
A Hmong funeral provides a clear example of the difference between clan authority and the pastoral office. Clan authority has a family and community role. Clan leaders may help gather relatives, welcome guests, organize practical responsibilities, settle misunderstandings, and make sure family members work together respectfully. They help the family maintain order and unity during a difficult time.
The pastoral office has a different role. A pastor provides spiritual leadership for the Christian family and church. At a Christian Hmong funeral, the pastor may lead prayer, preach from Scripture, offer Christian comfort and hope, conduct worship, and guide the service according to Christian faith. The pastor’s authority comes from his pastoral calling and responsibility to care for the church spiritually. Clan leaders should not direct the pastor’s preaching, prayer, or Christian teaching.
These roles are different, but they do not have to conflict. For example, the clan may help decide practical matters such as the funeral schedule, meals, seating, transportation, receiving guests, and family responsibilities. The pastor may lead the worship service, prayer, Scripture reading, sermon, and Christian burial service. In this way, the clan supports the family’s relationships and cultural responsibilities, while the pastor cares for the family’s spiritual needs.
Sometimes conflict happens when non-Christian relatives expect traditional funeral rituals that Christian family members do not believe they can participate in. Christian relatives may feel pressured to follow customs that conflict with their faith, while non-Christian relatives may feel that Hmong culture is being rejected. In these situations, clan authority can help bring family members together for respectful conversation. The clan’s role is not to force Christians to act against their beliefs, nor is it to control the pastor or the church. Its role is to help the family seek peace and understanding.
Church leaders and clan leaders should communicate before the funeral whenever possible. They can discuss what the Christian service will include, what practical help the clan will provide, and how relatives can show respect even when they hold different beliefs. This allows the family to honor the deceased without creating unnecessary division.
The Hmong people have experienced war, displacement, and separation from their homeland. Because of this history, family unity is deeply important. The church and clan authority should not compete for power. Instead, they can work together with humility and compassion. The pastor can provide Christian spiritual care, and clan leaders can promote family harmony. Through this cooperation, a Hmong funeral can become a time of comfort, healing, respect, and unity rather than conflict.
På norsk
Formålet med klanmyndigheten er å skape harmoni og enhet innenfor samme klan, mellom ulike klaner og særlig i den nærmeste familien. Klanmyndigheten er ikke ment å kontrollere mennesker eller å stå over kirken. Klanmyndigheten utøver ikke myndighet over pastorer eller kvinner; i stedet hjelper den til med å skape harmoni og enhet. Klanledere hjelper familier ved å oppmuntre til respekt, samtale, samarbeid og fred under viktige familiebegivenheter.
En hmong-gravferd gir et tydelig eksempel på forskjellen mellom klanmyndigheten og pastorembetet. Klanmyndigheten har en rolle i familien og lokalsamfunnet. Klanledere kan hjelpe til med å samle slektninger, ta imot gjester, organisere praktiske oppgaver, ordne opp i misforståelser og sørge for at familiemedlemmene samarbeider med respekt. De hjelper familien med å holde orden og enhet i en vanskelig tid.
Pastorembetet har en annen rolle. En pastor gir åndelig ledelse for den kristne familien og kirken. I en kristen hmong-gravferd kan pastoren lede bønnen, forkynne fra Skriften, gi kristen trøst og kristent håp, holde gudstjeneste og styre seremonien i samsvar med kristen tro. Pastorens myndighet kommer fra hans pastorale kall og ansvar for å ha åndelig omsorg for menigheten. Klanledere skal ikke styre pastorens forkynnelse, bønn eller kristne undervisning.
Disse rollene er ulike, men de trenger ikke å komme i konflikt. Klanen kan for eksempel hjelpe til med å avgjøre praktiske spørsmål som programmet for gravferden, måltider, plassering, transport, mottak av gjester og familiens oppgaver. Pastoren kan lede gudstjenesten, bønnen, skriftlesningen, prekenen og den kristne jordfestelsen. Slik støtter klanen familiens relasjoner og kulturelle forpliktelser, mens pastoren tar seg av familiens åndelige behov.
