Kvinnelige prester. Dialogen, del 26. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13. Les del 14. Les del 15. Les del 16. Les del 17. Les del 18. Les del 19. Les del 20. Les del 21. Les del 22. Les del 23. Les del 24. Les del 25.
Alf Danbolt ble spurt om å svare i denne serien. Han svarte med å vise til et foredrag han holdt fire år tidligere. Der treffer han nesten alt kvinnene har sagt, og han gjør det med ett ord: orden.
Av Elias Solbak Årnes · Foredrag holdt 23. april 2022, publisert av For Bibel og Bekjennelse 22. juni 2022
Alf Danbolt er rektor for Ad Fontes presteutdanning og prest i Den lutherske kirke i Norge, samme kirkesamfunn som Gunstein Innvær tidligere i denne serien. Da Mantelen spurte om han ville svare, viste han til et foredrag han holdt i april 2022. Tittelen er hele spørsmålet i denne serien, stilt som spørsmål: er ordningen med kvinnelige prester bare et ordningsspørsmål?
Foredraget er elleve sider langt og bruker ni av dem på gresk, hebraisk, kirkefedre og Det gamle testamentet. Inngangen er en observasjon han gjør på side to, og den handler om norsk. Hovedspørsmålet ligger et hakk lenger inne, i hva de greske ordene betyr, og der gjengir de norske biblene uttrykket ulikt.
Les hele foredraget hos For Bibel og Bekjennelse.
To ord som blandes
Danbolt slår opp i Bokmålsordboka og finner to ord vi bruker om hverandre.
FAKTA: Ordene han skiller. To norske ord med ulik betydning.
orden. 1 rekkefølge, plassering, slagorden. 2 regelbundet tilstand, system.
ordentlig. 1 ordinær, sedvanlig. 2 skikkelig. 3 til gagns, dyktig.
Vi har lett for å blande disse to ordene. Da kan en regelbundet orden, plassering, klassifisering i et system bli til noe «skikkelig», «dyktig» eller «sedvanlig», som er noe helt annet. Det åpner for subjektive vurderinger, og vi kan fristille oss fra den gitte skaperorden, rekkefølge, plassering eller gudgitte regler.
Der ligger nøkkelen til alt han skriver etterpå. Når «orden» glir over i «ordentlig», blir spørsmålet om kvinnelige prester et spørsmål om hvem som gjør jobben skikkelig.
Det er et argument som fortsatt fungerer, alle ser jo at en kvinnelig prest er dyktig og flink.
Vi vil ikke styres ovenfra, men vi vet best selv.
Treet i hagen
Den første ordningen i Bibelen var, sier han, en som ikke ga mening.
Problemet begynte allerede i Edens hage, med den ordningen at det var ett tre de ikke kunne spise av. Det var da en meningsløs ordning. Hvorfor i all verden kunne de ikke det? Fantes det en logisk grunn til det, utover at Gud hadde sagt det?
Han henter Luther inn på dette punktet, fra Den store Genesiskommentaren.
SITATET HAN BRUKER
Martin Luther om syndefallet
Her er det bare én ting Satan tenker på; nemlig hvordan han skal få tatt fra dem ordet og gudserkjennelsen, slik at de begynner å si: «Dette er ikke Guds vilje, Gud kan ikke ha befalt dette.» Han innser nemlig at fornuften meget lett lar seg lure når Gud og ordet blir satt til side under dekke av Guds ord og Guds navn.
Danbolts poeng er ikke at meningsmotstandere er onde. Det er at fornuften alltid finner en grunn, og at grunnen alltid kommer etterpå.
Adiaforon eller bekjennelse
Hele saken hviler på ett skille, mener han. Enten er kvinnelige prester en praktisk ordning kirken selv rår over, et adiaforon, eller så er det en ordning gitt ved et bibelord. Han går til Konkordieformelen for å vise hvor grensen går, og siterer punkt ni i artikkelen om kirkeskikker.
BEKJENNELSEN HAN BYGGER PÅ
Konkordieformelen, Solida Declaratio X
Derfor tror, lærer og bekjenner vi at Guds menighet på ethvert sted og til enhver tid etter omstendighetenes behov har rett, myndighet og makt til på ordentlig og sømmelig vis, uten lettsindighet og anstøt, å forandre, minske eller øke seremonier slik som det til enhver tid ansees mest nyttig, gagnlig og godt med hensyn til god orden, kristelig tukt, evangelisk sømmelighet og kirkens oppbyggelse.
Dersom ordningen med kvinnelige prester er et hensiktsmessighetsspørsmål, bare et spørsmål om å gjøre noe ordentlig og gagnlig, er det adiaforon. Men er det i strid med en orden forordnet ved bibelord, er det et bekjennelsesspørsmål.
Så legger han til en setning som treffer måten ordningen kom inn i Norge på.
