Kvinnelige prester. Dialogen, del 15. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13. Les del 14.
Vidar Mæland Bakke er den første mannlige presten fra en nordisk folkekirke som svarer i denne serien. Han svarer Ottar Myrseth punkt for punkt, og gjør det med et skriftsyn Myrseth ikke kan avfeie som løst.
Skriftlige svar 26. august 2026, revidert 31. august 2026.
Han svarer fra den andre siden
Mantelen inviterte prester som holder fast på kirkens historiske lære om embetet. Vidar Mæland Bakke, sokneprest i Gand i Stavanger bispedømme, svarte at han ikke er en av dem.
Helt siden jeg var ung student har jeg vært overbevist om at kvinner kan gå inn i prestetjeneste.
Serien fikk nye spørsmål, og Bakke er den første mannlige presten fra noen av de nordiske folkekirkene som har stilt opp i den.
Spørsmålene han fikk, er bygget på svarene til Ottar Myrseth, biskop i Den nordisk-katolske kirke, som svarte tidligere i serien. Det som følger, er en samtale mellom to prester som ikke sitter i samme rom.
Bevisbyrden
Ottar Myrseth
Det er «både usannsynleg og unaturleg» at hele kirken skulle ha misforstått prestetjenesten i snart 2000 år. Bevisbyrden ligger hos dem som innførte ny praksis.
MANTELEN: Hvordan løfter du den bevisbyrden?
Jeg har respekt for dette argumentet. I hvert tilfelle er det avgjørende for meg å prøve slike spørsmål på det helhetlige bibelske vitnesbyrdet, ikke minst fra den tidlige kirke slik vi møter den i Det nye testamentet. Jeg kunne trekke frem flere momenter, men vil her særlig vektlegge følgende perspektiv: Det er et åpenbart brudd, ikke uten videre en kontinuitet mellom Det gamle og Det nye testamentet hva angår prestetjenesten. Det nye testamentet opererer faktisk ikke med begrepet «prest» i det hele tatt. Det er ikke enkelt å finne endelige svar i Det nye testamentet på hvordan den tidlige kirkes ordninger for lederskap faktisk var. Dermed vil mye avhenge av hvilken rolle vi tillegger den senere kirkelige tradisjonen hva angår såkalt «embetsforståelse». I Det nye testamentet er det like fullt åpenbart at den gammeltestamentlige eksklusive offerpresten er erstattet med et mangfold av kirkelige tjenester som utfyller hverandre. Det maner til en viss ydmykhet. Galaterne 3,28 er etter mitt skjønn å regne som et overordnet prinsipp som erstatter gamle grenser mellom kjønn, etniske grupper, slave og fri. Å løfte frem den særskilte pastortjenesten som eksklusivt kjønnsbestemt, mens det samtidig synes å være rom for både kvinnelige profeter og apostler i betydningen kirkelige utsendinger (misjonærer) i den tidlige kirken, mener jeg mangler tilstrekkelig prinsipiell begrunnelse. Spenningen i tekstmaterialet rundt kvinners posisjon tyder snarere på en gradvis tilpasning til kulturelle omgivelser, mer enn en prinsipiell tilnærming. At Jesus lot Maria Magdalena være det fremste oppstandelsesvitnet, at Paulus kunne anbefale Priskilla og Junia som henholdsvis menighetsplanter og utsending (gresk: apostolos), viser at kvinner ble gitt fremstående posisjoner på et tidlig tidspunkt. Jeg mener derfor Bibelen selv gir oss en åpning for å tenke forskjellig om dette spørsmålet.
Argumentet snur bevisbyrden: det er bruddet mellom gammel og ny pakt som er utgangspunktet, ikke kontinuiteten. Offerpresten er borte. Det som kom i stedet, var mange tjenester.
Kallet
Ottar Myrseth
«Gud kallar ikkje oss på tvers av sitt eige ord.» Et indre kall regnes som rett først når det samsvarer med et ytre.
MANTELEN: Hvordan prøver du at kallet ditt er fra Gud?
Bibelen er overordnet norm for alle som ønsker å tjene Gud. Som sagt mener jeg at en helhetlig lesning av bibeltekstene gir en åpning for at kvinner kan bli kalt til prestetjeneste.
Hodeplagget
Ottar Myrseth
«Kanskje ikkje heller forskrifta om hovudplagg er så tidsbunde?»
MANTELEN: Dere leser hodeplagget i 1. Kor 11 som tidsbundet. Han snur det. Hva svarer du?
Jeg mener tvert imot at diskusjonen om hodeplagg er et godt eksempel på at kjønnsmessige forskjeller som der og da får en teologisk begrunnelse hos Paulus, likevel må leses i lys av kulturelle forventninger i samtiden og ikke kan regnes som et overordnet etisk eller teologisk spørsmål.
