13. juni 1771 svarte John Wesley på brevet Mary Bosanquet hadde sendt ham om kvinners offentlige forkynnelse. Han skrev fra Londonderry og lot saken hvile på ett uttrykk: hennes extraordinary call, hennes ekstraordinære kall.
Svaret åpnet et rom for kvinnelig forkynnelse i metodismen. Det gjorde ikke Bosanquet til prest, og det gav heller ikke alle kvinner adgang til alle kirkelige embeter.
En bevegelse utenfor normalordningen
Bosanquet var en tidlig metodistisk kvinneforkynner. Hun drev skole, omsorg og møter først ved The Cedars og siden ved Cross Hall. Sarah Crosby forkynte i det samme miljøet. Begge talte som lekfolk i en bevegelse der også mannlige lekpredikanter sto utenfor Den engelske kirkes vanlige ordning.
Det er denne rammen som gjør Wesleys ordvalg viktig. «Ekstraordinært» var ikke bare en merkelapp han satte på en kvinne som brøt en kjønnsgrense. Han brukte også ordet om metodismen og om kallet han krevde hos mennene han lot forkynne.
Margaret Fell hadde tidligere forsvart kvinners tale ved å lese bibeltekstene mot hverandre. Bosanquet førte et lignende spørsmål inn i en metodistisk struktur. Her måtte et kall prøves før en lekpredikant fikk tale offentlig.
Ikke alle kvinner
Bosanquets eget brev er ikke åpnet i denne kildekontrollen, og den nøyaktige datoen er ikke fastslått. Argumentet hennes er kontrollert gjennom et senere trykt tekstvitne og nyere metodistiske kirkehistorier. Phoebe Palmer gjengav en lengre passasje i The Promise of the Father fra 1859.
I denne overleveringen avviser Bosanquet at alle kvinner er kalt til offentlig tale. Hun mener at noen har fått et særskilt kall som de må adlyde. Det er ikke en påstand om at kjønn aldri spiller noen rolle, eller at enhver som ønsker det kan ta ordet. Det er et krav om at kirken må prøve kallet hos kvinner slik metodismen allerede gjorde hos menn.
Fire bibelske vitner
Bosanquet viser til Maria Magdalena, kvinnen ved brønnen, Debora og den vise kvinnen i Abel i 2. Samuelsbok 20. Hos henne er de vitner om at kvinner kan få et gudgitt oppdrag og tale offentlig.
Eksemplene beviser ikke i seg selv at alle kirkelige embeter er åpne. De gjør en smalere jobb i argumentet hennes: En regel om taushet kan ikke brukes som om Bibelen aldri viser kvinner som taler på Guds oppdrag. Navnene er kontrollert i Palmers gjengivelse fra 1859, ikke i Bosanquets originale manuskript.
Wesleys svar
Wesleys svar er bevart i brevsamlingen. Han skrev at styrken i saken hvilte på Bosanquets extraordinary call. Deretter la han til at han forutsatte et slikt kall hos enhver lekpredikant han anerkjente.
Poenget flyttet spørsmålet. Bosanquet ba ikke bare om et særunntak for en kvinne. Hun ba om å bli vurdert etter et kriterium Wesley allerede brukte på mannlige lekpredikanter. Kallet måtte være mer enn et personlig ønske. Det måtte kunne prøves i tjenesten.
Wesley beskrev samtidig metodismen som en ekstraordinær forsynsordning. Enkelte sider ved bevegelsen falt derfor utenfor de vanlige disiplinreglene. Dette er hans egen teologiske vurdering, ikke en nøytral betegnelse på perioden.
Han viste også til Paulus' regel om at en kvinne ikke skulle tale i forsamlingen, men mente at Paulus åpnet for unntak i ekstraordinære tilfeller. Brevet dokumenterer Wesleys lesning i 1771. Det avgjør ikke hvordan de samme tekstene skal forstås i dagens strid.
Et virkelig, men avgrenset rom
Brevvekslingen fikk en praktisk betydning. Kvinner som Bosanquet kunne forkynne offentlig når kallet ble anerkjent og tjenesten prøvd. Methodist Church in Britain omtaler både henne og de mannlige forkynnerne som lekpredikanter.
Kildene dokumenterer derfor lektjeneste. De dokumenterer ikke at Wesley ordinerte Bosanquet, gav henne sakramental myndighet eller vedtok kjønnsnøytral adgang til alle embeter. Senere metodistiske ordinasjonsordninger kan ikke skrives tilbake til 1771.
Kjernen i Wesleys korte svar er heller ikke en moderne likestillingsformel. Han stilte Bosanquets kall i samme kategori som kallet hos mennene han allerede sendte ut. Dermed fikk hun ikke et prestekall bekreftet. Hun fikk et forkynnerkall prøvd på metodismens egne vilkår.
Kilder
- John Wesley, «To Mary Bosanquet», Londonderry 13. juni 1771, The Letters of John Wesley: 1771
- Wesley Works Editorial Project, John Wesley Letters in Previous Editions and Published Locations, s. 46–47
- Phoebe Palmer, The Promise of the Father (Boston 1859), senere trykt vitne til Bosanquets argument
- Methodist Church in Britain, Mary Bosanquet-Fletcher: Paving the way for female preachers, 3. mars 2025
- United Methodist Church, Mary Bosanquet, 13. februar 2024
- University of Manchester Library, Fletcher-Tooth Collection
- Joanna Cruickshank, If God ... see fit to call you out, Religion in the Age of Enlightenment 2:1 (2011)