Kvinnelige prester. Dialogen, del 24. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13. Les del 14. Les del 15. Les del 16. Les del 17. Les del 18. Les del 19. Les del 20. Les del 21. Les del 22. Les del 23.
Paul Rutschow er WELS-pastor i Florida. Han innrømmer frukten av kvinners forkynnelse, og at 1 Korinter 14 alene ikke ville holdt. Det som binder, er skapelsesordenen i 1 Timoteus 2. Prisen føles høy, sier han, men blir liten målt mot det den holder fast i.
Skriftlige svar 31. august 2026. Godkjenning og fotografi 2. september 2026.
Paul Rutschow er pastor i Christ The King Evangelical Lutheran Church i Port Charlotte, Florida, en menighet i Wisconsin Evangelical Lutheran Synod. Han ble ferdig ved Wisconsin Lutheran Seminary i 1997, var pastor i åtte år i Strongsville, Ohio, og i atten år i Cottonwood, Arizona, før han tok imot kallet til Florida i 2024. Han er gift med Johannah. De har tre barn, og ett av dem studerer til pastor ved det samme seminaret.
Mantelen skrev til ham 21. august. To dager senere svarte han at han var villig til å se på spørsmålene, og fikk seks, ordnet etter prioritet. Lørdag morgen, norsk tid, lovte han svar innen onsdag. De kom mandag morgen, i et vedlegg der spørsmålene og svarene står under hverandre.
Wisconsin Evangelical Lutheran Synod er det kirkesamfunnet som har svart oftest i denne serien. Rutschow er den femte stemmen derfra.
Sannhetens målestokk
QUESTION 1: Female pastors we interviewed describe Scripture as God’s Word written through fallible human instruments, shaped by ancient culture, where all reading is interpretation. Why is the historic confessional reading more than just one interpretation among many?
Paul Rutschow
The broader question being asked here is, “Is everything the Bible teaches true?”
In their description of Scripture, the female pastors you interviewed have asked (and answered) that question.
By saying that Scripture is “God’s Word written through fallible human instruments, shaped by ancient culture, where all reading is interpretation,” they have clearly stated, “No, not everything the Bible teaches is true.”
As a confessional Lutheran, I believe that Scripture is as Jesus said: “Your Word is truth.” (John 17:17)
Where there is not agreement on the inerrancy and infallibility of the Bible, there will not be agreement on the roles of men and women within the church.
In fact, where there is not agreement on the inerrancy and infallibility of the Bible, there will be disagreement on nearly every single teaching of the Bible.
Because if Scripture is not the determinant of truth, then I am. And so is everyone else. And we are all free to deal with any teachings that we don’t like by reframing them, distorting them, and/or entirely throwing them out.
På norsk
Det bredere spørsmålet som stilles her, er: «Er alt Bibelen lærer, sant?»
I sin beskrivelse av Skriften har de kvinnelige pastorene dere har intervjuet, både stilt og besvart det spørsmålet.
Ved å si at Skriften er «Guds Ord skrevet gjennom feilbarlige menneskelige redskaper, formet av oldtidens kultur, der all lesning er tolkning», har de tydelig sagt: «Nei, ikke alt Bibelen lærer, er sant.»
Som bekjennende lutheraner tror jeg at Skriften er slik Jesus sa: «Ditt ord er sannhet.» Joh 17,17
Der det ikke er enighet om Bibelens feilfrihet og ufeilbarlighet, vil det ikke bli enighet om menns og kvinners roller i kirken.
Faktisk vil det, der det ikke er enighet om Bibelens feilfrihet og ufeilbarlighet, bli uenighet om nesten hver eneste lære i Bibelen.
For hvis Skriften ikke er det som avgjør hva som er sant, så er det jeg. Og det er alle andre også. Og da står vi alle fritt til å håndtere enhver lære vi ikke liker, ved å omforme den, forvrenge den eller kaste den helt ut.
Han snur spørsmålet før han svarer på det. Kvinnenes beskrivelse av Skriften leser han som et svar på et annet spørsmål, om alt Bibelen lærer, er sant. Resten av svaret følger av det.
«Because if Scripture is not the determinant of truth, then I am.»
Der han gir motparten et poeng
QUESTION 2: 1 Corinthians 14:34 and 1 Timothy 2:12 are frequently read as temporary pastoral responses to unruly gatherings or cultural patriarchy. What makes these prohibitions timeless and binding, while commands like head coverings in the same epistles are not?
Paul Rutschow
In the verse immediately after 1 Timothy 2:12, the “order of creation” is presented as proof that the previous words are not merely Paul’s patriarchal ideas, but established by God already at creation.
