Kvinnelige prester. Dialogen, del 18. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13. Les del 14. Les del 15. Les del 16. Les del 17.
Elleve kvinner har svart Mantelen om ordinasjonsspørsmålet. Ni menn har svart dem. Hjelpebiskop William Muhm er den første som ikke argumenterer fra 1 Timoteus 2 i det hele tatt, den første som styrker saken deres før han svarer, og den eneste som ikke har latt et spørsmål i denne serien stå ubesvart.
Skriftlige svar 26. og 29. august 2026.
Som vikar for Europa og Asia bistår hjelpebiskop William Muhm erkebiskop Timothy P. Broglio i å ta vare på de åndelige behovene til amerikanske katolske militærmenigheter rundt om i verden. Før det tjenestegjorde han treogtyve år som feltprest i marinen. Han er den tiende mannen som svarer i denne serien, og den niende som holder at presteskapet er forbeholdt menn. Han er også den første som kommer dit uten å åpne 1 Timoteus.
Han siterer ikke 1 Timoteus 2. Han siterer ikke 1 Korinter 11, og ikke 1 Korinter 14. Hver annen mann i serien har bygd på minst ett av dem. Muhm bygger på Efeserne 5 og Hebreerne 4, og på et skille ingen andre i serien har sagt rent ut.
Betingelsen han setter først
Før han svarer på noe, setter han en betingelse. Det er ikke et forbehold. Det sier leseren nøyaktig hvor langt samtalen kan gå.
Auxiliary Bishop William Muhm
I must answer these questions as a Catholic; I cannot answer them any other way. As a Catholic, I believe and profess all that the holy Catholic Church believes, teaches, and proclaims as revealed by God. I begin by affirming the doctrinal teaching of the Vatican Council II Dogmatic Constitution on Divine Revelation, Dei Verbum paragraph 9: “it is not from Sacred Scripture alone that the Church draws her certainty about everything which has been revealed . . . sacred tradition takes the word of God entrusted by Christ the Lord and the Holy Spirit to the Apostles, and hands it on to their successors in its full purity, so that led by the light of the Spirit of truth, they may in proclaiming it preserve this word of God faithfully, explain it, and make it more widely known.” If the reader is with me in affirming that “both sacred tradition and Sacred Scripture are to be accepted and venerated with the same sense of loyalty and reverence” (Vatican Council II Dogmatic Constitution on Divine Revelation, Dei Verbum paragraph 9), then my answers to Elias’ questions have a chance of engaging the reader productively. If not, then there is no point in the reader and me discussing the ordination of women until after we have discussed ecclesiology. If the reader is still with me, I will answer Elias’ questions from a Catholic perspective, starting with Question 1):
På norsk
Jeg må svare på disse spørsmålene som katolikk. Jeg kan ikke svare på noen annen måte. Som katolikk tror og bekjenner jeg alt det den hellige katolske kirke tror, lærer og forkynner som åpenbart av Gud. Jeg begynner med å slå fast læren i Andre Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum punkt 9: «Det er ikke fra Den hellige skrift alene at kirken henter sin visshet om alt det som er åpenbart ... den hellige tradisjon tar imot Guds ord, som Kristus Herren og Den hellige ånd betrodde apostlene, og gir det videre til deres etterfølgere i hele dets renhet, slik at de, ledet av sannhetens ånds lys, kan bevare dette Guds ord trofast i forkynnelsen, forklare det og gjøre det videre kjent.» Hvis leseren er med meg i å slå fast at «både den hellige tradisjon og Den hellige skrift skal tas imot og æres med den samme lojalitet og ærbødighet» (Andre Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum punkt 9), da har svarene mine en mulighet til å nå frem. Hvis ikke, er det ingen grunn til at leseren og jeg diskuterer kvinners ordinasjon før vi har diskutert ekklesiologi. Er leseren fremdeles med meg, vil jeg svare på Elias’ spørsmål ut fra et katolsk ståsted, og begynne med spørsmål 1.
Betingelsen er reell. Uenigheten han peker på, ligger et lag under selve spørsmålet, og han sier det uten omsvøp.
Argumentet
QUESTION 1: Which Bible passages settle the question of women’s ordination for you?
