“Jeg er ikke bare min liberale teologi”

Kvinnelige prester. Dialogen · Del 51

Som teologistudent fikk Margrete Schmidt Johansen lange brev med Paulus-sitater om at valget hennes ikke var Guds vilje. I dag er hun sokneprest i Drammen, byen hun er født i, og svarer med det hun har brent for siden barndommen.

Av Maria Solbak Årnes · Telefonsamtale med Margrete Schmidt Johansen, sokneprest i Bragernes, Drammen · 31. august 2026 · 9. oktober 2026

Margrete Schmidt Johansen er 46 år og ble ordinert i 2005. Hun har vært i Bragernes menighet i fem og et halvt år, først som kapellan, så som fungerende sokneprest, og har nå fått stillingen som sokneprest. Hun er prestedatter.

Prestedatteren

MARIA Fortell litt om deg selv. Hvor kommer du fra?

Jeg er født i Drammen og kjenner meg veldig som en stolt drammenser. Siden jeg har vært prestedatter, har familien flyttet mye rundt. Jeg har bodd i Tønsberg og Holmestrand, og vi var noen år i Hardanger. Der skilte foreldrene mine lag. Så gikk ferden fra Hardanger til Bergen for min mor, min bror og meg, mens min andre bror flyttet til Helgelandskysten med min far, der han var prest.

Mine foreldre møttes på Menighetsfakultetet, der de begge studerte teologi. Min far var på den tiden konservativ i kvinneprestspørsmålet. Men da jeg syntes det var krevende å komme gjennom språkstudiene i gresk og hebraisk, var det min far som var en stor pådriver for å støtte meg gjennom studiet.

Vi var veldig stolte da min mor fullførte teologistudiet sitt i fjor. Hun er pensjonist nå. Så jeg har vokst opp med en mor som har vært veldig teologisk interessert, som er faglig dyktig, og som har arbeidet i kirken og studert teologi gjennom hele sitt voksne liv.

Min far var på den tiden konservativ i kvinneprestspørsmålet. Men det var han som støttet meg gjennom studiet.

MARIA Du vokste opp i et kristent miljø?

Jeg vokste opp i en kristen familie som var med og skapte mye av det kristne arbeidet på de stedene der vi bodde. Det var alltid en speidergruppe de engasjerte seg i, og så var det aktivitetene i kirka vi var med på. Så jeg vokste tidlig opp med en brennende barnetro, og vokste tidlig inn i en glede over å formidle troen og evangeliets sak.

MARIA Årene i Hardanger, hvordan var de?

Min far tok over etter Per Kørner i Strandebarm. Det er en vakker bygd i indre Hardanger der epletrærne blomstrer om våren. For oss ble det et spesielt sted å komme til som familie, da mine foreldre skilte seg mens vi bodde der. Jeg fikk gode venninner jeg fortsatt setter stor pris på. Samtidig kjente jeg at det var et lite sted å bo når foreldres utfordringer ble så synlige i et lite bygdesamfunn.

Brevene

MARIA Du gikk på Danielsen videregående i Bergen. Hvordan var holdningene der til kvinnelige prester?

I den grad de sa noe om det, husker jeg det som en skepsis til kvinnelige prester. Særlig blant noen av vikarene som hadde oss i noen fag.

Men likevel var det på Danielsen jeg ble utfordret til å holde andakter på den lokale skoleradioen. Senere ble det andakter i Ten Sing-koret og ungdomsklubben jeg var med og ledet i Åsane.

MARIA Og da du begynte på teologien?

Jeg fikk hatten min passende påskrevet av noen i Ten Sing-miljøet mitt. Da de skjønte at jeg studerte teologi, fikk jeg noen lange brev med bibelsitater om hvorfor jeg ikke skulle gjøre det. Å være kvinne og bli prest var ikke Guds vilje. Det var sitater fra Paulus, der det ble vist til Paulus' ord om at kvinner skal tie i forsamlingen.

Å være kvinne og bli prest var ikke Guds vilje.

