I 1859 utga den amerikanske metodisten Phoebe Palmer boken The Promise of the Father; or, A Neglected Speciality of the Last Days (Boston: Henry V. Degen, 1859), 421 sider. Der gjorde hun Joel 2 og Peters pinsetale til kjernen i forsvaret sitt. Hun leste løftet om Ånden som gitt til døtre og sønner, og hun argumenterte for at denne gaven også omfattet kvinners offentlige bønn, profeti, vitnesbyrd og forkynnelse.
Palmer var en kjent metodistisk vekkelsesforkynner og forfatter i hellighetsbevegelsen. Spørsmålet om kvinners offentlige tale hadde alt røtter i eldre protestantisk tradisjon da hun skrev, og boken hennes samlet dette i et systematisk bibelsk forsvar.
I norsk sammenheng ble samme sak en uttalt strid i indremisjonen i 1893, da Sigurd Odland skilte prestedømme fra rett til offentlig forkynnelse og avviste kvinnelig offentlig lære. Palmers tekst fra 1859 står som et tidligere bibelsk forsvar for den offentlige forkynnelsen, uten å blande den sammen med ordinasjonsspørsmål. Den samme rammen, at kvinner vitnet og forkynte i vekkelse før det ble dagens kirkestrid, er allerede etablert i norsk arv gjennom Hauge-tradisjonen. Palmer systematiserte det bibelske grunnlaget i amerikansk metodisme.
Palmer åpnet med de omstridte Paulus-tekstene. På de første sidene leste hun 1 Korinterbrev 14,34–35 i lys av uorden og spørsmål i menigheten i Korint. Hun mente at taushetskravet gjaldt denne konkrete situasjonen, ikke enhver kvinnelig bønn eller profeti. Hun leste også 1 Timoteus 2,12 i sammenheng med det å tilrane seg myndighet. Hun beholdt et hierarkisk skapelsesmoment i lesningen, men skilte det fra forbudet mot profeti og offentlig tale. I 1 Korinterbrev 11,4–5 fant hun støtte for at Paulus selv omtalte kvinner som ber og profeterer. Disse tre tekstene stod sammen i hennes argument. Uorden forklarer tausheten. Tilranet myndighet begrenser 1 Timoteus. 1 Korinterbrev 11 viser at kvinner faktisk talte offentlig i de tidlige menighetene.
Argumentet gikk gjennom de første vitnene etter oppstandelsen. På sidene om kvinnene ved graven understreket Palmer at de fikk oppdrag om å fortelle det de hadde sett. Hun leste dem som de første utsendingene med budskapet om den oppstandne, et konkret oppdrag til offentlig vitnesbyrd, ikke ordinasjon.
Profeti fikk en klar definisjon hos Palmer. Hun knyttet det til 1 Korinterbrev 14,3 og beskrev det som tale til «edification, exhortation, and comfort» (vår oversettelse: oppbyggelse, formaning og trøst). Dette var offentlig kristen tale som bygde opp menigheten, ikke prestetjeneste eller sakramental myndighet. Hun skilte dermed mellom profeti og det å tilrane seg embetsmyndighet. Boken forsvarer kvinners offentlige forkynnelse på dette grunnlaget.
Derfra førte hun leseren til pinsedagen. Joel 2,28–29 og Apostlenes gjerninger 2,16–18 stod som artikkelens hovedlokus. Palmer leste løftet om at sønner og døtre skulle profetere som oppfylt i Åndens utgytelse. Hun skrev om «your sons and your daughters» (vår oversettelse: deres sønner og deres døtre). Dette var «løftet om Faderen», den kraften både kvinner og menn ventet på, og som hun mente var forsømt i hennes egen tid. På samme måte brukte hun Apostlenes gjerninger 8,4 til å vise at forkynnelsen ikke begrenset seg til apostlene. Hun leste at «alle» som ble spredt, forkynte ordet. Romerbrevet 16 trakk hun inn for å vise kvinners arbeid utover den innerste apostelkretsen.
På sidene 24–26 tok Palmer eldre protestantiske kommentarer inn i sitt forsvar. Hun brukte dem til å knytte profeti til offentlig tale som skulle bygge opp, formane og trøste. Blant sitatene hun brukte, finnes påstanden om at når kvinner profeterte på denne måten, forkynte de også. Disse ordene tilhører kommentatorrekken hun siterte, ikke hennes egen direkte formulering. Taft, Locke og Clarke styrket koblingen mellom 1 Korinterbrev 11 og 14, og gjennom de samme eldre stemmene trakk hun inn 4 Mosebok 11 og Romerbrevet 16. Kildeleddet er synlig: Palmer bygde på tradisjonen hun fant hos tidligere protestantiske utleggere, uten å gjøre hver setning til sin egen.
Salme 68 dukker opp i samme del av boken, knyttet til en tenkt kvinnelig evangelist. Palmer brukte verset innenfor datidens filologiske rammer. Det avgjør ikke dagens hebraiske oversettelsesdebatt, og bærer ikke mer enn hennes historiske bruk av teksten.
Gjennom hele boken holdt Palmer grensen klar. Hun forsvarte offentlig bønn, profeti, vitnesbyrd og forkynnelse, men de kontrollerte sidene dokumenterer verken et krav om presteordinasjon, sakramental myndighet eller et kjønnsnøytralt kirkelig embetssystem. Palmer argumenterte for offentlig kristusforkynnelse innenfor den metodistiske hellighetslinjen hun selv stod i, den samme strømmen som senere preget norsk pinse- og hellighetsforkynnelse. Boken plasserer seg som et teologisk argument for kvinners offentlige tale, mellom eldre vekkelsestradisjoner og de senere ordinasjonssakene som fulgte.
Kilder
- Phoebe Palmer, The Promise of the Father (1859), Wesley Center/Holiness Data Ministry, særlig trykte s. 5–28.
- Wipf & Stock-forhåndsvisningen, brukt til sidebildekontroll av trykte s. 5–28.
- Wesley Center, bibliografipost 0723.
- General Commission on Archives & History, Phoebe Palmer.
- United Methodist Communications, Methodist History: Revivalist Phoebe Palmer, først publisert 21. mars 2018.