St. Peters evangeliske kirke ligger midt i Teheran. Eiendommen er på rundt 40 mål, med kirkebygget og to skoler, sammen med boliger og kontorer. I sommer ble hele komplekset tatt fra menigheten. Beboerne er kastet ut, og sekretariatet til den evangeliske synoden i Iran er overtatt. Kirkelige aktører omtaler inngrepet som beslag.
Inngrepet er dokumentert av Article18, en organisasjon som følger iranske kristnes rettigheter. Reaksjonene har kommet fra FNs spesialrapportører og fra Kirkenes verdensråd, som begge krever inngrepet omgjort.
Hva kildene sier
Nazila Ghanea og Mai Sato er FNs spesialrapportører for henholdsvis trosfrihet og menneskerettighetssituasjonen i Iran. De to fordømte konfiskeringen i en felles uttalelse 15. juli, gjengitt av Article18. Tvangsutkastelsen av de 20 armenske og assyriske familiene som bodde på området, er ifølge de to uforenlig med internasjonale menneskerettsforpliktelser og kan gjøre medlemmer av anerkjente religiøse og etniske minoriteter husløse.
For its residents, the ten-acre compound in central Tehran was far more than property. It was their home, their school and their place of worship.
Slik beskriver ekspertene eiendommen. På området lå også kontorene til Bibelselskapet og til Rådet for evangeliske kirker i Iran, som eier grunnen.
Kirkenes verdensråds reaksjon
Kirkenes verdensråd fulgte opp 27. juli. Generalsekretær Jerry Pillay sier at beslaget av kirken og synodens sekretariat vekker dyp bekymring. Han peker også på utkastelsen av beboerne og på meldingene om at gudstjenestelivet i den historiske kirken er avbrutt.
The confiscation of church property and displacement of its community constitute a serious violation of freedom of religion or belief and threaten Iran's longstanding Christian presence and heritage.
Pillay ber iranske myndigheter omgjøre beslaget og føre eiendommen tilbake til rådet som eier den. Han ber om at beboerne og menigheten får komme tilbake, og at kristne trossamfunn og gudshus i landet vernes. Verdensrådet erklærer at det står sammen med rådet og alle som er rammet. Dette er andre gang på kort tid organisasjonen protesterer mot inngrep i iransk kirkeliv; i juni gjaldt det rivingen av en historisk evangelisk kirke i Mashhad.
Et lengre mønster
FN-rapportørene setter beslaget inn i en lengre rekke. Den presbyterianske kirken i Mashhad ble revet måneden før. En kirke i Tabriz ble stengt i 2019. En gang fantes det rundt 50 protestantiske kirker i Iran, de fleste med gudstjenester på persisk. I dag er det ifølge rapportørene i praksis ingen igjen som får holde gudstjeneste på persisk; kirkene er enten stengt eller har måttet gå over til andre språk. De tre siste anglikanske kirkene med persisk forkynnelse, i Teheran, Isfahan og Shiraz, har ikke fått åpne igjen etter covid-19-pandemien.
Presset stanser ikke ved bygningene. Minst 79 kristne sitter fengslet eller i varetekt i Iran, opplyser rapportørene, de aller fleste konvertitter. De trekker fram Mohammad Nikbakht, som ifølge uttalelsen står i fare for henrettelse etter at to av brødrene hans nylig ble dømt til døden. FN-ekspertene krever at beboerne og menigheten får vende tilbake, og at truslene og skremslene mot kirkefellesskapet stanser. De krever også at de som holdes vilkårlig fengslet, blir løslatt. Ekspertene opplyser at de er i kontakt med iranske myndigheter for å få sakene klarlagt.
Én måned etter beslaget meldte Article18 at det var satt ut vakter foran kirken for å hindre menigheten i å vende tilbake.
Det kildene ikke svarer på
Iranske myndigheters egen begrunnelse gjengir ingen av kildene. De sier heller ikke hvem som nå disponerer kirkerommet, skolene og boligene, eller hva området skal brukes til. Om noen rettslig vei tilbake står åpen for menigheten, går heller ikke fram.
Å huske dem som er bundet
En bygning er ikke kirken. Menigheten består av mennesker, og ingen myndighet kan vedta troen deres bort. Men et trossamfunn lever også av rom: et sted å samles, og en adresse der noen åpner døren.
Det er derfor et beslag rammer dypere enn en eiendomstvist. Når møteplassene tas og kontorene overtas, kan et fellesskap kveles uten at noen formelt forbyr det å tro. Det trengs ingen dom mot læren når porten er låst og adressen borte. Presset blir stille, og nettopp derfor er det lett å overse utenfra.
Hebr 13,3 ber de troende huske på dem som sitter i lenker, som om de selv var lenket med dem, og på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp. Verset ble skrevet til en menighet som selv kjente presset. Det ber om noe mer enn medfølelse på avstand; det binder leseren til de rammede.
For norske lesere er det den nærmeste handlingen denne saken etterlater. Tjue familier mistet hjemmene sine i det samme vedtaket som tok kirken og skolene, og minst 79 mennesker sitter fengslet for sin tro i samme land. Å bære dem fram i bønn, med de navnene vi har og de ansiktene vi ikke kjenner, er å nekte å la dem bli en eiendomssak i et fjernt land.
Kilder
https://articleeighteen.com/news/24578/
https://oikoumene.org/news/wcc-expresses-grave-concern-over-seizure-of-st-peters-evangelical-church-and-synod-secretariat-in-tehran
https://articleeighteen.com/news/24667/