MARIA Hva tenkte du da du fikk de brevene?

Jeg forholdt meg ikke så mye til det temaet. Jeg tenkte: Nå har jeg kommet meg til Østlandet, så det skal nok gå bra. Men det førte heller ikke til noen større frimodighet fra min side. Jeg begynte på teologien med en litt nysgjerrig tilnærming. Det var ikke noe annet jeg hadde lyst til å studere, og det lå helt klart et ønske der om å lære mer om kirken og teologien.

Før studiet gikk hun på Rønningen folkehøgskole, en positiv og inspirerende periode, med en kvinnelig prest som lærer. Ingvild Mydske Fallegård er i dag prest i Svenska kyrkan og kyrkoherde i Västra Frölunda pastorat i Göteborg i Sverige.

Hun ble et veldig godt forbilde på en dyktig og klok kvinnelig prest.

I tillegg vokste jeg opp med alle de flotte forbildene fra misjonsmarken, der særlig Annie Skaus arbeid og liv fascinerte meg. Det samme har også Moder Theresa gjort. Hennes «verdens korteste og mest virkningsfulle tale»: Do you know your people? Do you love your people? Kjenner du ditt folk? Elsker du ditt folk? Det er ekte etterfølgelse.

Og så har vi Dietrich Bonhoeffer, som snakker om disippelskap og kallet til etterfølgelse. Etterfølgelse er å svare ja på Kristi kall, også når det koster. Nåden er gratis, men aldri billig.

Nåden er gratis, men aldri billig.

Kallet

MARIA Tenkte du som liten at du skulle bli prest?

Fra tidlig alder ble vi med i kirken der pappa jobbet, der vi hjalp til i gudstjenestene. Jeg fikk mange ulike oppgaver og trivdes i kirken. Men særlig som tenåring var det nok ikke prest jeg tenkte jeg skulle bli.

MARIA Men fikk du et kall?

Jeg kjente etter hvert at jeg hadde et kall til å jobbe med mennesker, og etter hvert et ønske om å studere teologi. Og etter hvert ble det også en opplevelse av et kall til å bli prest. Eller: at jeg ble trygg på at det er noe jeg kunne være. Med frimodighet.

Det var ingen spesiell hendelse. Det modnet. Og så har det vært enkeltmennesker, for all del, som har støttet meg underveis, og gjennom årene har flere kommet til meg og sagt at jeg burde bli prest.

Det var ingen spesiell hendelse. Det modnet.

Året i USA

MARIA Du var utvekslingsstudent ved Luther Seminary i USA. Hva tok du med deg derfra?

Det var i 2003 og 2004, og det var veldig fascinerende. Det var et tredelt fokus der, mellom det gnesiolutherske, det pietistiske og det mer sjelesørgeriske, som ble ansett som mer liberalt.

Men det jeg fikk fra USA-året, var en veldig frimodighet til å forkynne. Å kunne gi ordet videre. For jeg var kanskje litt mer beskjeden: Kan jeg være prest og stå foran og forkynne for andre? Er det noe jeg kan ta eierskap til, noe jeg kan ha frimodighet til? I USA fikk vi et veldig puff: Dere skal forkynne ordet om Jesus. Dette er verdens beste budskap. Så gi det videre.

MARIA Hvordan var det å være kvinnelig teologistudent der?

Der jeg studerte, var det helt åpent. Det var ikke noe problem, og det var veldig godt å være et sted med en slik frimodighet på det å være kvinnelig prest. USA var en bekreftelse på nettopp dette: Du skal bare preke, du skal forkynne, du skal gi det videre. Og selvfølgelig: stå trygt i ditt kall.

Dette er verdens beste budskap. Så gi det videre.

Risør og Nedre Eiker

MARIA Så kom første jobb.

Jeg begynte som ungdomsprest i Risør på Sørlandet og var der i tre år. Det er veldig annerledes enn å være typisk prest i kirka, og det var fascinerende. Jeg fikk en vanvittig tillit. Jeg hadde ungdommer med på masse turer, det var full fart. Vi hadde andakter, dramastykker og ungdomsgudstjenester der ungdommene medvirket praktisk. Det var ungdomsklubber, barneklubb og et fint fellesskap mellom menighetene.

