I annenutgaven av The Life and Religious Experience of Jarena Lee, A Colored Lady, trykt i Cincinnati i 1839, står kallet under en egen overskrift på trykt side 12: «MY CALL TO PREACH THE GOSPEL». Lee skriver at hun hørte befalingen «Go preach the Gospel!» og løftet som fulgte: «Preach the Gospel; I will put words in your mouth ...». Vår oversettelse: «Gå og forkynn evangeliet!» og «Forkynn evangeliet; jeg skal legge ord i din munn ...».
Hun oppgir ikke årstall for scenen. I hennes egen tidsregning kom kallet mellom fire og fem år etter helliggjørelsen; 1839-teksten holder seg til denne relative avstanden, ikke et kalenderår. Elizabeth Elkin Grammer rekonstruerer kallet til omkring 1811. Det er forskningsdatering.
Lee gikk til Richard Allen. AME-kirkens disiplin hadde ingen ordning for kvinnelige forkynnere, og søknaden ble avvist på det grunnlaget. På trykt side 13 omtales en «verbal license». Den gjaldt Mrs. Cook, ikke Lee.
På trykt side 14 svarer hun med teologi: Kristus døde for begge kjønn, og kvinnen bar oppstandelsesbudskapet. Det er hennes grunn for at befalingen kan treffe henne. Maria ved graven er her budbringer for oppstandelsen, ikke ordinert apostel, og Lees kall er ikke bevis på presteembete.
Nær åtte år er gått når hun beskriver hvilket talerom hun faktisk fikk. Hun var da bare tillatt å formane, sjelden, og fikk adgang til bønnemøter i leid hus (s. 18). Grammer setter husmøtene til 1818. Lees egen tekst oppgir ventetiden og den sparsomme adgangen, ikke et årstall.
I Bethel ga hun en «exhortation», en formaning, og Allen sa da at han nå trodde hun var kalt til gjerningen som de andre forkynnerne (s. 21), en anerkjennelse Grammer daterer til 1819. Richard Allen anerkjente i 1819 hennes kall og støttet hennes forkynnelse. Den kontrollerte primærteksten viser ikke at hun da ble ordinert eller fikk pastoralt og sakramentalt embete.
Uken etter fikk hun ikke tale i kirken; hun holdt husmøte, tok en salmetekst og kalte talen «My sermon» (s. 22). Vår oversettelse: «Min preken». Anerkjennelsen hadde åpnet forkynnelse, men innstiftet ikke et pastoralt embete. Ingen kontrollert kilde viser at Lee forvaltet dåp eller nattverd.
Lisensstatusen er omstridt. AME Women in Ministry kaller henne lisensiert, men sier hun ble nektet ordinasjon; Donna Giver-Johnston beskriver en «unlicensed itinerant preacher»; Ashley Reed skriver om en lisensiert formaner uten formell godkjenning som forkynner. Lees 1839-tekst viser adgang til formaning og bønnemøter, deretter Allens offentlige anerkjennelse. Den viser ingen åpnet lisensakt og ingen ordinasjonsakt.
Førsteutgaven kom i Philadelphia i 1836 under tittelen The Life and Religious Experience. Den utvidede Religious Experience and Journal kom i Philadelphia i 1849. Ordet journal hører 1849-boken til, og sidehenvisningene her følger 1839-utgaven. Grammer skriver at tid og sted for Lees død er ukjent etter 1849.
Den 13. juli 2016 ga AME-kirken henne posthumt tittelen «Itinerant Elder», honoris causa. Den handlingen ligger utenfor hennes levetid og endrer ikke hva 1839-beretningen dokumenterer.
Serien har allerede tatt opp kvinnen og prekestolen som et levdt spørsmål i norsk vekkelse, og indremisjonsdebatten i 1893 der Sigurd Odland skilte mellom det allmenne prestedømmet, som også kvinner har del i, og retten til offentlig forkynnelse. Lees 1839-tekst gir en amerikansk parallell fra samme århundre. 1839-teksten dokumenterer Allens anerkjennelse av kallet, ikke et ordinert embete.
Kilder
- Jarena Lee, The Life and Religious Experience of Jarena Lee, A Colored Lady, 2. utgave (Cincinnati, 1839).
- Elizabeth Elkin Grammer, forskningsframstillingen brukt for dateringsrekonstruksjonen.
- AME Women in Ministry, «Our Herstory».
- Donna Giver-Johnston, kapittel om Jarena Lee.
- Åpen forskningsbok om Lees forkynnelse og resepsjon.
- African Methodist Episcopal Church, Women in Ministry-programmet som dokumenterer hedersutnevnelsen i 2016.