Mantelen
Språk

Velg språk

Maskinoversettelse kan inneholde feil. Den norske originalen er autoritativ. Google kontaktes først når du velger et annet språk. Les om personvern.

Abonner gratis
Gratis nyhetsbrev
Teologi

«A pastor is a steward of the mysteries of God»

Lucas V. Woodford er distriktspresident i Missouri-synoden og den første i serien som svarer på hodeplagget med Augsburgerbekjennelsen. Hodeplagget kan falle bort uten synd, skriver han. Læreembetet kan det ikke.

Rev. Dr. Lucas V. Woodford, President of the Minnesota South District of The Lutheran Church—Missouri Synod.
Rev. Dr. Lucas V. Woodford, President of the Minnesota South District of The Lutheran Church—Missouri Synod, and associate pastor of Trinity Lutheran Church, Farmington. Photo: LCMS Synod photographer / Minnesota South District

Kvinnelige prester. Dialogen, del 25. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13. Les del 14. Les del 15. Les del 16. Les del 17. Les del 18. Les del 19. Les del 20. Les del 21. Les del 22. Les del 23. Les del 24.

Lucas V. Woodford er distriktspresident i Missouri-synoden og den første i serien som svarer på hodeplagget med Augsburgerbekjennelsen. Hodeplagget kan falle bort uten synd, skriver han. Læreembetet kan det ikke.

Svarene kom fra Burnsville i Minnesota tirsdag 1. september, klokken 18.36 lokal tid. Tolv svar i ett Word-dokument. I følgebrevet skrev Lucas V. Woodford at han hadde forsøkt å være kort og presis, medfølende og rettroende, og at spørsmålene traff den situasjonen kirkene i Europa og USA står i. Så la han ved en lenke til sin nyeste bok, The Culture of God’s Word, skrevet sammen med Harold Senkbeil og utgitt på Lexham Press i år.

Woodford er president for Minnesota South District i The Lutheran Church–Missouri Synod, det nest største lutherske kirkesamfunnet i USA. Distriktet dekker den sørlige tredjedelen av Minnesota, med Minneapolis og St. Paul. Det er delt i 24 kretser. Han ble valgt i 2018 etter tretten år som prest i Zion Lutheran Church i Mayer, gjenvalgt i 2022, og i juni 2025 valgt til en tredje periode på første valgomgang, og er ved siden av prest i Trinity Lutheran Church i Farmington.

Han er den første fra Missouri-synoden i serien, og synoden ordinerer ikke kvinner. Tittelen biskop bruker han selv, i parentes. Konklusjonen hans deler han med de andre mennene i serien. Skillet mellom skikk og bud henter han et annet sted: han leser det ut av teksten, slår så opp i Augsburgerbekjennelsen fra 1530, og finner at skillet alt er gjort der.

Skriften tolker Skriften

QUESTION 1: Foundational Passages: Which Scriptures settle the pastoral office for you? What makes them binding today while commands like head coverings (1 Cor 11) are treated as time-bound? How do you distinguish a creation principle from a cultural application?

Lucas V. Woodford

I will begin with a Confessional Lutheran premise: Men and women are equally created in God’s image, equally redeemed by Christ, equally baptized into Him, and equally heirs of eternal life. The pastoral office is not an entitlement, rank, or measure of worth. It is Christ’s instituted office of publicly preaching His Word, administering His Sacraments, forgiving and retaining sins, and overseeing His flock. The question is therefore not whether women are capable or spiritually gifted, but whether Christ has authorized the Church to place women into that office.
To that end, the controlling biblical texts would include Genesis 1:26–28 and 2:18–24; 1 Corinthians 11:3–16 and 14:26–40; 1 Timothy 2:8–15 and 3:1–7; Titus 1:5–9; and Christ’s institution of the apostolic ministry in Matthew 28:16–20 and John 20:21–23. Together they teach equal dignity, differentiated (and complementary) callings, and a public teaching office entrusted to qualified men. Paul does not ground the restriction to men in female incompetence, lack of education, or a local Corinthian disturbance. He grounds it in Adam and Eve, “the law,” the practice of “all the churches,” and “a command of the Lord.” Those are culturally transcendent reasons.
The head covering in 1 Corinthians 11 is different. Paul joins an enduring principle, honoring the created relation of man and woman, to a first-century social sign by which that principle was publicly confessed. For Confessional Lutherans, the Augsburg Confession (of the Book of Concord) itself treats head covering as an ordinance that may pass away without sin when no offense is given (AC XXVIII 53–56). It does not treat Paul’s creation-grounded ordering of the teaching office as temporary. We distinguish principle from application by Scripture’s own stated rationale, not by whether a command agrees with modern sensibilities. In other words, Scripture interprets Scripture.
Advocates of women’s ordination rightly remind the Church neither to treat every first-century custom as permanently binding nor to diminish the God-given dignity and gifts of women. Scripture itself prevents both errors. Yet it is special pleading to classify a command as “cultural” precisely where the apostle supplies creation, catholic (universal) practice, and the Lord’s command as its grounds.

På norsk

Jeg begynner med en bekjennelsestro luthersk forutsetning: Menn og kvinner er like mye skapt i Guds bilde, like mye forløst ved Kristus, like mye døpt til ham og like mye arvinger til det evige liv. Presteembetet er ikke en rettighet, en rang eller et mål på verdi. Det er Kristi innstiftede embete for å forkynne hans ord offentlig, forvalte hans sakramenter, tilgi og fastholde synder og ha tilsyn med hans hjord. Spørsmålet er derfor ikke om kvinner er dyktige eller åndelig utrustet, men om Kristus har gitt Kirken myndighet til å sette kvinner inn i det embetet.
Ut fra det vil de styrende bibeltekstene være Første Mosebok 1,26–28 og 2,18–24, 1 Kor 11,3–16 og 14,26–40, 1 Tim 2,8–15 og 3,1–7, Tit 1,5–9, og Kristi innstiftelse av den apostoliske tjenesten i Matt 28,16–20 og Joh 20,21–23. Sammen lærer de lik verdighet, ulike (og utfyllende) kall, og et offentlig læreembete betrodd skikkede menn. Paulus begrunner ikke begrensningen til menn med at kvinner er udyktige, mangler utdanning eller med en lokal uro i Korint. Han begrunner den med Adam og Eva, med «loven», med praksisen i «alle menighetene» og med «et Herrens bud». Det er grunner som går på tvers av kulturer.
Hodeplagget i 1 Kor 11 er noe annet. Paulus knytter et varig prinsipp, å ære det skapte forholdet mellom mann og kvinne, til et sosialt tegn fra det første århundret som prinsippet ble bekjent offentlig gjennom. For bekjennelsestro lutheranere behandler Augsburgerbekjennelsen (i Konkordieboken) selv hodeplagget som en ordning som kan falle bort uten synd når ingen tar anstøt (CA XXVIII 53–56). Den behandler ikke Paulus’ skapelsesbegrunnede ordning av læreembetet som midlertidig. Vi skiller prinsipp fra anvendelse ut fra Skriftens egen oppgitte begrunnelse, ikke ut fra om et bud stemmer med moderne følsomhet. Med andre ord: Skriften tolker Skriften.
De som taler for kvinnelig ordinasjon, minner med rette Kirken om verken å behandle enhver skikk fra det første århundret som varig bindende eller å forringe den gudgitte verdigheten og gavene kvinner har. Skriften selv hindrer begge feilene. Men det er selektiv argumentasjon å klassifisere et bud som «kulturelt» nettopp der apostelen oppgir skapelsen, den katolske (allmenne) praksisen og Herrens bud som grunnene for det.