Noen ganger oppstår det konflikt når ikke-kristne slektninger forventer tradisjonelle gravferdsritualer som kristne familiemedlemmer ikke mener de kan delta i. Kristne slektninger kan føle seg presset til å følge skikker som strider mot troen deres, mens ikke-kristne slektninger kan føle at hmong-kulturen blir avvist. I slike situasjoner kan klanmyndigheten hjelpe til med å samle familiemedlemmene til en respektfull samtale. Klanens rolle er ikke å tvinge kristne til å handle i strid med sin tro, og heller ikke å kontrollere pastoren eller kirken. Dens rolle er å hjelpe familien med å søke fred og forståelse.
Kirkeledere og klanledere bør snakke sammen før gravferden når det er mulig. De kan drøfte hva den kristne seremonien skal inneholde, hvilken praktisk hjelp klanen skal gi, og hvordan slektninger kan vise respekt selv når de har en annen tro. Slik kan familien hedre den avdøde uten å skape unødig splittelse.
Hmong-folket har opplevd krig, fordrivelse og atskillelse fra hjemlandet sitt. På grunn av denne historien er familiens enhet dypt viktig. Kirken og klanmyndigheten skal ikke konkurrere om makt. I stedet kan de arbeide sammen med ydmykhet og medfølelse. Pastoren kan gi kristen åndelig omsorg, og klanledere kan arbeide for harmoni i familien. Gjennom dette samarbeidet kan en hmong-gravferd bli en tid for trøst, legedom, respekt og enhet i stedet for konflikt.
Face to face
QUESTION 6: A woman in your congregation tells you she senses a true call from God to pastoral ministry. What do you say to her, face to face?
Thank you for coming to me with this, sister. It takes faith and courage to explore what you believe God might be calling you to do. I appreciate you sharing this deep feeling.
As we consider this, it’s important for us to look to God’s Word for guidance. In the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod, we hold firmly to what Scripture teaches about the public ministry of the Word and Sacraments. We understand passages like 1 Timothy 2:11–14, 1 Timothy 3:1–7, and Titus 1:5–9 to mean that the office of public pastor, which involves authoritative teaching and governance in the church, is a role God has entrusted to men. This is not about a person’s spiritual worth or their ability to serve in other capacities, but about God’s specific ordering for the public office.
So, while I rejoice in your strong faith and your desire to serve the Lord and His people, our synod understands that the pastoral office is not open to women. However, this does not diminish the vital and essential roles women play in our congregations. Think of the many ways women are gifted by the Holy Spirit to serve: teaching children in Sunday school and Bible classes, leading Bible studies for women, serving in various church councils and ministries, comforting the sick, and so much more. These are all God-honoring and crucial contributions to our church’s life and mission.
My encouragement is to continue exploring the gifts God has given you. Let’s talk about how you can best use those talents and that strong desire to serve within the public ministry as the Lord has ordained it for women in our synod. We can discuss specific avenues of service, perhaps through our women’s ministry, or other areas where your faith and gifts can shine brightly for God’s glory and the building up of the church. Let’s pray together about how God can best use you in service.
På norsk
Takk for at du kommer til meg med dette, søster. Det krever tro og mot å undersøke det du tror Gud kan kalle deg til. Jeg setter pris på at du deler noe så dypt.
Når vi tænker over dette, er det viktig at vi ser til Guds ord for veiledning. I Wisconsin Evangelical Lutheran Synod holder vi fast på det Skriften lærer om den offentlige tjenesten med Ordet og sakramentene. Vi forstår tekster som 1 Timoteus 2,11–14, 1 Timoteus 3,1–7 og Titus 1,5–9 slik at det offentlige presteembetet, som innebefatter læremyndighet og styring i kirken, er en rolle Gud har betrodd menn. Dette handler ikke om et menneskes åndelige verdi eller om evnen til å tjene på andre måter, men om Guds bestemte ordning for det offentlige embetet.
