Kvinnelige prester. Dialogen · Del 34
Isaac Hayes er pastor i West Palm Beach i Florida og svarte med 35 sider. Embetet tilhører Kristus, skriver han, og ingen mann har rett til det. En kirke som lærer mannlig prestetjeneste uten å forme menn til tjenere, har bekjent bare halve læren.
Isaac Hayes svarte 31. august med en PDF på 35 sider, med tittelside, hovedtese og ti svar. Han skrev selv at han ikke ventet at alt skulle på trykk. Her står om lag 2 100 av ordene hans.
Hayes er Discipleship Pastor i Divine Savior Church i West Palm Beach, en menighet i Wisconsin Evangelical Lutheran Synod. Hovedpastoren hans, Jonny Lehmann, har også svart Mantelen i denne serien. De to lager menighetens podkast sammen.
Mantelen skrev til ham 21. august. Han svarte fire dager senere at det var en ære, og fikk ti spørsmål samme kveld. Dagen etter fikk han tre punkter til, med beskjed om å prioritere dem om tiden ble knapp. Han svarte på alt, og la ved et følgebrev med én setning han ville ha med.
FROM HIS COVERING EMAIL, 31 AUGUSTPrinted in full, at his request and ours.
Isaac Hayes
These responses are my own and are not intended as an official statement on behalf of the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod (WELS), though I have sought to answer in a way that is faithful to the biblical and confessional convictions I share with my church body.
PÅ NORSK
Disse svarene er mine egne og er ikke ment som en offisiell uttalelse på vegne av Wisconsin Evangelical Lutheran Synod (WELS), selv om jeg har forsøkt å svare på en måte som er tro mot de bibelske og bekjennelsesmessige overbevisningene jeg deler med kirkesamfunnet mitt.
Hovedtesen
HIS OWN HEADING, FIRST PAGEBefore the ten answers, the document opens with a paragraph he calls Central Thesis. It is printed here in full.
Isaac Hayes
Central Thesis: The pastoral office is not ours to redesign because it belongs to Christ. Its shape, qualifications, and purpose are received from him through his Word, not constructed from cultural expectations, human traditions, personal gifting, subjective calling, or contemporary ideas of equality.
PÅ NORSK
Hovedtese: Presteembetet er ikke vårt å tegne om, fordi det tilhører Kristus. Dets form, dets krav og dets hensikt mottar vi fra ham gjennom hans ord, ikke konstruert ut fra kulturelle forventninger, menneskelige tradisjoner, personlige gaver, subjektivt kall eller samtidens forestillinger om likhet.
Én setning bærer alle 35 sidene: embetet tilhører Kristus. Hayes bruker den mot begge sider i debatten. Den som vil ha adgang til embetet, og den som vil verne det, snakker begge som om det var en eiendom. Det er det ikke, skriver han.
Skapelsen først
QUESTION 1Which Bible passages settle the question of the pastoral office for you?
Isaac Hayes
No single passage settles the question for me in isolation. My conviction comes from the cumulative witness of Scripture, beginning with creation and becoming increasingly explicit as Scripture describes Christ’s ordering of his Church and the pastoral office.
[…]
Yet, equality of worth does not mean sameness of vocation.
[…]
That matters because Paul himself grounds his teaching concerning men and women in the Church not merely in first-century culture, but in creation: “For Adam was formed first, then Eve” (1 Tim 2:13; 1 Corinthians 11:8–9). Whatever we conclude about Paul’s instruction, we must account for the reason Paul himself gives for it.
[…]
Ultimately, that is why I hold this conviction. The pastoral office does not belong to men. It belongs to Christ. Men have no inherent right to it either. No man is entitled to become a pastor simply because he is male. Scripture provides demanding qualifications concerning character, doctrine, maturity, ability, and reputation (1 Timothy 3:1–7; Titus 1:5–9). A man serves only when Christ calls him through his Church.
That changes the way I think about the entire discussion. The question is not primarily, “Who should be allowed access to this position?” as though the pastoral ministry were a status, privilege, or possession distributed by the Church. The question is, “What has Christ given his Church, and how has he told his Church to receive and order that gift?”
[…]
PÅ NORSK
Ingen enkelt tekst avgjør spørsmålet for meg alene. Overbevisningen min kommer fra Skriftens samlede vitnesbyrd, som begynner i skapelsen og blir stadig tydeligere etter hvert som Skriften beskriver hvordan Kristus ordner sin kirke og presteembetet.
[…]
Men likeverd betyr ikke samme kall.