Regelen på klassisk side har vært den samme hele serien, hos Poythress, Innvær og Bock: se på hva teksten selv fester budet i. Woodford bruker den regelen, og legger til en domstol nummer to. Augsburgerbekjennelsen har alt sortert: hodeplagget står der som en ordning som kan falle bort uten synd. Læreembetet står ikke på den listen.

TEKSTENE HAN BYGGER PÅ

1 Timoteus 2,11–14 (MANTELEN NT)

En kvinne skal lære i stillhet med all underordning. Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, deretter Eva. Og Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble bedratt og er kommet i overtredelse.1 Tim 2,11–14

1 Korinter 14,34 (MANTELEN NT)

Kvinnene deres skal tie i menighetene; for det er ikke tillatt dem å tale, men de skal underordne seg, slik også loven sier.1 Kor 14,34

1 Korinter 14,37 (MANTELEN NT)

Hvis noen mener å være profet eller åndelig, skal han erkjenne at de tingene jeg skriver til dere, er Herrens bud.1 Kor 14,37

Nådegave og embete

QUESTION 2: Spiritual Gifts (1 Cor 12): The Spirit gives teaching and leadership gifts without regard to sex. Opponents ask: When Paul affirms women prophesying, how can he bar those same women from the pastoral office without contradicting himself?

Lucas V. Woodford

I gladly affirm the premise: the Holy Spirit gives women abundant gifts of wisdom, mercy, leadership, evangelism, teaching, prayer, and prophetic witness. The New Testament names women who prophesied, labored beside Paul, instructed others privately, supported mission, and confessed Christ with courage. A church that suppresses those gifts errs and impoverishes its mission.
However, 1 Corinthians 12 itself says that the Spirit gives different gifts and appoints different members; “Are all apostles? Are all prophets? Are all teachers?” The possession of a gift does not create a right to every office. Paul can therefore recognize women praying and prophesying in 1 Corinthians 11 while restricting the authoritative public oversight and teaching of doctrine in 1 Corinthians 14. Likewise, Priscilla and Aquila explained the way of God more accurately to Apollos in a non-congregational setting; this does not make Priscilla the pastor of a congregation.
There is no contradiction unless prophecy, Christian testimony, catechesis, and the pastoral office are first all collapsed into one thing. Paul does not collapse them. The silence of (1 Timothy 2:8-15; 1 Cor. 14) is not absolute: women sing, pray, confess, teach in fitting settings, and speak the Gospel. What is withheld is the authoritative public teaching and oversight intrinsic to the pastoral office.

På norsk

Jeg bekrefter gjerne premisset: Den hellige ånd gir kvinner rikelig med gaver, i visdom, barmhjertighet, lederskap, evangelisering, undervisning, bønn og profetisk vitnesbyrd. Det nye testamentet nevner kvinner som profeterte, arbeidet ved siden av Paulus, underviste andre privat, støttet misjonen og bekjente Kristus med mot. En kirke som undertrykker de gavene, feiler og gjør sin egen misjon fattigere.
Men 1 Kor 12 sier selv at Ånden gir ulike gaver og innsetter ulike lemmer: «Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere?» Å ha en gave gir ikke rett til ethvert embete. Paulus kan derfor anerkjenne at kvinner ber og profeterer i 1 Kor 11, mens han i 1 Kor 14 begrenser det offentlige tilsynet og den offentlige undervisningen i læren som skjer med myndighet. På samme måte forklarte Priskilla og Akvilas Guds vei nøyere for Apollos utenfor menighetssamlingen. Det gjør ikke Priskilla til prest for en menighet.
Det er ingen motsigelse her, med mindre profeti, kristent vitnesbyrd, katekese og presteembetet først blir slått sammen til én ting. Paulus slår dem ikke sammen. Tausheten i 1 Tim 2,8–15 og 1 Kor 14 er ikke absolutt: kvinner synger, ber, bekjenner, underviser der det passer seg, og taler evangeliet. Det som holdes tilbake, er den offentlige undervisningen med myndighet og det tilsynet som hører presteembetet til.

TEKSTEN DET GJELDER

1 Korinter 12,29 (MANTELEN NT)

Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger?1 Kor 12,29

«Å ha en gave gir ikke rett til ethvert embete.» Bock brukte samme skille i motsatt retning. Han åpnet embetet for kvinner og holdt bare toppen igjen. Woodford holder hele embetet igjen, og åpner det som ligger utenfor: sang, bønn, bekjennelse, undervisning der det passer seg, og å tale evangeliet.

Apostelmøtet

QUESTION 3: The Jerusalem Council (Acts 10 & 15): The early Church changed settled practice when the Spirit fell on Gentiles. Why does that precedent not apply to women’s ordination when churches see the same spiritual fruit?

Lucas V. Woodford

Acts 10 and 15 do not depict the Church overturning God’s Word because experience produced good fruit. They depict God fulfilling His already revealed promise that the nations would be blessed and Christ’s command that the Gospel go to all nations. The Spirit’s unmistakable gift to Gentiles was interpreted by apostolic revelation and confirmed from the prophets. The Jerusalem Council did not say, “Our experience is holier than the text”; James said, in substance, “with this the words of the prophets agree” (Acts 15:15).
No comparable divine revelation authorizes women’s ordination. Instead, the apostolic writings given to govern the post-Pentecost Church expressly connect the public teaching office with qualified men. “We see fruit” cannot annul an apostolic command: God often works mercifully through irregular circumstances without thereby instituting the irregularity as the norm. Fruit tests teachers only together with fidelity to Christ’s Word, never apart from it.
The pro women’s ordination argument rightly reminds us not to resist the Spirit. The necessary orthodox Confessional Lutheran reply is that the Spirit does not contradict the Scriptures He inspired. Appeals to Acts 10 and 15 must therefore be controlled by the apostolic explanation within Acts itself, not by an analogy created eighteen centuries later. Scripture interprets Scripture.

På norsk

Apostlenes gjerninger 10 og 15 skildrer ikke en kirke som setter Guds ord til side fordi erfaringen ga god frukt. De skildrer at Gud oppfyller det løftet han alt hadde åpenbart, om at folkeslagene skulle velsignes, og Kristi befaling om at evangeliet skulle gå ut til alle folkeslag. Åndens umiskjennelige gave til hedningene ble tolket gjennom apostolisk åpenbaring og bekreftet ut fra profetene. Apostelmøtet i Jerusalem sa ikke: «Vår erfaring er helligere enn teksten.» Jakob sa, i sak: «Med dette stemmer profetenes ord» (Apg 15,15).
Ingen tilsvarende guddommelig åpenbaring gir myndighet til kvinnelig ordinasjon. Tvert imot knytter de apostoliske skriftene, gitt for å styre kirken etter pinse, det offentlige læreembetet uttrykkelig til skikkede menn. «Vi ser frukt» kan ikke oppheve et apostolisk bud. Gud virker ofte i barmhjertighet gjennom uregelmessige omstendigheter uten dermed å innstifte det uregelmessige som norm. Frukt prøver lærere bare sammen med troskap mot Kristi ord, aldri løsrevet fra det.
Argumentet for kvinnelig ordinasjon minner oss med rette om ikke å stå Ånden imot. Det nødvendige, rettroende og bekjennelsestro lutherske svaret er at Ånden ikke motsier de skriftene han selv har inspirert. Henvisninger til Apostlenes gjerninger 10 og 15 må derfor styres av den apostoliske forklaringen inne i Apostlenes gjerninger selv, ikke av en analogi laget atten hundre år senere. Skriften tolker Skriften.

Muhm svarte: guddommelig lov, ikke praksis. Poythress svarte at parallellen fører til medlemskap, ikke embete. Bock svarte med kronologien: Kornelius var uomskåret da Ånden falt. Woodford svarer med Jakobs setning i Apg 15,15, der Ånden ble lest gjennom profetene, ikke omvendt.