Auxiliary Bishop William Muhm
Ef 5,21–33 makes it clear that the Lord Jesus is Bridegroom to His divine Bride, the Church. His relationship to her is nuptial. The Church’s sacraments are not only signs or symbols; they make the reality they signify present here and now, in a material way, through the action of supernatural grace. The sacrament of Matrimony between man and woman on earth is sign, symbol, and re-presentation of the heavenly marriage between the Lord Jesus and His Bride, the Church. In other words, the nuptial relationship between the Lord and His Bride the Church is “enfleshed” in the human couple who receive the sacrament of Matrimony. The natural marriage between man and woman on earth participates in, and is informed by, the supernatural marriage between the Lord and His Church – not vice versa. The sacrament of Holy Orders also is a sign, symbol, re-presentation, and enfleshment. Catholic sacramental theology teaches that the ordained priesthood is not a function – it is an ontological identity. The ordained priest participates in the priesthood of the One Great High Priest, Jesus Christ (Hebr 4,14). The ordained priest inherits and participates in the nuptial relationship that the One Great High Priest has with His (the Lord’s) Bride, the Church. Therefore, the ordained priest stands in persona Christi in his (the ordained priest’s) nuptial relationship with the Church. Since the Church is a bride, her spouse has to be a bridegroom. Only a man can be a bridegroom, therefore maleness is essential to the ordained priesthood.
På norsk
Ef 5,21–33 gjør det klart at Herren Jesus er brudgom for sin guddommelige brud, kirken. Forholdet hans til henne er brudlig. Kirkens sakramenter er ikke bare tegn eller symboler. De gjør den virkeligheten de betegner nærværende her og nå, på et stofflig vis, gjennom den overnaturlige nådens virke. Ekteskapets sakrament mellom mann og kvinne på jorden er tegn, symbol og gjenfremstilling av det himmelske ekteskapet mellom Herren Jesus og bruden hans, kirken. Med andre ord blir det brudlige forholdet mellom Herren og bruden hans, kirken, legemliggjort i det menneskelige paret som tar imot ekteskapets sakrament. Det naturlige ekteskapet mellom mann og kvinne på jorden har del i, og formes av, det overnaturlige ekteskapet mellom Herren og kirken hans, ikke omvendt. Ordinasjonens sakrament er også tegn, symbol, gjenfremstilling og legemliggjøring. Katolsk sakramentteologi lærer at det ordinerte presteskapet ikke er en funksjon. Det er en ontologisk identitet. Den ordinerte presten har del i den ene store yppersteprestens presteskap, Jesus Kristus (Hebr 4,14). Han arver og har del i det brudlige forholdet som ypperstepresten har med sin brud, kirken. Derfor står den ordinerte presten in persona Christi i sitt brudlige forhold til kirken. Siden kirken er en brud, må hennes ektefelle være en brudgom. Bare en mann kan være brudgom, og derfor er det å være mann vesentlig for det ordinerte presteskapet.
The ordained priesthood is not a function – it is an ontological identity.
Ingen andre i denne serien har argumentert slik. Der de andre strides om hva Paulus mente i Efesos, flytter Muhm hele saken bort fra eksegesen og over på hva et sakrament er. Det gjør ham vanskeligere å motsi, og lettere å avvise: den som ikke deler forutsetningen hans, har ingen inngang.
Vekslingene
Ni steder møter svarene fra Muhm noe andre i serien har sagt. Deres ord står først, hans svar under. Sitatene fra dem er oversatt fra norsk og svensk av oss. Han hadde ikke lest dem da han svarte, og teksten sier ingen steder at han svarer dem.
I. Junia, Phoebe, the resurrection witnesses, Galatians 3:28
Rom 16,1 · Rom 16,7 · Gal 3,28 · Joh 20
Lise Wold Kleven, Church of Norway
The first ones sent from the tomb with the message that Jesus had risen, they were women.
And at the same time it does say: here there is not male or female, slave or free. All are one in Christ.
Vidar Mæland Bakke, Church of Norway
To claim that the apostle Junia is a man is to read something into the text that seems entirely improbable. It seems far more likely that there really were women apostles in the earliest Christian period.
