Jeg har i mange år forsøkt å være helt trofast mot det Gud sier at jeg skal gjøre, til og med lenge før kallet 6. april 2016. På den veien har jeg merket meg at den lydigheten gjør noe med meg som person, og det som en gang ikke føltes galt, føles plutselig helt annerledes i dag. Kvinnelige prester er en slik ting for meg. Det var dette jeg tok opp med presten den åttende mai.
Jeg la to tekster på bordet. Paulus skriver til korinterne:
Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.1 Kor 11,3
Der er ordenen forankret i Gud selv.
Til Timoteus forankrer han den i skapelsen.
Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, deretter Eva. Og Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble bedratt og er kommet i overtredelse.1 Tim 2,12–14
Eksempelet jeg ga, var en enkel beslutningsmodell. To foreldre er uenige om hvilken skole barnet skal gå på, og alt Bibelen sier om hvordan mann og kone skal behandle hverandre, gjelder først. Alle argumenter skal frem, og de to skal alltid forsøke å komme til enighet. Blir de likevel ikke enige, har mannen siste ord, og kona underordner seg det. Slik er det ikke hos folk flest i dag, sa jeg. Hun ble betenksom.
En annen kvinnelig prest jeg snakket med ansikt til ansikt før dette møtet svarte noe helt annet på det samme spørsmålet. Hun sa at hun ikke kunne skjønne hvorfor hun ikke kunne være prest. Mer begrunnelse kom det ikke. Jeg svarte at jeg forstår at det er vanskelig å forstå, og lot det ligge.
Alvorlig undergraving av Bibelen
Innvendig tenkte jeg noe annet. Et brudd med kirkens praksis av denne størrelsen krever at man går inn i tekstene og tar tak i det som står der.
Hovedinntrykket mitt i samtaler med andre kvinnelige prester siden den gang er at de mener Bibelen speiler et patriarkalsk samfunn der kvinnen ikke hadde verdi, og må skilles fra tidløs teologi. Deres sterkeste argument virker å være at Bibelen er Guds ord skrevet av feilbarlige mennesker, slik at all lesning er tolkning.
Dette opplever jeg som en alvorlig undergraving av Bibelen, som Guds Sanne Menighet mener er ufeilbarlig. For er ikke 1 Kor 11,3 forankret i Gud, og 1 Tim 2,12–14 forankret i skapelsen? Kanskje tar jeg feil. Dette vil jeg gjerne at de som har båret embetet lengst under den klassiske læren, uttaler seg om, og det er det denne serien handler om. De kvinnelige prestene må gjerne følge samtalen i Mantelen og svare på det som kommer frem, i full lengde.
Avslagene
Nylig begynte jeg og min kone Maria å kontakte prester og pastorer i Norden om dette spørsmålet og om likekjønnet vigsel. Vi har senere snevret spørsmålet inn til kvinnelige prester.
Vi har kontaktet hundrevis av prester og pastorer, både fra kirker som ordinerer kvinner og fra kirker som ikke gjør det.
På mannlige presters side merker vi oss at det så langt ikke har vært mulig å få noen mannlige prester i folkekirkene i Norden, som Den norske kirke, Svenska kyrkan og Folkekirken i Danmark, til å uttale seg. Forhåpentligvis vil denne offentlige samtalen kunne gjøre noe med det. Vi har derfor måttet utvide søket etter villige mannlige prester til utenfor Norden og til mer tradisjonell kristendom som fremdeles ikke tillater kvinnelige prester. Her har flere nå sagt ja. De fleste vil svare skriftlig.
Flere titalls kvinnelige prester fra folkekirkene meldte seg derimot raskt interesserte på e-post fra min kone, og tre av dem er allerede intervjuet. Disse intervjuene er ikke tema for denne publikasjonen.
Noen vil tenke at tausheten fra folkekirkene handler om frykt for stillingen. Mitt hovedinntrykk er at det som regel stemmer, men desto mer gledelig er det da når mine andre brødre i Kristus melder seg til tjeneste.
Formen på serien
Dette er første tekst av flere. Formen er en samtale i ledd, der begge sider kan lese hva den andre siden har sagt underveis, og forberede seg til sine egne intervjuer på grunnlag av det.
Ingen av de intervjuede blir navngitt før vedkommende har godkjent sitater, faktiske opplysninger og presentasjonen av egen medvirkning. Portrettene kommer når den enkelte har bekreftet at det som skal stå på trykk, er det vedkommende vil ha på trykk. Mantelen har redaksjonelt ansvar for den endelige teksten.
Til slutt, omvendelse
Jeg lot en kvinnelig prest døpe meg i min voksendåp, enda jeg mente det ikke var helt rett. Min relasjon til Gud og veien Han har staket ut, står trygt. Det kan ingen prest gjøre noe med.
Til slutt vil jeg si hvorfor jeg tar opp dette punktet med samtlige. Det bærer med seg et alvor. Hvis jeg har rett, synder de kvinnelige prestene. Da må de be Gud om tilgivelse og omvende seg. Og da må hver mannlig prest som har tiet, og som fremdeles tier, gjøre det samme. Og tar jeg feil, gjelder det samme alvoret meg. Det er alvoret i denne serien.
Elias Solbak Årnes
Ansvarlig redaktør,
Mantelen