Den nye pakt

QUESTION 4: New Covenant Ministry: A Norwegian priest argues Christ abolished the Old Testament priesthood to establish diverse, collaborative ministries. What scriptural basis remains for reserving the pastoral office for men?

Lucas V. Woodford

The male-only pastorate is not a continuation of the Levitical priesthood. Christ has fulfilled that priesthood once for all. Every baptized believer, woman or man, is a royal priest (1 Pet. 2:9) who offers prayer, praise, witness, mercy, and the living sacrifice of a holy life. The pastoral office is not a Christian caste of sacrificing priests; it is the New Testament ministry of Word and Sacrament instituted so that saving faith may be created and sustained (Augsburg Confession V).
Its male character rests on Christ’s ordering of the apostolic ministry and the apostolic ordering of congregations, not on descent from Aaron (Matt. 28:16-20; John 20:21-23). Jesus welcomed and taught women, received their service, and made women the first witnesses of the empty tomb; yet He appointed the Twelve as apostles. Paul then directs Timothy and Titus to appoint male elders and describes the overseer as a “husband of one wife,” able to teach and to manage his household (1 Timothy 3:1-7; Titus 1:5-9). The same apostle who celebrates diverse gifts limits the overseeing public teaching office.
Diverse, collaborative ministry is therefore a strength but not an argument for making every calling interchangeable. The body needs many members precisely because it is not one undifferentiated organ. Yet, the Lord provides order and structure to the body.

På norsk

Det mannlige presteembetet er ikke en videreføring av det levittiske prestedømmet. Kristus har oppfylt det prestedømmet én gang for alle. Hver døpt troende, kvinne eller mann, er en kongelig prest (1 Pet 2,9) som bærer fram bønn, lovprisning, vitnesbyrd, barmhjertighet og et hellig liv som levende offer. Presteembetet er ikke en kristen kaste av ofrende prester. Det er Det nye testamentets tjeneste med ord og sakrament, innstiftet for at frelsende tro kan bli skapt og holdt oppe (Augsburgerbekjennelsen V).
At embetet er mannlig, hviler på Kristi ordning av den apostoliske tjenesten og apostlenes ordning av menighetene, ikke på avstamning fra Aron (Matt 28,16–20; Joh 20,21–23). Jesus tok imot kvinner og underviste dem, mottok tjenesten deres og gjorde kvinner til de første vitnene om den tomme graven. Og likevel innsatte han de tolv som apostler. Paulus gir deretter Timoteus og Titus beskjed om å innsette mannlige eldste, og beskriver tilsynsmannen som «én kvinnes mann», i stand til å lære og til å styre sitt eget hus (1 Tim 3,1–7; Tit 1,5–9). Den samme apostelen som gleder seg over ulike gaver, avgrenser det offentlige læreembetet med tilsyn.
Variert tjeneste i samarbeid er derfor en styrke, men ikke et argument for å gjøre ethvert kall utbyttbart. Kroppen trenger mange lemmer nettopp fordi den ikke er ett udelt organ. Men Herren gir kroppen orden og struktur.

«The body needs many members precisely because it is not one undifferentiated organ.»

Sabbaten og avgudsofferet

QUESTION 5: Setting Rules Aside: Citing Jesus on the Sabbath and Paul on idol food, critics argue Scripture models setting rules aside for people without losing divine authority. Where does this fail?

Lucas V. Woodford

Jesus did not set God’s Sabbath command aside in favor of compassion; He rejected Pharisaic additions and revealed the command’s merciful purpose. Paul did not declare idolatry permissible; he distinguished indifferent food from participation in idol worship, which remains forbidden. In both cases Scripture itself identifies what is ceremonial, human, temporary, or indifferent and what remains God’s moral command. Again, Scripture interprets Scripture.
The Lutheran Confessions make exactly this distinction. Augsburg Confession XXVIII 53–68 lists head coverings, appointed days, and the temporary food provisions of Acts 15 as ordinances retained or released for order, love, and avoidance of offense, not as divine laws necessary for righteousness. By contrast, Paul’s restriction in 1 Timothy 2 is based expressly on creation, and 1 Corinthians 14 identifies his instruction as the Lord’s command. The Church has authority to order ceremonies; it has no authority to reverse God’s ordering.
The critical error is moving a teaching from “command” to “custom” without textual warrant. Once contemporary moral intuition becomes the classifier, Scripture no longer judges the Church; the Church judges Scripture. That is incompatible with biblical fidelity.

På norsk

Jesus satte ikke Guds sabbatsbud til side til fordel for medfølelse. Han avviste fariseernes tillegg og viste budets barmhjertige hensikt. Paulus erklærte ikke avgudsdyrkelse tillatt. Han skilte mellom mat som er likegyldig, og deltakelse i avgudsdyrkelse, som fortsatt er forbudt. I begge tilfellene er det Skriften selv som peker ut hva som er seremonielt, menneskelig, midlertidig eller likegyldig, og hva som forblir Guds moralske bud. Igjen: Skriften tolker Skriften.
De lutherske bekjennelsesskriftene gjør nøyaktig dette skillet. Augsburgerbekjennelsen XXVIII 53–68 regner opp hodeplagg, fastsatte dager og de midlertidige matbestemmelsene fra Apostlenes gjerninger 15 som ordninger som beholdes eller oppheves av hensyn til orden og kjærlighet og for å unngå anstøt, ikke som guddommelige lover som er nødvendige til rettferdighet. Til forskjell fra dette er Paulus’ begrensning i 1 Tim 2 uttrykkelig begrunnet i skapelsen, og 1 Kor 14 kaller hans anvisning Herrens bud. Kirken har myndighet til å ordne seremonier. Den har ingen myndighet til å omgjøre Guds ordning.
Den kritiske feilen er å flytte en lære fra «bud» til «skikk» uten dekning i teksten. Når samtidens moralske intuisjon blir den som klassifiserer, dømmer ikke Skriften lenger Kirken. Kirken dømmer Skriften. Det lar seg ikke forene med bibelsk troskap.

«The Church has authority to order ceremonies; it has no authority to reverse God’s ordering.»

Her ligger tyngdepunktet i bidraget hans. De andre mennene i serien har skilt skikk fra bud ut fra teksten alene. Woodford henter skillet fra artikkel XXVIII i Augsburgerbekjennelsen, artikkelen om kirkens makt, som regner opp hodeplagg, fastsatte dager og matbudene fra apostelmøtet som ordninger kirken kan endre. Et bud begrunnet i skapelsen står ikke på den listen, og regelen hans følger av det.

Gud større enn Bibelen

QUESTION 6: “God is Greater than the Bible”: How do you answer two direct charges: “What if you put the letter of the text above the living God?” and “I will not believe the Bible is right when it harms people”?

Lucas V. Woodford

We do not have a living God behind, above, or against the God who speaks in the prophetic and apostolic Scriptures. The incarnate Word never contradicts the written Word. “God told me otherwise” is not spiritual freedom; it makes private judgment the final authority.
At the same time, the charge of harm must be heard rather than mocked. Women have sometimes been patronized, silenced where Scripture does not silence them, denied fitting service, or subjected to domineering men. Such sins require repentance. Yet obedience to a good Creator is not itself harm. The remedy for abusive headship is cruciform headship: authority exercised as service, sacrifice, protection, and accountability, not the abolition of God’s Word or His ordering.
The sentence “I will not believe the Bible is right when it harms people” makes the speaker’s present perception of harm the canon over Scripture. That principle cannot sustain Christian doctrine, because the Law wounds (affronts) our self-justification before the Gospel heals us, and many biblical truths are experienced as offensive before they are received as good. The Lutheran Confessions in the Formula of Concord confess the prophetic and apostolic Scriptures of the Old and New Testaments alone to be the rule and standard according to which all teachings and teachers should be evaluated and judged (FC Ep, Summary 1–2).