Auxiliary Bishop William Muhm
I would strengthen that reading (of those who land differently) by pointing out that Mary is not only the Mother of God, she is also immaculate (from the moment of her creation, God preserved her from any original or personal sin by a singular and prevenient grace). If any member of the Church deserved, or was holy enough, or was entitled to, the priesthood, surely it would be Mary! But she isn’t a priest, because by the Lord’s design men and women serve the Church in different ways. The male and female genders are not interchangeable. By virtue of his ordination, the ordained priest inherits the spousal relationship that He (the Lord) has with His Bride the Church. Since Mary is a woman, she cannot be spouse of the Church. She is Mother of the Church (Joh 19,26–27), but she cannot be spouse of the Church. This does not lessen her dignity or importance to the Church – it reveals the Lord’s will that men and women contribute to the Church in different ways. Most theologians would probably agree that Mary’s unique and exalted role as Mother of God and Mother of the Church exceeds the ordained priesthood in dignity and importance.
På norsk
Jeg vil gjøre den lesningen sterkere ved å peke på at Maria ikke bare er Guds mor, hun er også uplettet unnfanget. Fra sin skapelses første øyeblikk bevarte Gud henne fra all arvesynd og personlig synd ved en enestående og forutgripende nåde. Hvis noe medlem av kirken fortjente presteskapet, var hellig nok til det eller hadde krav på det, måtte det være Maria. Men hun er ikke prest, fordi menn og kvinner etter Herrens plan tjener kirken på ulike måter. Kjønnene er ikke ombyttbare. I kraft av sin ordinasjon arver den ordinerte presten det ektefelleforholdet Herren har til bruden sin, kirken. Siden Maria er kvinne, kan hun ikke være kirkens ektefelle. Hun er kirkens mor (Joh 19,26–27), men hun kan ikke være kirkens ektefelle. Dette minsker ikke hennes verdighet. Det viser Herrens vilje om at menn og kvinner bidrar til kirken på ulike måter. De fleste teologer vil trolig si at Marias enestående og opphøyde rolle som Guds mor og kirkens mor overgår det ordinerte presteskapet i verdighet og betydning.
Hva som skjer her. Seks menn i serien har svart på Junia og Føbe hver for seg, tekst for tekst. Muhm svarer på alle fire tekstene i ett grep, og han gjør det ved å styrke motpartens sak først. Argumentet er en a fortiori: hvis noen kunne gjort krav på embetet i kraft av hellighet, var det henne, og hun har det ikke.
II. If all reading is interpretation, why is yours more than one among many?
Bibelsyn · tolkningsmyndighet
Elise Ottesen Søvik, Church of Norway
Everything we read of the Bible is interpretation, and we have to take into account that this was an entirely different context.
I think it is God’s word, but I also think it is human beings’ account of their life with God, because it is human beings who wrote the biblical text.
Hilde Kristin Hannestad Tveter, Methodist Church in Norway
If you take a single verse, you cannot say that this is how it is, it says so in black and white.
Auxiliary Bishop William Muhm
Sacred Scripture is the inspired word of God. If anyone’s interpretation of any given verse is as good as anyone else’s interpretation, then it will be impossible to resolve differences of interpretation. On the other hand, if the Church is the divine Bride of Christ, then her interpretation of Sacred Scripture carries divine authority that we as individuals do not have.
På norsk
Den hellige skrift er Guds inspirerte ord. Hvis enhvers tolkning av et gitt vers er like god som enhver annens, blir det umulig å avgjøre uenigheter om tolkning. Men hvis kirken er Kristi guddommelige brud, da bærer hennes tolkning av Skriften en guddommelig autoritet som vi som enkeltmennesker ikke har.
Hva som skjer her. Dette er det eneste svaret i serien på relativisme-innvendingen som ikke er en protestantisk mulighet. Lehmann svarer med at tolkning finnes, men at ikke alle lesninger er like gyldige. Andersen svarer med at Skriften har vetorett mot tolkningen. Muhm svarer med en instans: noen har myndighet til å avgjøre, og det er ikke den enkelte.
III. If the head covering is cultural, why is the silence timeless?
1 Kor 11 · guddommelig lov og kirkelig lov
Eli Kristin Flåten, Church of Norway
“Rather clever of Paul, actually. But that is how they thought at the time.” (on Paul grounding the order in Adam being created first) “Yes, I think that is ridiculous. Yes, it is old-fashioned. Very old-fashioned.” (on the man being the head of the woman)
Christine Henriksen Aarflot, Church of Norway
To think that a text always means the same thing does not work. That is not the nature of a text.