Selv om jeg gleder meg over din sterke tro og ditt ønske om å tjene Herren og hans folk, forstår synoden vår det slik at presteembetet ikke er åpent for kvinner. Det gjør ikke de viktige og nødvendige rollene kvinner har i menighetene våre mindre. Tenk på alle måtene kvinner er utrustet av Den hellige ånd til å tjene: undervise barn på søndagsskolen og i bibelgrupper, lede bibelstudier for kvinner, tjene i menighetsråd og ulike tjenester, trøste syke, og mye mer. Alt dette ærer Gud og er avgjørende bidrag til livet og oppdraget i kirken vår.
Min oppmuntring er at du fortsetter å utforske gavene Gud har gitt deg. La oss snakke om hvordan du best kan bruke evnene dine og det sterke ønsket om å tjene, innenfor den offentlige tjenesten slik Herren har ordnet den for kvinner i vår synode. Vi kan snakke om konkrete veier, kanskje gjennom kvinnearbeidet vårt, eller andre områder der troen og gavene dine kan lyse klart til Guds ære og til oppbyggelse av kirken. La oss be sammen om hvordan Gud best kan bruke deg i tjeneste.
The second generation
QUESTION 7: Young Hmong Americans grow up in a society that calls this teaching discrimination. What do you tell them, and does the second generation still receive it?
When the younger generations of Hmong Americans, navigating the currents of a society that often labels ancient teachings as “discrimination,” turn to us for answers, we must offer wisdom that is both deeply rooted and gracefully applied. The bedrock of our response lies in understanding the divine order and the enduring strength of our Hmong heritage.
The Holy Scriptures, in their profound wisdom, speak of distinct roles, ordained by the Creator Himself. As the Apostle Paul instructs, “The head of every man is Christ; and the head of the woman is the man; and the head of Christ is God” (1 Corinthians 11:3). This is not a declaration of lesser worth, but a sacred framework designed for harmony and the proper functioning of His creation. In the Hmong tradition, this resonates deeply with our ancestral understanding of family and community, where the father’s guidance, the mother’s nurturing spirit, and the elders’ wisdom have always formed the pillars of our society. These are not burdens to be shed, but integral threads woven into the fabric of our identity.
To the question of whether these principles still hold sway, we observe that while some may be swayed by the changing winds of the world, the essence of respect for divinely appointed and culturally cherished roles remains a potent force. The “second generation,” though exposed to different societal norms, often carries within them a deep-seated reverence for elders and tradition.
Indeed, this nuanced understanding is why many Hmong congregations (not in our circles) have found it within their spiritual and cultural framework to accept women in pastoral ministry. Yet, for a woman who feels the undeniable call of God to serve in such a capacity, the path requires prayerful discernment. She must, with grace and wisdom, carefully weigh her pastoral calling against her vital roles as wife and mother. Her service must honor the divine mandate, the needs of the congregation, and the well-being of her family and community. This principle of wise stewardship of one’s God-given roles, grounded in scripture and Hmong cultural values, is a timeless truth meant to guide all generations.
På norsk
Når de yngre generasjonene av hmong-amerikanere, midt i strømmene fra et samfunn som ofte kaller gammel lære for diskriminering, vender seg til oss for svar, må vi gi visdom som både er dypt forankret og anvendt med nåde. Grunnvollen i svaret vårt ligger i å forstå Guds ordning og den varige styrken i hmong-arven vår.
Den hellige skrift taler i sin dype visdom om egne roller, innsatt av Skaperen selv. Som apostelen Paulus sier: «Hver manns hode er Kristus, og kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud» (1 Korinter 11,3). Dette er ingen erklæring om mindre verdi, men en hellig ramme laget for harmoni og for at skaperverket skal fungere rett. I hmong-tradisjonen klinger dette sammen med vår nedarvede forståelse av familie og fellesskap, der farens veiledning, morens omsorg og de eldres visdom alltid har vært søylene i samfunnet vårt. Dette er ikke byrder å kaste av seg, men tråder som er vevd inn i identiteten vår.