[…]
Det betyr noe, fordi Paulus selv grunngir sin lære om menn og kvinner i kirken ikke bare i det første århundrets kultur, men i skapelsen: «For Adam ble formet først, deretter Eva» (1 Tim 2,13; 1 Korinter 11,8–9). Hva vi enn konkluderer om Paulus’ anvisning, må vi ta hensyn til grunnen Paulus selv gir for den.
[…]
Dypest sett er det derfor jeg holder fast på dette. Presteembetet tilhører ikke menn. Det tilhører Kristus. Menn har heller ingen iboende rett til det. Ingen mann har krav på å bli prest bare fordi han er mann. Skriften stiller strenge krav til karakter, lære, modenhet, evner og omdømme (1 Timoteus 3,1–7; Titus 1,5–9). En mann tjener bare når Kristus kaller ham gjennom sin kirke.
Det forandrer hvordan jeg tenker om hele diskusjonen. Spørsmålet er ikke først og fremst «Hvem skal få adgang til denne stillingen?», som om prestetjenesten var en status, et privilegium eller en eiendom kirken deler ut. Spørsmålet er: «Hva har Kristus gitt sin kirke, og hvordan har han sagt at kirken skal ta imot og ordne den gaven?»
[…]
Ingen enkelt tekst avgjør saken for ham. Han begynner i skapelsen og lar Paulus’ egen grunn i 1 Timoteus 2,13 bære: Adam ble formet først. I de kuttede avsnittene går han gjennom Jesu omgang med kvinner, de tolv, 1 Korinter 11 og 14 og Titus 1, og sier at Det nye testamentets embetsord ikke er det samme som «pastor». Konklusjonen er kort: ingen mann har rett til embetet.
Tekstene han bygger på
1 Timoteus 2,12–13 (MANTELEN NT)
Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, deretter Eva.
1 Korinter 11,8–9 (MANTELEN NT)
For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. For mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.
“The pastoral office does not belong to men. It belongs to Christ.”
Tidløst eller kulturelt
QUESTION 2What makes these passages binding for all time, while other biblical instructions (like head coverings in 1 Cor 11) are viewed as time-bound?
Isaac Hayes
I do not believe Christians are free to label biblical commands “timeless” or “cultural” according to whether they fit modern expectations. The question must be answered from Scripture itself: What reason does the biblical author give for the instruction? Is the command grounded in creation, in the gospel, in the nature of the Church, or in some enduring moral reality? Or is it the particular cultural expression of an enduring principle?
[…]
That is different from 1 Timothy 2. When Paul says, “I do not permit a woman to teach or to assume authority over a man” (1 Timothy 2:12), he immediately explains why: “For Adam was formed first, then Eve” (1 Timothy 2:13). His reasoning does not appeal to a local Ephesian dress code, a temporary social convention, or a circumstance unique to that congregation. He reaches back behind first-century culture to creation itself.
[…]
So, Acts 10–15 does not establish a principle that perceived spiritual fruit may overturn previous revelation. It shows God bringing his previously revealed saving purpose to fulfillment and teaching the apostolic Church to recognize that fulfillment. The experience matters, but it is neither independent of God’s Word nor contrary to it. The Spirit’s action and the Scriptures converge. That is importantly different from arguing that the Spirit’s apparent work now authorizes the Church to move beyond an apostolic instruction that the apostle himself grounds in creation and that Scripture nowhere later rescinds.
[…]
The Church stands under the Word. Our task is not to make Scripture fit every age, but to listen carefully to what Scripture itself says, and then faithfully discern how its enduring truth is to be lived in our age.
PÅ NORSK
Jeg tror ikke kristne står fritt til å kalle bibelske bud «tidløse» eller «kulturelle» etter om de passer moderne forventninger. Spørsmålet må besvares ut fra Skriften selv: Hvilken grunn gir den bibelske forfatteren for anvisningen? Er budet grunnet i skapelsen, i evangeliet, i kirkens vesen eller i en varig moralsk virkelighet? Eller er det det bestemte kulturelle uttrykket for et varig prinsipp?
[…]
Det er noe annet i 1 Timoteus 2. Når Paulus sier: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å ha myndighet over en mann» (1 Timoteus 2,12), forklarer han straks hvorfor: «For Adam ble formet først, deretter Eva» (1 Timoteus 2,13). Begrunnelsen viser ikke til en lokal kleskode i Efesos, en midlertidig sosial skikk eller en omstendighet som var særegen for den menigheten. Han griper bakenfor det første århundrets kultur, til selve skapelsen.