Ble en ny ordning påtvunget kirken av den verdslige stat, var det etter reformatorisk tankegang et bekjennelsesspørsmål.
Han minner også om at denne foreningen, For Bibel og Bekjennelse, sa dette tidlig. I en erklæring fra 1961 het det at foreningen helt siden saken ble aktuell i 1938, hadde understreket at det ikke gjaldt kvinnesak eller ordningsspørsmål, men først og sist spørsmålet om troskap mot Skriften. Ordlyden er gjengitt slik foredraget siterer den, etter Vidar L. Haanes’ fremstilling fra 1994; selve erklæringen har Mantelen ikke kontrollert.
Da læren snudde
Her kommer den skarpeste observasjonen i foredraget, og den er ikke teologisk. Den er historisk. Danbolt siterer Hamar-biskop Solveig Fiske i Dagen 17. oktober 2020: «Det er et lærespørsmål, ikke bare et ordningsspørsmål.»
I Den norske kirke har det altså gått fra å ha vært et lærespørsmål å ikke ha kvinnelige prester, via at det bare var et ordningsspørsmål, til nå å være et lærespørsmål at man skal ha kvinnelige prester, og at det er vranglære og dermed kirkesplittende å være imot.
Det viser at det er umulig å ha to syn, fordi de er diametralt motsatte.
Flere av de kvinnelige prestene i denne serien har sagt at kirken må klare å leve med to syn, og at ydmykhet er viktigere enn å ha rett. Danbolt sier at de to synene ikke kan bo i samme hus, og han bruker kirkens egen utvikling som bevis. Argumentet er ikke at den ene siden er ond. Det er at rommet lukket seg, og at det lukket seg fra den siden som sier den vil ha rom.
Hvem splitter kirken
Anklagen om kirkesplittelse går den ene veien i dag. Danbolt henter et svar fra et forhandlingsmøte i Den norske synode i Amerika i 1877, i original rettskrivning.
UTTALELSEN FRA 1877
Den norske synode, Story City, Iowa
Og hvem er det, som foraasage Strid, skille Følge og volde Splittelse, de, som vedblive at gaa paa den gamle, rette Vei, eller de, som bøie af og slaa ind paa en ny? De, som vige af fra Herrens Ord, ikke de, som irettesætte dem derfor, bære altsaa Skylden for Strid og Splittelse i Kirken.
Han knytter det til Akab og Elia. Akab spør: er du den som forstyrrer Israel? Profeten svarer nei, det er du og din fars hus, som forlot Herrens bud.
Uorden er ikke småprat
Tre av kvinnene i denne serien har forklart «kvinnene skal tie» med at kvinnene satt og småpratet under gudstjenesten, og at Paulus bare ville ha ro i forsamlingen. Danbolt går løs på nettopp denne lesningen, og han gjør det uten å nevne den. Han går til ordet.
1 Kor 14,33 sier at Gud ikke vil uorden, men fred. Det greske ordet er akatastasia. Danbolt viser hvor ellers i Det nye testamentet det ordet står. I foredraget siterer han eldre norske gjengivelser. Mantelens tekst av de samme stedene står her.
FAKTA: Ordet oversatt med uorden
Men når dere hører om kriger og uroligheter, bli ikke skremt. For disse tingene må skje først, men enden kommer ikke straks.»Luk 21,9
i slag, i fengsler, i uroligheter, i arbeid, i nattevåk, i faster,2 Kor 6,5
For jeg frykter at jeg, når jeg kommer, ikke skal finne dere slik jeg vil, og at jeg skal bli funnet av dere slik dere ikke vil; at det kanskje finnes stridigheter, sjalusier, vredesutbrudd, selviske ærgjerrigheter, baktalelser, hviskinger, oppblåsthet og uordener,2 Kor 12,20
For der det er misunnelse og selvisk ærgjerrighet, der er det uorden og enhver ond gjerning.Jak 3,16
Selvhevdelse innebærer opprør mot den Guds orden som han har befalt. Den som mener seg å vite bedre enn apostlene, skjønner ikke dette.
Ordet betyr altså krig, opptøyer og opprør. Det er ikke et ord om støy. Hvis Danbolt har rett i dette, faller skravleforklaringen på filologi, ikke på teologi, og den faller for alle som bruker den.
Offiserens innsikt
Det andre ordet han stanser ved, er authentein, som står i 1 Tim 2,12. Han slår det opp i standardleksikonet for nytestamentlig gresk og gjengir betydningen: å innta en stilling av uavhengig myndighet, gi ordrer til, diktere.
Dette er ikke spesielt for gifte kvinner, det gjelder alle kvinner og menn. Alle skal fungere på sin tildelte plass som lem på legemet.
Så bygger han ut bildet med offiseren i Matt 8. Offiseren sier: jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Det er derfor han skjønner hvem Jesus er.
