«Jeg leser Paulus med Jesu briller»

Kvinnelige prester. Dialogen · Del 31

Ingeborg Midttømme vokste opp der kvinner ikke kunne være prester, og der misjonærene bare kunne forkynne så lenge de var i utlandet. Hun har vært biskop i Møre i atten år.

Av Maria Solbak Årnes · Telefonsamtale 4. september 2026 · [PUBLISERINGSDATO SETTES] · 12 min lesing

Ingeborg Midttømme er biskop i Møre og har vært det siden 2008. Hun ble prest i 1987, og var den første kvinnen som ledet Presteforeningen etter mer enn hundre år med menn. Samtalen gikk over telefon, med en kopp kaffe på begge sider av linjen.

Speideren

MARIAFortell litt om deg selv, og hva slags stilling du har.

Jeg heter Ingeborg Midttømme. Jeg har vært biskop i Møre siden 2008. Da kom jeg fra vervet som Presteforeningens øverste leder. Jeg var den første kvinnen som ble valgt til leder der, etter over hundre år med menn som ledere.

Da jeg ble valgt inn i Presteforeningen, var jeg prest på [Holmlia] i Oslo. Før det hadde jeg vært prest i Sørfold, der jeg var den første kvinnen i den delen av landet. Og før der igjen begynte jeg i min første prestestilling, som kapellan på Høybråten.

MARIAHar du kristen bakgrunn hjemmefra?

Det har jeg. Foreldrene mine lærte meg bibelfortellinger, sang aftenbønn og bordbønn med meg. Jeg vokste opp i Misjonssambandet med barnekor og leirvirksomhet. Ingen søsken og ingen søskenbarn i Oslo. Jeg var den eneste i min generasjon. Derfor ble venner og ulike miljøer veldig viktig.

Jeg ble sendt av gårde på speideren da jeg var seks år. Det tenkte mamma var fint for å få en selvstendig datter. Det var et kristent fellesskap. Jeg var med på leirer og weekender, og fikk oppleve andre barn og ungdommer på min alder som også var kristne.

MARIAGjorde det deg mer selvstendig?

Ja, men mamma sørget for det hele tiden. Jeg måtte ordne opp selv, og ikke gjemme meg bak henne.

Misjonærene som tidde

MARIAOpplevde du et kall?

Ja. Det å være prest var ganske skummelt. Jeg vokste opp i en tradisjon hvor kvinner ikke kunne være prester. Jeg hadde ingen forbilder, bortsett fra misjonærer. Det rare var at de kunne forkynne når de ikke var i Norge. Når de kom til Norge, kunne de ikke det.

Det var nok en litt opprørsk ungdom som stilte masse spørsmål.

«Det rare var at de kunne forkynne når de ikke var i Norge.»

Misjonssambandet drev ikke med konfirmasjon den gangen. Hun gikk derfor inn i den lokale menigheten der de bodde, og møtte en prest hun kaller klok, som ble konfirmantpresten hennes. Han lever ikke lenger.

Etter det ble det min vei inn i Den norske kirke. Der var det rom for meg, som ung aktiv kvinne, på en annen måte enn det hadde vært tidligere.

Kallet som kom sakte

MARIANår skjedde kallet?

Jeg opplevde et helt konkret kall da jeg var femten år, gjennom at bibelteksten ble helt levende. Dette skal du gjøre. Og et bibelvers som hadde fulgt meg fra jeg var yngre, fra Jesaja 41: Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Det var en av de vise-sangene vi sang på gospelkvelder. Jeg var med i Navigatørene og pugget bibelvers. Bibelordene ble veldig, veldig levende for meg, både gjennom utenatlæring og gjennom bibelske viser.

MARIASkjedde det over tid, eller en spesiell gang?

Over mange år.

Seks av trettiseks

MARIAHva var første steg?

Første steget var å studere teologi uten å si så veldig høyt at jeg skulle bli prest. Da det ble klart, sa jeg det selvfølgelig. Men det å studere teologi, det var første steg.