[…]
Apostlenes gjerninger 10–15 fastsetter altså ikke noe prinsipp om at opplevd åndelig frukt kan sette tidligere åpenbaring til side. Kapitlene viser Gud som fører sin allerede åpenbarte frelseshensikt til fullendelse, og lærer den apostoliske kirken å kjenne igjen den fullendelsen. Erfaringen betyr noe, men den er verken uavhengig av Guds ord eller i strid med det. Åndens handling og Skriftene løper sammen. Det er noe vesentlig annet enn å hevde at Åndens tilsynelatende virke nå gir kirken myndighet til å gå forbi en apostolisk anvisning som apostelen selv grunngir i skapelsen, og som Skriften ingen steder senere opphever.
[…]
Kirken står under Ordet. Vår oppgave er ikke å få Skriften til å passe hver tid, men å lytte nøye til hva Skriften selv sier, og så trofast skjelne hvordan dens varige sannhet skal leves i vår tid.
Skillet hans går ved grunnen forfatteren selv gir: hodeplagget i 1 Korinter 11 er et kulturelt tegn for en varig ordning, mens 1 Timoteus 2,12 grunngis i skapelsen og oppheves ingen steder. I de kuttede avsnittene tar han også det hellige kysset, fotvaskingen, sabbaten og avgudsofferkjøttet, alle tre punktene Mantelen sendte 26. august. Svaret på Apostlenes gjerninger 10 og 15 står her. Ånden og Skriften løper sammen.
Hva det koster
QUESTION 3What does holding this line publicly cost today, and where is the pressure felt most acutely?
Isaac Hayes
[…]
In my context in the United States, I am not being persecuted because I believe the pastoral office is entrusted to qualified men. I have not lost my livelihood, been imprisoned, or faced any physical danger because of this conviction. It would feel self-important to describe ordinary social discomfort as persecution.
[…]
The most acute pressure I experience is not simply that people disagree with this teaching. Christians should expect disagreement. The harder reality is that many people hear the teaching and immediately assume they know what it says about how I view women.
[…]
There is also an opposite temptation. A pastor can become so accustomed to cultural opposition that he begins to enjoy being opposed. He can wear controversy as evidence of faithfulness. He can become combative, suspicious, or dismissive toward anyone who questions the historic position. Before long, “standing firm” can become part of his identity, and defending biblical truth can subtly become defending himself.
[…]
I keep returning to Jesus himself. John describes him as “full of grace and truth” (John 1:14). Not a compromise between the two. Full of both. That is the posture I want.
[…]
If standing upon that Word costs something, Christ can carry that cost. And if I ever begin to enjoy the cost more than I love the people with whom I disagree, then I have lost sight of why Christ called me to speak in the first place.
PÅ NORSK
[…]
I min sammenheng, i USA, blir jeg ikke forfulgt fordi jeg tror presteembetet er betrodd skikkede menn. Jeg har ikke mistet levebrødet, sittet i fengsel eller vært i fysisk fare på grunn av denne overbevisningen. Det ville føles selvhøytidelig å kalle vanlig sosialt ubehag for forfølgelse.
[…]
Det skarpeste presset jeg kjenner, er ikke bare at folk er uenige i denne læren. Kristne må regne med uenighet. Det vanskeligere er at mange hører læren og straks går ut fra at de vet hva den sier om mitt syn på kvinner.
[…]
Det finnes også en motsatt fristelse. En prest kan bli så vant til kulturell motstand at han begynner å nyte å bli motsagt. Han kan bære striden som bevis på troskap. Han kan bli stridslysten, mistenksom eller avvisende mot enhver som stiller spørsmål ved det historiske standpunktet. Før han vet ordet av det, kan «å stå fast» bli en del av identiteten hans, og det å forsvare bibelsk sannhet kan umerkelig bli til å forsvare seg selv.
[…]
Jeg vender stadig tilbake til Jesus selv. Johannes beskriver ham som «full av nåde og sannhet» (Johannes 1,14). Ikke et kompromiss mellom de to. Full av begge. Det er den holdningen jeg vil ha.
[…]
Om det koster noe å stå på det Ordet, kan Kristus bære den kostnaden. Og begynner jeg noen gang å nyte kostnaden mer enn jeg elsker menneskene jeg er uenig med, har jeg mistet av syne hvorfor Kristus kalte meg til å tale i det hele tatt.
Han nekter å kalle det forfølgelse. Kostnaden er at folk tror de vet hva han mener om kvinner før han har sagt det. Så navngir han fristelsen på sin egen side: presten som begynner å nyte motstanden, og der forsvar for Skriften umerkelig blir forsvar for ham selv. Det siste avsnittet er hans egen målestokk.