På norsk

Vi har ingen levende Gud bak, over eller mot den Gud som taler i de profetiske og apostoliske skriftene. Det inkarnerte Ordet motsier aldri det skrevne Ordet. «Gud sa noe annet til meg» er ikke åndelig frihet. Det gjør den private dommen til høyeste myndighet.
Samtidig må anklagen om skade høres, ikke hånes. Kvinner har til tider blitt behandlet nedlatende, brakt til taushet der Skriften ikke gjør dem tause, nektet passende tjeneste eller utsatt for herskesyke menn. Slike synder krever omvendelse. Men lydighet mot en god Skaper er ikke i seg selv skade. Botemiddelet mot misbrukt hodeansvar er et hodeansvar formet av korset: myndighet utøvd som tjeneste, offer, vern og ansvarlighet, ikke at Guds ord eller hans ordning avskaffes.
Setningen «Jeg vil ikke tro at Bibelen har rett når den skader mennesker» gjør talerens egen oppfatning av skade her og nå til rettesnor over Skriften. Det prinsippet kan ikke bære kristen lære, for loven sårer (krenker) vår selvrettferdiggjøring før evangeliet leger oss, og mange bibelske sannheter oppleves som anstøtelige før de tas imot som gode. De lutherske bekjennelsesskriftene bekjenner i Konkordieformelen at de profetiske og apostoliske skriftene i Det gamle og Det nye testamentet alene er regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter (FC Ep, Sammenfatning 1–2).

Skaden innrømmer han først. Kvinner er blitt behandlet nedlatende og brakt til taushet der Skriften ikke gjør dem tause, skriver han, og kaller det synd som krever omvendelse. Hodeansvar er ordet Mantelen bruker for hans headship, mannens stilling som hode etter 1 Kor 11,3. Mot misbruket setter han et hodeansvar formet av korset: myndighet som tjeneste, offer, vern og ansvarlighet.

Kristus som Skriftens midte

QUESTION 7: Christ as Scripture’s Center: A Lutheran priest argues reading Scripture through Christ and the Law/Gospel distinction demands opening the office. Does that principle carry his conclusion?

Lucas V. Woodford

Christ is the center, substance, and purpose of Scripture; the distinction of Law and Gospel is indispensable. But neither principle gives us permission to make Christ oppose His apostles or to make the Gospel erase a command we dislike. We know Christ through the apostolic Word. A “Christ” constructed against that Word is a projection and false.
Law/Gospel distinguishes God’s commands from God’s promise of forgiveness for Christ’s sake. It does not classify inconvenient commands as nonbinding. The Gospel says that sinners, women and men alike, are justified by grace through faith, baptized into Christ, and made co-heirs. A male-only pastorate neither denies nor diminishes that Gospel. Galatians 3:28 concerns equal baptismal standing, not the abolition of every created distinction or every ecclesial vocation.
The pro women’s ordination claim perceives something true: every doctrine must serve Christ’s saving Gospel rather than legalism. However, its conclusion fails because it turns the “Gospel” into an abstract principle of inclusion that corrects the concrete apostolic text. Such a malleable “Gospel” can cease to justify sinners and instead be used to justify sin.

På norsk

Kristus er Skriftens midte, innhold og hensikt, og skillet mellom lov og evangelium er uunnværlig. Men ingen av de to prinsippene gir oss lov til å sette Kristus opp mot apostlene hans, eller til å la evangeliet stryke ut et bud vi misliker. Vi kjenner Kristus gjennom det apostoliske Ordet. En «Kristus» som er konstruert i strid med det Ordet, er en projeksjon, og falsk.
Lov og evangelium skiller Guds bud fra Guds løfte om tilgivelse for Kristi skyld. Det klassifiserer ikke ubekvemme bud som uforpliktende. Evangeliet sier at syndere, kvinner og menn likt, blir rettferdiggjort av nåde ved tro, døpt til Kristus og gjort til medarvinger. Et mannlig presteembete verken fornekter eller forminsker det evangeliet. Gal 3,28 gjelder lik stilling i dåpen, ikke at enhver skapt forskjell eller ethvert kall i kirken oppheves.
Påstanden til fordel for kvinnelig ordinasjon ser noe sant: enhver lære må tjene Kristi frelsende evangelium og ikke lovtrelldom. Men konklusjonen svikter, fordi den gjør «evangeliet» til et abstrakt prinsipp om inkludering som korrigerer den konkrete apostoliske teksten. Et så bøyelig «evangelium» kan slutte å rettferdiggjøre syndere og i stedet bli brukt til å rettferdiggjøre synd.

Han deler premisset og avviser slutningen. Lov og evangelium skiller bud fra løfte, skriver han. Det skiller ikke behagelige bud fra ubehagelige.

Hjelperen

QUESTION 8: “Helper” and the Fall: Critics argue ezer does not imply subordination, that hierarchy enters only after the Fall, and that Paul today would write “respect” instead of “submit.” What remains binding from creation?

Lucas V. Woodford

Although I am not a Hebrew Scholar, the word ezer does not mean an inferior assistant. God Himself is frequently called Israel’s helper (Deut. 33:29; Psalm 33:20, 121:1-2). That is a necessary correction to contemptuous readings. But a word’s semantic range does not erase its sentence and narrative: the woman is created from the man, for the man, brought to him, named in relation to him, and united with him as one flesh. She is his corresponding strength and indispensable partner, not his servant or possession.
The order does not begin with the Fall. Genesis 2 precedes Genesis 3, and Paul explicitly appeals to the order of creation. Sin corrupts headship into domination and submission into fear, resentment, or rivalry; Christ redeems the relation toward self-giving love and willing respect. Equal worth and ordered relation are not opposites. Even the Son’s willing submission to the Father in the work of salvation does not imply inferiority of essence.
The claim that Paul today would replace “submit” with “respect” concedes the decisive point: it grants the modern interpreter authority to rewrite the apostle. Paul already commands husbands to sacrificial love and the Church to mutual humility; he nevertheless retains headship and submission. We may explain the words carefully and condemn their abuse, but we may not improve upon inspiration.

På norsk

Selv om jeg ikke er hebraist, betyr ordet ezer ikke en underordnet assistent. Gud selv kalles ofte Israels hjelper (5 Mos 33,29; Sal 33,20; 121,1–2). Det er en nødvendig korreksjon av foraktfulle lesninger. Men et ords betydningsomfang visker ikke ut setningen og fortellingen ordet står i: kvinnen blir skapt av mannen, for mannen, ført til ham, navngitt i forhold til ham og forent med ham til ett kjød. Hun er hans tilsvarende styrke og uunnværlige partner, ikke hans tjener eller eiendom.
Ordningen begynner ikke med syndefallet. Første Mosebok 2 kommer før Første Mosebok 3, og Paulus viser uttrykkelig til skapelsens rekkefølge. Synden forderver hodeansvaret til herredømme, og underordningen til frykt, bitterhet eller rivalisering. Kristus forløser forholdet mot selvhengivende kjærlighet og villig respekt. Lik verdi og ordnet forhold er ikke motsetninger. Selv Sønnens villige underordning under Faderen i frelsesverket innebærer ingen underlegenhet i vesen.
Påstanden om at Paulus i dag ville byttet ut «underordne seg» med «respektere», innrømmer det springende punktet: den gir den moderne fortolkeren myndighet til å skrive apostelen om. Paulus pålegger alt ektemennene selvoppofrende kjærlighet og Kirken gjensidig ydmykhet. Likevel beholder han hodeansvar og underordning. Vi kan forklare ordene omhyggelig og fordømme misbruket av dem, men vi kan ikke forbedre inspirasjonen.