Den flytende Skriften
Ottar Myrseth
«Når Skrifta flyt, flyt alt anna med.»
MANTELEN: Hvor går grensen for tolkning hos deg, slik at Skriften fortsatt kan binde deg?
Jeg tar ikke til orde for en «flytende Skrift». Tvert imot. Det er i samsvar med et godt luthersk skriftprinsipp at hele Bibelen, også brevene i Det nye testamentet, må leses i lys av Kristus. Det hjelper oss til en sunn tolkningsnøkkel i møte med vanskelige bibeltekster. En sunn bibeltolkning sørger alltid for å lese bibeltekster i lys av hverandre med Kristus som sentrum. Gjør vi alle tekster i Bibelen like gyldige til alle tider, står vi i fare for å miste Skriftens sentrum og en rett skjelning mellom lov og evangelium.
«Gjør vi alle tekster i Bibelen like gyldige til alle tider, står vi i fare for å miste Skriftens sentrum og en rett skjelning mellom lov og evangelium.»
Dette er det stedet i serien der to konservative skriftsyn støter sammen. Bakke svarer ikke at Skriften må vike for erfaring. Han svarer at et skriftsyn uten sentrum er det egentlige frafallet, og at lov og evangelium er skjelningen som holder Skriften fast.
Galaterne 3,28
Ottar Myrseth
Verset beskriver fellesskapet, ikke oppgavene i kirken.
MANTELEN: Hvorfor bærer verset mer enn det for deg?
Det er riktig at ordet beskriver fellesskapet, men jeg mener det er vanskelig å skjelne så tydelig mellom forståelsen av det kirkelige fellesskapet og dets tjenester. Det er naturlig å lese dette i sammenheng som et bærende prinsipp for det nye gudsfolket også i forståelsen av tjenestene. Det finnes en parallell i spørsmålet om slaveriet, som Paulus gir sin tydelige støtte til andre steder, men som bl.a. dette verset ga kirken rom til å tenke annerledes om. Løfter man opp spørsmålet om et nei til kvinners prestetjeneste som tidløst og udiskutabelt i Paulus sine tekster, hvorfor gjøres ikke det samme med spørsmålet om slaveriet? Her tenker jeg at det finnes en åpenbar parallell.
Påskemorgen
Ottar Myrseth
Kvinnenes oppgave var å varsle apostlene. Det var menn som ble sendt ut med budskapet.
MANTELEN: Hvorfor holder ikke det skillet?
Det er alt for påfallende at Jesus velger å vise seg for kvinnene først. Det Jesus her gjorde var ganske uhørt i samtiden. Han utfordrer de kulturelle forestillingene på en provoserende måte. Det er ikke rart at det ikke var enkelt å uten videre trekke praktiske konsekvenser av dette. Men Jesus viste en vei: Han åpnet for en helt ny status for kvinner som troverdige vitner for evangeliet.
Junia
Ottar Myrseth
Kjønnet er omstridt blant eksegetene, og vi har uansett ikke noe vitnesbyrd om at hun var apostel.
MANTELEN: Hva bygger du på når du bruker Junia som belegg?
Å hevde at «utsendingen» Junia er en mann er å lese noe inn i teksten som virker meget usannsynlig. Så er det samtidig naturlig å skjelne mellom de første tolv mannlige apostlene og den funksjonen som står nevnt i den femfoldige tjenesten i Efeserne 4,11. Da kan det i den tidlige kirke mer være tale om en «utsending» eller det som mye senere ble kalt for «misjonær» (latin for apostel). Da er det naturlig å tenke en som krysser grenser og etablerer menigheter på nye steder. Dette var også noe Priskilla gjorde både i Efesos og i Roma. Det kan ikke være tilfeldig at hun som oftest nevnes før sin ektemann Akvilas. Det viser hvilke fremstående oppgaver kvinner hadde tidlig i kirkens historie. For meg er dette viktig informasjon å ta med i vurderingen av det kirken senere kaller «prestetjeneste».
Ikke en menneskerett
Ottar Myrseth, i Dagen
Kirken er ikke et demokrati, og «ordinasjon kan difor ikkje vere ein menneskerett».
MANTELEN: Hva er prestetjenesten for deg, hvis den ikke er en rettighet?
Jeg tenker ikke at det er en individuell menneskerett å være prest. Alle vi som er prester må leve i tråd med de forventninger til skikkethet som kreves av en prest og være villig til å la oss korrigere av kirkens fellesskap dersom det er nødvendig.
Her er de enige, og det er verdt å merke seg. Ingen av dem mener at ordinasjon er noe et menneske kan gjøre krav på.
