Embetet under Ordet

Kvinnelige prester. Dialogen, del 20. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13. Les del 14. Les del 15. Les del 16. Les del 17. Les del 18. Les del 19.

Tor Jakob Welde er pastor og formann i Den Lutherske Bekjennelseskirke. I kildene han har sendt, holdes tre forhold sammen: kvinner og menn har samme verdi for Gud, kvinner har en plass innen undervisning, diakoni og andre oppgaver, men pastorens hyrdeansvar er forbeholdt kvalifiserte menn.

Teksten er satt sammen av Mantelen på grunnlag av kildene han sendte, og rettet etter hans anvisninger. Del 3 til 6 står i hans egne formuleringer. Del 1, 2 og 7 har han lest og godkjent.

Kirkens lære skiller mellom det allmenne prestedømmet, som tilhører alle kristne, og Ordets offentlige embete, der pastoren har det fulle åndelige tilsynet med menigheten.¹

1. Skapelsesorden og syndefall

SPØRSMÅL: Tilhengere av kvinnelig ordinasjon viser til at mann og kvinne begge er skapt i Guds bilde, og hevder at underordning først oppstår etter syndefallet. Hvordan leser du 1 Mosebok 1–3 sammen med 1 Timoteus 2,12–14?

Første Mosebok lærer både likeverd og en ordning mellom kjønnene. I kapittel 1 blir mannen og kvinnen skapt i Guds bilde. Begge mottar velsignelsen og oppdraget med å forvalte skaperverket.² Dette gir ingen åpning for å betrakte kvinnen som mindre verdifull, mindre åndelig eller lenger borte fra Gud.

Kapittel 2 tilfører noe om forholdet mellom dem. Adam blir skapt først. Kvinnen blir skapt som en medhjelper som svarer til ham, av samme menneskelige slag og verdi.³ Ordet «hjelper» uttrykker ikke mindreverd. Det brukes også om Gud i Det gamle testamente.⁴

Paulus viser tilbake til denne ordningen når han skriver at Adam ble skapt først, deretter Eva.⁵ Begrunnelsen ligger dermed før syndefallet. Fallet innfører synd, skyld, maktkamp og svikt i forholdet.⁶ Det oppretter ikke selve forskjellen mellom mannens og kvinnens ansvar. Etter fallet kan mannen forvrenge sitt ansvar gjennom kontroll eller passivitet, mens kvinnen kan forsøke å overta et ansvar som ikke er gitt henne. Begge deler bryter med den gode ordningen.

Lik verdi betyr derfor ikke at alle oppgaver er de samme. Galaterne 3,28 lærer at kvinne og mann har samme frelse og samme status som Guds barn.⁷ Teksten opphever ikke enhver forskjell i kall og ansvar.

2. Gud, Kristus og kirken

SPØRSMÅL: I 1 Korinterbrev 11,3 fører Paulus hodeordningen oppover i en kjede som ender i Gud, og i Efeserbrevet 5 knytter han den til forholdet mellom Kristus og kirken. Hvordan viser denne forankringen at ordningen ikke bare tilhører kulturen i det første århundret?

Paulus begrunner ikke hodeordningen med skikk og bruk i Korint. Han fører den oppover: Kristus er hodet for hver mann, mannen er hodet for kvinnen, og Kristi hode er Gud.⁸ En apostel som bare skulle ordne et lokalt forsamlingsproblem, ville ikke hentet begrunnelsen der.

Kjeden viser samtidig hva slags ordning dette er. Kristus underordnet seg Faderens vilje og gikk korsets vei, uten at det gjorde ham mindre enn Faderen i guddom. Sønnen er sann Gud og ett med Faderen. Underordningen gjelder frelsesgjerningen, ikke Sønnens verdi.⁹ Det er nettopp derfor kjeden bærer: den viser at likeverd og en ordnet tjeneste kan stå sammen uten å oppheve hverandre.

I Efeserbrevet 5 blir Kristi forhold til kirken mønsteret for mannens ansvar. Hodeansvaret får sitt innhold fra Kristi selvhengivende kjærlighet.¹⁰ Det gir ingen rett til tyranni, tvang eller selvhevdelse.