MARIA Var tekstene om kvinner og prestetjeneste noe ungdommene tok opp?

Det var ikke noe tema i de sammenhengene. Det var ikke noe vanskelig for dem: Jeg var presten deres, og ferdig snakka.

Etter Risør ble jeg kapellan i Nedre Eiker, som nå ligger i Drammen prosti. Der jobbet jeg i ni år. Mens jeg var der, giftet jeg meg med min mann, Knut, som er kantor, og vi har fått to gutter. Vi ble satt opp på date av en kollega, og har holdt sammen siden.

Jeg var presten deres, og ferdig snakka.

Bragernes og nattverden

MARIA I Bragernes møter du kirkegjengere med katolsk og ortodoks bakgrunn, mange rett fra Ukraina. Hvordan møter du at en kvinnelig prest ved nattverdbordet er uvant for dem?

Bragernes er en flott menighet å få arbeide i og være del av. I Drammen prosti fikk vi Norges første kvinnelige prost i 1988, Astrid Bjellebø Bayegan, som også var sokneprest i Bragernes. Så for vår menighet er ikke kvinneprestproblematikken et tema jeg opplever som nærværende.

Samtidig er vi en åpen kirke der det selvsagt kommer mennesker innom med annen bakgrunn og forståelse, der noen kan oppleve det uvant eller feil at en kvinnelig prest forretter nattverd eller leder gudstjenestene.

I Bragernes har jeg noen ganger blitt spurt om hvilken kirke vi er, når det kommer turister. Og når jeg har antatt at noen har en annen teologi enn meg selv, har jeg ved noen anledninger fortalt at denne messen har jeg, og neste uke er det en annen prest som forretter. For jeg er litt var på det. Jeg tenker det handler om å vise nennsomhet, å anerkjenne at det er ulike syn. Det handler om respekt for at vi ikke tenker det samme om det teologiske. Og kirken rommer alle.

Så lenge vi er flere prester, løser det seg veldig enkelt: Da kan man bare komme tilbake neste søndag om man ønsker. Det har ikke blitt noe problem hos oss. Og noen har gått inn i en prosess og tatt et valg om at jo, de ønsker å bli mer inkludert i vår kirke, ved å gå til nattverd også med meg som kvinne. Det gjelder for eksempel noen av våre faste ukrainske kirkegjengere.

Denne messen har jeg, og neste uke er det en annen prest som forretter.

MARIA Og din egen trygghet i det?

Siden jeg ble ordinert til prest i 2005, har jeg blitt frimodig og trygg i kallet og rollen som prest. I dag utøver jeg prestetjenesten min med en frimodig glede. Jeg verdsetter høyt sakramentsforvaltningen, med dåp og nattverd.

Kirken tilhører alle. Et helt konkret eksempel: Jeg snakket med en ung mann som er imot kvinnelige prester og likekjønnet vigsel. Til ham sa jeg: Jeg skjønner at vi tenker forskjellig om dette. Men dette er din kirke, her hører du hjemme.

Kirken er selvsagt et større prosjekt enn meg. Jeg er en brikke som skal være med og synliggjøre Guds menighet og være med og kalle til tro. Da må jeg også være bevisst på ikke å stå i veien for troen. Og samtidig står jeg trygt i min tjeneste som prest.

Jeg skjønner at vi tenker forskjellig om dette. Men dette er din kirke, her hører du hjemme.

Tekstene

Tekstene som holder debatten i gang, ble tema mot slutten av samtalen.

MARIA Hvordan leser du dem, når det står som det står?

Vi hadde en lærer på Menighetsfakultetet som tok dette opp ganske tidlig, jeg tror det var på mellomfag: Karl Olav Sandnes, professor i Det nye testamentet. Han tok opp disse brevene med oss, i forhold til tolkning og hvilken kulturell tid og sammenheng de var skrevet inn i.

