Fredag 14. august publiserte UNESCO en statusartikkel om utdanning i Afghanistan, snart fem år etter at jenter mistet skolegangen. Siden 2021 har jenter vært stengt ute fra all formell utdanning etter barneskolen. FN-organisasjonen anslår at utestengelsen i 2026 rammer 2,4 millioner jenter som ellers skulle ha gått på videregående. Kvinner har vært stengt ute fra universitetene siden 2022 og møter fortsatt strenge begrensninger på arbeid og deltakelse i offentlig liv.
Tallet 2,4 millioner er UNESCOs eget anslag. Ingen teller jentene som ikke får komme inn døren; de må beregnes.
Tjue års fremgang, fem års rasering
UNESCO tegner opp hva som gikk tapt. I 2001 gikk svært få afghanske jenter i barneskolen. Tjue år senere, i 2021, satt nesten en million afghanske jenter i videregående klasserom. Den veksten tok et par tiår å bygge og fem år å stenge. Konsekvensene rammer den enkelte jenta først og siden familien hennes, og UNESCO peker på følgene for landets sosiale og økonomiske utvikling.
Det som står igjen, er læring utenom skoleverket. UNESCO driver lese-, skrive- og yrkesopplæring i lokalsamfunn, med psykososial støtte, i samarbeid med lokale komiteer som trygger deltakelsen. Mer enn 69 000 mennesker har deltatt siden 2021, og 73 prosent av dem er kvinner. I år støtter programmene over 26 000 deltakere, og halvparten er kvinner.
Ett ord om gangen
UNESCO lar to av kvinnene i programmene fortelle selv, under endrede navn. Razia på 47 driver en liten systue i Samangan og holdt på å stenge fordi hun ikke kunne føre regnskap:
I am 47 and learning is not easy, but even if I learn one word at a time, I will not stop.
Jeg er 47, og læring er ikke lett, sier hun. Om jeg så lærer ett ord om gangen, gir jeg meg ikke (vår oversettelse fra engelsk her og videre). Etter lesekurset fører hun regnskapet selv, og hun vil utvide. Shahla på 28 i Nuristan lærte å lese og skrive og kunne for første gang notere sømtrinnene selv. Hennes eneste ønske er at hver jente i landsbyen får samme sjanse.
En undersøkelse UNESCO har gjort blant tidligere deltakere i programmene, viser målbare utslag: arbeidsledigheten blant mannlige deltakere er halvert, 42 prosent melder om økt inntekt, og blant kvinnene melder en tredel om økt produksjon i husholdningen, mens nær 30 prosent melder om økt inntekt. Tallene kommer fra organisasjonen som driver programmene, og bør leses med det i mente.
FN-oppdraget sier begge deler
Dagen før, torsdag 13. august, markerte FNs sendelag i Afghanistan, UNAMA, at det er fem år siden Taliban tok makten. Uttalelsen fra Kabul bærer to budskap på én gang.
Det første: sikkerheten er blitt bedre. Mindre krig har gitt håndfaste goder for mange afghanere og rom for gjenoppbygging, skriver UNAMA. Sendelaget nevner også forbudet mot opiumsdyrking som et positivt skritt.
Det andre: de facto-myndighetene må fjerne restriksjonene som er lagt på kvinner og jenter, og la dem delta fullt ut i utdanning, arbeid og offentlig liv. Restriksjonene påfører befolkningen både umiddelbar og langvarig skade. De koster økonomisk og sosialt, og de står som et sentralt hinder for internasjonalt engasjement og investeringer. UNAMA peker også på innskrenkninger i sivilsamfunnet og ytringsfriheten, og på begrensninger som rammer kvinnelige hjelpearbeidere og FN-ansatte. Slike forhold hindrer landet i å dra nytte av internasjonal støtte, heter det i uttalelsen. De siste fem årene har vist at afghanerne setter fred og stabilitet høyt etter tiår med krig, sa Georgette Gagnon, fungerende leder for UNAMA, før hun la til:
But sustainable peace and prosperity require more than just an absence of conflict.
Varig fred og velstand krever mer enn fravær av krig, sa hun. Fremtiden avhenger av et samfunn der alle afghaneres rettigheter og muligheter blir virkelige.
Lukk opp din munn for den stumme
Ordspr 31,8–9 pålegger den som har stemme, å bruke den for dem som ikke selv får ordet, og å dømme rettferdig for de hjelpeløse. Påbudet står i en kongelærdom: makt forplikter nedover.
Utestengelsen er ikke kultur, men makt over de små. En regel som tar boken ut av hendene på en tolvåring, er et overgrep mot barnet som rammes, én jente om gangen, 2,4 millioner ganger. Noe verdispørsmål Vesten skylder å respektere på avstand, finnes ikke her. Ordspr 31 gir ikke kirken lov til å bli lei av å si det, heller ikke når fem år har gått og nyheten er blitt gammel.
Razias ord bærer sin egen preken. Ett ord om gangen er læringens tempo når døren er stengt, og hver kvinne som likevel lærer å lese, viser hva forbudet prøver å hindre. Å støtte slik undervisning, i bønn og med penger, er en måte å lukke opp munnen for den stumme på som ikke krever noen talerstol.
UNESCO skriver at organisasjonen vil fortsette å arbeide for at retten til utdanning gjenopprettes fullt ut. Skoleåret 2026 er i gang i Afghanistan. Jentene over barneskolealder er fortsatt hjemme.
Kilder
https://www.unesco.org/en/articles/five-years-keeping-learning-alive-girls-and-women-afghanistan
https://unama.unmissions.org/en/press-releases/five-years-on-afghanistans-future-depends-on-inclusive-progress-and-sustained