MARIAVar dere mange kvinner på studiet?

Da vi begynte i 1981, var vi trettiseks studenter. Vi var seks kvinner.

MARIAHva var holdningen blant studenter og lærere?

På Menighetsfakultetet var det noen studenter som var imot at kvinner skulle være prester, men majoriteten var ikke det. Majoriteten støttet oss. Diskusjonene kunne gå rundt lunsjbordet. Forelesningene fikk bare gå sin gang, uten de store diskusjonene.

Trumfkortet

MARIAVar det de typiske argumentene fra Paulus' brev som dukket opp?

Ja. Mitt trumfkort har hele tiden vært at det er greit med Paulus, for Paulus har skrevet og sagt det inn i sin tid. Men jeg leser Det nye testamentet med brillene fra Jesus. Og hva var det Jesus gjorde? Jo, han lot kvinnene ved den tomme graven gå og fortelle brødrene hans at han var stått opp.

Han brukte kvinner, som ikke var troverdige som vitner i retten den gangen, til å fortelle det mest grensesprengende av alt: at han var stått opp. Hvis Jesus kunne sende kvinner ut for å gjøre det, så kunne jeg også hvile i det kallet jeg opplevde som kvinne.

«Hvis Jesus kunne sende kvinner ut for å gjøre det, så kunne jeg også hvile i det kallet.»

Brevene og konteksten

MARIAHvordan skal vi da lese Bibelen, hvis apostlenes tekster og brev ikke nødvendigvis er sannheten i dag?

Sannhet er jo alltid inne i en kontekst. Noen har sagt: hva er det Paulus sier når han sier at de skal tie i forsamlingen? Er det at nå må de slutte å skravle? Du hadde en kvinneside og en mannsside. Eller er det det at Paulus sier at han er som en jøde for jødene og en greker for grekerne, og går inn i den kulturen som er på hvert sted for å vinne frem og ikke støte noen?

Men jeg tenker at det er ikke noe som kan trumfe min egen kallsopplevelse, som senere ble bekreftet av kirken ved at jeg faktisk ble ordinert til prest.

Og Paulus skriver også at her er det ikke jøde eller greker, her er det ikke kvinne eller mann. Alle brevene er skrevet inn i sine kontekster, og svarer på spesifikke utfordringer der og da.

Skapelsen

MARIAVeldig mange sier det samme om menigheten i Efesos og kvinnene der. Men Paulus skriver jo selv begrunnelsen for ordningen. Han viser til Adam og Eva og til skapelsen. Tenker du at også det er en del av Paulus' tid, eller er det noe mer universelt å dra ut av det?

Det er jo et kjempestort spørsmål. Men det er viktig å se et så stort bilde som mulig, og bruke den kunnskapen vi har om hvordan Bibelen er blitt til. Noen vil reagere på at man fortsatt forsker på skrifter som er så gamle, men det er jo viktig at vi stadig ser en større sammenheng og får en større horisont.

Det finnes jo kristne som tror fullt og fast at jorden ble skapt på syv dager, og så er det veldig mange kristne som sier at naturvitenskapen viser oss noe annet. Dette var en viktig trøst den gangen det ble skrevet, for å vise at det ikke er tilfeldig at vi er her. Det er fordi Gud elsket oss.

Bibelen

MARIAHvordan ser du på Bibelen?

Jeg tenker at det er Guds ord i den betydningen at vi er villet av Gud. Det er Guds stemme til oss i vår tid, men det er også Guds stemme gjennom alle tider. For Gud er større enn tid og rom, større enn oss. Og så er det noen fortellinger som kommuniserer inn i alle århundrer bedre enn andre.

MARIASå ulike deler gjelder for ulike mennesker i ulike tider?

Nei, ikke at det ikke gjelder, men at de kommuniserer ulikt avhengig av hvor vi er.

Skillet

MARIAHvordan skiller vi det som var tidsbundet fra det som gjelder i dag?