Jeg mener å huske at han sa at teksten i 1 Korinter 14 handler om kvinner som pratet og stilte spørsmål under samlingene i menigheten. De hadde ikke utdanning, og hadde følgelig spørsmål, noe de skulle stille hjemme.

Så kan man selvfølgelig diskutere om man mener at han har rett eller ikke, men ham hadde jeg stor tillit til. Det løste det som var komplisert i møte med å lese den teksten for meg.

Den mer kompliserte teksten er 1 Timoteus, som sier at kvinner ikke skal undervise. Når man leser den i lys av Føbe, virker Paulus' strenge ord litt underlige. Er det en situasjon i menigheten som gjør at han her blir strengere? I samme sammenheng sier Paulus at en kvinne blir frelst ved sin barnefødsel. Hva betyr det? Er det noe i menigheten som tilsier at det er en situasjon Paulus skriver inn i, som han prøver å gi veiledning til? Samtidig brukes kvinnelige disipler i tjenesten til å forkynne ordet, også av Paulus, som Føbe og Priskilla.

MARIA Han hadde selv landet et sted?

Slik jeg husker ham, hadde han landet på at han ikke kunne se at det var noe som tilsier at kvinner ikke kan være prester. Hvorfor er det greit at kvinner kan jobbe som misjonærer ute og undervise, og så komme tilbake og måtte være stille? Flotte kvinner som har gitt ordet om Gud videre. Det har jo også vært et tema i mange av misjonsorganisasjonene, hvilke posisjoner kvinner skal ha i ledelse og organisasjonsliv.

Hvorfor er det greit at kvinner kan jobbe som misjonærer ute og undervise, og så komme tilbake og måtte være stille?

MARIA Tenker du at Paulus kan ha ment at kvinner ikke burde stå øverst, altså i det ordinerte, men at de godt kunne være aktive?

Det er et godt spørsmål, og jeg tror det er viktig å være presis på hva vi mener med å «stå øverst». I kirken er det ikke slik at presten eller biskopen står øverst – Gud er øverst. Prestetjenesten er en tjeneste, ikke en rang over andre.

Paulus har flere steder kvinner som medarbeidere i tjenesten for evangeliet, (Føbe og Priskilla) og Galaterbrevet sier at «her er ikke mann og kvinne, dere er alle én i Kristus Jesus». Samtidig har Paulus også tekster om kvinner og menns roller som gjennom historien er blitt tolket på ulike måter. Jeg synes derfor det blir for enkelt å si at vi vet sikkert at Paulus mente at kvinner kunne være aktive i kirken, men ikke ha et ordinert embete.

For min del ser jeg ikke noe teologisk hinder for at kvinner er prester eller biskoper. Det handler ikke om at kvinner skal «stå øverst», men om at Gud kaller og utruster mennesker til tjeneste. Jeg har heller ikke behov for å gjøre Paulus mer entydig enn tekstene faktisk er. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan Paulus ville ha formulert synet på dagens ordinerte prestetjeneste, men jeg mener at det finnes gode bibelske og teologiske grunner til å forstå prestetjenesten som åpen for både kvinner og menn.

Med årene har jeg blitt mer komfortabel med at bibeltekstene faktisk rommer spenninger og ulike tolkningsmuligheter. Det gjør ikke tjenesten min mindre frimodig.

I kirken er det ikke slik at presten eller biskopen står øverst – Gud er øverst.

Bibelen

MARIA Hva er Bibelen for deg? Er det Guds ord alt sammen?

Bibelen er Guds ord. Det er Guds ord som er blitt til i menneskers historie. Slik mysteriet er åpenbart oss da Jesus ble inkarnert: Gud selv til oss, en jødisk baby som ble født inn i vår tid i det første århundre. Hundre prosent Gud, og hundre prosent menneske.

