Denne artikkelen er forhistorie til serien om kvinnelige prester. Kvinnene i Bergen var diakonisser. De var ikke prester.
Etter gjentatte oppfordringer om hjelp ble to diakonisser sendt til Bergen, der arbeidet med privatpleie begynte i 1871. De kom fra huset i Christiania som i 1868 hadde kalt kvinner til tjeneste.
To søstre strakk ikke til
Årsberetningen fra Diakonisse-Anstalten for 1873/1874 omtaler de to søstrene på side 14. På side 15 heter det: «Det viste sig imidlertid snart, at dette ikke var tilstrækkeligt». Flere søstre var nødvendige.
Kari Martinsen beskriver utsendelsen i Freidige og uforsagte diakonisser (s. 235–236). Ifølge henne ble avtalen utvidet fra to til fire (s. 236).
Christiania hadde allerede kvinner i diakonissetjeneste. Erfaringen i Bergen viste hvor sårbar privatpleien ble når to utsendte søstre skulle holde arbeidet i gang alene. Med flere søstre fulgte også en ny lokal ordning.
Husmor og eget regnskap
En eldre diakonisse skulle ha ansvaret som husmor og føre tilsyn. Årsberetningen beskriver oppgaven slik: «en ældre Diakonisse, der som Huusmoder skulde ordne Alt det Fornødne». Hun skulle ordne søstrenes opphold og tjeneste.
Søsterhjemmet fikk eget regnskap. Kasserer Gran gikk inn i bestyrelsen og hjalp med økonomien; årsberetningen navngir ham på side 15.
Hos Martinsen omtales den eldste diakonissen som bestyrerinne og husmor. Søsterhjemmet hadde lokal ledelse og egne tall, men økonomi og bemanning sto fortsatt under institusjonen i Christiania (s. 235–237).
Leide lokaler i Nykirkesmuget
Foreningen ordnet leide lokaler i Nykirkesmuget. Der holdt søstrene til før de flyttet i 1874. Martinsen (s. 235–236) og VID-historikken er enige om leieforholdet og flyttingen.
Det ble ikke reist et søsterhjem i Bergen i 1873 eller 1874. Betegnelsen gjaldt organiseringen av arbeidet, med husmor og eget regnskap i leide lokaler.
VID daterer etableringen som stasjon under Christiania-huset til 1873. Årsberetningen for 1873/1874 beskriver den utilstrekkelige bemanningen og organiseringen som søsterhjem. Kildene omtaler den samme ordningen med ulike betegnelser: VID skriver «stasjon», mens årsberetningen beskriver et søsterhjem.
Bergen var ikke et selvstendig moderhus i 1873/1874. Den selvstendige institusjonen og utdanningen knyttes til 1918. Selvstendigheten i 1918 ligger etter perioden årsberetningen beskriver. VID og Store norske leksikon fører det senere Haraldsplass-arbeidet derfra.
Diakonisser i privat sykepleie
Søstrene i Bergen var diakonisser i privat sykepleie, og tjenesten var organisert omsorg. Kildene gir ikke grunnlag for å kalle dem prester, beskrive tjenesten som prestetjeneste eller gjøre diakoni identisk med forvaltning av ord og sakrament. Bispemøtets sak BM 03/10 beskriver skillet mellom diakonitjeneste og prestetjeneste.
Bergen-saken viser hvordan kvinnelig diakonitjeneste ble organisert da to søstre ikke strakk til.
Kilder
Beretning om Diakonisse-Anstalten / Årsberetning. 1873/1874 Vol. 4, s. 14–15. Nasjonalbiblioteket. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2024052983089_001
Kari Martinsen, Freidige og uforsagte diakonisser: et omsorgsyrke vokser fram, 1860–1905, Aschehoug/Tanum-Norli, 1984, s. 235–237. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071301010
VID, historikk for Haraldsplass diakonale høgskole. https://www.vid.no/om/organisasjonen/historie/haraldsplass-diakonale-hogskole
Store norske leksikon, Haraldsplass Diakonale Sykehus. https://snl.no/Haraldsplass_Diakonale_Sykehus
Bispemøtet, sak BM 03/10 om diakonitjenesten. https://www.kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeradet/2014/september/kr_32_1_14_bispemotet_diakonitjenesten_bm_03_2010.pdf