Mantelen
Språk

Velg språk

Maskinoversettelse kan inneholde feil. Den norske originalen er autoritativ. Google kontaktes først når du velger et annet språk. Les om personvern.

Abonner gratis
Gratis nyhetsbrev
Teologi

“Jeg har godtatt det fullt ut”

I den lille katolske menigheten i Brønnøysund er det tre tidligere kvinnelige prester. Heidi Frich Andersen er en av dem. Hun var prest i Den norske kirke i 30 år, men konverterte til Den katolske kirken for to år siden.

Heidi Frich Andersen med maleriet Sunnivas skip ankommer Selje
Heidi Frich Andersen med maleriet «Sunnivas skip ankommer Selje». Foto: Fred Andersen.

Kvinnelige prester. Dialogen · Del 70

I den lille katolske menigheten i Brønnøysund er det tre tidligere kvinnelige prester. Heidi Frich Andersen er en av dem. Hun var prest i Den norske kirke i 30 år, men konverterte til Den katolske kirken for to år siden.

Av Maria Solbak Årnes · Videosamtale med Heidi Frich Andersen, tidligere sokneprest i Den norske kirke, nå katolikk i Brønnøysund · 30. oktober 2026 · 6. november 2026

Fakta

Heidi Frich Andersen er født i Oslo i 1959 og vokste opp der. Hun ble cand.theol. i 1989 og flyttet til Nord-Norge i 1992. Hun var kateket og sokneprest i Den norske kirke fra 1989 og ble tatt opp i Den katolske kirke i St. Olav domkirke i Trondheim i november 2024. Hun har gitt ut flere bøker, blant dem romanen «Men utenfor er hundene» (Lunde forlag, 2024) om Tore Hund, som ifølge tradisjonen drepte Olav den hellige, og romanen «Jeg var Sunnivas trell» (Ventura forlag, 2026) om Sankta Sunniva. Hun maler og har hatt kunstutstillinger i Norge og i utlandet, og hun har skrevet debattinnlegg i blant annet Dagen og Vårt Land. Kilder: heidi-frich-andersen.no, Vårt Land, 18.11.2024.

Ikke nødvendigvis imot

Hun har arbeidet som prest et helt yrkesliv. Er hun nå kritisk til at kvinner er prester, spør vi.

Jeg må jo bare med en gang si at jeg er ikke nødvendigvis imot kvinnelige prester. Men det det handler om, det er hva slags preste- og kirkesyn man har. Det er jo et forskjellig syn på hva en kirke er, og hva en prest er, i de lutherske og de katolske og ortodokse trossamfunnene.

Som luthersk prest synes jeg at det var greit å være kvinnelig prest. Selv om jeg også hadde litt kvaler med det. Særlig i studietiden gikk jeg og tenkte mye på det. Er dette riktig? Forstår jeg Bibelen riktig? Kan jeg se bort fra disse bibelstedene? Og så videre. Enda på 80-tallet var det en del av oss studenter som gikk og slet litt med disse spørsmålene. Nå er det mindre vanlig.

Men i hvert fall falt jeg med på det at ut fra en luthersk skriftforståelse, et luthersk embetssyn og kirkeforståelse, med vektlegging på det allmenne prestedømmet, så var det ikke galt å være luthersk prest. Da jeg kom inn i den katolske kirken, med vektlegging på den apostoliske suksesjon og et kirkesyn hvor man har en kirke som stort sett har vært uforandret siden oldkirken, og som ikke heller ser at man skal gi etter for det moderne samfunnets endrede syn på kvinner og kvinners rolle, så har jeg godtatt det fullt ut. Det er det min kirke står for, og sånn er det. Vi kvinner kan gjøre andre ting i menigheten enn å være prest.

Hva er en prest?

Jeg skulle kanskje personlig innerst tenke meg at kvinner kunne ha flere funksjoner i gudstjenesten enn de har, være mer synlige. Men nå varierer dette litt, vi har for eksempel kvinnelige ministranter (medhjelpere under gudstjenesten) mange steder. Men du må på en måte først definere hva en prest er for noe, hva er han, hva gjør han, før man kan gå videre på hele denne diskusjonen. For ofte stopper det fordi vi møter hverandre ikke på dette punktet: Hva er det egentlig en prest er for noe?