Bibelen er Guds kjærlighetsbrev til oss, for å si det litt flåsete. Og jeg tenker at den også er et bibliotek. Det gamle testamentet og Det nye testamentet er skrevet ned av mennesker. Samtidig mener jeg at det bærer med seg fortellingen om Guds åpenbaring om seg selv for sitt folk. Der blir dette gudsfolket utvidet til alle verdens folk i Det nye testamentet. Der trer frelseren fram, og vi blir kjent med Gud gjennom Jesus. Det nye testamentet gir oss sannheten om hvem Jesus er.

Den kulturen og tiden vi lever i, vil alltid prege blikket og tolkningen vi har på Bibelens tekster.

MARIA Så det er sannheten i Bibelen, men med forbehold om at ikke alt er en del av den sannheten?

Jeg tenker: Det viktige er Jesus. Det viktige er Jesus som kom som menneske og Gud. Det er kjernen for meg, kjernebudskapet. Han som døde på korset og sto opp igjen, og som lever i dag, som har gitt oss Den hellige ånd som virker i oss. Og han kommer tilbake og skal gjenopprette alt. Det vil være en dom, det vil bli en gjenopprettelse og nyskapelse i Guds rike.

Tidligere biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl, sa vel at det er gråsoner når det gjelder samlivsetikk og etikk, men at kjernen er det viktigste. Jeg har nok adoptert hennes tolkning. Så i forhold til dem som kaller seg bibeltro og konservative, vil jeg oppleves som liberal. Punktum. Men samtidig er jeg veldig absolutt på dette med Jesus som frelser, og vår treenige Gud.

I forhold til dem som kaller seg bibeltro og konservative, vil jeg oppleves som liberal. Punktum.

Frelsen

MARIA Tror du at man må gjennom Jesus for å bli frelst?

Det er et godt spørsmål. Jeg tror at da Jesus døde på korset for oss, er det mye der jeg ikke forstår alt av. Jesus sier selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Og så er heldigvis Gud større enn oss, så hvilke planer han har, legger jeg i hans hender. Men den universelle frelsen, at Jesu død på korset gjelder for alle, det tror jeg at den gjør.

MARIA Men Jesus sier selv at hvert tre som ikke bærer god frukt, skal hogges ned og kastes på ilden. Det høres ut som en utsiling?

Ja, ikke sant. Og i Matteus er det jo det, i forhold til det du gjorde mot en av disse mine minste, og sauene som skilles fra geitene. Jo da.

Men så er det noe med den grundtvigianske tanken om at da Jesus døde på korset, for han ned til dødsriket, åpnet dødsrikets porter og tømte dødsriket. Det er et håp der, i hvert fall. Jeg kan selvsagt ikke bestemme over Vår Herre. Men det er i hvert fall et håp om at alle skal med til slutt.

Likevel har vi kallet til å gi ordet om Jesus videre.

I Filipperbrevshymnen, for eksempel, ligger det en tolkningsmulighet til nettopp dette: at en dag skal hvert kne bøye seg i Jesu navn, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

Jeg kan selvsagt ikke bestemme over Vår Herre. Men det er i hvert fall et håp om at alle skal med til slutt.

Gudsbildene

MARIA Du sa at du er veldig opptatt av gudsbilder.

Jeg har jobbet inn mot psykiatrien, og sett mange spor av den angsten mange har for sin tolkning av Gud som en nådeløs Gud som fordømmer.

Rasjonelt sett kan man si: Jo, men tekstene i Bibelen forteller om en voldsom Gud, som er skremmende, som vi ikke kan putte i en liten fyrstikkeske og for all del temme med ordene våre. Men det er noe her med gudsbildene når vi ser Jesus på korset, som dør for oss. Hva betyr det egentlig?

Det er det som ligger bak mye av trøsten for noen: å høre at han døde for deg, han sto opp for deg, han lever i dag. Du får være hans barn og tilhøre ham. For noen er disse ordene til trøst i sjelesorgsamtaler. For noen er det til trøst når jeg sitter ved dødsleiet til mennesker. Det er godt å kunne formidle en nådig Gud som elsker oss, og som tar imot oss, som er der og tar imot oss på den andre siden av vår tid. Det er kjernebudskapet jeg ønsker å formidle.