En velordnet virkelighet er en orden med bemyndigelser hvor den enkelte fungerer på sin tilviste plass, i motsetning til opprør og ufred igangsatt av selvhevdelse og egenrådighet.
Det greske ordet han samler alt under, er taxis. Det brukes om hæravdelinger på rekke, om stjernene i sine baner, om Melkisedeks presteorden, og om det Paulus vil ha i menigheten.
Det greske uttrykket norske bibler gjengir ulikt
Her ligger sakens kjerne, og Danbolt har selv bedt oss flytte den hit. Det norske ordbokspoenget er inngangen. Spørsmålet er hvordan det greske uttrykket skal forstås, for de norske biblene gjengir det ulikt.
TEKSTEN DET STÅR OM
1 Korinter 14,40
πάντα εὐσχημόνως καὶ κατὰ τάξιν γινέσθω
Mantelens oversettelse
La alt skje sømmelig og med orden.1 Kor 14,40
Γινέσθω bærer «la ... skje». Εὐσχημόνως beskriver det sømmelige, κατὰ τάξιν den ordnede måten handlingene skal skje på. Τάξις er ordboksformen; i verset står formen τάξιν. Bibelselskapets oversettelse av 2011 gjengir begge ledd, «sømmelig og ordentlig», men gjør ordensleddet mindre synlig. Oversettelsen av 1930 og Norsk Bibel 1988 har «orden», ordet Danbolt brukte i foredraget. Mantelen er enig med Danbolt i at «med orden» gjengir κατὰ τάξιν tydeligere enn NO2011s «ordentlig». I Mantelens interlineære lesning av verset kan leseren se de greske leddene, Strong-numrene og morfologien.
Så langt er Mantelen enig med ham. Men ordet bærer ikke mer enn det bærer. I kapitlets nærkontekst gjelder taxis den ordnede menighetssamlingen: taletur, tydning, prøving, taushet og oppbyggelse. Ordet alene avgjør ingen embets- eller ordinasjonsordning. Hva de øvrige tekstene bærer, står i vurderingen mot slutten av saken.
FAKTA: Hvor ordet står i Det nye testamente
Hebr 5,6; Hebr 5,10; Hebr 6,20; Hebr 7,11 (to ganger); Hebr 7,17; Hebr 7,21. I Scriveners Textus Receptus forekommer taxis sju ganger fordelt på seks vers, fordi ordet står to ganger i 7,11 og er bevart i 7,21.
Luk 1,8, om Sakarja som gjorde prestetjeneste etter sitt skift.
Kol 2,5, om den gode orden Paulus ser hos kolosserne, og 1 Kor 14,40.
Nådeutrustningen
Her møter foredraget den nyeste stemmen i serien. En av de kvinnelige pastorene bygger hele sitt forsvar på nådegavene: Gud gir gaver til å lede og til å undervise, og det står ingen steder at de bare gis til menn. Hun har rett i at det er Paulus som skriver det, og hun er den første i serien som fører argumentet.
Danbolt bruker samme kapittel, og trekker det andre veien.
VERSET BEGGE SIDER BRUKER
1 Korinter 12,11
Men alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han deler ut til hver enkelt særskilt slik han vil.1 Kor 12,11
Det er forøvrig ikke slik at kroppsdelene bestemmer seg for hvilken kroppsdel de skal bli, like lite som noen kan bestemme seg for hvilken nådegave de vil ha.
Og så kommer avsnittet som er hans egentlige svar, helt til slutt i foredraget. Her står det sitert fra Danbolts reviderte original, oversendt Mantelen 29. august 2026, med henvisningene han har føyd til etter 2022.
Gud utdeler charismata, nådeutrustning, til enkeltpersoner etter hvordan han finner det tjenlig. Men for å sikre lære og hyrdetjenesten ble den tjenesten ordnet spesielt. Menn skulle kalles og innsettes (Apg 20,28; 1 Tim 3; Tit 1,5ff). Dette gjelder bare denne nådegaven. Det er også den eneste tjenesten vi blir gjort uttrykkelig oppmerksom på, at de som står i den skal stilles til ansvar på dommens dag for hvordan den utføres (1 Pet 5,1–4). Hvorfor er det slik? Jo, fordi det er tale om underhyrder som skal gjete Jesu flokker her på jord.
Han skiller altså mellom gaven og tjenesten. Gaven deles ut fritt. Hyrdetjenesten er ordnet særskilt, og det er den eneste tjenesten han sier dette om. Andre tjenester, skriver han, kan oppstå friere.