Et argument som er brukt for kvinnelige prester er at i urkirken, i tidlig kristen tid, så var det ikke prester. Vi hadde biskoper, og vi hadde eldste, men vi hadde ikke prester på den måten som ble sementert gjennom kirkens historie. Prestene fikk gjennom rollen som gudstjenesteledere rollen av å være sakramentforvaltere. For det er jo det som er prestens hovedoppgave. Han er sakramentforvalter, først og fremst av nattverdens sakrament. Men kan vi da si at prestetjenesten er en kirkelig institusjon som vi kan forme som vi vil?

Etter katolsk og ortodoks tradisjon er nattverdens sakrament så viktig at det er bare en prest som kan utføre det. En som biskopen har lagt hendene på, i det vi kaller den apostoliske suksesjon, hvor man regner at tradisjonen gikk tilbake til de første disiplene, ja, til Jesus selv, da han delte ut nattverden første gang til de tolv disiplene, alle menn, denne første skjærtorsdag og hvor han ba dem om å fortsette å gjøre dette til minne om ham. I urkirken delte de, som vi vet, nattverdens sakramente med hverandre hver gang de møttes, og vi har ingen andre vitnesbyrd enn at dette var det menn som gjorde, særlig apostlene. Og altså, de som apostlene, etter hvert biskopene, la hendene på for å velsigne dem til tjeneste for Kirken, den apostoliske suksesjon (etterfølgelse).

Og de som disse igjen la hendene på. Slik fortsatte det gjennom historien. Håndspåleggelse var regnet som en kraftfull gjerning. Det var formidling av Den hellige ånd.

Så argumentet om at det ikke var prester i urkirken, at prestetjenesten er en senere institusjon, og at kvinner derfor kan være prester, er, som du ser, ikke helt holdbart. Men igjen, det handler om hva vi mener en prest egentlig er.

MARIA Vet du når man fikk tittelen prest?

Det vet jeg ikke eksakt, men jeg tror det var ut på 300-tallet. Det nye testamentet omtaler bare biskoper og eldste i tillegg til diakoner og noen andre funksjoner. Og vi har ingen steder i Det nye testamentet hvor det står om kvinner som var hverken biskoper eller eldste, men de kunne ha andre lederfunksjoner. De kunne være profeter. De kunne også være ledere for menighetene. Men man vet jo ikke hvordan dette lederskapet fungerte. Var det et administrativt eller også et sakramentalt lederskap? Du finner imidlertid ingen vitnesbyrd i Skriften om at kvinner var sakramentale ledere.

Fakta

Apostolisk suksesjon er læren om en ubrutt rekke av kirkelige embetsbærere fra apostlene til i dag, der hver får fullmakten sin gjennom ordinasjon fra en forgjenger. Siden bare biskoper kan ordinere, gjelder spørsmålet først og fremst rekken av biskoper. Det annet vatikankonsil skrev i Lumen gentium (1964) at biskopene ved guddommelig innstiftelse er trådt inn i apostlenes sted. Den katolske kirke godtar ortodokse bispevigslinger, men ikke protestantiske. Store norske leksikon skriver at Den norske kirke ikke kan gjøre krav på apostolisk suksesjon, fordi ordinasjonene der går tilbake til Johannes Bugenhagen, som var prestevigslet og ikke bispevigslet. Kirkemøtet sluttet seg i 1994 til Porvoo-avtalen, der de lutherske kirkene i Norden og Baltikum og de anglikanske kirkene på De britiske øyer utveksler prester og biskoper. Kilder: Store norske leksikon: apostolisk suksesjon, Lumen gentium 20, Store norske leksikon: Porvoo-avtalen.

Et kall, ikke en jobb

MARIA Men var det synet på prester som fikk deg til å bytte trossamfunn?

Nei, overhodet ikke. Hvis det skulle være noe som trakk meg imot å bytte trossamfunn, så var det akkurat det. For det er jo litt tungt å plutselig skulle oppgi å være prest, som jeg har vært et helt yrkesliv, og som jeg har vært komfortabel med på mange måter, selv om det også har vært slitsomt.

Jeg var alenemor i 18 år, og slet veldig praktisk og økonomisk med å klare å holde familien sammen. Og slite med en prestetjeneste som, i hvert fall langt inn i 2000-tallet, ikke hadde en definert arbeidstid, og hvor du du kunne bli kalt ut når som helst på døgnet. Og du sto på. Jeg vet ikke hvor mange timer i uken jeg jobbet, men 60 timer i uken, ja, det var det i hvert fall. Jeg hadde fire frisøndager i året på 90-tallet. Fire frisøndager i året!

