Kvinnelige prester. Dialogen, del 7. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6.
I del 1 av denne serien inviterte jeg prester som holder fast på kirkens klassiske lære, til å svare offentlig og i full lengde. Pastor Ethan Cherney er del 7. Han studerte bibelspråk, og har tidligere tjent en liten menighet i Sør-California.
Da Mantelen først tok kontakt, svarte han at kostnads- og pressrammen ikke passet ham: presset han kjenner, kommer fra «konservative» kristnes synder, ikke fra samfunnets «progressive». Så svarte han skriftlig på alle ti spørsmålene.
Svarene står i kursiv, i vår oversettelse fra hans engelsk.
Spørsmålene og svarene
SPØRSMÅL 1: Hvilke bibelsteder avgjør spørsmålet om kvinners ordinasjon for deg?
1. Timoteus 2,12–13 er stedet der Paulus forklarer sin praksis ut fra prinsippet om skaperordningen. Å sette en kvinne i en autoritetsposisjon over menn frarøver henne derfor den fulle underordningen hun er kalt til. Dette avgjør saken, slik jeg ser det.
SPØRSMÅL 2: Hva gjør disse tekstene bindende for alle tider, når andre formaninger fra Paulus, som hodeplagg i 1. Kor 11, leses som tidsbundne?
Bibelen tolker seg selv. Der vi finner beskrivelser av kontekstuelle anvendelser av et prinsipp, finner vi også tegn på at det er nettopp det vi leser. I 1. Korinterbrev 11 sier Paulus uttrykkelig at han gir et eksempel (v. 1) på en praksis (v. 16), han kaller praksisene «tradisjoner» (v. 2), og han inviterer korinterne til å bedømme anvendelsen, men ikke prinsippet (v. 13). Slik må man tale om en praksis som gir mening som anvendelse av et universelt prinsipp i en bestemt sammenheng. Om de universelle prinsippene selv taler han annerledes.
SPØRSMÅL 3: De som lander motsatt, peker på at kvinner var de første vitnene til oppstandelsen, at Føbe kalles diakon (Rom 16,1), at Junia er «høyt ansett blant apostlene» (Rom 16,7), og at det i Kristus «ikke er mann og kvinne» (Gal 3,28). Hvor svikter den lesningen, slik du ser det?
Det overrasker meg ikke det minste å finne bibelske eksempler på gudfryktige kvinner som fant måter å uttrykke troen sin på, dele evangeliet eller på annet vis leve som kristne mens de praktiserte kulturelt passende underordning. Jeg er heller ikke overrasket over at de ulike rollene for mann og kvinne ikke betyr at den ene gruppen er mer eller mindre tilgitt, frelst og elsket av Gud. Det som overrasker meg, er tanken som presses inn i Skriften om at ordinasjon ikke bare er den beste måten, men den eneste måten å tjene Gud på ved å vitne om Kristi frelsesverk. Den er ingen av delene.
SPØRSMÅL 4: En kvinne i menigheten din forteller at hun kjenner et sant kall fra Gud til prestetjeneste. Hva sier du til henne, ansikt til ansikt?
Jeg ville vært nysgjerrig. Jeg ville hatt mange spørsmål. Men til slutt ville jeg villet frem til sannheten om at et «sant» kall fra Gud ikke er noe man føler. Jeg kjente i meg selv en interesse for å studere bibelspråkene og bruke den kunnskapen ved seminaret vårt, men jeg ble i sannhet kalt av Gud til prestetjeneste da en forsamling av troende rakte meg det kallet. Enhver troende kan være viss på at Gud kaller ham til å dele troen sin i sine kall i livet. Noen kall får vi velge selv. Noen kall tildeles oss av Gud gjennom Ordet, biologien vår eller omstendighetene han setter oss i. Mine spørsmål til denne kvinnen ville kretset om å finne hennes sanne kall i noe mer varig og visst enn en følelse.
SPØRSMÅL 5: Hvor i Skriften står ekteskapet mellom mann og kvinne så fast at ingen kirke kan flytte det?
Jeg kan ikke gjøre det bedre enn Jesus selv gjorde. Da han ble spurt om ekteskapet, pekte han på skapelsen. Før synden kom inn og ødela, ga Gud én kvinne til én mann som den utfyllende følgesvennen for et liv i tilbedende lydighet mot Gud.
SPØRSMÅL 6: Noen svarer at de tekstene er like tidsbundne som tekstene om slaveri. Hva sier du til dem?