Teksten han vender tilbake til
Johannes 1,14 (MANTELEN NT)
Og Ordet ble kjød og tok bolig blant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den Enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet.
“If I ever begin to enjoy the cost more than I love the people with whom I disagree, then I have lost sight of why Christ called me to speak in the first place.”
Føbe, Junia og Galaterne 3,28
QUESTION 4How do you answer arguments based on Phoebe (Rom 16:1), Junia (Rom 16:7), and Galatians 3:28?
Isaac Hayes
I think Phoebe, Junia, and Galatians 3:28 should be taken with full seriousness. I would be uncomfortable with an interpretation of the pastoral office that required me to minimize these women or explain away what Scripture says about them.
In fact, I think they help correct an unfortunate way this debate is sometimes framed. The New Testament does not present women as passive participants at the edges of Christ’s mission. Women are disciples, benefactors, witnesses, coworkers in the gospel, teachers of other Christians, prophets, and significant servants of the Church. Any theology of men and women that cannot celebrate those realities is too small for the New Testament.
[…]
I believe that completely and without qualification. In fact, any doctrine of the pastoral office that contradicts Galatians 3:28 would have to be rejected. The question, though, is what Paul is actually teaching there.
[…]
Women do not need the pastoral office in order for the Church to regard their gifts as important. Men should not need exclusive access to it in order to feel important themselves.
[…]
PÅ NORSK
Jeg mener Føbe, Junia og Galaterne 3,28 skal tas på fullt alvor. Jeg ville være ille til mote med en forståelse av presteembetet som krevde at jeg gjorde disse kvinnene små eller bortforklarte det Skriften sier om dem.
Jeg mener faktisk at de bidrar til å rette opp en uheldig fremstilling som noen ganger preger denne debatten. Det nye testamentet fremstiller ikke kvinner som passive deltakere i utkanten av Kristi misjon. Kvinner er disipler, velgjørere, vitner, medarbeidere i evangeliet, lærere for andre kristne, profeter og viktige tjenere i kirken. Enhver teologi om menn og kvinner som ikke kan glede seg over dette, er for snever for Det nye testamentet.
[…]
Det tror jeg fullt ut og uten forbehold. Faktisk måtte enhver lære om presteembetet som strider mot Galaterne 3,28, forkastes. Spørsmålet er likevel hva Paulus faktisk lærer der.
[…]
Kvinner trenger ikke presteembetet for at kirken skal regne gavene deres som viktige. Menn burde ikke trenge enerett til det for å føle seg viktige selv.
[…]
Han vil ikke gjøre Junia til mann, og han tar Galaterne 3,28 uten forbehold. I de kuttede avsnittene går han gjennom diakonos og prostatis om Føbe, de to lesningene av «fremstående blant apostlene», og hva apostolos kan bety. Ingen av tekstene gjør kvinnene til tilsynsmenn. Galaterne 3,28 gjelder stillingen for Gud, ikke kallene i kirken.
Tekstene, i Mantelens oversettelse
Romerne 16,7 (MANTELEN NT)
Hils Andronikus og Junia, mine slektninger og medfanger, som er fremstående blant apostlene, og som også var i Kristus før meg.
Galaterne 3,26–28 (MANTELEN NT)
For dere er alle Guds sønner gjennom troen i Kristus Jesus. For så mange av dere som ble døpt til Kristus, ikledde dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mannlig og kvinnelig; for dere er alle én i Kristus Jesus.
Patriarkatet
QUESTION 5How do you respond to the claim that Scripture reflects ancient patriarchal culture and must adapt to modern insights?
Isaac Hayes
[…]
But humility cuts both ways. If ancient Christians could mistake their cultural assumptions for universal truth, modern Christians can do the same. We should therefore be cautious about assuming that twenty-first-century Western intuitions about autonomy, equality, authority, gender, and identity represent the neutral destination toward which Scripture must eventually develop.
[…]
None of us approaches Scripture without cultural assumptions. That is precisely why I need Scripture to stand above me. If I only permit the Bible to affirm the conclusions my age has already taught me to regard as morally acceptable, then Scripture is no longer functioning as my authority. My culture is.
[…]
PÅ NORSK
[…]
Men ydmykheten skjærer begge veier. Kunne de gamle kristne ta sine kulturelle antakelser for allmenn sannhet, kan moderne kristne gjøre det samme. Vi bør derfor være varsomme med å gå ut fra at det tjueførste århundrets vestlige intuisjoner om selvbestemmelse, likhet, myndighet, kjønn og identitet er det nøytrale målet Skriften til slutt må utvikle seg mot.