I dag er jo Den norske kirke helt regulert av arbeidslivet, men så har det gått litt for langt i den andre grøfta igjen, synes jeg, med dette med arbeidstidsregistreringen som jeg opplevde som en tvangstrøye. Å skulle registrere tidsmessig hver eneste ting du gjorde. For jeg ser det slik at nå har man gjort prestetjenesten til en 9-4 jobb. Du skal ikke være prest etter klokka fire. Da skal ingen få tilkalle deg. Og du skal ikke arbeide utover den fastlagte arbeidstiden. Men prestetjenesten er jo et kall! Det er et livskall. Det er et kall du skal gå inn i med hele deg. Jeg mener ikke at man skal ødelegge seg på for mye arbeid, men det må kunne finnes en mellomting. Og dette at man gjør det til en jobb nå, det synes jeg har ødelagt mye av kirken og synet på presten.

Og dette at kirken har blitt så topptung og administrativ, altså nå snakker jeg om Den norske kirke. Jeg la merke til at man i Sør-Hålogaland bispedømme en tid hadde tolv teologiske konsulenter. Tolv teologiske konsulenter! Jeg lurte på hva i himmelens navn alle disse tolv teologiske konsulentene gjorde? Hvorfor var ikke de ute og arbeider i menighetene i stedet? Jeg så aldri noe til de fleste av dem. Så bare som eksempel på administrasjon: Jeg syntes det gikk så galt den veien, og så gikk det også galt teologisk.

Ingen biskoper griper inn

Altså for eksempel dette at man har fått to diametralt motsatte ekteskapssyn. Det henger ikke sammen i det hele tatt. Og hvordan skal man forsvare det? Det er jo motsetninger. Og plutselig står det fram biskoper og prester og snakker om at de ikke lenger tror på Bibelens vitnesbyrd om dom og muligheten for fortapelse. Det er mange liberaliserende teologiske utspill fra personer i ledelsen av Den norske kirke. Og du lurer på hva som egentlig er Den norske kirkes lære nå.

Hvis man bare hadde hatt en fast avklart teologi, men det har man ikke lenger. Nå er det blitt så individualistisk. Enhver kan nærmest tolke Bibelen som han vil, og si hva man vil, og hva prestene sier fra prekestolen, det er ingen som legger seg opp i lenger. Ingen biskoper griper inn … Og sånn har det nå i hvert fall vært de siste ti årene. Prester kommer med soloutspill i en eller annen retning. Det var ikke sånn før.

Så alle disse soloutspillene, all denne individualismen, all denne uklare teologien, og i tillegg dette at prestetjenesten har blitt en jobb, hvor administrasjon tar store deler av tiden. Tror mange prester i dag egentlig på frelsen, tror de på Jesu korsdød og forsoningsdød? Det ble så uklart for meg, så vanskelig alt sammen.

Jeg følte at jeg var en av de konservative stemmene i kirken. Jeg har hatt mange utspill i det offentlige rom, mange avisinnlegg, for de som har fulgt med litt i Vårt Land eller Dagen om Den norske kirke, og jeg har advart mot liberalismen og det jeg har kalt administrasjonskirken gang på gang. Det ble ikke hørt. Og så, som Sverre Langeland sa i et intervju du hadde med ham: Du har ikke noen karrieremuligheter i Den norske kirke når du står for det vi står for. Ingenting.

Men se nå hvordan det går: folkekirke-menighetene smuldrer bort mange steder. Man har ikke skjønt at kirken ikke bygges ovenfra, men nedenfra. Folk går over til andre kristne trossamfunn, og særlig har Den katolske kirken hatt vekst.

Det er et livskall. Det er et kall du skal gå inn i med hele deg.

Kjærligheten må sette grenser

MARIA Jeg har intervjuet mange kvinner og noen menn i Den norske kirke. Alle snakker om kjærligheten. At Jesus er kjærlighet. Utover dette er det vanskelig å få tak på teologien.

Så kan man heller ikke definere hva kjærlighet er, og man ser ikke nødvendigvis at kjærligheten må sette grenser. Som jeg også har skrevet om i debattinnlegg tidligere, så bunner dette i en høyst uklar skriftforståelse.