På spørsmålet om disse prinsippene fortsatt står sterkt, ser vi at noen lar seg rive med av verdens skiftende vinder, men at respekten for roller som både er innsatt av Gud og kjære i kulturen, fortsatt er en sterk kraft. Den andre generasjonen møter andre samfunnsnormer, men bærer ofte i seg en dyp aktelse for de eldre og for tradisjonen.
Nettopp denne forståelsen er grunnen til at mange hmong-menigheter (ikke i våre kretser) har funnet plass innenfor sin åndelige og kulturelle ramme til å ta imot kvinner i prestetjeneste. Men for en kvinne som kjenner Guds ubestridelige kall til å tjene slik, krever veien prøving i bønn. Hun må, med nåde og visdom, veie prestekallet mot de viktige rollene som kone og mor. Tjenesten hennes må ære Guds oppdrag, menighetens behov og familiens og fellesskapets vel. Dette prinsippet om klok forvaltning av de rollene Gud har gitt, forankret i Skriften og i hmong-kulturens verdier, er en tidløs sannhet ment å lede alle generasjoner.
Experience
QUESTION 8: One female pastor told us that “many were against women pastors until they met one.” Experience seems to speak for them. What do you answer experience?
The sentiment that personal encounters can shift perspectives on women in pastoral roles is understandable, as lived experience can indeed be impactful. However, as we consider such matters, it is paramount that our understanding is grounded in the unchanging Word of God.
While individuals may oppose women pastors, we must discern the root of that opposition. If it stems from a misunderstanding of the equality of men and women in Christ, then we need deeper engagement with Scripture. Yet, the Bible itself provides a framework for leadership within the church. When we examine passages that speak to the qualifications and roles of elders and pastors, such as 1 Timothy 3 and Titus 1, we find specific instructions pointing to men assuming this particular leadership office.
This is not to diminish the significant contributions and gifts that women bring to ministry in countless other capacities. Indeed, women are vital to the church’s flourishing. However, regarding the specific role of pastor, which carries the weight of authoritative teaching and leadership over the congregation, biblical principle appears clear in assigning this responsibility to men. We understand that God, in His wisdom, has established distinct, complementary roles for men and women within His church. This perspective is not a contradiction within Scripture, but rather a unified understanding of God’s design as revealed in His Word. Therefore, while I hold no personal animosity towards women serving in leadership, my conviction is that the biblical mandate for the pastoral office rests with men.
På norsk
Tanken om at personlige møter kan endre syn på kvinner i prestetjeneste, er til å forstå, for levd erfaring kan virke sterkt. Men når vi vurderer slike spørsmål, er det avgjørende at forståelsen vår er forankret i Guds uforanderlige ord.
Noen er imot kvinnelige prester, og da må vi prøve hva motstanden bunner i. Springer den ut av en misforståelse av at menn og kvinner er like i Kristus, trenger vi å gå dypere inn i Skriften. Men Bibelen gir selv en ramme for lederskap i kirken. Når vi ser på tekstene om kravene til og rollene for eldste og prester, som 1 Timoteus 3 og Titus 1, finner vi bestemte anvisninger som peker mot at menn tar dette lederembetet.
Dette forminsker ikke de store bidragene og gavene kvinner bringer inn i tjenesten på utallige andre måter. Kvinner er avgjørende for at kirken skal blomstre. Men når det gjelder den bestemte rollen som prest, som bærer læremyndighet og lederansvar over menigheten, virker det bibelske prinsippet klart på at ansvaret ligger hos menn. Vi forstår det slik at Gud i sin visdom har innsatt egne, utfyllende roller for menn og kvinner i kirken sin. Dette perspektivet er ingen selvmotsigelse i Skriften, men en samlet forståelse av Guds ordning slik den er åpenbart i ordet hans. Derfor: selv om jeg ikke har noe imot kvinner i lederroller, er min overbevisning at det bibelske oppdraget for presteembetet hviler på menn.
The cost
QUESTION 9: As president of a small church body in America, what has holding this line cost HELC, and where do you feel the pressure hardest?