[…]
Ingen av oss går til Skriften uten kulturelle antakelser. Nettopp derfor trenger jeg at Skriften står over meg. Om jeg bare tillater Bibelen å bekrefte de slutningene min tid allerede har lært meg å regne som moralsk akseptable, fungerer ikke Skriften lenger som min autoritet. Da gjør kulturen min det.
[…]
Han innrømmer premisset, at Skriften ble til i patriarkalske kulturer, og nekter slutningen. I de kuttede avsnittene lister han kvinnene fra Mirjam til Priskilla og sier at hans egen side kan kalle vestlig kultur for «bibelsk mandighet». Det som står her, er kjernen. Ydmykheten skjærer begge veier, og en Bibel som bare bekrefter samtiden, er ikke lenger autoritet.
“If I only permit the Bible to affirm the conclusions my age has already taught me to regard as morally acceptable, then Scripture is no longer functioning as my authority. My culture is.”
Dommersetet
QUESTION 6How do you explain the theological difference between the WELS and Lutheran bodies that ordain women (like the ELCA) to a layperson?
Isaac Hayes
[…]
For a layperson, I might explain the difference with the image of a courtroom. Both Christians are reading the same ancient document and both must interpret it carefully. But the decisive question is: Who finally sits in the judge’s chair? Does Scripture finally judge my theology, my experience, my church tradition, and my culture? Or may my theology, experience, and culture eventually judge that a biblical teaching has become morally or culturally inadequate?
[…]
If I cannot trust Scripture when it challenges me, eventually I must ask why I should trust it when it comforts me.
[…]
PÅ NORSK
[…]
For en lekmann kunne jeg forklare forskjellen med bildet av en rettssal. Begge kristne leser det samme gamle dokumentet, og begge må tolke det nøye. Men det avgjørende spørsmålet er: Hvem sitter til slutt i dommersetet? Dømmer Skriften til slutt min teologi, min erfaring, min kirkes tradisjon og min kultur? Eller kan min teologi, erfaring og kultur til slutt dømme at en bibelsk lære er blitt moralsk eller kulturelt utilstrekkelig?
[…]
Kan jeg ikke stole på Skriften når den utfordrer meg, må jeg før eller siden spørre hvorfor jeg skulle stole på den når den trøster meg.
[…]
Forklaringen til lekmannen er et bilde. Hvem sitter i dommersetet? I de kuttede avsnittene sier han at alle tolker, at det ville være urettferdig å si at ELCA ikke tror på Bibelen, og at samme prinsipp dømmer WELS. Setningen om trøst og utfordring står som eget avsnitt hos ham.
Kvinnen som kjenner et kall
QUESTION 7What do you say to a woman in your congregation who shares that she senses a direct call from God to the pastoral office?
Isaac Hayes
My first response would probably be a question: “Would you tell me more about that?” Before correcting her language or explaining the doctrine of the pastoral office, I would want to listen.
[…]
She may have a deep love for God’s Word. She may be an excellent teacher. She may possess unusual theological insight, wisdom, leadership, compassion, courage, evangelistic instinct, or ability to care for people. She may have a genuine desire to spend her life serving Christ’s Church. If those gifts are present, my first responsibility is not to make her feel ashamed of them. I want to thank God for them. I want to help her recognize them in gratitude and through biblical encouragement.
[…]
If a man came into my office and told me, “God told me directly that I am supposed to be a pastor,” I would not simply answer, “Then you must be one.” His inward conviction would not establish a divine call either. He may sincerely desire the ministry. He may possess gifts that appear suited for it. Those things are worth examining. But he is not entitled to the pastoral office because he feels called to it. The pastoral office belongs to Christ, not to our inward experience.
[…]
The Spirit who gives gifts in 1 Corinthians 12 is the same Spirit who inspired 1 Timothy 2–3. The Spirit who creates a desire to serve Christ is the Spirit who speaks through the prophetic and apostolic Scriptures. Therefore, if I understand Scripture correctly concerning the pastoral office, I cannot conclude that the Spirit is privately calling someone to do what he has publicly ordered differently in his Word. But, I would not want the conversation to end there.
[…]
Our identity does not come from occupying an office. It comes from Christ.
[…]
PÅ NORSK
Mitt første svar ville trolig være et spørsmål: «Vil du fortelle meg mer om det?» Før jeg rettet på ordbruken hennes eller forklarte læren om presteembetet, ville jeg lytte.