MARIA Når jeg viser til hva Paulus skriver, sier mange at man ikke skal plukke ut setninger alene og gi dem så mye makt. Men så viser de fleste også til én setning fra Jesus som de legger all vekt på. Det er jo litt ironisk, må jeg innrømme.

Ja, der er man jo inne på dette som er problemet for den lutherske reformasjonslæren, poenget med «Skriften alene»-dogmet. Når du snakker om Skriften alene, så høres det jo vel og bra ut, men som alle teologer vet, kan Skriften tolkes forskjellig. Skriften har innbyrdes motsetninger. Du kan ikke være fundamentalist, det går ikke i hop. Det er for eksempel forskjellige fortellinger om oppstandelsen. Hvordan skal dette tolkes? Det er hele poenget. Bibelen må tolkes. Det er der lutheranere i dag tar seg store friheter. De tolker som de vil.

Men den kirken jeg har landet på å tilhøre, den holder fast på apostlenes og kirkefedrenes tolkning av de hellige skriftene. Det er en tolkning som har stått fast i snart 2000 år. Vi sier at de hellige skriftene, Jesu liv og Jesu ord, ble tolket først av apostlene. Apostlene grunnet på Jesu ord og fant at han var Guds sønn og at hans død var en forsoningsdød mellom mennesker og Gud. Dette at de så på ham som Guds sønn var altså en tolkning av det han gjorde og sa.

Alle apostlene tolket først Det gamle testamentet, jødenes hellige skrifter hvor de fant profetier om Messias. Og så tolket de Jesu liv og Jesu ord. Så skrev apostlene ned sine tolkninger i de skriftene som siden ble samlet til det vi kaller Det nye testamentet. Det nye testamentet er jo en trosberetning. Det er en fortelling om hva apostlene trodde på. Men så må dette igjen forstås bedre. Det er da kirkefedrene kommer inn i bildet. Disse brakte tolkningen av apostlenes skrifter videre. Og de samlet vitnesbyrdene etter apostlene i Det nye testamentet. Og det er der min kirke har sin store styrke. Den holder fast på apostlenes og kirkefedrenes tolkninger og overleveringer, ikke noe «fritt fram» med individualistiske tolkninger slik vi så etter reformasjonen. Det finnes i dag over 30 000 luthersk-reformerte trossamfunn, hver med sine Skrift-tolkninger.

Skapelsen

MARIA Når jeg hører hva man lærer på universitetet og på MF i dag, så er det jo dette at Paulus var en mann av sin tid. Man må bruke Kristus som fortolkningsnøkkel, sånn at Paulus blir veldig irrelevant. Så spør jeg: Har ikke Jesus sagt at apostlene ikke skulle være i tvil om det de forkynte, fordi Ånden skulle hjelpe dem å forkynne riktig?

Jeg kjenner godt til hvordan man tenker på universitetene. Den historisk-kritiske bibeltolkningen som kom på slutten av 1800-tallet, åpnet jo slusene for at man kunne begynne å tenke sånn. Jeg går bare og venter på at det kommer en ny bibeloversettelse hvor man tar bort alt om skapelsen, alt om mann og kvinne, alt om ekteskapet, alt om frelse og fortapelse. Ta bort alt som støter mot menneskets oppfatning den dag i dag. Det går jeg og venter på, det kommer nok.

MARIA Man sier jo at skapelsesberetningen er en fin fortelling, en historiefortelling, poesi fra den tiden det ble skrevet.

Ja, det er den også. Skapelsesfortellingen: da må man se på den teologien som ligger bak. Særlig dette med at Gud skaper mennesket, Gud skaper mann og kvinne. Dette står i en større kontekst. Hvordan ser man på mann og kvinne? Dermed ekteskapet, familielivet, hvordan dette skal forstås.

Hvis man tar bort skapelsesfortellingen, så tar man jo bort grunnlaget for å forstå at mennesket er skapt i Guds bilde til mann og kvinne. Det er det som står først i Bibelen vår. Det er klart at verden ikke ble skapt på syv dager. Det er jo en symbolsk forståelse av hvordan verden ble til. Men vi må holde på det som er poenget, nemlig at Gud faktisk har skapt verden, universet, at alt har blitt til ved Ham, som det står. Og Gud har skapt mennesket i sitt bilde, til å ligne på ham, mann så vel som kvinne. Vi er ikke livsvesener uten en mening og uten et mål, kun offer for en blind evolusjon.