Auxiliary Bishop William Muhm
We must draw a distinction between divine law and Church law. Church law can be legislated or imposed positively, changed, or abolished when the Church’s shepherds so decide. Examples of Church law include the obligation to fast during the season of Lent, or to abstain from meat on Fridays. Another example of Church law which could be changed is the discipline of celibacy for priests ordained in the Latin Rite. On the other hand, divine law comes directly from God. Examples of divine law include the Ten Commandments, the moral obligation to love one’s enemies, marriage as a permanent unbreakable bond between one man and one woman dissolved only by death, and that maleness is essential to the ordained priesthood. Because divine law comes from God, the Church has no authority to change it. Therefore, the Church has no authority to ordain women to the priesthood.
På norsk
Vi må skille mellom guddommelig lov og kirkelig lov. Kirkelig lov kan gis, endres eller oppheves når kirkens hyrder bestemmer det. Eksempler på kirkelig lov er plikten til å faste i fastetiden, eller å avstå fra kjøtt på fredager. Et annet eksempel på kirkelig lov som kunne vært endret, er sølibatet for prester ordinert i den latinske ritus. Guddommelig lov kommer derimot direkte fra Gud. Eksempler på guddommelig lov er De ti bud, den moralske plikten til å elske sine fiender, ekteskapet som et varig og uoppløselig bånd mellom én mann og én kvinne som bare oppløses ved døden, og at det å være mann er vesentlig for det ordinerte presteskapet. Fordi guddommelig lov kommer fra Gud, har kirken ingen myndighet til å endre den. Derfor har kirken ingen myndighet til å ordinere kvinner til prestetjenesten.
Hva som skjer her. Dette er seriens klareste kriterium, og det eneste som kommer med prøvetilfeller på begge sider. Mark Schroeder ga regelen uten eksempler: en anvendelse binder når den er knyttet direkte til det uforanderlige designet. Muhm gir regelen og viser hvor grensen faktisk går, med fasten og sølibatet på den ene siden. Merk: spørsmålet om hodeplagget ble ikke stilt til ham. Kriteriet er hans, anvendelsen på 1 Kor 11 er ikke.
IV. A woman tells you she senses a true call
Kallet · det indre og det ytre
Livia Hodne, Free Church, Bryne
When he said it, I knew at once, with my whole self, that I had to go forward. So I went forward, and he prayed for me.
Christine Henriksen Aarflot, Church of Norway
I would wonder what it is that makes him so categorically dismiss another person’s experience, when he has never had this calling himself.
Auxiliary Bishop William Muhm
There are two distinct components to a vocation (or calling) within the Church. First, the individual Christian must feel called by God to that particular vocation. Second, the Church must ratify this calling through the best judgment of those in positions of authority. Both the individual and the Church must agree that this particular individual is called to this specific vocation before the Church will ratify it through consecration or solemn profession. Women can make enormous contributions to the mission of the Church in many different ways besides ordained priesthood. Any woman who puts the Lord and her faith first in her life will make an enormous, unique, irreplaceable contribution to the mission of the Church to promote the sanctification and salvation of everyone. On the other hand, any ordained priest who does not put the Lord and his own (the priest’s) faith first in his life will not make such a contribution. Priesthood is not primarily for the sake of anyone’s personal fulfillment or happiness or salvation... it is a special calling, ancillary to Baptism and Confirmation, to serve the Church in a particular spousal way. The Lord calls those whom He will, for the sake of the Church.
På norsk
Et kall i kirken har to atskilte deler. Først må den enkelte kristne kjenne seg kalt av Gud til nettopp det kallet. Dernest må kirken stadfeste kallet gjennom dømmekraften til dem som har myndighet. Både den enkelte og kirken må være enige om at nettopp dette mennesket er kalt til nettopp denne tjenesten, før kirken stadfester det gjennom vigsling eller høytidelig løfteavleggelse. Kvinner kan gi enorme bidrag til kirkens oppdrag på mange andre måter enn gjennom det ordinerte presteskapet. Enhver kvinne som setter Herren og troen sin først i livet, vil gi et enormt, enestående og uerstattelig bidrag til kirkens oppdrag med å fremme helliggjørelse og frelse for alle. Og enhver ordinert prest som ikke setter Herren og sin egen tro først i livet, vil ikke gi et slikt bidrag. Presteskapet er ikke først og fremst til for noens personlige oppfyllelse, lykke eller frelse. Det er et særskilt kall, underordnet dåpen og fermingen, til å tjene kirken på en bestemt brudlig måte. Herren kaller dem han vil, for kirkens skyld.