I believe the evidence for 1 Corinthians 14:34 being a binding command for the church of all time (rather than just for the Corinthian church) is less compelling. If the passage stood alone as the only passage of Scripture about roles of men and women in worship, it might be possible for someone in good faith to interpret it as referring specifically to the Corinthian church at that particular point in time. It would even be possible to interpret “What I am writing to you is the Lord’s command” (verse 37) as meaning that it was God’s command specifically to the Corinthian church, and that women today are free to preach.
But 1 Timothy 2:12, with its timeless appeal to the order of creation, is clear on the issue of women pastors both then and now.
På norsk
I verset rett etter 1 Tim 2,12 legges «skapelsesordenen» frem som bevis for at de foregående ordene ikke bare er Paulus' patriarkalske ideer, men noe Gud fastsatte allerede ved skapelsen.
Jeg mener at bevisene for at 1 Kor 14,34 er et bindende bud for kirken til alle tider (og ikke bare for menigheten i Korint) er mindre tvingende. Hadde avsnittet stått alene som det eneste stedet i Skriften om menns og kvinners roller i gudstjenesten, kunne noen i god tro kanskje tolket det som rettet spesifikt til menigheten i Korint på det bestemte tidspunktet. Det ville til og med vært mulig å tolke «de tingene jeg skriver til dere, er Herrens bud» 1 Kor 14,37 slik at det var Guds bud spesifikt til menigheten i Korint, og at kvinner i dag står fritt til å forkynne.
Men 1 Tim 2,12, med sin tidløse henvisning til skapelsesordenen, er klar i spørsmålet om kvinnelige pastorer, både da og nå.
Dette er den mest åpne innrømmelsen på klassisk side i serien så langt. Andre på den siden leser 1 Korinter 14,37, «det jeg skriver til dere, er Herrens bud», som det avgjørende ordet. Rutschow sier at det verset alene kunne vært lest lokalt, og legger hele vekten på skapelsesbegrunnelsen i 1 Timoteus 2,13.
Maria Magdalena, Føbe og Junia
QUESTION 3: Proponents emphasize that Mary Magdalene was entrusted with the first testimony of the resurrection, Phoebe is called a deacon, and Junia is named among the apostles. Why does this not justify admitting women to the pastoral office?
Paul Rutschow
Because none of these examples are instances of a woman being admitted to what we today consider to be the pastoral office.
Mary Magdalene was simply told to share the good news of Jesus’ resurrection with the disciples. She was not appointed to serve in the office of pastor/priest.
Phoebe is spoken of as a “servant” in many translations. But even if “deacon” is the desirable translation, the term does not appear to be the equivalent of today’s “pastor.”
Junia is spoken of in many translations as “highly regarded by the apostles” or “well-known to the apostles.” But even if “outstanding among the apostles” is an acceptable translation, a study of Greek indicates that the word translated “apostle” is often used in a wider sense in Greek than in English. The meaning of the word does not restrict us to understanding Junia to be a pastor. In that case, we need to understand the term’s use here in the light of the rest of Scripture. And the rest of Scripture forbids women to serve as pastors.
På norsk
Fordi ingen av disse eksemplene er tilfeller der en kvinne ble tatt inn i det vi i dag regner som pastorembetet.
Maria Magdalena fikk ganske enkelt beskjed om å dele det gode budskapet om Jesu oppstandelse med disiplene. Hun ble ikke satt til å tjene i embetet som pastor eller prest.
Føbe omtales som «tjener» i mange oversettelser. Men selv om «diakon» skulle være den ønskelige oversettelsen, ser ikke begrepet ut til å svare til dagens «pastor».
Junia omtales i mange oversettelser som «høyt aktet av apostlene» eller «velkjent for apostlene». Men selv om «fremstående blant apostlene» skulle være en akseptabel oversettelse, viser et studium av gresk at ordet som oversettes «apostel», ofte brukes i videre betydning på gresk enn på engelsk. Ordets betydning binder oss ikke til å forstå Junia som pastor. I så fall må vi forstå bruken av begrepet her i lys av resten av Skriften. Og resten av Skriften forbyr kvinner å tjene som pastorer.
Stemmen
QUESTION 4: One female pastor recounted an unmistakable inner divine voice telling her, «That is where you should have stood». What do you say face to face to a woman who experiences a sincere, personal call from God to preach?
Paul Rutschow
We don’t create doctrine based on feelings—no matter how intense, sincere, and personal those feelings are.
The idea that “inner voices” can be “unmistakable” is contradicted by the Bible.
