Sørbøs opptelling gir 92 kvinnelige ledere; minst 33 omtales som predikanter. Den forskningsbaserte opptellingen ble publisert i 2026, og Marie Nedregotten Sørbø kaller den en indikasjon, ikke en endelig folketelling. Det finnes ikke et sikkert totaltall for haugianske kvinnelige ledere og forkynnere gjennom et halvt århundre.
Arbeidet står i essayet «From feminisme: Berte Kanutte Aarflot og dei haugianske kvinnepredikantane», trykt i Gudstrua, samfunnet og politikken. De 92 får hun når hun samordner H.G. Heggtveit og Svendsen med Golf og Norseth, supplert av enkelte Haugianerbrev. I det første tiåret etter 1800 var 16 av 62 navngitte haugianske forkynnere kvinner, over en fjerdedel. Sørbø fører 16 av 62 til Jan B. Golf (1996). De 62 er forkynnerne Golf og Sørbø har samlet navn på for tiåret, og opptellingen sier ikke at det var alle som forkynte.
Forkynner og leder er ikke samme kategori. Det samme gjelder forfatter og vertinne. De 92 er kvinnelige ledere, og minst 33 av dem omtales som predikanter. Tallene sier ikke at kvinnene hadde samme rolle eller samme myndighet. De sier heller ikke at reisevirksomheten var lik. Kvinnene bar møter og reiser. Skriftarbeid og hjem fungerte også som knutepunkter, men de forkynte som lekfolk. De var ikke ordinerte prester.
Grensen Hans Nielsen Hauge satte for kvinners offentlige tale er behandlet i Mantelen 28. august, i «Hauge lot kvinner vitne. Han gjorde dem ikke til prester.». Her er saken opptellingen, de navngitte forkynnerne, reisene og det som skjedde med dem i senere kirkehistorie.
Elleve av kvinnene var aktive fra Sunnfjord til Nordmøre mellom 1801 og 1860, en regional delmengde av Sørbøs opptelling, ikke et nytt totaltall. 16 av 62 gjelder det første tiåret etter 1800. 92 er ledere på landsbasis, og minst 33 av de 92 omtales som predikanter. De fire tallene skal ikke leses som om de målte det samme.
I mai 1801 forkynte Karen Nielsdatter Hauge i Nordfjord i åtte dager, og i august samme år forkynte hun i Sunnfjord. Sørbø henter begge opplysningene fra Hauges brev, utgitt av Kvamen i 1971, men originalbrevene er ikke åpnet i denne kontrollen.
Berthe Andersdatter Stenhovden var omreisende predikant og forfatter. I 1802 gikk hun fra Trondheim over Dovre til Sunnfjord for å forkynne, og senere ble hun leder for gård og handel i Kinn. Sørbø fører henne blant annet via Heggtveit, hvis omtale er en senere kirkehistorisk vurdering. Predikantrollen og forfatterskapet er én del av sporene etter henne. Gården og handelen i Kinn er en annen.
Gjertrud Mælumsvangen forkynte på Nordmøre og rundt Romsdalsfjorden, og gikk opp Romsdalen og inn i Gudbrandsdalen. Hun holdt samlinger på Kvam de fleste søndager. Sørbø støtter seg her til Heggtveit; søndagene på Kvam og reisene gjennom Romsdal og Gudbrandsdalen er bevart i den senere framstillingen.
Sara Oust ble født i 1778 og forkynte fra 1799. Hun reiste i Haltdalen og Gauldalen, og kom også til Trondheim. Hun hadde ett fengselsopphold i Sør-Trøndelag. Randi Pedersdatter Hevle reiste på forkynnerferder med henne. Ifølge Heggtveit ble de holdt i arrest på en lensmannsgård i Trøndelag og sluppet fri etter to døgn, en fortelling overlevert gjennom hans senere framstilling.
Heggtveits Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede kom med første bind i 1905. Verket bygger på minner og gravtaler, sammen med selvbiografier og salmer. Familietradisjoner, bygdeanekdoter og kirkebøker inngår også. Det er en senere kirkehistorisk samling, skrevet et århundre etter de første reisene. Når Sørbø peker til Heggtveit for Stenhovden og Hevle, er det første bind. Det samme gjelder Oust; for Mælumsvangen er det annet bind. Arresten og søndagene på Kvam er kontrollert gjennom Heggtveit og Sørbø, det samme gjelder flere av reisene. Heggtveit viet rundt 90 sider til navngitte kvinner.
Sørbø viser at Andreas Aarflots kirkehistorie fra 1967 i hovedsak framstilte Hauges medarbeidere som menn og omtalte få kvinner i avgrensede roller. Senere kirkehistorie ga dem langt mindre plass enn Heggtveit hadde gjort, uten at Sørbø skriver ut noe motiv for utvalget.
Lekforkynnelsen etter 1800 var navngitt og rakk fra Nordfjord til Gudbrandsdalen, fra 1801 og inn mot 1860. De 33 var lekforkynnere i og rundt en vekkelsesbevegelse. Ingen av dem var prest.
Kilder
- Marie Nedregotten Sørbø, «From feminisme: Berte Kanutte Aarflot og dei haugianske kvinnepredikantane», i Gudstrua, samfunnet og politikken (2026), s. 27–60.
- Marie Nedregotten Sørbø, åpen nettutgave av kapitlet.
- H.G. Heggtveit, Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, bind 1 (1905).
- Store norske leksikon, «Sara Oust».