Ordningen kan derfor ikke forklares som et lokalt forsøk på å tilpasse kirken til romersk kultur. Paulus fører den tilbake til skapelsen og knytter den til Kristus og kirken. Det gir den en teologisk begrunnelse som strekker seg ut over Efesos og Korint.

Når spørsmålet gjelder presteembetet, beskriver læredokumentet vårt pastorens tjeneste som det fulle åndelige tilsynet med menigheten. Begrensningen av dette ansvaret bygger på 1 Timoteus 2, 1 Korinterbrev 11 og 1 Korinterbrev 14.¹¹

3. Tidløse bud og kulturelle uttrykk

SPØRSMÅL: Hvordan skiller man mellom bindende guddommelige bud og skikker som hodeplagg, frisyrer eller bestemte klær?

Tolkningen må begynne med begrunnelsen teksten selv gir. Vi må undersøke om apostelen knytter undervisningen til skapelsen, Kristi gjerning eller en moralsk norm, eller om han omtaler en konkret form som uttrykte et underliggende prinsipp i samtiden. Andre bibeltekster må også få kaste lys over avsnittet.

Seth Erlandsson argumenterer i artikkelen jeg viste til for at 1 Timoteus 2,12 ikke inneholder to separate totalforbud. Han leser det greske oudé forklarende: Kvinnen skal ikke undervise på en måte som innebærer at hun gjør seg til herre over mannen. Verset forbyr dermed ikke enhver kvinnelig undervisning.¹²

Dette samsvarer med at Priskilla hjalp Apollos til en riktigere forståelse av Guds vei, og med at kvinner ba og profeterte i Korint.¹³ Kvinner kan hjelpe til med å formidle kunnskap, vitne for andre og bruke sine gaver uten å overta pastorens hyrdeansvar.

At Paulus ikke tillot kvinner å tale som lærere eller forkynnere i menighetens gudstjenester (1 Kor 14,33–34), handlet ikke om en skikk; det var «et Herrens bud» (vers 37b). Og han tilføyde: «Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt» (vers 38). Dette er alvorlige ord.

Hodeplagget i Korint fungerte som et synlig uttrykk for den daværende ordningen.¹⁴ Erlandsson behandler selve hodeordningen som det varige prinsippet. Den kulturelle markeringen kan skifte. På samme måte gir ikke Det nye testamente en detaljert kleskode, men lærer sømmelighet, gudsfrykt og respekt for den ordningen Gud har gitt.¹⁵

Denne lesemåten hindrer to feil. Vi binder ikke samvittigheten til hver lokal skikk fra antikken. Vi lar heller ikke samtidens verdier avgjøre at et skapelsesbegrunnet prinsipp har mistet sin kraft.

4. Levd liv, diskriminering og skade

SPØRSMÅL: Hvordan møter du påstanden om at et rent mannlig presteembete virker diskriminerende og skadelig?

Erfaringer med krenkelser og maktmisbruk skal tas alvorlig. Bibelsk språk om lederskap har til tider vært brukt til å beskytte menn og bringe kvinner til taushet. Slik bruk må avsløres og møtes med sannhet, vern og omvendelse.

I artikkelen min om familien avviser jeg vold, nedvurdering og handlinger som får kvinnen til å fremstå som mindreverdig. Mannens ansvar beskrives med Kristus som forbilde. Han skal tjene, beskytte og ofre seg.¹⁶ Læredokumentet vårt sier på samme måte at kirkens tjenere ikke skal opptre som herrer over menigheten. Pastoren er kalt til omsorg for sjelene.¹⁷

Et skille i ansvar sier i seg selv ingenting om menneskeverd. Alle troende har samme adgang til Gud gjennom Kristus.¹⁸ Alle er del av det allmenne prestedømmet. Kvinner kan dele evangeliet med andre, de kan være diakoner, søndagsskolelærere og ha mange andre tjenester i kirken. Men altså ikke pastoralt lederskap og myndighet over menn.

Levd liv kan vise at vi har tolket eller praktisert en tekst dårlig. Erfaringen kan også avsløre synd som kirken har forsøkt å skjule. Den kan likevel ikke fungere som en ny åpenbaring som opphever Skriftens ord. Nestekjærlighetens innhold må hentes fra Guds vilje, samtidig som lydigheten selv skal kjennetegnes av sann kjærlighet.

5. Indre kall og det ytre ordet

SPØRSMÅL: Hvorfor må et sterkt, personlig opplevd kall vike for Skriftens ytre ordning?