[…]
Hun kan ha en dyp kjærlighet til Guds ord. Hun kan være en fremragende lærer. Hun kan ha uvanlig teologisk innsikt, visdom, lederevner, medfølelse, mot, sans for evangelisering eller evne til å ta vare på mennesker. Hun kan ha et oppriktig ønske om å bruke livet sitt i tjeneste for Kristi kirke. Hvis hun har slike gaver, er ikke min første oppgave å få henne til å skamme seg over dem. Jeg vil takke Gud for dem. Jeg vil hjelpe henne å se gavene med takknemlighet og oppmuntre henne ut fra Bibelen.
[…]
Kom en mann inn på kontoret mitt og sa: «Gud har sagt meg direkte at jeg skal bli prest», ville jeg ikke bare svare: «Da må du bli det.» Hans indre overbevisning ville heller ikke fastslå et guddommelig kall. Han kan oppriktig ønske seg tjenesten. Han kan ha gaver som ser ut til å passe. Det er verdt å prøve. Men han har ikke krav på presteembetet fordi han føler seg kalt til det. Presteembetet tilhører Kristus, ikke vår indre erfaring.
[…]
Ånden som gir gaver i 1 Korinter 12, er den samme Ånd som inspirerte 1 Timoteus 2–3. Ånden som skaper ønsket om å tjene Kristus, er Ånden som taler gjennom de profetiske og apostoliske skriftene. Forstår jeg Skriften rett om presteembetet, kan jeg derfor ikke slutte at Ånden privat kaller noen til å gjøre det han offentlig har ordnet annerledes i sitt ord. Men jeg ville ikke at samtalen skulle slutte der.
[…]
Identiteten vår kommer ikke av å inneha et embete. Den kommer fra Kristus.
[…]
Svaret begynner med et spørsmål. Prøven er den samme for mann og kvinne: et indre kall gir ingen rett til embetet, for embetet tilhører Kristus. Punktet om nådegavene fra 26. august svarer han her: Ånden som gir gaver, er Ånden som talte i 1 Timoteus. I det kuttede sier han at samtalen ikke skal slutte med et nei, og at hun kan få sørge over en lukket dør.
Teksten om gavene
1 Korinter 12,11 (MANTELEN NT)
Men alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han deler ut til hver enkelt særskilt slik han vil.
Det usynlige
QUESTION 8What spiritual or theological costs do you believe go unseen in churches that have opened the office to women?
Isaac Hayes
[…]
So, I would never tell someone, “Nothing spiritually good can happen in a church with a female pastor.” That’s an overstatement, and the concern I have is different.
[…]
That is where I see the first unseen cost: The center of authority can begin to shift without anyone intending to reject Scripture.
The Bible may continue to be read every Sunday. Sermons may continue to quote it. Clergy may sincerely describe it as authoritative. But functionally, Scripture’s authority has changed if its teaching remains binding only until another authority, experience, culture, scholarship, moral intuition, or perceived spiritual fruit, determines that the Church should transcend it. The issue is therefore larger than one doctrine. A hermeneutical principle rarely remains confined to the question that first required it.
[…]
The danger is not “those churches over there.” The danger is the human heart (Jeremiah 17:9; Genesis 6:5). From Genesis onward, our temptation has been to hear what God has said and then decide for ourselves whether his Word is good. That is why the Church continually needs repentance.
[…]
PÅ NORSK
[…]
Så jeg ville aldri si til noen: «Ingenting åndelig godt kan skje i en kirke med en kvinnelig prest.» Det er en overdrivelse, og bekymringen min er en annen.
[…]
Der ser jeg den første usynlige kostnaden: Autoritetens sentrum kan begynne å flytte seg uten at noen har til hensikt å forkaste Skriften.
Bibelen kan fortsatt leses hver søndag. Prekener kan fortsatt sitere den. Prester kan oppriktig kalle den autoritativ. Men i praksis er Skriftens autoritet forandret dersom dens lære bare er bindende til en annen autoritet, erfaring, kultur, forskning, moralsk intuisjon eller opplevd åndelig frukt, avgjør at kirken bør gå forbi den. Saken er derfor større enn én lære. Et hermeneutisk prinsipp holder seg sjelden til det spørsmålet som først krevde det.
[…]
Faren er ikke «de kirkene der borte». Faren er menneskehjertet (Jeremia 17,9; 1 Mosebok 6,5). Fra Første Mosebok av har fristelsen vår vært å høre hva Gud har sagt, og så selv avgjøre om hans ord er godt. Derfor trenger kirken stadig omvendelse.