Underordne dere under hverandre

MARIA Jeg har snakket med kvinner som sier at mann og kvinne viser til to sider av mennesket, og at hvem som kom først, ikke har noe å si. Hvorfor skal det bety at den ene skal bestemme over den andre? Og så dras alltid parallellen om at hvis en er hodet, blir den andre mindre verdt. Det premisset puttes inn i spørsmålet omtrent hver gang.

Det stemmer heller ikke med hverken Paulus eller Jesu lære. Paulus sier jo at dere skal underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus. De ordene glemmer man ofte når man snakker om Paulus, som angivelig var så kvinnefiendtlig.

Det er klart at dette med underordningsteologi, hvis jeg skal gå inn på det her, er jeg usikker på hvordan jeg skal tolke. Det må jeg bare innrømme. For det er jo noen reformerte kristne, eller evangelikale kristne, vi kan bruke det ordet, som går veldig inn for å leve etter denne underordningsteologien, at mannen skal være sjefen i familien og bestemme alt, og kvinnen skal være hjemme med barn. Jeg er ikke helt der.

Det er klart at mann og kvinne er fysisk forskjellige, og bør ha forskjellige oppgaver ut fra sine fysiske forutsetninger. Mannen kan for eksempel ikke amme spedbarn. Da er det naturlig at en kvinne er nærmere disse små barna den første tiden av livet deres. Mannen blir da den som må ut og tjene penger for å forsørge familien, og mannen kan fjerne seg litt fra spedbarns-mas og nattevåk, fordi han må ut og tjene. Disse tradisjonelle kjønnsrollene bygger jo egentlig på biologi.

Men som vi praktiserer det hjemme, nå som både min mann og jeg er blitt katolikker, er det ikke noe sånt at han er sjef over meg. Vi har våre ansvarsområder og våre oppgaver. Han tar seg mest av det ene, og jeg tar meg mest av det andre. Vi synes det fungerer helt fint. Jeg bare snakker om at man har litt forskjellige oppgaver, og han tar de tyngste takene, for han er sterkere enn meg fysisk.

Tekstene det gjelder

Efeserne 5,21 (MANTELEN NT)

idet dere underordner dere hverandre i frykt for Gud.

Hodet

MARIA Hva legger du i det når det står hodet? Hva menes med det?

Jeg kan ikke helt svare på det. Hvis du skal ta Paulus på alvor, så har det nok å gjøre med at Kristus er menighetens overhode, og hvis prestene konsekvent er menn, så blir de Kristi bilde i menigheten. De er Kristi representant og et åndelig hode. Ikke at kvinner ikke kan ha åndelige oppgaver, men når det gjelder dette her med underordningsteologi, er jeg ute på tynn is.

Tekstene det gjelder

Efeserne 5,23 (MANTELEN NT)

For mannen er konens hode, likesom også Kristus er menighetens hode; og han selv er kroppens frelser.

MARIA Jeg skulle også spørre, når vi kommer til underordning, om det at man skiller mellom hjem og menighet. Hva tenker du om det?

Det er ikke lett å gi et klart svar her heller. Det er en selvfølge at kvinner kan ha oppgaver i menighetene, når de har forutsetninger for å kunne gjøre det. Kvinner skal selvfølgelig kunne bruke evnene sine til Evangeliets og menighetens beste, slik som også de første kristne kvinnene gjorde. Men samtidig, har du veldig små barn, så synes jeg din primære oppgave er å ta deg av de små barna. For det kan du jo gjøre bedre enn mannen.

Etter evner og egenskaper

MARIA Hva tenker du er gode ansvarsområder, oppgaver og posisjoner som kvinner kan ha i kirka i dag?

Der er som sagt helt etter kvinnens egenskaper og evner. Jeg har kanskje hatt min styrke i forkynnelse, for jeg er litt verbal av meg, og jeg tenker at en kvinne godt kan holde en preken, det er ikke noe problem. Kanskje mange kvinner egner seg best som diakoner, fordi de har et ekstra omsorgs-gen på en måte. Da skal de være det. Hvis det er noen flinke sangere, da skal de synge. Eller kanskje har du mye penger? Da er din oppgave å gi. Gjør det som er etter dine evner og egenskaper, for det er det du har fått av Den hellige ånd. Så vær frimodig og gjør det du har evne til. Sånn tenker jeg.