Poythress svarte på ezer med retningen i ordet: oppgaven tilhører den som blir hjulpet. Bock svarte med samarbeidet begge sider forsømmer. Woodford begynner med å si at han ikke er hebraist, gir kritikerne rett i ordet, og flytter så tyngden fra ordet til setningen det står i.

Slaveriet

QUESTION 9: The Slavery Parallel: Critics argue the Church once defended slavery from Scripture using the same hermeneutic now used to defend a male-only pastorate. What separates the two cases?

Lucas V. Woodford

The comparison identifies a real warning: Christians have sometimes quoted isolated texts to defend racial chattel slavery, kidnapping, cruelty, and permanent human ownership. That history should make us humble and careful. Although Scripture addresses slavery as an existing institution in the ancient world, it also teaches truths that expose and restrain its evils: slave and free are one in Christ (Gal. 3:28); earthly masters are accountable to the same heavenly Master (Eph. 6:9); Onesimus is to be received as a beloved brother rather than merely as a slave (Philem. 16); and kidnapping people for enslavement is explicitly condemned (Ex. 21:16; Deut. 24:7; 1 Tim. 1:10).
The analogy nevertheless fails at the decisive point. Slavery is not instituted in Genesis as a good, created relation, constitutive of humanity. Male and female, marriage, and the one-flesh union are. Paul does not appeal to slavery to ground the pastoral office; he repeatedly appeals to creation’s male-female order. Abolishing slavery restores the personal freedom and neighbor-love consistent with creation. Abolishing sex-based distinctions in marriage and the pastoral office denies a distinction creation itself supplies. Once again, Scripture interprets Scripture.
Therefore, the relevant hermeneutic is not “the traditional side once misused Scripture, so tradition is wrong again.” It is: What does the text say in its canonical context, and what reasons does the inspired author give? On that test, racial slavery and a male-only pastorate are not parallel cases.

På norsk

Sammenligningen peker på en reell advarsel: kristne har til tider sitert løsrevne tekster for å forsvare rasebasert slaveri der mennesker var eiendom, menneskerov, grusomhet og varig eierskap over mennesker. Den historien bør gjøre oss ydmyke og varsomme. Skriften omtaler slaveriet som en bestående institusjon i den antikke verden, men den lærer også sannheter som avdekker og tøyler ondskapen i det: slave og fri er ett i Kristus (Gal 3,28), jordiske herrer står til ansvar for den samme Herren i himmelen (Ef 6,9), Onesimos skal tas imot som en elsket bror og ikke bare som slave (Filem 16), og menneskerov for å gjøre folk til slaver blir uttrykkelig fordømt (2 Mos 21,16; 5 Mos 24,7; 1 Tim 1,10).
Men analogien svikter likevel på det springende punktet. Slaveriet er ikke innstiftet i Første Mosebok som et godt, skapt forhold som hører med til det å være menneske. Det er mann og kvinne, ekteskapet og enheten i ett kjød. Paulus viser ikke til slaveriet for å begrunne presteembetet. Han viser gang på gang til skapelsens orden mellom mann og kvinne. Å avskaffe slaveriet gjenoppretter den personlige friheten og nestekjærligheten som stemmer med skapelsen. Å avskaffe kjønnsbestemte forskjeller i ekteskapet og presteembetet fornekter en forskjell skapelsen selv gir. Nok en gang: Skriften tolker Skriften.
Derfor er den relevante fortolkningsregelen ikke «den tradisjonelle siden misbrukte Skriften én gang, altså tar tradisjonen feil igjen». Den er: Hva sier teksten i sin kanoniske sammenheng, og hvilke grunner gir den inspirerte forfatteren? Prøvd på den regelen er rasebasert slaveri og et mannlig presteembete ikke parallelle tilfeller.

Poythress delte parene i Efeserbrevet mellom skapelse og syndefall. Woodford går til Første Mosebok. Slaveriet er ikke innstiftet der, det er mann og kvinne. Så gir han kritikerne fire tekster som selv rammer slaveriet, før han skiller sakene.

Marie Monsen

QUESTION 10: Children and the Mission Field: Churches entrust women to lead mission stations abroad and teach youth, but bar them from preaching to adult men at home. Critics cite Marie Monsen, who led revivals in China but was barred from speaking in Bergen. How do you answer that inconsistency?

Lucas V. Woodford

The inconsistency alleged here can be real. Churches should not exploit gifted women in difficult mission fields and then treat them as invisible at home. Marie Monsen’s courageous Gospel work in China deserves gratitude. Her spiritual fruit demonstrates that women can confess Christ, teach, evangelize, admonish, organize, and suffer heroically for the Gospel. None of those truths requires ordination.
The needed distinctions are among personal witness, teaching in households or schools, catechesis under pastoral oversight, missionary evangelism where no congregation yet exists, emergency confession of the Gospel, and the regular public preaching and doctrinal oversight of an ordered congregation. Scripture does not bar a woman from speaking God’s Word to an adult man; Priscilla and Aquila instructed Apollos. It bars her from assuming the authoritative public teaching office over the assembled church.
Exceptional mission conditions should not silently become a new institution. Exceptions expose needs and may justify urgent lay witness; they do not create authority to reverse the norm. If a mission agency assigned women work functionally indistinguishable from the pastorate, the answer is to correct the inconsistency, not to use it as leverage against the apostolic order. At the same time, orthodox churches must build honorable, well-supported avenues for women’s theological education and service. My own church body is robust in training Lutheran school teachers, directors of Christian education, and theologically astute deaconesses to serve the church in roles that support the apostolic office of the ministry but are themselves not a part of the pastorate.

På norsk

Inkonsekvensen som påstås her, kan være reell. Kirker bør ikke utnytte begavede kvinner på vanskelige misjonsmarker og så behandle dem som usynlige hjemme. Marie Monsens modige evangeliearbeid i Kina fortjener takk. Den åndelige frukten hennes viser at kvinner kan bekjenne Kristus, undervise, evangelisere, formane, organisere og lide heltemodig for evangeliet. Ingen av de sannhetene krever ordinasjon.
Skillene som trengs, går mellom personlig vitnesbyrd, undervisning i hjem eller skoler, katekese under prestens tilsyn, misjonerende evangelisering der ingen menighet ennå finnes, bekjennelse av evangeliet i nødsfall, og den regelmessige offentlige forkynnelsen og læretilsynet i en ordnet menighet. Skriften forbyr ikke en kvinne å tale Guds ord til en voksen mann. Priskilla og Akvilas underviste Apollos. Den forbyr henne å ta det offentlige læreembetet med myndighet over den samlede menigheten.
Unntakstilstander på misjonsmarken bør ikke i det stille bli en ny institusjon. Unntak avdekker behov og kan rettferdiggjøre at lekfolk vitner når det haster. De gir ingen myndighet til å snu normen. Om et misjonsselskap satte kvinner til arbeid som i praksis ikke lot seg skille fra prestetjeneste, er svaret å rette opp inkonsekvensen, ikke å bruke den som brekkstang mot den apostoliske ordningen. Samtidig må rettroende kirker bygge hederlige og godt understøttede veier til teologisk utdanning og tjeneste for kvinner. Mitt eget kirkesamfunn legger stor kraft i å utdanne lærere for lutherske skoler, ledere for kristen opplæring og teologisk skolerte diakonisser som tjener kirken i roller som støtter opp under det apostoliske embetet, men selv ikke er en del av presteembetet.