As president of the Hmong Evangelical Lutheran Church (HELC), I often reflect on the cost of holding firm to our convictions, particularly regarding the role of women in pastoral leadership. While the broader Hmong Christian community generally accepts women in ministry, often with the stipulation that they balance their pastoral duties with their roles as wives and maintain submission to their husbands, or remain single, the HELC’s decision is rooted in a different foundation: biblical principle.
Our stance is not a cultural dictate, but a theological commitment. This has, inevitably, led to external pressure. We have heard critiques from other Hmong churches, with labels such as “cult church” and accusations of discrimination against women called to ministry. These assertions, while challenging to hear, do not accurately reflect the reality within the HELC.
The HELC deeply values the service and leadership of women. We do not exclude them from ministry; rather, we define specific avenues for their vital contributions. Women serve with distinction as Sunday School teachers, leaders of women’s ministries, and in numerous other capacities that strengthen our congregations.
Indeed, recognizing the immense gifts women bring, the HELC has recently appointed five women to lead our dedicated women’s ministry. Their mandate is to spearhead our outreach to women, nurture spiritual growth within our female congregants, and provide crucial support to the overall mission of our church. Their acceptance and enthusiasm within the HELC, from both women and men, testify to their dedication and the vibrant roles women play in our community. The pressure we experience stems from the dissonance between our internal reality and external perceptions, a challenge we navigate with steadfast faith and a commitment to clarity.
På norsk
Som president i Hmong Evangelical Lutheran Church (HELC) tenker jeg ofte over hva det koster å holde fast på overbevisningen vår, særlig når det gjelder kvinners rolle i prestetjeneste. Det bredere kristne hmong-fellesskapet godtar stort sett kvinner i tjeneste, ofte med det forbeholdet at de må balansere presteoppgavene mot rollen som kone og holde fast på underordningen under mannen, eller forbli ugift. HELCs avgjørelse hviler på et annet grunnlag: bibelsk prinsipp.
Ståstedet vårt er ikke et kulturelt påbud, men en teologisk forpliktelse. Det har uunngåelig ført til press utenfra. Vi har hørt kritikk fra andre hmong-kirker, med merkelapper som «sektkirke» og anklager om diskriminering av kvinner som er kalt til tjeneste. Slike påstander er tunge å høre, og de gir ikke et riktig bilde av virkeligheten i HELC.
HELC setter kvinners tjeneste og lederskap høyt. Vi stenger dem ikke ute fra tjeneste; vi peker ut bestemte veier for de viktige bidragene deres. Kvinner tjener med utmerkelse som søndagsskolelærere, ledere for kvinnearbeidet og i en rekke andre oppgaver som styrker menighetene våre.
HELC har nettopp utnevnt fem kvinner til å lede kvinnearbeidet vårt, nettopp fordi vi ser hvilke store gaver kvinner bringer. Oppdraget deres er å gå foran i arbeidet mot kvinner, nære åndelig vekst blant kvinnene i menighetene og gi avgjørende støtte til hele oppdraget kirken har. At de blir tatt imot med begeistring i HELC, av både kvinner og menn, vitner om innsatsen deres og om de levende rollene kvinner har i fellesskapet vårt. Presset vi kjenner, kommer av avstanden mellom vår egen virkelighet og bildet utenfra, og det møter vi med fast tro og med vilje til å være tydelige.
«We have heard critiques from other Hmong churches, with labels such as ‘cult church’ and accusations of discrimination against women called to ministry.»
Anything more
QUESTION 10: Is there anything we have not asked that you think belongs here?
I think you already covered most of them.
På norsk
Jeg tror dere allerede har dekket det meste.
Portrett
Rev. Dr. Bounkeo Lor, President of the Hmong Evangelical Lutheran Church. Photo: private
TERSKELEN: Most Hmong churches ordain women. Lor’s do not, and he says the reason is not the culture he was raised in. The cost he names is not from the world outside the church, but from other Hmong Christians, who call his church a cult. Who answers him?