Hva som skjer her. Han avviser ikke opplevelsen. Han flytter stadfestelsen. Ottar Myrseth svarte at Gud ikke kaller på tvers av sitt eget ord, Ethan Cherney at et sant kall ikke er noe man føler. Muhm holder begge deler: følelsen er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
V. Is this about power, and is it fair?
Diskriminering · klerikalisme · nåde
Christine Henriksen Aarflot, Church of Norway
I am highly critical of a theology that discriminates, holds people down, and prevents them from following their callings.
Eli Kristin Flåten, Church of Norway
Then I think about power. That the man has more say, that he gets to decide.
Auxiliary Bishop William Muhm
Sometimes the question of women’s ordination is framed in terms of fairness. But of course, the Lord’s grace is not a matter of fairness. It’s not “fair” that there is something rather than nothing – that the universe exists at all, or that each one of us exists, or that the Lord calls some to live as Christians but does not call others to do so, or that the Lord has redeemed the world through His Cross and Resurrection, or that the Lord chooses and calls different disciples to serve His Church in different ways. Alternatively, sometimes the question of women’s ordination is framed in terms of power: if women are not ordained, then they’re unfairly excluded from the power of hierarchical authority. This would imply that the only important ministries in the Church are those that carry power, or that priesthood is important only because it carries power. This could be a definition of “clericalism” – the belief that the ordained (the powerful) are more important than those not ordained (not powerful). Of course, the truth is that the 144,000 (Åp 14,3) members of the Church have different but essential contributions to make to the good of the entire Body (1 Kor 12). Ordination is not required to make one’s own unique, essential, irreplaceable contribution to the mission of the Church.
På norsk
Iblant settes spørsmålet om kvinners ordinasjon i rettferdighetens ramme. Men Herrens nåde er ikke et spørsmål om rettferdighet. Det er ikke «rettferdig» at det finnes noe i stedet for ingenting, at universet i det hele tatt er til, at hver enkelt av oss er til, at Herren kaller noen til å leve som kristne og ikke andre, eller at Herren har gjenløst verden gjennom sitt kors og sin oppstandelse, eller at Herren velger og kaller ulike disipler til å tjene kirken sin på ulike måter. Andre ganger settes spørsmålet i maktens ramme: blir ikke kvinner ordinert, er de urettferdig utestengt fra hierarkisk myndighet. Det ville bety at de eneste viktige tjenestene i kirken er de som bærer makt, eller at presteskapet bare er viktig fordi det bærer makt. Det kunne være en definisjon på klerikalisme: troen på at de ordinerte er viktigere enn de som ikke er det. Sannheten er at de 144 000 (Åp 14,3) lemmene i kirken har ulike, men vesentlige bidrag til hele legemets beste (1 Kor 12). Ordinasjon kreves ikke for å gi sitt eget, uerstattelige bidrag til kirkens oppdrag.
Hva som skjer her. Han snur maktargumentet mot den som fremfører det. Å kreve embetet fordi det er der makten ligger, er å gi klerikalismen rett i premisset. Jonny Lehmann gjør et beslektet grep når han spør hvorfor prekestolen må være stedet med størst betydning. Muhm setter navn på det.
VI. Twenty-three years alongside women chaplains
Frukten · praksis
Auxiliary Bishop William Muhm
During my time as a Navy chaplain, I have worked with many women chaplains. Chaplains work together across faith group boundaries to facilitate everyone’s free exercise of religion, to care for everyone in non-faith-specific ways, and to advise commanders on matters of ethics and morale. Overall, I have observed women to be very good chaplains, very good counselors, very good spiritual leaders, and very good, holy women. But they are not priests. The priesthood is a special vocation whereby the Lord calls some men to stand in persona Christi as spouse to His (the Lord’s) Bride the Church. This special vocation is at the service of the Church; it is ancillary to the ordinary Christian vocation of holiness, to which all Christians – men and women – are called by Baptism and Confirmation. Women are called to serve the Church primarily by living holy lives, and beyond that in many different kinds of active or contemplative ministries – but priesthood is not one of those ministries, because only a man can be spouse to the Church.