«Churches should not exploit gifted women in difficult mission fields and then treat them as invisible at home.»

Marie Monsen (1878–1962) fra Bergen var misjonær i Kina fra 1901 til 1932. Poythress svarte på henne at inkonsekvenser i seg selv ikke beviser noe, og Bock svarte at eksempelet ikke rammer ham. Woodford er den første på klassisk side som gir innvendingen rett i utgangspunktet: inkonsekvensen kan være reell, og en kirke som bruker kvinner ute og gjør dem usynlige hjemme, skal rette opp inkonsekvensen. Normen får den ikke snu.

Prisen

QUESTION 11: Cost in Ministry: What does holding this confessional line cost in isolation, institutional pressure, and daily pastoral care?

Lucas V. Woodford

The cost is real. One can be called fearful, misogynistic, uneducated, or cruel; ecumenical relationships narrow; institutions may treat the position as disqualifying; faithful women may hear the teaching through the filter of genuine past wounds; and pastors must sometimes disappoint people they deeply love. In Scandinavia, where state-church history and contemporary equality norms are especially strong, the position can feel socially unintelligible. In America, institutional, professional, and media pressures differ in form but often produce the same isolation.
The daily pastoral cost is not primarily winning an argument. It is patiently distinguishing God’s good order from male domination, confessing and correcting our own failures, helping gifted women find meaningful service, summoning passive men to sacrificial responsibility, and refusing both cultural anger and cultural surrender. If men invoke headship to secure privilege rather than to carry crosses, they discredit the doctrine they claim to defend.
Yet the greater cost would be teaching Christ’s people that clear apostolic words bind only until a culture finds them painful. A pastor is a steward of the mysteries of God. He is not the owner of them. Faithfulness may be lonely, but it is never loveless when joined to repentance, gentleness, and confidence that the Lord’s ordering is good, right, and salutary. As a bishop (District President) I am charged with coming alongside of men to encourage them and uphold them as they remain steadfast in our confession.

På norsk

Prisen er reell. En kan bli kalt redd, kvinnefiendtlig, uopplyst eller grusom. Økumeniske forbindelser blir smalere. Institusjoner kan behandle standpunktet som diskvalifiserende. Trofaste kvinner kan høre læren gjennom filteret av ekte, gamle sår. Og prester må iblant skuffe mennesker de er svært glad i. I Skandinavia, der statskirkehistorien og dagens likestillingsnormer er særlig sterke, kan standpunktet virke sosialt uforståelig. I Amerika er presset fra institusjoner, yrkesliv og medier annerledes i formen, men gir ofte den samme isolasjonen.
Den daglige pastorale prisen er ikke først og fremst å vinne en diskusjon. Den er tålmodig å skille Guds gode orden fra mannlig herredømme, å bekjenne og rette våre egne feil, å hjelpe begavede kvinner til å finne meningsfull tjeneste, å kalle passive menn til selvoppofrende ansvar, og å avvise både kulturelt sinne og kulturell kapitulasjon. Hvis menn påberoper seg hodeansvaret for å sikre seg privilegier i stedet for å bære kors, undergraver de troverdigheten til den læren de hevder å forsvare.
Men den større prisen ville være å lære Kristi folk at klare apostoliske ord bare binder inntil en kultur finner dem smertefulle. En prest er forvalter av Guds mysterier. Han eier dem ikke. Troskap kan være ensom, men den er aldri uten kjærlighet når den er forent med omvendelse, mildhet og tillit til at Herrens ordning er god, rett og gagnlig. Som biskop (distriktspresident) har jeg til oppgave å gå ved siden av menn for å oppmuntre dem og holde dem oppe når de står fast i vår bekjennelse.

«A pastor is a steward of the mysteries of God. He is not the owner of them.»

TEKSTEN BAK OVERSKRIFTEN

1 Korinter 4,1–2 (MANTELEN NT)

Slik skal et menneske regne oss: som Kristi tjenere og forvaltere av Guds mysterier. Men for øvrig kreves det av forvalterne at en blir funnet trofast.1 Kor 4,1–2

Overskriften på denne saken er hentet herfra, og setningen låner Paulus’ ord om forvaltere av Guds mysterier. Ordet biskop bruker han selv, i parentes. Missouri-synoden har ikke tittelen i bruk; der heter tilsynsmannen distriktspresident. Det er tilsynet han beskriver til slutt: å gå ved siden av menn som står fast, så de ikke står alene.

Det debatten overser

QUESTION 12: Overlooked Aspects: What vital truth does the modern debate ignore?

Lucas V. Woodford

The modern debate often treats ordination as access to status. That premise is already un-Lutheran, but it demonstrates how it misses the point of the office of ministry. The office exists so Christ can give His gifts to sinners through an accountable servant of the Word. Ordination does not declare a person more valuable, spiritual, intelligent, or holy. The Church’s failure to honor motherhood, singleness, diaconal mercy, theological scholarship, teaching, evangelism, and countless lay vocations has made the clerical office bear a weight of recognition it was never meant to carry.
A second overlooked truth is that sex is not incidental to our humanity. God does not redeem us away from being male and female. The pastor serves publicly in the place of Christ toward His Bride, while every Christian, male and female, receives the Bridegroom’s gifts. This nuptial pattern is not a claim that every male may be a pastor; most may not. It is a claim that the pastoral office’s representative form is part of, not detachable from, the gift.
Finally, the historical progression must be named accurately. Not every advocate of women’s ordination supports same-sex relationships. Logical inevitability is not psychological inevitability. Yet institutional history repeatedly shows that the hermeneutical method used to set aside 1 Corinthians 14 and 1 Timothy 2, reclassifying apostolic commands as culturally harmful while elevating experience and an abstract inclusion principle, also removes the barrier protecting biblical sexual ethics. If my research is accurate, Sweden ordained its first women in 1960 and adopted same-sex marriage in 2009; Norway ordained its first woman in 1961 and implemented same-sex marriage rites in 2017; American Lutheran predecessor bodies approved women’s ordination in 1970, and the ELCA changed ministry policy in 2009 for persons in monogamous same-sex relationships.
That sequence is not mere guilt by association. The theological mechanism is the point: if a creation-grounded apostolic command may be overridden because modern experience judges it exclusionary, the same method will be, and has been, applied to other creation-grounded teachings. The endpoint is not greater trust in Christ but a church authorized to correct His Word. Confessional Lutheranism takes the opposite path: receive every person with compassion, call every sinner to repentance, proclaim full forgiveness in Christ, and let God’s Word remain the judge of the Church rather than the Church the judge of God’s Word.