“The heart is deceitful above all things, and beyond cure” (Jeremiah 17:9—NIV).
This passage indicates that what I hear/feel in my heart to be “unmistakable” may actually be quite mistaken. And when my inner voice commands me to do something contrary to God’s Word, then I can be sure that what I am experiencing is not—no matter how intense an experience it may be—a sincere, personal call from God. When my inner voice conflicts with God’s Word, that voice is itself mistaken, and it is not divine.
I am grateful that this woman has a desire to preach/proclaim the Word of God to those around her. There are many opportunities for her to share God’s truths with others in a God-pleasing way. But being a pastor and preaching in Sunday morning worship is not one of those ways.
På norsk
Vi lager ikke lære på grunnlag av følelser, uansett hvor intense, oppriktige og personlige de følelsene er.
Tanken om at «indre stemmer» kan være «umiskjennelige», motsies av Bibelen.
«Hjertet er svikefullt fremfor alle ting, og uhelbredelig» (Jer 17,9, NIV).
Dette stedet viser at det jeg hører eller kjenner i hjertet som «umiskjennelig», faktisk kan ta ganske feil. Og når min indre stemme befaler meg å gjøre noe som strider mot Guds Ord, kan jeg være sikker på at det jeg opplever, ikke er et oppriktig, personlig kall fra Gud, uansett hvor intens opplevelsen er. Når min indre stemme står i strid med Guds Ord, er den stemmen selv feil, og den er ikke guddommelig.
Jeg er takknemlig for at denne kvinnen har et ønske om å forkynne Guds Ord for dem rundt seg. Det finnes mange anledninger for henne til å dele Guds sannheter med andre på en måte som er til Guds behag. Men å være pastor og forkynne i gudstjenesten søndag morgen er ikke en av dem.
Sitatet i spørsmålet er fra en av kvinnene i serien. Rutschow svarer ikke på opplevelsen, men på målestokken: Ordet dømmer stemmen, ikke omvendt.
Frukten og fellesskapet
QUESTION 5: Proponents argue that the church is «a fellowship of faith, not a fellowship of agreement», pointing to decades of fruitful service. How do you evaluate that fruit, and where does disagreement over the pastoral office cross the line into a broken confessional fellowship?
Paul Rutschow
I’m not sure if I fully understand the questions. If the distinction between “fellowship of faith” and “fellowship of agreement” is an acknowledgment that the “holy Christian church, the communion of saints” is a group of people united by a faith in Jesus as their Savior from sin, even if they may not agree on every single point of Christian doctrine, then I agree with that distinction. But if the distinction is intended to imply that we are then free to disagree on doctrines on which the Bible has spoken, then I disagree.
While rejoicing in a shared confession of Jesus as the Savior from sin, we also need to strive to a shared confession/agreement in all parts of Christian doctrine.
I will agree with the statement that there has been “fruit” as a result of women pastors proclaiming the truths of God’s Word. Where the Word of God is proclaimed, the Holy Spirit is active, and—regardless of who proclaimed it—there will be fruit. Praise God for that!
But that does not then prove that women pastors are a good and God-pleasing thing. Just because something has a good result doesn’t justify using means that God has forbidden.
Therefore, while rejoicing in the Holy Spirit’s ability to create and strengthen faith through women pastors, we also need to state clearly that the role of women pastors is one that God has forbidden.
We will teach this “with great patience and careful instruction” (2 Timothy 4:2), and we will be slow to declare that confessional fellowship has been broken. But when individuals or congregations are no longer willing to accept instruction, but instead insist on false teaching and insist on actively promoting it, disagreement has crossed the line into a broken confessional fellowship.
På norsk
Jeg er ikke sikker på om jeg fullt ut forstår spørsmålene. Hvis skillet mellom «trosfellesskap» og «enighetsfellesskap» er en erkjennelse av at «den hellige kristne kirke, de helliges samfunn» er en gruppe mennesker forent av troen på Jesus som sin frelser fra synd, selv om de ikke er enige om hvert eneste punkt i den kristne lære, så er jeg enig i det skillet. Men hvis skillet er ment å antyde at vi da står fritt til å være uenige om lærepunkter der Bibelen har talt, så er jeg uenig.
Mens vi gleder oss over en felles bekjennelse av Jesus som frelseren fra synd, må vi også strekke oss etter felles bekjennelse og enighet i alle deler av den kristne lære.
Jeg vil gi rett i at det har vært «frukt» av at kvinnelige pastorer har forkynt sannhetene i Guds Ord. Der Guds Ord forkynnes, er Den hellige ånd virksom, og det blir frukt, uansett hvem som forkynte det. Gud være lovet for det!