Noen kan føle sterkt og dypt at de har et kall. Det bør lede til bønn, bibelstudium og en prøving av egne gaver. Men en slik personlig opplevelse oppretter ikke i seg selv Ordets offentlige embete.

Læren vår sier at kirken kaller kvalifiserte personer til tjenesten, og at Gud handler gjennom dette ytre kallet. Den offentlige tjeneren taler og handler på menighetens vegne.¹⁹ Pastorembetet oppstår dermed verken ved en privat overbevisning eller ved at noen viser til sitt allmenne prestedømme.

Skriften beskrives samtidig som tilstrekkelig for kirkens tro og liv. Kirken venter ingen ny åpenbaring som kan korrigere den apostoliske ordningen.²⁰ En indre opplevelse må derfor prøves mot Skriften og kirkens ytre kall.

6. Kvinnene ved graven, Føbe og Junia

SPØRSMÅL: Hvorfor åpner ikke kvinnenes sentrale roller i Det nye testamente for hyrde- og lærembetet?

Kvinnene ved graven fikk først høre budskapet om oppstandelsen.²¹ Det skal ikke tones ned. Jeg bruker selv dette som uttrykk for kvinnenes fulle verdi og plass i Guds rike.²²

Læren vår sier at alle kristne er prester for Gud og har fått evangeliet betrodd.²³ Erlandsson viser til Priskilla, kvinnelige profeter og andre kvinner som formidlet Guds ord. Hans lesning av 1 Timoteus 2 avviser tanken om at kvinner alltid skal være tause eller aldri kan undervise menn.²⁴

Skillet gjelder derfor ikke mellom aktive menn og passive kvinner. Det gjelder forskjellen mellom vitnesbyrd, undervisning, profeti, diakonal tjeneste og pastorens fulle offentlige hyrdeansvar.

Føbe omtales med stor heder i Romerne 16 og kalles diakonos for menigheten i Kenkreæ. Junia omtales sammen med Andronikos i forhold til apostlene.²⁵ Disse tekstene må få beholde sin positive betydning. Samtidig beskriver ingen av avsnittene et pastoralt tilsyn tilsvarende det som behandles i 1 Timoteus 3, Titus 1 og 1 Peter 5.²⁶

At Andronikus og Junia «har et godt navn blant» apostlene (Rom 16,7), er et uttrykk som på gammel gresk ikke betyr at de to tilhørte en gruppe apostler, men derimot at apostlene kjente godt til og hadde hørt bra ting om disse to.

7. Grådighet og bekjennelsesmessige skillelinjer

SPØRSMÅL: Skriften taler langt oftere om rikdom og grådighet enn om kvinners stillhet. Hvorfor blir presteembetet en så tydelig skillelinje?

Det er riktig at Skriften taler ofte og strengt om rikdom, pengekjærlighet og forsømmelse av fattige.²⁷ En kirke som gjør embetsspørsmålet til fanesak og samtidig unnskylder grådighet, dømmer sin egen inkonsekvens. Kritikken må tas imot.

Antallet vers avgjør likevel ikke om en apostolisk undervisning er bindende. Kirken står under hele Skriften. Et lærespørsmål får bekjennelsesmessig betydning når kirken vedtar, praktiserer og forsvarer en bestemt ordning offentlig.

Ordinering er en formell handling. Den forteller hvem kirken mener Gud har kalt til å forkynne, forvalte sakramentene og føre åndelig tilsyn. Når kirkesamfunn kommer til motsatte svar, må de også forklare hvordan de leser 1 Timoteus 2, 1 Korinterbrev 11 og 14 og tekstene om tilsynsmannen.²⁸ Da berører uenigheten både embetet, bibeltolkningen og Skriftens myndighet.

Læren vår skiller mellom frie kirkelige ordninger, som Det nye testamente ikke regulerer, og lære eller praksis som kirken mener Skriften faktisk har regulert. Den krever ikke enighet om enhver seremoni. Den krever en bekjennelse og praksis som underordner seg Skriftens lære, samtidig som feil først skal møtes med tålmodig formaning.²⁹

Grådighetens alvor står fast. Forskjellen er at en kirke sjelden vedtar grådighet som rett lære og innsetter mennesker i et eget grådighetsembete. Når en omstridt praksis blir kirkens offisielle lære og ordning, oppstår en synlig bekjennelsesgrense.