[…]
Han nekter å si at ingenting godt skjer der en kvinne preker, for kraften ligger i Ordet. Kostnaden han ser, er en annen: metoden som ble nødvendig for å gjøre endringen, flytter autoriteten, og den blir ikke stående ved ett spørsmål. I det kuttede navngir han fire kostnader til, og vender så den samme prøven mot sin egen side. Faren er hjertet, skriver han.
Den unge mannen
QUESTION 9What encouragement do you give to a young man entering ministry who fears this conviction will alienate him from society?
Isaac Hayes
[…]
So, I would not flippantly tell a young man, “Stop caring what society thinks.” I would tell him: “Care deeply about people. Just do not make their approval your lord, nor let compromise become your Christ.” Those are very different things.
[…]
I would tell a young pastor: Do not try to become offensive enough to prove you are faithful. Become faithful enough that, when God’s Word itself offends, you do not need to be ashamed of it. Peter gives Christians a beautiful pattern: “In your hearts revere Christ as Lord. Always be prepared to give an answer to everyone who asks you to give the reason for the hope that you have. But do this with gentleness and respect” (1 Peter 3:15).
[…]
The goal is not to reach the end of your ministry to be able to say, “I never compromised.” The Pharisees could be remarkably uncompromising. The goal is to be able to say with Paul: “I have fought the good fight, I have finished the race, I have kept the faith” (2 Timothy 4:7).
[…]
PÅ NORSK
[…]
Så jeg ville ikke lettvint si til en ung mann: «Slutt å bry deg om hva samfunnet mener.» Jeg ville si: «Bry deg dypt om mennesker. Bare ikke gjør deres bifall til din herre, og la ikke kompromisset bli din Kristus.» Det er to helt forskjellige ting.
[…]
Jeg ville si til en ung prest: Prøv ikke å bli støtende nok til å bevise at du er trofast. Bli trofast nok til at du, når Guds ord selv støter, ikke trenger å skamme deg over det. Peter gir kristne et vakkert mønster: «Hold Kristus hellig som Herre i hjertene deres. Vær alltid beredt til å svare enhver som ber dere om grunnen til håpet dere har. Men gjør det med mildhet og respekt» (1 Peter 3,15).
[…]
Målet er ikke å komme til enden av tjenesten og kunne si: «Jeg gikk aldri på kompromiss.» Fariseerne kunne være bemerkelsesverdig kompromissløse. Målet er å kunne si med Paulus: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen» (2 Timoteus 4,7).
[…]
Rådet er ikke likegyldighet. Den unge mannen skal bry seg om folk, men verken gjøre bifallet til herre eller motstanden til identitet. I det kuttede ber han ham lytte til dem som er uenige, honorere kvinnene han tjener sammen med, og bygge identiteten på å være en tilgitt synder. Fariseerne var kompromissløse, minner han om, og det er ikke målet.
Tekstene han gir den unge mannen
1 Peter 3,15 (MANTELEN NT)
Men hellige Herren Gud i deres hjerter. Vær alltid rede til forsvar overfor hver den som ber dere om et ord om håpet som er i dere, med mildhet og frykt,
2 Timoteus 4,7 (MANTELEN NT)
Jeg har kjempet den gode kampen, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen.
Hvilke menn læren gir
QUESTION 10Is there an essential aspect of this debate that modern conversations completely overlook?
Isaac Hayes
[…]
That makes me wonder whether both sides of the modern debate sometimes accept too much of the same underlying assumption: That the pastoral office is primarily about who gets to exercise religious power.
One side says women should have equal access to that power. The other side sometimes responds by vigorously defending why that power belongs to men.
I think Scripture interrupts both formulations. The office does not “belong to men.” It belongs to Christ.
[…]
If our doctrine results in men who feel superior to women, something has gone badly wrong. If “headship” produces domination rather than sacrifice, we have contradicted the One whose headship we claim to imitate. If male pastors are threatened by intelligent, gifted, theologically serious women, we have misunderstood both masculinity and ministry. If men appeal to biblical authority while remaining passive, selfish, immature, sexually undisciplined, emotionally irresponsible, or unwilling to sacrifice themselves for others, then defending a male pastoral office can become grotesquely hollow.