Jeg tror ikke jeg har gjort så veldig mye galt i å være luthersk prest i 30 år.

Kvinnene skal tie

MARIA Hvordan stiller du deg til de Paulus-sitatene som ofte blir brukt som argumenter mot at kvinner har prestestillinger? Dette med at kvinnen skal tie i forsamlingen, for eksempel, og ikke lære en mann, eller skal la seg lære og spørre sin egen mann. Hva tenker du om det?

Det er et vanskelig ord som ikke har blitt fulgt bokstavelig, heller ikke av den katolske kirken, den kirken jeg tilhører. For du har jo kvinner som står og leser teksten, du har kvinner som er misjonærer, du har kvinner som er søndagsskolelærere. Jeg tror at akkurat dette Paulus-ordet var mer historisk betinget. At det var noe i de første menighetene som gjorde at Paulus sa akkurat det der.

I de gamle kirkesamfunnene er det, som jeg har nevnt, prestetjenesten som sådan som har blitt tolket i dette underordnings-perspektivet, ikke enhver stilling og posisjon i menigheten.

Vi må se det i sammenheng. Hva er det som er bra for menigheten? Hva er oppbyggelig for menigheten? Hva er oppbyggelig for evangeliet? Sikkert har Paulus her hatt noen innvendinger. Han mente kanskje at kvinnene var skravlete, vanskelige, kanskje laget konflikter. Jeg vet ikke hva slags kvinner han hadde i de menighetene han virket i. Men han mente at det var det beste for evangeliet at kvinnene skulle tie stille og bruke evnene sine hjemme. For Paulus var det Evangeliets fremme som var det viktige. Men vi har jo sett det motsatte gjennom historien. Mange ganger har det vært det beste for Evangeliet og Kirken at kvinner bruker evnene sine.

Tekstene det gjelder

1 Korinter 14,34-35 (MANTELEN NT)

Kvinnene deres skal tie i menighetene; for det er ikke tillatt dem å tale, men de skal underordne seg, slik også loven sier. Men hvis de ønsker å lære noe, skal de spørre sine egne menn hjemme; for det er skammelig for kvinner å tale i menigheten.

1 Timoteus 2,12-13 (MANTELEN NT)

Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, deretter Eva.

MARIA Hvordan da?

Ja, men det er jo nettopp det jeg har sagt. Hvis en kvinne er en god predikant, så skal hun bruke evnene sine til det. Tenk på Hildegard von Bingen, for eksempel. En fantastisk kvinne som levde på 1100-tallet. Hun var nonne. Hun var priorinne i det klosteret hun hadde. En leder. Hun skrev massevis av fantastisk musikk som spilles den dag i dag. Hun hadde visjoner om Jesus. Hun skrev det ned og fikk formidlet dette. Hun var forkynner. Hun var musiker. Hun var komponist. Hun hadde tusen evner. Hun brukte disse fullt ut.

Men hun var ikke prest.

Fakta

Hildegard av Bingen (1098-1179) var benediktinernonne. Hun ble gitt til klosteret Disibodenberg som barn, og i 1136 ble hun valgt til magistra, leder for kvinnefellesskapet der. Rundt 1150 grunnla hun klosteret Rupertsberg ved Bingen, og i 1165 datterklosteret Eibingen. Hun skrev visjonsverket «Scivias» (1142-1151) og samlet 77 liturgiske sanger og spillet «Ordo virtutum» i «Symphonia armonie celestium revelationum». Hun foretok fire prekenreiser i Tyskland. I mai 2012 utvidet pave Benedikt XVI dyrkingen av henne som helgen til hele Den katolske kirke, og 7. oktober samme år utnevnte han henne til kirkelærer. Kilder: Lex: Hildegard af Bingen, Wikipedia: Hildegard of Bingen.

MARIA Kan man kalle det for nådegaver? Er det det samme?

Det er det samme. Nådegaver. De evnene som Den hellige ånd på en måte hjelper deg til å bruke i menigheten. Det er jo det som er viktig. Evangeliet skal bygges opp, troen skal bygges opp, og Kirken skal bygges opp. Det er det som er viktig. Det kan kvinner hjelpe til med på mange, mange, måter.