På norsk
I min tid som feltprest i marinen har jeg arbeidet med mange kvinnelige feltprester. Feltprester arbeider sammen på tvers av trosgrenser for å legge til rette for alles frie religionsutøvelse, for å ta vare på alle uten hensyn til tro, og for å gi råd til sjefer i spørsmål om etikk og moral. Alt i alt har jeg sett kvinner være svært gode feltprester, svært gode veiledere, svært gode åndelige ledere og svært gode, hellige kvinner. Men de er ikke prester. Presteskapet er et særskilt kall, der Herren kaller noen menn til å stå in persona Christi som ektefelle for sin brud, kirken. Dette særskilte kallet er til for kirkens tjeneste. Det er underordnet det alminnelige kristne kallet til hellighet, som alle kristne, menn og kvinner, er kalt til gjennom dåpen og fermingen. Kvinner er kalt til å tjene kirken først og fremst ved å leve hellige liv, og ut over det i mange slags virksomme eller kontemplative tjenester. Men presteskapet er ikke en av dem, fordi bare en mann kan være kirkens ektefelle.
Hva som skjer her. Han bestrider ikke frukten. Han bestrider at frukten avgjør saken. Setningen står som den står: svært gode åndelige ledere, svært gode hellige kvinner, men ikke prester. Det er seriens knappeste formulering av skillet mellom gaven og embetet.
VII. If the resistance is gone, what has it cost that does not show?
Enheten · gyldigheten av ordinasjoner · Joh 17,21
Malin Strindberg, Church of Sweden
There was a clear resistance, also among my fellow students. Now, here in Stockholm, I do not feel it. It is not there. Those who come out now hardly know that it existed.
Auxiliary Bishop William Muhm
The question of the validity of orders within different Christian denominations is one question among many that will have to be discussed and resolved before the Church can be one, as the Lord prayed on the night before He died (Joh 17,21).
På norsk
Spørsmålet om gyldigheten av ordinasjoner i ulike kristne kirkesamfunn er ett spørsmål blant mange som må drøftes og avgjøres før kirken kan være ett, slik Herren ba natten før han døde (Joh 17,21).
Hva som skjer her. Strindberg måler prisen i motstand som er borte. Muhm måler den i noe annet: så lenge kirkesamfunnene ikke kan gjenkjenne hverandres ordinasjoner, står splittelsen der uansett hvor rolig det er blitt innenfor hvert enkelt av dem. Det er det korteste svaret han gir, og det eneste som flytter regnestykket ut av den enkelte kirken.
Prisen
QUESTION 3: What does holding this line publicly cost today, and where do you feel the pressure hardest?
Auxiliary Bishop William Muhm
I suppose the cost is measured by the absence from the pews of those who do not accept Church teaching on certain questions of divine law. As an ordained priest, I strive to preach the truth on matters of divine law. On a few occasions, people have tried to convince me to preach a Gospel other than the one which has been handed on by the Church (Gal 1,8–9). On those few occasions, I listened but didn’t change. As a Navy chaplain for 23 years, I was blessed to work alongside many wonderful non-Catholic Christian or Jewish chaplains (including many women). Nobody ever tried to persuade me that the Church’s teachings on matters of divine law are wrong.
På norsk
Prisen måles vel i fraværet fra kirkebenkene av dem som ikke godtar kirkens lære i visse spørsmål om guddommelig lov. Som ordinert prest streber jeg etter å forkynne sannheten i slike spørsmål. Noen få ganger har folk forsøkt å overtale meg til å forkynne et annet evangelium enn det kirken har overlevert (Gal 1,8–9). De gangene lyttet jeg, men jeg endret meg ikke. Som feltprest i marinen i 23 år fikk jeg arbeide sammen med mange fremragende ikke-katolske kristne og jødiske feltprester, deriblant mange kvinner. Ingen forsøkte noen gang å overbevise meg om at kirkens lære i spørsmål om guddommelig lov er feil.
I listened but didn’t change.
Den unge mannen
QUESTION 9: What do you say to a young man considering the priesthood who fears this conviction will make him a stranger in his own society?
Auxiliary Bishop William Muhm
If any man or woman feels called to a specific vocation in the Church, he or she has a moral obligation to pursue it, no matter what. Fear of being sidelined is not an excuse for backing away from the Lord’s call. However, as I said earlier, there are two distinct components to any vocation (or calling) within the Church. First, the individual Christian must feel called by God to that particular vocation. Second, the Church must ratify this calling through the judgment of those in positions of authority. Both the individual and the Church must agree that this individual is called to this specific vocation before the Church will ratify it through consecration or solemn profession. In the case of the hypothetical young man, I would say that he has an obligation to pursue the calling until the Church either ordains him or dismisses him from seminary. In either case, he will be a free man if he does what he believes the Lord is calling him to do.