Til slutt

Kildene Tor Jakob Welde har sendt, tegner en tydelig grense rundt pastorens hyrdeansvar. Samtidig setter de grenser for hvordan et mannlig embete kan forsvares og utøves. Kvinner skal ikke behandles som annenrangs kristne, holdes borte fra all undervisning eller fratas muligheten til å bruke gavene sine. Menn mottar heller ingen rett til kontroll eller selvhevdelse.

Alle kristne tilhører det allmenne prestedømmet. Det offentlige embetet er en tjeneste kirken kaller mennesker til på grunnlag av Skriftens ordning. Pastoren skal stå til ansvar for Ordet han forkynner og for menneskene han er satt til å tjene.

Noter

1. Den Lutherske Bekjennelseskirke, «Dette tror vi», art. VII.
2. 1 Mos 1,27–28.
3. 1 Mos 2,18–23; 1 Kor 11,8–12.
4. Tor Jakob Welde, «Mannens og kvinnens roller i familien», Biblicum, 29. september 2020.
5. 1 Tim 2,12–14.
6. 1 Mos 3,1–19.
7. Gal 3,26–28.
8. 1 Kor 11,3.
9. Welde, «Mannens og kvinnens roller i familien»; Fil 2,5–8.
10. Ef 5,22–33; Joh 13,1–17.
11. Den Lutherske Bekjennelseskirke, «Dette tror vi», art. VII.8–10.
12. Seth Erlandsson, «Hvordan skal vi tolke 1 Tim 2,12?», Biblicum, 20. juli 2023; 1 Tim 2,11–12.
13. Apg 18,24–26; 1 Kor 11,5.
14. 1 Kor 11,3–16.
15. Kol 3,16; 1 Pet 3,1–7; Gal 5,1.
16. Welde, «Mannens og kvinnens roller i familien»; Ef 5,25–29; 1 Pet 3,7.
17. Den Lutherske Bekjennelseskirke, «Dette tror vi», art. V.2 og VII.7–10; Matt 20,25–28; 1 Pet 5,2–3.
18. Gal 3,26–28.
19. Den Lutherske Bekjennelseskirke, «Dette tror vi», art. VI.6 og VII.8–9; Rom 10,15; Apg 20,28; 1 Tim 3,1–10.
20. 2 Tim 3,15–17; Hebr 1,1–2; Ef 2,20; Den Lutherske Bekjennelseskirke, «Dette tror vi», art. I.9.
21. Matt 28,1–10; Joh 20,1–18.
22. Welde, «Mannens og kvinnens roller i familien».
23. Den Lutherske Bekjennelseskirke, «Dette tror vi», art. VII.7.
24. Erlandsson, «Hvordan skal vi tolke 1 Tim 2,12?»; Apg 18,24–26; 1 Kor 11,5.
25. Rom 16,1–7.
26. 1 Tim 3,1–7; Tit 1,5–9; 1 Pet 5,1–3.
27. Matt 6,19–24; Luk 12,13–21; 1 Tim 6,6–10.17–19; Jak 5,1–6.
28. 1 Tim 2,11–14; 3,1–7; 1 Kor 11,3–16; 14,33–40.
29. Den Lutherske Bekjennelseskirke, «Dette tror vi», art. I.8–10 og VII.5–6, 10 og 12.

Kilder

• Den Lutherske Bekjennelseskirke. «Dette tror vi». Særlig art. I, II, V, VI og VII. luthersk-kirke.no/lbk. Dokumentet opplyser selv at det bygger på WELS’ This We Believe.
• Erlandsson, Seth. «Hvordan skal vi tolke 1 Tim 2,12?» Biblicum, 20. juli 2023. Opprinnelig publisert i Tidskriften Biblicum 2/2023. biblicum.info.
• Welde, Tor Jakob. «Mannens og kvinnens roller i familien». Biblicum, 29. september 2020. Bygger på foredrag holdt ved KELK-møtet 24. mai 2019. biblicum.info.

TERSKELEN: Welde trekker grensen ved pastorens fulle hyrdeansvar, og setter samtidig grenser for hvordan et mannlig embete kan forsvares. Hvem svarer ham?