Hvis vi som verdenssamfunn har lagt slaveriet så langt bak oss at tekstene til slaver og slaveeiere ikke lenger gjelder noen av oss, så Gud være lovet! Jeg venter ikke at vi legger universets skaperordning bak oss slik at vi står fritt til å overse Guds definisjon av ekteskapet. Skulle det se slik ut, ville jeg ikke kalt det fremskritt.
SPØRSMÅL 7: Store deler av kirken godtar i dag gjengifte etter skilsmisse, enda Jesus taler strengt om det. Hvorfor kan ikke en kirke gjøre det samme med likekjønnet ekteskap?
Igjen tror jeg det er et spørsmål om definisjon. Ved skapelsen defineres ekteskapet som den livslange foreningen av én mann og én kvinne, som familiens grunnvoll og som den eneste rammen for gudfryktig glede over seksualiteten, hans gave. Derfor passer ingen likekjønnet relasjon inn i Bibelens definisjon av ekteskap.
SPØRSMÅL 8: En ung mann i menigheten din forteller at han er homofil, at han elsker Gud, og at han i årevis har bedt om å bli forandret. Hva sier du til ham, og hva lar du være usagt?
Igjen ville jeg vært nysgjerrig. Særlig ville jeg lurt på hva han legger i ordet «homofil». Beskriver han en dragning mot synd, ville jeg vedgått at alle kristne fristes på måter som er særegne for hver enkelt av oss, og at vi derfor får særegne anledninger til å sette troen ut i livet gjennom personlig omvendelse. Hevder han å identifisere seg med en synd, ville jeg minnet ham om at Kristus døde for å gi oss en ny identitet: som Guds gjenløste barn. Jesu frelse skal forvandle oss fra syndere til hellige ved døden eller på dommens dag, det som kommer først. Inntil da er vi begge deler. Å identifisere seg mer og mer med helligheten vår, med rettferdigheten Jesus vant for oss, det er helliggjørelsen Gud virker i oss ved sin Ånd.
SPØRSMÅL 9: Den hardeste innvendingen mot ditt ståsted er ikke teologisk, men menneskelig: at det holder kvinner nede og skader homofile. Gi innvendingen dens sterkeste form, og svar så på den.
Det er sant at syndige mennesker har brukt bibelske prinsipper til å synde mot Gud ved å undertrykke og skade andre. Det er ikke Guds eller prinsippenes feil, men menneskenes. Det er synd å misbruke Guds prinsipper, og det er synd å forkaste dem. Den eneste løsningen på synd er fortsatt Kristi tilgivelse. Vil du reise mennesker opp, så tilgi dem i Kristi navn og sett for dem et eksempel på lydighet mot Guds lov av tro på hans evangelium. Vil du begrense skaden synden gjør, så vend om, og lær andre å gjøre det samme.
SPØRSMÅL 10: Du skrev at du kjenner mer press for å tåle syndene medlemmene dine faktisk begår, enn dem de nyter å fordømme hos andre, og at de «konservative» kristnes synder har kostet og presset deg langt mer enn samfunnets «progressive». Hvordan har det sett ut i din tjeneste?
Da jeg tjente en liten menighet i Sør-California, ble jeg advart av en menighetsleder mot å preke på spansk, fordi «vi må være forsiktige med hva slags folk vi inviterer inn i kirken vår». Han var selv meksikansk innvandrer, og advarte meg om hvor dårlige mennesker andre innvandrere er. Det var mye frykt for å bli et sted som ønsket syndere velkommen, som om det å være nettopp et slikt sted ikke var grunnen til at vi alle allerede var der.
«Hva om noen kommer inn med hijab?» Flott! Da får vi elske dem og fortelle dem om Jesus.
«Hva om noen kommer inn og forlanger en likekjønnet vigsel?» Da ville vi sannelig fått en interessant samtale om hvor høyt vi elsker dem.
«Hva om det kom en kvinne som hadde tatt abort?» Om bare én ville følt seg trygg nok til å komme til de menneskene som burde vite best hvordan hun skal elskes.
Og likevel ble min åpenhet for å snakke med «syndere» sett på som en trussel av mennesker som var så trygge på sin egen selvrettferdighet at de ikke lenger regnet seg selv blant dem.
Gud gir oss ikke sin lov for at vi skal finne ut hvem som er gode og hvem som er onde. Gud gir oss loven for at vi skal se at «alle har syndet og mangler Guds herlighet», og når vi ser det, undres over at «alle blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,24).
Amerikansk konservativ kristendom elsker det loven sier til den vantro verden, høyere enn den har kjær det evangeliet sier til syndere som oss. Det er i hvert fall det jeg har sett av den.
TERSKELEN: I del 1 stilte vi spørsmålet folkekirkene ikke ville svare på. Cherney svarte. Hvem svarer ham?