Han legger til at spørsmålet allerede var besvart under exousia, ordet for myndighet. Ingen tiltar seg en tjeneste. Den tildeles, slik at den som står i den, står ansvarlig. Slik Jesus selv var innsatt til sin tjeneste, innsatte han apostlene, som igjen innsatte hyrder og tilsynsmenn i menighetene. Og slik har det vært i hele kirkens historie frem til slutten av 1900-tallet.
FAKTA: Mantelens redaksjonelle vurdering
Tekstene Danbolt viser til, bærer hver sin del av argumentet. Apg 20,28: Ånden satte tilsynsmenn til å gjete Guds menighet. Apg 14,23 og Tit 1,5: utpeking og innsettelse av eldste. 1 Tim 3: kvalifikasjonene. 1 Pet 5,1–4: hyrdeansvaret og kronen Overhyrden gir når han åpenbarer seg.
Regnskapstanken står ikke i 1 Pet 5,1–4. Den står i Hebr 13,17, der lederne skal avlegge regnskap, og i Jak 3,1, der lærere skal få strengere dom. Jakob viser samtidig at hyrdetjenesten ikke er den eneste tjenesten med et uttrykkelig uttalt ansvar.
Ingen av de fire embetstekstene kaller selve tjenesten en charisma. Exousia betyr myndighet eller rett, ikke kall eller innsettelse. Ordet authentein i 1 Tim 2,12 gjengis «utøve myndighet» i Mantelens tekst; «uavhengig myndighet» er ordboksglossen Danbolt bygger på. Og «underhyrder» er en teologisk slutning fra Overhyrde-tittelen, ikke et eget ord i 1 Pet 5.
Dette er Mantelens vurdering, ikke Danbolts. Han er tilbudt tilsvar, og svarer han, trykkes det her, uavkortet.
Etter gjennomlesningen 3. september sendte Danbolt en presisering om selve ordet, ikke om saken han fører. Saken står fast. Charisma finnes ikke som «gave» i gresk, skriver han, og der står nåden alene. Innvendingen gjelder hva ordet «gave» gjør med leseren.
Det ordet finnes egentlig ikke på gresk, der står det bare nåde. Alt er nåde, også alle tjenester Gud kaller til. Min far Erling Danbolt oversatte «charisma» med «nådevirkning» fordi ordet gave gir inntrykk at det er noe vi mottar som en gave vi har råderett over, for det er jo slik vi ellers tenker om gaver.
Presiseringen treffer begge sider i denne delen. Hviler forsvaret for kvinnelige prester på gaver Gud gir, ligger det i ordet at gaven er ens egen. Kalles det samme en nådevirkning, er det Gud som virker, og spørsmålet flytter seg fra hva jeg har fått til hva han gjør. Ordet avgjør ikke striden, men det flytter den.
Kropp, ikke organisasjon
Under alt sammen ligger en påstand om hva kirken er.
Mange ser ikke ut til å ha fått med seg at Jesu Kristi kirke ikke er en organisasjon, men en kropp. Det er ikke bare bare en illustrasjon, men en beskrivelse av realiteter.
Er kirken en organisasjon, kan den endre sine ordninger slik organisasjoner gjør. Er den en kropp, kan ikke lemmene velge hvilket lem de vil være. Der ligger forskjellen mellom de to sidene i denne serien, strippet for alt annet.
I Guds rike er det ikke tale om maktposisjoner, men om tjenesteoppgaver. Om noen bruker sin tjenesteoppgave til maktutøvelse, er det selvhevdelse og synd, ja opprør mot Gud.
Den siste setningen i foredraget er den hardeste, og den er myntet på begge kjønn.
Å kreve en posisjon er opprør.
Det som står igjen
Danbolt svarer på tre ting ingen andre på hans side har svart like presist på i denne serien. Han svarer på skravleforklaringen med ordboken i stedet for med indignasjon. Han svarer på nådegaveargumentet med samme kapittel som det bygger på. Og han svarer på anklagen om kirkesplittelse med en uttalelse som er eldre enn hele striden.
Det stedet en motpart ville satt inn, var setningen «menn skulle kalles og innsettes». I foredraget fra 2022 sto den uten henvisning, og den bærer hele konklusjonen. Da vi spurte, ga han henvisningene: Apg 20,28, 1 Tim 3, Tit 1,5ff og 1 Pet 5,1–4.
Danbolt har med det gitt den manglende begrunnelsen og teksthenvisningene argumentet hans bygger på. Det åpne spørsmålet er ikke lenger hva han mener, men hva hver tekst faktisk viser om utpeking, kvalifikasjoner, håndspåleggelse, hyrdeansvar og regnskapsplikt.
TERSKELEN: Danbolt sier at de to synene er diametralt motsatte og ikke kan bo i samme hus. Kvinnene i serien sier at kirken må klare å leve med begge. Begge kan ikke ha rett om dette, og det er et spørsmål ingen av dem har fått stilt direkte. Knut Alfsvåg svarer tirsdag 15. september.