Og så er det dette med tilgivelse. Nåde. Det er ikke så populært å snakke om synd, men jeg er veldig opptatt av at vi faktisk blir tilgitt. Det er Jesus som kan tilgi. Og han utfordrer oss til etterfølgelse.

Disippelskap er et ord vi ikke bruker så mye i kirka i våre dager, heller ikke helliggjørelse, men etterfølgelse er et ord jeg gjerne bruker. Veldig mye går på det samme innholdsmessig. At vi har et kall til å leve i etterfølgelse av Jesus, og ha ham som vårt forbilde i livet. Da jeg arbeidet i Drammen fengsel, var dette en tematikk jeg stadig kom tilbake til. Også gjennom skriftemålet som noen ba om å ha.

Det er ikke så populært å snakke om synd, men jeg er veldig opptatt av at vi faktisk blir tilgitt.

Det som er vanskelig

Det kan være vanskelig å leve etter det første budet. Å sette Gud på førsteplass. Det er ikke alltid lett å velge det som er riktig, og noen ganger må jeg forsake noe for å gjøre det. Men jeg tenker det er noe av det viktigste å bli brynt på når man skal leve som kristen.

Underordningen

MARIA Underordning er blitt et betent ord. Hva tenker du når du hører det?

Vi vil alltid underordne oss noe, enten det er lover og regler, eller i relasjoner. Når det kommer til underordning som en maktstruktur gitt for å kontrollere noen, blir jeg kritisk og var.

Jeg synes det er interessant med tradwife-trenden og Andrew Tate som et stort forbilde for mange menn. Hva Tate angår, er det et svært uheldig kvinnesyn preget av makt og overgrep, som jeg er redd vil prege flere. I møte med dette tankegodset får ordet underordning en negativ klang for meg.

Så er Paulus' innramming, at mannen skal elske kvinnen slik Kristus elsker menigheten, han som ga seg selv for den, ganske poetisk.

Jeg skjønner at Paulus hadde en annen intensjon med hvordan strukturene og husstandene skulle være. Det ble skrevet inn i en samtid der de kristne familiene skulle leve i ordnede forhold. Underordning som maktstruktur er jeg veldig bekymret for, når det går ut over en av partene. Alle som finner en trygg identitet og en trygg plass for seg selv, det kan være bra. Men språket kan brukes på så mange måter, og det har blitt mange leie situasjoner av at noen har påberopt seg å handle på Vår Herres vegne og gjort mye dårlig. Også underordning handler om: Er det preget av Jesu kjærlighet?

Også underordning handler om: Er det preget av Jesu kjærlighet?

MARIA Er det noen måte du selv underordner deg på i livet ditt?

Det vil jo være mange punkter vi underordner oss og er lojale mot. Jeg er for eksempel underordnet Norges lover, jeg er underordnet kallet jeg har gått inn i som prest, og jeg ønsker å være lojal mot familien min. Dette tenker jeg er eksempler på naturlig underordning i hverdagen min.

MARIA Hvis kallet leder deg et sted du ikke hadde tenkt deg, følger du det likevel?

Jeg føler at Gud flere ganger har ledet meg til steder jeg ikke hadde tenkt at jeg skulle være. Eller at jeg har kommet i snakk med mennesker jeg ikke visste jeg ville møte. Så har samtalene blitt viktige for meg selv, eller for den andre, og jeg tror de har vært ledet av Gud.

Å bli ledet er et tema som kan utfordre oss. Og er det store endringer som man kjenner kall til, eller som noen utfordrer en til å ta, kan det være lurt å sjekke ut: Er dette et kall som er i henhold til Guds vilje? Det går på åndelig bedømmelse: Er dette virkelig Guds kall, eller er det min egen, eller andres stemme? Det er så lett å kalle det noe fint, at jeg er underordnet kallet mitt, og så er det kanskje menneskers vilje, ikke Guds.