Det store bildet er at det gjelder i dag, og samtidig må vi forstå det med den tidens blikk. Den gang var det i den delen av verden vanlig med slaver. Det er fortsatt slaver i en del av verden, men ikke i vår del. Hvordan taler de tekstene til oss? Den gang var det helt klare kjønnsrollemønstre, hvem som gjorde hva. I vår del av verden er det ikke den samme klarheten lenger. Vi har andre erfaringer.

Det er noe av det vi har ansvaret for som teologer: å gå inn og tolke tekstene, lese dem, forkynne, undervise og formidle. At vi kan sette oss og undre oss over en åpen bok sammen og si: hva er det vi ser her? Ikke gå inn og plukke ut enkeltdeler og si at det står her.

Det var jo det de skriftlærde gjorde da de satte Jesus på prøve og spurte hva de skulle gjøre med å betale skatt. Da spurte Jesus hvem sitt bilde det var på mynten. Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er. Jesus tok det inn i et større perspektiv. Han utvidet det.

Og da de kom med kvinnen de ville steine, fordi hun var tatt i ekteskapsbrudd, som det jo står klart skrevet om, så var ikke hun alene. Hvor var mannen? Var ikke han en som hadde misbrukt henne? Det Jesus da sier, er at den som er uten synd kan kaste den første steinen. Han svarer ikke direkte på spørsmålet. Derfor blir det så spennende og viktig hvordan Jesus håndterer dette.

«Ikke gå inn og plukke ut enkeltdeler og si at det står her.»

Dommen

MARIAJeg har snakket med flere prester om tanken på at alle til slutt blir frelst. Hva tenker du?

Jeg tenker at Gud har skapt og vil alle mennesker, og elsker alle mennesker. Det er en kristen vise-salme fra min tenåringstid, som heter Guds kjærleik er som stranda og som graset, Norsk salmebok nr. 734, med tekst av Anders Frostenson fra 1968 og gjendiktning ved Alfred Hauge fra 1973. Den begynner ved jord og ender i himmelrommet. Siste verset ber Gud dømme oss og frikjenne oss i dommen, og sier at friheten finnes i hans tilgivelse, og at den rekker like vidt som hans kjærlighet vandrer, til folk av hver rase og nasjon.

Dommen tilhører Gud, og Gud har skapt oss til fellesskap med seg. De som aktivt velger bort fellesskapet med ham her i livet, de går glipp av noe viktig her i livet. Men det betyr ikke at Gud velger bort fellesskapet med dem i det neste livet.

Det er ikke mitt ansvar, det er Guds ansvar. Mitt ansvar er å peke på det fellesskapet vi er kalt til å leve i, som jeg tenker er godt for oss mennesker.

Veien til Faderen

MARIADu sier at vi skal lese Bibelen gjennom Jesus. Han sier selv at ingen kommer til Faderen utenom ham.

Ingen kommer til Faderen utenom meg. Det er unikt for kristendommen, sammenlignet med andre religioner, at vi har Gud som en nær farsskikkelse. I den relasjonen vi har med Jesus, lærte vi å be Fader vår, eller Vår Far, som vi sier nå. Veien til Guds farshjerte går gjennom Jesus. Den går ikke gjennom alle andre selvpålagte byrder og ting vi strever med.

MARIABetyr ikke det at den som ikke tror på Jesus, ikke når frem til Gud?

I hvert fall ikke når frem til det mens man er i bevisst tilstand her i livet. Det er det vi kan gjøre noe med. Vi kan ikke gjøre noe med det som skjer når vi går ut av tiden. Vi kan gjøre noe med det som skjer mens vi er i tiden. Det er vårt ansvar som kirke også.

MARIABibelen er jo det mest konkrete vi har.

Jo, men også fellesskapet, hvor bibeltekster tolkes og formidles.

Grenen

MARIAJesus sier også ting som høres skumle ut. At treet som ikke bærer god frukt blir hogd ned. Og at de som roper Herre, Herre skal bli avvist fordi han aldri har kjent dem. Det høres ut som en utvelgelse, der ikke alle kommer igjennom.