På norsk

Den moderne debatten behandler ofte ordinasjon som adgang til status. Den forutsetningen er i seg selv u-luthersk, men den viser hvordan debatten bommer på poenget med embetet. Embetet finnes for at Kristus kan gi gavene sine til syndere gjennom en tjener for Ordet som står til ansvar. Ordinasjon erklærer ikke at et menneske er mer verdifullt, åndelig, intelligent eller hellig. Kirkens svikt i å ære morskap, ugift stand, diakonal barmhjertighet, teologisk forskning, undervisning, evangelisering og utallige kall blant lekfolk har gjort at det geistlige embetet må bære en vekt av anerkjennelse det aldri var ment å bære.
En annen oversett sannhet er at kjønn ikke er tilfeldig for det å være menneske. Gud forløser oss ikke bort fra å være mann og kvinne. Presten tjener offentlig i Kristi sted overfor hans brud, mens hver kristen, mann og kvinne, tar imot brudgommens gaver. Dette bryllupsmønsteret er ikke en påstand om at enhver mann kan bli prest. De fleste kan ikke. Det er en påstand om at presteembetets representative form er en del av gaven, og ikke kan løsnes fra den.
Til sist må den historiske utviklingen beskrives nøyaktig. Ikke alle som taler for kvinnelig ordinasjon, støtter likekjønnede forhold. Logisk uunngåelighet er ikke psykologisk uunngåelighet. Men institusjonenes historie viser gang på gang at den fortolkningsmetoden som brukes til å sette 1 Kor 14 og 1 Tim 2 til side, å omklassifisere apostoliske bud som kulturelt skadelige mens erfaringen og et abstrakt inkluderingsprinsipp løftes opp, også fjerner sperren som verner den bibelske seksualetikken. Hvis undersøkelsene mine stemmer, ordinerte Sverige sine første kvinner i 1960 og innførte likekjønnet ekteskap i 2009. Norge ordinerte sin første kvinne i 1961 og tok i bruk vigselsliturgi for likekjønnede par i 2017. Amerikanske lutherske forgjengerkirker godkjente kvinnelig ordinasjon i 1970, og ELCA endret i 2009 reglene for tjeneste for personer i monogame likekjønnede forhold.
Den rekkefølgen er ikke bare skyld ved assosiasjon. Den teologiske mekanismen er poenget: Hvis et skapelsesbegrunnet apostolisk bud kan overstyres fordi moderne erfaring dømmer det som ekskluderende, vil den samme metoden bli, og er blitt, anvendt på annen skapelsesbegrunnet lære. Endepunktet er ikke større tillit til Kristus, men en kirke med myndighet til å korrigere hans ord. Bekjennelsestro lutherdom går den motsatte veien: ta imot hvert menneske med medfølelse, kall hver synder til omvendelse, forkynn full tilgivelse i Kristus, og la Guds ord forbli Kirkens dommer i stedet for at Kirken blir dommer over Guds ord.

Mantelen har kontrollert de seks årstallene. Svenska kyrkan vedtok i 1958 å åpne presteembetet for kvinner og ordinerte de tre første palmesøndag 10. april 1960; høsten 2009 vedtok kirkemøtet der at par av samme kjønn kan gifte seg i kirken, gjeldende fra 1. november. Ingrid Bjerkås ble ordinert i Hamar 19. mars 1961, og Kirkemøtet i Den norske kirke vedtok vigselsliturgien for likekjønnede par 30. januar 2017, i bruk fra 1. februar.

I USA åpnet både Lutheran Church in America og The American Lutheran Church for kvinnelig ordinasjon i 1970, og Elizabeth Platz ble ordinert 22. november samme år. ELCA vedtok på kirkemøtet i Minneapolis 21. august 2009, med 559 mot 451 stemmer, å finne en vei inn i tjenesten for personer i offentlig forpliktende, livslange, monogame likekjønnede forhold. Alle seks holder. Forbeholdet hans står, fordi det er hans.

TERSKELEN: Woodford lar en bok fra 1530 avgjøre hva som var skikk i Korint og hva som var bud. Hodeplagget falt bort uten synd. Læreembetet ble stående. Augsburgerbekjennelsen har ikke fått nye artikler siden. Spørsmålene har. Alf Danbolt svarer mandag 14. september.

Kommentarer

Dialogen

Veien gjennom samtalen

Først spørsmålet. Så svarene. Menn og kvinner som holder den gamle læren, står til venstre. Prester som forsvarer kvinnelige prester, til høyre.

  1. Elias Solbak Årnes
  2. Del 2

    «Alt vi leser av Bibelen er tolkning»

    Hun har vært prest i sytten år og aldri tvilt på kallet. Men på spørsmålet om Bibelen er brakt videre ufeilbarlig, svarer Elise Ottesen Søvik, sogneprest på Røa og i Sørkedalen, kort: «Nei. Ikke ufeilbarlig.»

    Elise Ottesen Søvik
  3. Del 3

    «Jeg fikk en indre stemme»

    Under en preken i år 2000 hørte Hilde Kristin Hannestad Tveter en indre stemme. I dag er hun prest og tilsynsprest i Metodistkirken. Men hvor grensen går mellom det tidløse og det tidsbundne i Bibelen, kaller hun selv det vanskelige spørsmålet.

    Hilde Kristin Hannestad Tveter
  4. Del 4

    «Med Kristus som tolkningsnyckel»

    Som ung trodde hun at kvinner som ville bli prester «måste ha något fel i huvudet». I dag er Malin Strindberg kyrkoherde i Skärholmen. Dette er samtalen om veien dit, og om tekstene.

    Malin Strindberg
  5. Ottar Mikael Myrseth

    Del 5

    «Ordinasjon kan ikkje vere ein menneskerett»

    I 2012 skrev Ottar Mikael Myrseth at kirken aldri har ordinert kvinner, og at ingen før vår generasjon fant det inkonsekvent. Fjorten år senere svarer han på spørsmålene folkekirkenes prester tier om.

  6. Poul Sebbelov

    Del 6

    Prestens kjønn handler om inkarnasjonens virkelighet

    Fader Poul Sebbelov har aldri møtt presset som preger folkekirkene. I Den Ortodokse Kirke i Danmark finnes det ikke. Erkepresten forsvarer to tusen års tradisjon, men ett spørsmål lar han stå åpent.

  7. Ethan Cherney

    Del 7

    Kall er ikke en følelse

    Pastor Ethan Cherney i Wisconsin Evangelical Lutheran Synod svarer på ti spørsmål om ordinasjon og ekteskap. Presset han kjenner, kommer ikke fra den kanten du venter.

  8. Del 8

    «Kvinner var jo egentlig bare fødemaskiner»

    Lise Wold Kleven ble prest som 43-åring og har aldri opplevd motstand som kvinne i embetet. De som fikk streng beskjed på studiet, var de konservative i klassen.

    Lise Wold Kleven
  9. Jonny Lehmann

    Del 9

    «Ubehag er ingen eksegetisk kategori»

    Pastor Jonny Lehmann svarer på tolv spørsmål om presteembetet, og bruker en del av svaret sitt på å bygge den sterkeste saken mot seg selv. Han vil ikke at broren i Norge skal avvise noen av sidene.

  10. Mark G. Schroeder
  11. Del 11

    «Det er veldig enkelt å være konservativ»

    Eli Kristin Flåten begynte på Misjonshøgskolen i 1982 med et strengt sort-hvitt gudsbilde. Førti år senere har hun funnet alle fargene. Samme dag snakker Mantelen med en mannlig prest som vil føre kirken tilbake dit hun kom fra.

    Eli Kristin Flåten
  12. Christine Henriksen Aarflot
  13. Gunstein Innvær

    Del 13

    «Anten har du ein Bibel, eller så har du han ikkje»

    Gunstein Innvær er sokneprest i Kautokeino i en kirke som ville avsatt ham om han viet likekjønnede. Han kjenner ikke presset de andre beskriver. Han mener også at kirken bør ta tilbake hodeplagget.

  14. Ragnar Andersen

    Del 14

    «Jeg elsket folkekirken»

    Ragnar Andersen ble ordinert i 1971, tok doktorgraden på Melanchthons arbeid for kirkelig enhet, og meldte seg ut av Den norske kirke to år senere. På hodeplagget gir han fra seg skikken og holder på begrunnelsen.

  15. Vidar Mæland Bakke
  16. Del 16

    «Jeg kom dit som kone, mamma og prest»

    Tonje Røgeberg har vært første kvinnelige prest fem steder uten å ha tenkt på seg selv som foregangskvinne. Hun tok aldri kampen, og møtte aldri motstanden personlig. I Hallingdal kjente bygda henne før den fikk henne som prest.