Men det beviser ikke dermed at kvinnelige pastorer er noe godt og gudvelbehagelig. At noe får et godt resultat, rettferdiggjør ikke bruk av midler Gud har forbudt.
Derfor må vi, mens vi gleder oss over Den hellige ånds evne til å skape og styrke tro gjennom kvinnelige pastorer, også si klart at kvinnelige pastorers rolle er en Gud har forbudt.
Vi vil lære dette «i all langmodighet og lære» 2 Tim 4,2, og vi vil være sene til å erklære at det bekjennelsesmessige fellesskapet er brutt. Men når enkeltpersoner eller menigheter ikke lenger er villige til å ta imot undervisning, men i stedet holder fast på falsk lære og aktivt fremmer den, har uenigheten krysset grensen til et brutt bekjennelsesfellesskap.
Han innrømmer frukten og nekter slutningen. Grepet deler han med flere på klassisk side, men han sier det med en takksigelse midt i: Gud være lovet for det.
«Just because something has a good result doesn’t justify using means that God has forbidden.»
Prisen
QUESTION 6: In a modern society where the historic view is widely labeled as discrimination, what does holding this conviction cost today, and what advice do you give to young men preparing for ministry under this pressure?
Paul Rutschow
It feels like holding this conviction costs a lot.
It feels like it costs a lot when we are attempting to proclaim God’s love to all—both male and female—and we are instead accused of discrimination.
It feels like it costs a lot when we talk about what the Bible has to say about the roles of men and women within the church and we see people doing as they did to Jesus in John 6 (saying “This is a hard teaching. Who can accept it?” and then turning away).
It feels like it costs a lot when we see women (and some men as well) turning away and going to churches that will tell them what they want to hear about the roles of men and women in the church—but tell them little or nothing about the saving work of Jesus.
But when I consider that holding this conviction is to hold to the words of God, and when I consider that holding to the words of God honors and gives glory to God, then (what I perceive to be) the cost becomes very small by comparison.
To young men preparing for ministry, I would encourage them to teach these truths (patiently), correct error (gently), and rebuke (firmly). I would also encourage them to listen (a lot) so that they can know whether the souls before them are in need of teaching, which are in need of correcting, and which are in need of rebuke. Then I would encourage them to trust the Holy Spirit to work in the hearers.
På norsk
Det føles som om det koster mye å holde fast på denne overbevisningen.
Det føles som om det koster mye når vi forsøker å forkynne Guds kjærlighet til alle, både menn og kvinner, og i stedet blir anklaget for diskriminering.
Det føles som om det koster mye når vi snakker om hva Bibelen sier om menns og kvinners roller i kirken, og ser folk gjøre som de gjorde mot Jesus i Joh 6 (si «Denne talen er hard. Hvem kan høre på den?» og så vende seg bort).
Det føles som om det koster mye når vi ser kvinner (og noen menn også) vende seg bort og gå til kirker som forteller dem det de vil høre om menns og kvinners roller i kirken, men forteller dem lite eller ingenting om Jesu frelsesverk.
Men når jeg tenker på at å holde fast på denne overbevisningen er å holde fast på Guds ord, og når jeg tenker på at å holde fast på Guds ord ærer Gud og gir ham ære, da blir (det jeg opplever som) prisen svært liten i sammenligning.
Til unge menn som forbereder seg til tjeneste, vil jeg oppmuntre dem til å lære disse sannhetene (tålmodig), rette feil (mildt) og refse (bestemt). Jeg vil også oppmuntre dem til å lytte (mye), så de kan vite hvilke av sjelene foran dem som trenger undervisning, hvilke som trenger å rettes, og hvilke som trenger refs. Så vil jeg oppmuntre dem til å stole på at Den hellige ånd virker i dem som hører.
Fire ganger begynner han med at det føles som om det koster mye. Så flytter han målestokken: Prisen måles ikke mot det den koster, men mot det den holder fast i.
Portrett
Paul Rutschow, pastor, Christ The King Evangelical Lutheran Church, Port Charlotte, Florida. Photo: Christ The King Evangelical Lutheran Church
TERSKELEN: Rutschow legger hele vekten på ett vers, skapelsesbegrunnelsen i 1 Timoteus 2,13, og innrømmer at 1 Korinter 14 alene kunne vært lest lokalt. Da står serien igjen med et spørsmål til begge sider: Hva bærer et forbud som hviler på ett vers, når motparten leser nettopp det verset som Paulus' egen teologi, bundet til sin tid? Hvor mye vekt tåler ett vers?