Diakonatet
Ottar Myrseth
Han heier på kvinnelig diakonat, men mener tanken om at det er finere å være prest enn diakon har latt diakonissene dø ut.
MANTELEN: Hvorfor ble kampen stående om prestembetet og ikke om diakonatet?
Jeg mener dette er å snu saken på hodet. Det er snarere vanskelig ut fra bibelmaterialet å forstå hvorfor prestetjenesten løftes opp som noe eksklusivt og grunnleggende annerledes enn andre kirkelige tjenester beskrevet i Det nye testamentet.
Grensen han trekker
To spørsmål kom etter de ti, og de gjelder ham selv og ikke Myrseth. Han svarte på dem 31. august.
MANTELEN: Hvilken tolkningsregel lar deg si ja til kvinnelig prestetjeneste og nei til likekjønnet vigsel, uten at grensen bare blir din egen vurdering?
Jeg forstår at dette er et spørsmål som må stilles. Det samme spørsmålet kunne også vært stilt i spørsmålet om slaveriet som Paulus snarere bekrefter enn å ta avstand fra. Men her er det knapt noen diskusjon i dag. Det kan også stilles mer generelt i spørsmålet om hvordan vi skal forstå likestilling mellom kjønnene i dagens samfunn. Er det uten videre klart ut fra tekstmaterialet at spørsmålet om kvinners prestetjeneste er noe helt unikt og spesielt, mens andre tekster om kvinners underordnede rolle i ekteskap og samfunn må forstås mer tidsbundet? Jeg tror ikke det. Jeg nevner disse eksemplene for å understreke at vi aldri er fritatt fra å arbeide samvittighetsfullt med å tolke vanskelige spørsmål i Skriften, først og fremst i lys av andre bibeltekster. Som eksegeter er vi kalt til å vurdere i det enkelte tilfelle hva som kan regnes som tidløst og hva som hører til kulturelle og historisk betingede forhold. Dette kommer vi ikke utenom, uansett skriftsyn.
Med en slik samvittighetsfull lesning som utgangspunkt, holder jeg fortsatt fast på den klassiske læren om ekteskapet, basert på en helhetlig lesning av både Det gamle og Det nye testamentet, med Jesus som Skriftens sentrum. For meg er det bl.a. vesentlig at Jesus i Matt 19,4–5 stadfester forståelsen av ordene i 1. Mos 1,27 som en skapelsestekst med klar relevans for ekteskapet mellom mann og kvinne. Det viser at om ikke barn er en forutsetning, så er det et vesentlig formål med ekteskapet at det er en ramme for videreføring av menneskeslekten. Det gjør det for meg umulig å sidestille ekteskap mellom mann og kvinne og andre former for samliv. Derfor er jeg glad for at disse ordene av Jesus fortsatt lyder i vielsesliturgien av 2003 som jeg frimodig benytter i alle vielser. Den norske kirke er delt i dette spørsmålet, og har derfor vedtatt en alternativ liturgi der disse ordene bevisst er utelatt.
MANTELEN: Jesus brøt flere av tidens normer, men valgte tolv menn som apostler. Hvorfor er dette mønsteret tidsbundet eller ikke bindende for prestetjenesten?
Vi vet ikke helt sikkert hvorfor Jesus valgte tolv menn som apostler og hvorvidt det i seg selv har direkte sammenheng med om det vi i dag kaller prester kan være av begge kjønn. Det vi vet er at Jesus her fulgte den alminnelige forventningen for en rabbi i sin samtid når han utpekte mannlige disipler. Samtidig går det frem av evangeliefortellingene at han definitivt sprengte de samme forventningene ved å invitere kvinner inn i den nære kretsen og gi en status til f.eks. Maria Magdalena og Maria, Martas søster som må ha vært oppsiktsvekkende. Det er for øvrig ingen i dag, verken kvinner eller menn, som kan sies å direkte videreføre de tolv første apostlenes rolle i kirken, verken prester, diakoner, kateketer eller andre kirkelige tjenester.
Det første spørsmålet er det som skiller Bakke fra alle andre kilder i serien. De som sier ja til kvinnelige prester, sier som regel ja til vigsel av likekjønnede også. De som sier nei, sier nei til begge. Bakke deler feltet på tvers, og regelen han gir, er å lese tekst mot tekst med Jesus som sentrum: Ordningene for kvinners tjeneste regner han blant det tidsbundne, ekteskapet blant skapelsestekstene, fordi Jesus selv stadfester 1. Mosebok 1,27 i Matteus 19.
TERSKELEN: Bakke sier ja til kvinnelige prester og bygger det på Kristus som Skriftens sentrum, ikke på erfaring. Myrseth sier at når Skriften flyter, flyter alt annet med. Begge holder Skriften bindende. Tonje Røgeberg svarer fredag 4. september.