    Tonje Røgeberg
  17. Del 17

    «Barna sitter på forskjellige kirkebenker»

    Hanne Dyrendal er sykehjemsprest i Asker. Mannen er katolikk, og barna har gått i begge kirker. De vokste opp med at prest var det vanlige, og manneprest unntaket. Da Mantelen spurte om Paulus’ begrunnelse, stoppet hun.

    Hanne Dyrendal
  18. William Muhm
  19. Darrell L. Bock
  20. Tor Jakob Welde

    Del 20

    Embetet under Ordet

    Tor Jakob Welde er pastor og formann i Den Lutherske Bekjennelseskirke. Kvinner og menn har samme verdi for Gud, men pastorens hyrdeansvar er forbeholdt kvalifiserte menn.

  21. Vern S. Poythress

    Del 21

    «That is not an argument; it is a prejudice»

    Vern S. Poythress tok doktorgraden i matematikk ved Harvard før han vendte seg mot Det nye testamentet, og har undervist i hermeneutikk ved Westminster i femti år. Han svarer med de korteste svarene i serien.

  22. Del 22

    «Så ille står det»

    Anne Grete Spæren Rørvik (72) var prest i Den norske kirke i tretti år før hun ble metodistprest i Drammen. Hun er enig med motstanderne i hva Paulus skriver. Hun tror bare ikke det er Guds ord til oss i dag.

    Anne Grete Spæren Rørvik
  23. Del 23

    «Da må jeg også begynne å dekke til hodet»

    Birgitte Kvangarsnes Kessel er kapellan i Oslo. I mai giftet hun seg med en annen prest. Hun har aldri tvilt på at Gud kaller kvinner. Leser hun forbudet bokstavelig, sier hun, må hun også dekke til hodet og gi bort pengene sine.

    Birgitte Kvangarsnes Kessel
  24. Paul Rutschow

    Del 24

    «It feels like it costs a lot»

    Paul Rutschow er WELS-pastor i Florida. Han innrømmer frukten av kvinners forkynnelse, og at 1 Korinter 14 alene ikke ville holdt. Det som binder, er skapelsesordenen i 1 Timoteus 2.

  25. Lucas V. Woodford

    Del 25

    «A pastor is a steward of the mysteries of God»

    Kommer

    Lucas V. Woodford er distriktspresident i Missouri-synoden og den første i serien som svarer på hodeplagget med Augsburgerbekjennelsen. Hodeplagget kan falle bort uten synd, skriver han. Læreembetet kan det ikke.

  26. Alf Danbolt

    Del 26

    «Å kreve en posisjon er opprør»

    Kommer

    Alf Danbolt svarte med å vise til et foredrag fra 2022. Der treffer han nesten alt kvinnene har sagt, og han gjør det med ett ord: orden.

  27. Knut Alfsvåg

    Del 27

    Jesus og Paulus ville blitt avvist i ordinasjonssamtalen

    Kommer

    Knut Alfsvåg, professor emeritus i systematisk teologi ved VID, svarer skriftlig på tolv spørsmål om presteembetet. Han forankrer nei-et i Jesu innstiftelse av nattverden og i 1 Timoteus 2.

  28. Del 28

    «Det er mennene som er hodet i familien»

    Kommer

    Lívia Hodne er pastor i Bryne frikyrkje og vokste opp i et kristent bofellesskap i Rio. Hun sendte stillingsannonsen til mannen sin som en spøk, og fikk jobben. Skapelsesordenen avviser hun ikke. Hun flytter den hjem.

    Lívia Hodne
  29. Del 29

    «Ingen kan sette seg ved Vår Herres skrivebord»

    Kommer

    Marianne Gaarden (62) gikk fra kunstskole i Barcelona til bispestolen i Lolland-Falsters stift. Første september har hun båret den i ni år, og til nyttår gir hun den fra seg. Et intervju om tekstene, dommen og kjærligheten hun tror ingen kan stå imot.

    Marianne Gaarden
  30. Del 31

    «En dag skal du være en av dem»

    Kommer

    Martina Åkeson Wollbo (62) har ledet Norra Gotlands pastorat i tretten år og sier hun aldri har kjent kvinnelig prestetjeneste som en kamp. Hun leser Paulus' tekster om kvinner som sin tids språk, og tror ikke Jesus er eneste vei til Faderen.

    Martina Åkeson Wollbo
  31. Del 32

    «Jeg leser Paulus med Jesu briller»

    Kommer

    Ingeborg Midttømme vokste opp der kvinner ikke kunne være prester, og der misjonærene bare kunne forkynne så lenge de var i utlandet. Hun har vært biskop i Møre i atten år.

    Ingeborg Midttømme
  32. Dr. Thomas R. Schreiner

    Del 33

    “The scriptural word is a stubborn fact”

    Kommer

    Thomas R. Schreiner anerkjenner kvinners gave til å undervise. Like fullt mener han at Det nye testamentet forbeholder pastor- og eldsteembetet for menn. I samtalen med Mantelen blir han utfordret på tekstene, begrunnelsen og unntakene.

  33. Timothy Blauert

    Del 34

    “Scripture does not adapt to society”

    Kommer

    Timothy Blauert er WELS-pastor i en landsby i Wisconsin med 603 innbyggere ved folketellingen i 2020. Ingen tar presteembetet selv, skriver han; Kristus kaller gjennom menigheten, og det gjelder kvinner og selvutnevnte menn likt. På spørsmålet om hva debatten overser, åpner han med sju ord.

  34. Isaac Hayes

    Del 35

    “It belongs to Christ”

    Kommer

    Isaac Hayes er pastor i West Palm Beach i Florida og svarte med 35 sider. Embetet tilhører Kristus, skriver han, og ingen mann har rett til det. En kirke som lærer mannlig prestetjeneste uten å forme menn til tjenere, har bekjent bare halve læren.

  35. James Schmeling

    Del 36

    “Read what the text says!”

    Kommer

    James Schmeling er WELS-pastor i Bison i Sør-Dakota, en by med 302 innbyggere. Han svarer på seks spørsmål med bibelsitater og korte setninger, og på det siste med fem ord. Guds ord forandrer seg ikke, skriver han, like lite som Gud gjør det.

  36. Del 37

    «Mest opptatt av møtet med mennesker»

    Kommer

    Nina Th. Bredsdorff har vært prest i snart førti år. Hun sier hun ikke er så opptatt av teologi, men av tjenesten: gravferden, samtalen hjemme hos folk. Kallet kom aldri som noe kall, og hun ønsket aldri å bli kvinnelig prest.

    Nina Th. Bredsdorff
  37. Bounkeo Lor

    Del 38

    «Not a mere replication of inherited culture»

    Kommer

    Most Hmong churches in the world ordain women. The Hmong congregations inside the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod do not. Rev. Dr. Bounkeo Lor, who leads them, says other Hmong churches have called his a cult church for it.

  38. Keith Schleis

    Del 39

    «Take all experience captive»

    Kommer

    Keith Schleis er WELS-pastor i Smyrna i Tennessee. Han svarer med hele bibelvers, avviser premisset i tre av spørsmålene og nekter å gå inn i Pastoralbrevene før det er enighet om at Skriften er Guds ord.

  39. Joe Johnson

    Del 40

    «The gospel doesn’t change what is right or wrong»

    Kommer

    Joe Johnson er WELS-pastor utenfor Portland i Oregon og surfer. Han svarer på ti spørsmål med Ussia som brant røkelse, en kinesisk kvinne som var pastor til mennene var opplært, og en advarsel til sin egen side: den som overstyrer på isen, treffer treet.


Nyhetsbrev

Få nye saker og analyser på e-post.

Åpne e-posten fra Mantelen og trykk på lenken for å bekrefte. Har du allerede en konto, bruker du lenken til å logge inn.

Sendes når det finnes noe å melde.