Gjennom bønn, Guds ord og samtale med noen man har tillit til, kan man få åndelig veiledning når det gjelder å finne ut hva som er retningen for ens kall. Men det er en jungel av stemmer som ønsker å påvirke oss. I våre dager, med så mye åndelig søken, er det så mye usunn åndelighet man kan komme borti, som påberoper seg Guds vilje. Og så blir folk ført feil, og i verste fall har jeg erfart at mennesker har mistet troen på grunn av usunne erfaringer, også i møte med menighetsliv.

Dette å bli ledet av Gud er et mysterium, og jeg håper jeg vil være åpen for å gå dit Gud kaller meg, selv om det er til steder jeg ikke hadde tenkt meg.

Forbildene

MARIA Er det noe vi burde hatt med, som jeg ikke har spurt om?

Disse forbildene i troen. De kvinnelige forbildene i troen: misjonærene jeg vokste opp med, som vi hørte om på leirstedet til NMS på Solsetra, og gjennom S-klubben til Santalmisjonen. Sterke kvinner og menn som vi fikk høre historier om, ble jeg fascinert av som liten. De som fascinerte meg aller mest var Annie Skau, Skrefsrud og Moder Theresa. Og deres iver etter å gi ordet videre gjennom vitnesbyrd og omsorg.

Det er noe med at jeg vil ha fram evangeliet. Jeg er ikke bare min liberale teologi. Det handler om viktigere ting enn det. Det hender man blir spurt: Er du konservativ, eller er du liberal? Men livet har større nyanser. Å gi evangeliet videre, det er i hvert fall en viktig oppgave. Og jeg ser at flere saker har flere syn. Det må det være. Hvis alle mener akkurat det samme, da skal man være på vakt.

Hvis alle mener akkurat det samme, da skal man være på vakt.

Å komme hjem

For meg har troshistorien min vært en spennende reise, der jeg har fått oppleve mange ulike menneskers tro og tolkning. Og jeg har satt inderlig pris på den nåden som er skjenket oss i evangeliet om Jesus.

Siden studietiden har jeg kjent et kall til å få arbeide i kirken i Drammensområdet. Å komme til Drammen og snart skulle starte i stillingen som sokneprest i Bragernes kirke er for meg en stor glede. Jeg er så glad i Bragernes kirke og menneskene der, og opplever en stolthet og takknemlighet som lodder i dypet av sjelen.

Så er min bønn at Gud må lede meg i min tjeneste som prest, og velsigne arbeidet vi gjør som kirke og menigheter.

En stolthet og takknemlighet som lodder i dypet av sjelen.

Portrett

Margrete Schmidt Johansen, sokneprest i Bragernes, Drammen. Foto: Vårt Land: Rebekka Johannessen Litland.

Terskelen

Schmidt Johansen er prestedatter, og faren var konservativ i kvinneprestspørsmålet da hun vokste opp. Det var likevel han som dyttet henne gjennom gresken og hebraisken. Moren fullførte sitt eget teologistudium i fjor, som pensjonist. Brevene med Paulus-sitater kom fra Ten Sing-miljøet. Ikke hjemmefra.

Hun kaller seg selv liberal, punktum, i forhold til dem som kaller seg bibeltro. Men det hun helst vil ha fram, er evangeliet og ikke teologien: misjonærene hun vokste opp med, og nåden som er gratis, men aldri billig. Hun forteller også konkret hvordan hun møter dem som ikke kan ta imot nattverd fra en kvinne. Denne messen har jeg. Neste uke er det en annen prest.

To spørsmål står igjen for redaktøren. Hun lar spørsmålet om hva Paulus mente med det øverste leddet, stå åpent, og sier at hun ikke vil gjøre seg mer konservativ enn hun har vært. Hva betyr det at en prest ikke vet hva Paulus mente, men vet at han ikke mente henne? Og hun tror at Jesu død på korset gjelder alle, samtidig som hun peker på at Jesus skiller sauene fra geitene. Motparten har ordet.