På norsk
Hvis en mann eller en kvinne kjenner seg kalt til en bestemt tjeneste i kirken, har vedkommende en moralsk plikt til å følge den, uansett. Frykt for å bli satt til side er ingen unnskyldning for å vike unna Herrens kall. Men som jeg sa tidligere, har ethvert kall i kirken to atskilte deler. Først må den enkelte kristne kjenne seg kalt av Gud til nettopp det kallet. Dernest må kirken stadfeste kallet gjennom dømmekraften til dem som har myndighet. Både den enkelte og kirken må være enige om at nettopp dette mennesket er kalt til nettopp denne tjenesten, før kirken stadfester det gjennom vigsling eller høytidelig løfteavleggelse. Når det gjelder den tenkte unge mannen, vil jeg si at han har en plikt til å følge kallet til kirken enten ordinerer ham eller viser ham bort fra presteseminaret. I begge tilfeller er han en fri mann, om han gjør det han tror Herren kaller ham til.
In either case, he will be a free man if he does what he believes the Lord is calling him to do.
Dette spørsmålet er stilt til hver eneste mann i serien, og det står nærmest dette bladets egne lesere. Muhm svarer ikke med trøst. Han svarer med en plikt og med et endepunkt: følg kallet til kirken enten sier ja eller nei. Friheten ligger ikke i utfallet. Den ligger i å ha gjort det.
De tre som sto åpne
I det første utkastet sto tre av argumentene fra den andre siden ubesvart. De ble sendt ham som tre korte spørsmål. Svarene kom 29. august, og de lukker alle tre.
VIII. If the Spirit gives the gifts, what has sex to do with it?
1 Kor 12 · nådegavene · embetet
Livia Hodne, Free Church, Bryne
I think the strongest argument is this one about the gifts of grace. It is Paul himself who writes about the gifts, and it is so clear that it is God who decides who receives them. Some are given gifts to lead, some are given gifts to teach. It does not say there that it is only men.
Auxiliary Bishop William Muhm
Yes, certainly the Holy Spirit distributes His gifts of teaching and leadership to both men and women. Every man and every woman who receives these gifts is needed in the Church and in the world. However, the sacred priesthood involves more than teaching and leadership. A priest is ordained in persona Christi to be a bridegroom of the Church. The ordained priesthood is not primarily a function – it is an ontological identity.
På norsk
Ja, Den hellige ånd deler visselig ut sine gaver til undervisning og ledelse til både menn og kvinner. Hver mann og hver kvinne som får disse gavene, trengs i kirken og i verden. Men det hellige presteskapet rommer mer enn undervisning og ledelse. En prest blir ordinert in persona Christi til å være kirkens brudgom. Det ordinerte presteskapet er ikke først og fremst en funksjon. Det er en ontologisk identitet.
Hva som skjer her. Hodne er den eneste i serien som fører nådegavene inn som hovedargument. Muhm bestrider ikke premisset hennes. Han gir henne hele setningen: Ånden gir gavene til begge kjønn, og begge trengs. Så flytter han embetet ut av kategorien hun argumenterer i. Er presteskapet undervisning og ledelse, har hun rett. Er det noe annet, treffer ikke argumentet. Det er samme grep som i svar 1, ført på et nytt kapittel.
IX. Acts 15: does the Council of Jerusalem set a precedent?
Apg 15 · guddommelig lov og fast praksis
MANTELEN: Does the Council of Jerusalem offer a precedent for altering settled practice on ordination under the Spirit’s guidance?
Auxiliary Bishop William Muhm
The Church’s understanding that maleness is essential to the ordained priesthood is more than just settled practice – it is Divine Law. While the Church has the authority to change matters of settled practice or Church law, she lacks the authority to change Divine Law.
På norsk
Kirkens forståelse av at det å være mann er vesentlig for det ordinerte presteskapet, er mer enn fast praksis. Det er guddommelig lov. Kirken har myndighet til å endre fast praksis og kirkelig lov, men hun mangler myndighet til å endre guddommelig lov.
Hva som skjer her. Apostelmøtet er det sterkeste enkeltargumentet for legitim endring i hele serien, og ingen av mennene hadde svart på det før nå. Muhm svarer på to linjer. Han bestrider ikke at kirken kan endre fast praksis. Han bestrider at dette er fast praksis. Skillet fra svar 2 bærer hele svaret, og det er derfor det er så kort.