Hvis du setter det inn i den store sammenhengen: hver gren i meg som ikke bærer frukt, den tar han bort. Men å være gren i ham er å være en del av dette fellesskapet. Jeg er 64 år. Den gangen jeg ble døpt, het det i dåpsliturgien at vi ble innpodet i ham ved dåpen.

Vi bruker ikke begrepet innpodet lenger i daglig tale. Det er noe med at vi blir satt inn i ham, og da er det han som er treet og vi som er grenene. Det er fordi vi er i ham at vi bærer frukt. Ikke noe vi skal gjøre på egen hånd.

Kjørereglene er parkert

MARIAHar du møtt at noen ikke ønsket deg fordi du er kvinne?

Ja. Jeg har vært prest siden 1987. Det møtte jeg en del ganger i prestestillingene jeg hadde før jeg ble biskop. Jeg møter det også som biskop. Noen som har den teologiske overbevisningen at kvinner ikke kan være prester, mener også at kvinner ikke kan være biskop. Sånn er det bare.

MARIAFinnes det retningslinjer i Den norske kirke for dette? En annen kilde nevnte at det fantes noe, men var usikker.

Tidligere var det noe som ble kalt kjøreregler, som var noen retningslinjer. Men det har vi biskopene parkert for noen år siden. På alle arbeidsplasser er det slik at noen har ansvaret for å lede og organisere arbeidet, og det har de i kirken også. Når det kommer til prester, så er prest en kjønnsnøytral tittel. Man får en prest som er kvalifisert til å gjøre den tjenesten som skal gjøres.

MARIAHva om noen ber om en mann til en kirkelig handling?

Det finnes ingen retningslinjer, og man sier jo: dette er slik vi har det. Det handler om å hjelpe folk til å forstå at de får en god tjeneste. Og når dette er Den norske kirkes ordning, at kvinner kan være prester, så kan folk fritt velge om de vil benytte seg av Den norske kirke, eller om de vil benytte seg av et annet trossamfunn.

Da jeg ble biskop, var det en ekspedisjonssjef i kirkedepartementet, som jeg hadde kjent gjennom mange år i kraft av at jeg var fagforeningsleder. Han sa til meg: Ingeborg, du må huske at det er trosfrihet i Norge, men ikke i trossamfunnet Den norske kirke. I Den norske kirke er det sånn, og som biskop har du ansvar for å se til at kirken fortsetter å være sånn.

Og de som synes det er komplisert og har en annen teologi, de er hjertelig velkomne til å finne andre fellesskap der de kan kjenne seg ivaretatt, i stedet for å streve med det som er viktig for dem, hvis de opplever at de møter veggen i Den norske kirke.

«Det er trosfrihet i Norge, men ikke i trossamfunnet Den norske kirke.»

MARIASå mannlige prester som ikke vil samarbeide med kvinner, må egentlig finne seg en annen jobb?

Ja, om de ikke kan samarbeide med kvinner, må de egentlig det. De kan mene det de vil, men må i sin tjeneste samarbeide. Kvinners prestetjeneste er kommet for å bli, og den er til velsignelse.

Tjenesten

MARIAHar prestetjenesten vært slik du så for deg?

Den har vært enda finere enn det jeg kunne forestille meg. Det å bli møtt med en så stor tillit og åpenhet i et lokalsamfunn, møtt av enkeltmennesker, være mennesker nær i sårbare situasjoner, være med i sorg, dele store gleder. Og det å velsigne mennesker.

MARIAHva liker du best å forkynne om?

Jeg liker best å snakke om Guds uendelige nåde og kjærlighet. At han tar imot oss med en åpen favn. Da jeg var barn, stod det som overskrift i Bibelen, i Lukas 15, om den fortapte sønnen. Den overskriften er byttet. Nå står det sønnen som kom hjem.

