Hilde Kristin Hannestad Tveter hadde aldri tenkt å bli prest. Hun var barnepleier og hjelpepleier, gift med en metodistprest, og hun så på nært hold hva tjenesten kostet. Så, på en kvinnehelg på Soltun folkehøgskole i nærheten av Harstad i år 2000, satt hun og hørte en kvinnelig prest preke.
Kvinnelige prester. Dialogen, del 3. Les del 1. Les del 2.
MARIA: Den stemmen, når du hørte den, var det veldig overbevisende?
Jeg fikk en indre stemme som sa: «Der skulle du stått.» Og da tenkte jeg: nei, nei, nei.
Jeg opplevde det som et veldig tydelig kall, selv om jeg ikke hørte noen ytre stemme. Jeg sa til Gud at det er umulig. Men så gjorde han det mulig. Metodistkirkens teologiske seminar ble flyttet til Oslo, og mannen min ble spurt om å betjene menigheten i Halden. Plutselig lå alt til rette for at jeg kunne studere.
Hun begynte på MF som førtiåring, pendlet fra Halden til Oslo i seks år og ble ordinert i 2007. Etter fullførte studier var hun prest i Halden i ti år, som menighetens første fast ansatte kvinnelige prest. Siden 2017 har hun vært prest i Sandnes, og fra i fjor er hun også tilsynsprest for Vestlandet, den tredje kvinnen i Metodistkirken i Norge i det embetet, som svarer omtrent til en biskop eller prost i Den norske kirke.
MARIA: Hvordan opplevde du å være den første kvinnelige presten i menigheten?
Det opplevde jeg som uproblematisk. Det har aldri vært noe problem å være kvinnelig prest i Metodistkirken. Det er klart at noen menighetsmedlemmer og kolleger har et mer konservativt syn i dette spørsmålet, men det har aldri vært noe problem å samarbeide.
Min kirke har et veldig positivt syn på det å være kvinne og prest, og vi har likestilt kvinner og menn i alle tjenester i kirken.
Tekstene
MARIA: I Første Timoteusbrev står det at kvinner skal lære i stillhet og ikke undervise eller ha myndighet over mannen. Hvordan tolker du det?
Først og fremst er dette et brev skrevet inn i en annen tid og en annen kultur. Og ting er annerledes i dag. Det er hovedårsaken.
MARIA: Betyr det at når jeg leser slike setninger, kan jeg legge det på tid og kultur? Jeg vet jo ikke hva som kan legges på tid og kultur og ikke.
Nei, det er jo det som er vanskelig. Det er noen sannheter som står fast uansett. For eksempel hvordan man blir frelst, hva Jesus har gjort.
John Wesley, som startet metodistkirken, sa at teologien hviler på fire søyler. Bibelen er hovedsøylen. Og så er det tradisjonen, erfaringen og fornuften.
MARIA: Er det rom for menneskelige feil i skrivingen, eller bare i tolkningen?
Vi tror at Bibelen er Guds ord. Men den er skrevet av mennesker. Inspirert av Gud, skrevet av mennesker.
Alle som leser Bibelen tolker med sitt eget liv og sin egen bakgrunn. Hvis du tar et bibelvers, går det ikke an å si at sånn er det, det står svart på hvitt. For det som står svart på hvitt, kan tolkes på ulike måter.
MARIA: Og ordene om at kvinnene skal tie i menigheten?
Dette er skrevet til en konkret menighet, i en konkret situasjon. Kanskje hadde de problemer med kvinner som pratet sammen under gudstjenesten, eller som avbrøt? Det vet ikke vi. Men det må vi ha i bakhodet. Det er ikke sånn i dag. Kvinner og menn er likestilt.
Utfordringen tilbake
Tveter var den av prestene som stilte flest spørsmål tilbake. Da hun hørte hvem som skulle bruke intervjuet, et menighetsblad utgitt av Guds Sanne Menighet, kom svaret kontant.
TVETER: Guds sanne menighet? Betyr det at sannheten er bare deres? Navnet i seg selv gjør at jeg blir skeptisk. John Wesley har flere berømte utsagn. Ett av dem er: «Vi tenker, og lar andre tenke.»
MARIA: Fokuset vårt er at vi ønsker å grave frem sannheten. Vi studerer teksten slik den er, stiller spørsmål og oppsøker gode og oppklarende samtaler. Vi mener ikke at vi er den eneste menigheten med sannheten, og vi mener heller ikke at vi har den fulle og hele sannheten. Meningen bak ordene «Guds sanne menighet» ligger i det som oppstår i relasjonene mellom meg, min ektemann Elias, vår datter Sunniva og vår lille mirakelcavapoo Elisja, fri fra verdens mørke. Her er lyset. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matteus 18,20).
Dette portrettet er en del av Mantelens serie med intervjuer av kvinnelige prester. I serien svarer også prester som leser tekstene motsatt. Samtalen fortsetter.