[…]
A church that teaches male pastoral leadership while failing to form men into sacrificial servants has confessed only half of the doctrine. And perhaps that is one reason this conversation can become so painful. Women sometimes hear Christians defend male authority while having experienced men who used authority selfishly. They hear churches speak about biblical headship while remembering fathers who were absent, husbands who dominated, pastors who abused trust, or Christian men who expected submission while offering little sacrifice. In those situations, simply repeating the correct doctrine more loudly will not be enough. Repentance may be required.
[…]
So, perhaps the deepest question underneath the debate is not finally: “Who gets to be a pastor?” It is: “Do we trust Christ enough to receive his Church as a gift rather than a possession?”
[…]
PÅ NORSK
[…]
Det får meg til å undres om begge sider i den moderne debatten iblant godtar for mye av den samme underliggende antakelsen: at presteembetet først og fremst handler om hvem som får utøve religiøs makt.
Den ene siden sier at kvinner bør ha lik adgang til den makten. Den andre siden svarer iblant med å forsvare energisk hvorfor den makten tilhører menn.
Jeg mener Skriften avbryter begge formuleringene. Embetet «tilhører» ikke menn. Det tilhører Kristus.
[…]
Om læren vår gir menn som føler seg overlegne kvinner, har noe gått alvorlig galt. Om «hodeansvar» gir herredømme i stedet for offer, har vi motsagt ham hvis hodeansvar vi hevder å etterligne. Om mannlige prester føler seg truet av intelligente, begavede, teologisk seriøse kvinner, har vi misforstått både mandighet og tjeneste. Om menn påberoper seg bibelsk autoritet mens de forblir passive, selviske, umodne, seksuelt udisiplinerte, følelsesmessig uansvarlige eller uvillige til å ofre seg for andre, kan forsvaret av et mannlig presteembete bli grotesk hult.
[…]
En kirke som lærer mannlig prestetjeneste, men ikke former menn til tjenere som ofrer seg, har bekjent bare halve læren. Og kanskje er det én av grunnene til at denne samtalen kan bli så smertefull. Kvinner hører iblant kristne forsvare mannlig myndighet, mens de selv har erfart menn som brukte myndighet selvisk. De hører kirker tale om bibelsk hodeansvar, mens de husker fedre som var fraværende, ektemenn som dominerte, prester som misbrukte tillit, eller kristne menn som ventet underordning og selv ofret lite. I slike tilfeller er det ikke nok å gjenta den rette læren høyere. Omvendelse kan være påkrevd.
[…]
Så kanskje det dypeste spørsmålet under debatten til slutt ikke er: «Hvem får bli prest?» Det er: «Stoler vi nok på Kristus til å ta imot hans kirke som en gave og ikke som en eiendom?»
[…]
Det oversette, skriver han, er at begge sider snakker om makt. Så snur han spørsmålet fra «hva kan kvinner gjøre» til «hvilke menn gir denne læren», og avsnittet om menn som er passive, selviske og seksuelt udisiplinerte, er en skarp innvending mot hans egen side, og den er hans egen. Repetisjon holder ikke, skriver han. Omvendelse kan være påkrevd.
Teksten om makten
Markus 10,42–45 (MANTELEN NT)
Men Jesus kalte dem til seg og sier til dem: «Dere vet at de som regnes for å herske over folkeslagene, rår over dem, og deres stormenn utøver myndighet over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den av dere som vil bli den første, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen kom for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som løsepenge for mange.»
“A church that teaches male pastoral leadership while failing to form men into sacrificial servants has confessed only half of the doctrine.”
Portrett
Rev. Isaac Hayes, MDiv, Discipleship Pastor, Divine Savior Church, West Palm Beach, Florida. Foto: The Refinery Photo Studio, Milwaukee, Wisconsin.
Kilde og redigering. De engelske utdragene følger Hayes’ originale svar. Utelatelser er markert med […]. De norske blokkene er Mantelens oversettelser. Sju lange tankestreker er erstattet med komma, og mellomrommet i «1 Timothy 2–3» er rettet. Avsnittene mellom svarene er Mantelens tekst. De separate bibelboksene bruker MANTELEN NT; bibelsitatene inne i svarene er del av Hayes’ egen besvarelse.
Les hele den originale besvarelsen (PDF, 35 sider). Gjengitt med Hayes’ tillatelse som tilleggskilde. Forbeholdet om at han ikke uttaler seg offisielt på vegne av WELS, står foran svarene.
TERSKELEN
Hayes skrev 35 sider for å si én ting: embetet er ikke noens eiendom. Så brukte han de siste sidene på sin egen side, på menn som forsvarer læren og lever den ikke. Det er hans egen innvending, og han står ved den. Den står her, med hans ord.