X. Did Christ end the sacrificial priesthood?
Hebr 5,5–6 · Hebr 7,17 · Sal 110,4 · Rom 11,29 · Joh 5,30
Vidar Mæland Bakke, Church of Norway
There is an evident break, not simply a continuity, between the Old and the New Testament as regards the priestly ministry. The exclusive Old Testament sacrificial priest has been replaced by a plurality of church ministries that complement one another.
Auxiliary Bishop William Muhm
Hebr 5,5–6 and Hebr 7,17 say that the Father has designated the Son as High Priest according to the order of Melchizedek in fulfillment of Ps. 110:4, which cites Melchizedek’s priesthood as eternal. Rom 11,29 says that the gifts and calling of God are irrevocable. Since the Father has designated the Son as High Priest eternally, the Son Who obeys the Father’s will in all things (Joh 5,30) cannot end that designation on His own. Therefore, the high priesthood of the Lord Jesus Christ remains forever. Catholic sacramental theology holds that the ordained priesthood is an eternal participation in persona Christi in the eternal high priesthood of the Lord Jesus Christ. The reader might disagree with this interpretation of the Scriptural verses cited. However, the Church interprets Scripture with divine authority that we as individuals do not have. If the reader disagrees, then we should not discuss the ordination of women until we discuss ecclesiology.
På norsk
Hebr 5,5–6 og Hebr 7,17 sier at Faderen har innsatt Sønnen som yppersteprest etter Melkisedeks orden, som oppfyllelse av Salme 110,4, der Melkisedeks presteskap kalles evig. Romerne 11,29 sier at Guds nådegaver og kall er ugjenkallelige. Siden Faderen har innsatt Sønnen som yppersteprest for evig, kan ikke Sønnen, som lyder Faderens vilje i alle ting (Joh 5,30), oppheve den innsettelsen på egen hånd. Derfor består Herren Jesu Kristi yppersteprestedømme for alltid. Katolsk sakramentteologi holder at det ordinerte presteskapet er en evig deltakelse in persona Christi i Herren Jesu Kristi evige yppersteprestedømme. Leseren kan være uenig i denne tolkningen av de skriftstedene som er nevnt. Men kirken tolker Skriften med en guddommelig autoritet som vi som enkeltmennesker ikke har. Er leseren uenig, bør vi ikke diskutere kvinners ordinasjon før vi har diskutert ekklesiologi.
Hva som skjer her. Bakke sier at offerpresten er avløst av et mangfold av tjenester. Muhm svarer med at Sønnen ikke kan oppheve en innsettelse Faderen har gjort evig, og at prestetjenesten derfor ikke kan være avviklet. Argumentet går gjennom fem skriftsteder og ender i Joh 5,30, om at Sønnen gjør Faderens vilje i alt. Det er den lengste kjeden noen i serien har lagt frem, og den eneste som besvarer brudd-argumentet direkte.
Ringen som lukkes
Legg merke til hvor det siste svaret ender. Det ender der det første begynte. Første gang han skriver noe, setter han en betingelse: er ikke leseren med på at tradisjonen og Skriften tas imot med den samme ærbødighet, er det ingen grunn til å snakke om kvinners ordinasjon før vi har snakket om ekklesiologi. Siste gang han skriver noe, femten svar senere, står den samme setningen igjen, nesten ord for ord. Han har svart på alt. Ti spørsmål, to hastespørsmål, tre oppfølgingsspørsmål. Han har rettet sin egen grammatikk, bedt om å bli sitert med kildehenvisning, og påpekt en redaksjonell feil i vårt eget utkast med navn og nummer. Og han ender der han begynte. For Muhm er ikke spørsmålet om kvinnelige prester en sak man kan avgjøre for seg. Det er en sak som avgjøres av noe som ligger under den, og som han sier at samtalen må begynne med.
TERSKELEN: Muhm flytter saken fra hva Paulus mente til hva et sakrament er, og han sier fra første setning at samtalen ikke kan føres før man er enige om hvem som har myndighet til å tolke. Den som ikke deler forutsetningen, kommer ikke inn i argumentet. Den som deler den, kommer ikke ut av det. Er han da uangripelig, eller har han bare flyttet uenigheten ett hakk ned? Darrell L. Bock svarer mandag 7. september.