Det er for meg et eksempel på et viktig skifte. Han var ikke fortapt. Poenget er at han kom hjem. Den som tok imot ham, var faren. Det er Gud som står der og ser etter oss. Han løper oss i møte og tar imot oss med åpen favn.

Det er trist å tenke på alle dem som aldri kom dit, fordi de satt fast i at det var han som var den fortapte. Fordi han hadde levd sånn og sånn og gjort sånn og sånn. Fortellingene må ikke stoppe der. De må fortsette.

I Guds hender

MARIAEr det noen deler av Bibelen du synes er vanskelige?

I Det gamle testamentet har de ulike bøkene ulike funksjoner. Noe er historiefortelling og noe er påbud. Det som har vært viktig for meg i Det gamle testamentet, det har vært Salmenes bok. Og klagesangene. Det å finne ord som er tidløse, og som passer inn i livet.

På søndag, i sorggudstjenesten vi hadde i domkirken, leste vi Salme 121: Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Hvor mange mennesker er det ikke som opp gjennom livet har løftet blikket mot fjellene, hvis det er fjell der de bor. Og erfaringen der er at min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmelen og jorden. Vi deler et fellesskap med folk fra tre tusen år tilbake.

Og så har Jesaja vært viktig for meg. Kan en kvinne glemme sitt diende barn, og ikke ha omsorg for sin egen sønn? Om også hun kunne glemme, så glemmer ikke jeg deg. Se, i mine hender har jeg tegnet deg. Dine murer står alltid for meg.

Min hukommelse er knyttet til bibeloversettelsen fra 1978, for det var den jeg særlig brukte. Disse ordene viser Guds omsorg og Guds trofasthet. Det å lese det da jeg var tenåring: se, i mine hender har jeg tegnet deg. Da skrev jeg navnet på kjæresten min i hånden. Før vi var forelsket, og det var veldig hemmelig. Når jeg åpnet hånda, kunne jeg smugtitte på det av og til.

Det ble for meg et bilde fra tenårstiden på at i Guds hender står mitt navn. Han glemmer meg ikke. Jeg er der hele tiden.

«I Guds hender står mitt navn. Han glemmer meg ikke.»

Konfirmanten

MARIAEr det noen opplevelser du bærer med deg?

Det er mange. Det som slår meg når du spør, er en opplevelse fra et sted jeg var prest, ikke fra bispetiden. Det var en ungdom som hadde hatt en ganske tøff barndom og oppvekst.

Vi laget den gangen det som ble kalt en overhøringsgudstjeneste, eller samtalegudstjeneste, i uken før konfirmasjonen. Alle visste hvem han var, og at han ikke var mors beste barn, for å si det sånn.

Og så lot jeg ham få det første spørsmålet. For vi drev med spørsmål den gangen. Det hadde jeg avtalt med ham på forhånd: jeg går bort til deg først, for dette vet jeg du kan svare på. Og så fikk han lov til å være den første av konfirmantene som sa noe. Alle hørte stemmen hans.

Og da han hadde gjort det, gikk han nedover midtgangen og ut, og tok seg en røyk på kirketrappen, og smilte fra øre til øre. For der hadde han, i alles påsyn og påhør, fått sin verdighet. Før i tiden var det jo de med mest penger og rikdom som stod først på kirkegulvet. Men han var den som fikk lov til å få det første spørsmålet.

Da han gikk nedover og døren var åpen, stod han og dampet på kirketrappen, og jeg måtte smile.

Portrett

Ingeborg Midttømme, biskop i Møre. Privat

Terskelen

Midttømme svarer ikke på skapelsesbegrunnelsen med en annen lesning av versene, men med en lesenøkkel: Paulus leses gjennom Jesus, og Jesus sendte kvinnene fra graven. Hun er også den første i serien som sier rett ut hva ordningen betyr for dem som ikke deler den. Kjørereglene er parkert, og den som ikke kan leve med ordningen, må finne et annet fellesskap. Teksten er lest og godkjent av Midttømme.