Det stemmer ikke med resten

MARIA Når jeg leser Paulus under ett, så er han jo egentlig veldig progressiv når det gjelder kvinners involvering i bygging av menigheter, spredning av troen og forkynnelse. Han brukte kvinnene veldig aktivt.

Det er litt rart, det. De fleste teologer tenker at dette har med konkrete situasjoner å gjøre, i disse menighetene Paulus skriver til, jeg husker ikke hvilke. For det stemmer ikke med resten av det Paulus gjorde og det de andre apostlene gjorde, at kvinnene alltid skal tie i forsamlingen og underordne seg. Det stemmer heller ikke med Jesu måte å forholde seg til kvinner på, at han sendte dem ut med oppstandelsesbudskapet. Det stemmer rett og slett ikke med Kirkens erfaringer og tradisjoner. Hadde det vært allmenngyldig, noe som skulle holdes til alle tider og alle steder, så tror jeg Kirken hadde erfart det ganske fort.

MARIA Det koker ned til at hverken Jesus eller Paulus sier at den ene er mer verdt enn den andre. Begge sier jo veldig tydelig at alle er like mye verdt for Gud. Kvinner og menn og så videre.

Ja. Det sier jo Paulus også: Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne.

Tekstene det gjelder

Galaterne 3,28 (MANTELEN NT)

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne; for dere er alle én i Kristus Jesus.

Gjør dette til minne om meg

MARIA Jeg tror ikke han så ned på kvinner, men det jeg ikke helt får tak på, er at det virker som om Paulus skriver at det er forskjellige roller for menn og kvinner. Han begrunner det med skapelsen, med Adam og Eva. Det høres for meg ut som et veldig generelt påbud når han bruker skapelsen som begrunnelse.

Jeg tenker, som jeg alt har snakket om, at den eneste rollen som menn først og fremst skal ha, er å være sakramentforvalter, i en kirke som min, som bygger på den apostoliske suksesjon. For da er man en representant for Kristus i menigheten, og Kristus var mann. Han ga den oppgaven videre til apostlene. Ved den siste nattverden var det bare menn. Han delte nattverden rundt til apostlene sine og sa at de skulle gjøre dette til minne om ham. Mennene representerer Kristus når de gjør dette.

Tekstene det gjelder

Lukas 22,19 (MANTELEN NT)

Og han tok et brød, takket, brøt det og ga dem det og sa: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg.»

MARIA Hvordan tenker du at kvinner kan være prester i teorien, selv om Paulus sier at de ikke skal være hodet? Prester er vel det øverste leddet mellom menigheten og Gud, eller kan man se det annerledes?

I luthersk tenkning, i reformert tenkning, så ser man det nå litt annerledes. I luthersk tenkning legger man mye større vekt på det allmenne prestedømmet, at alle kristne er på en måte prester. Den prestetjenesten, eller presterollen, som man hadde gamle dager, den er i ferd med å bli utvannet.

Presten er ikke lenger en øverste leder, et hode. Presten i luthersk forstand er i dag blitt mer en medvandrer, en støttespiller, en sjelesørger, en venn. Når man nå altså også har det skriftsynet man har, at man kan tolke Skriften nær sagt sånn som du vil, så bruker du heller ikke Skriften som begrunnelse for å ikke ha kvinner som prester. Så det er det jeg begynte med å si. Dette bunner ikke minst i skriftforståelsen.

Respekt for kirken

MARIA Hvor stiller du deg egentlig? Heller du litt mot at det kan være sant, det også?

På en måte gjør jeg det, men jeg respekterer den kirken jeg tilhører så mye, at jeg ser verdien i det synet de gamle kirkesamfunnene har. At vi har mennene som representanter for Kristus i å være sakramentforvaltere. Så jeg respekterer det, men samtidig forstår jeg det lutherske synet. Jeg tror ikke jeg har gjort så veldig mye galt i å være luthersk prest i 30 år. Men jeg tenker det er en større dybde og sannhet i den katolske kirken som jeg nå tilhører.

De tolv og kvinnene ved graven

MARIA Det er også en vinkling til, som veldig mange nevner: at man skal bruke Jesus som eksempel og se hva han gjør. Sverre trakk for eksempel fram at Jesus valgte tolv menn, selv om det var kvinner som fulgte ham, som Maria Magdalena. Mens mange kvinner jeg har snakket med, sier at det var skribentene som la vekt på det. De var menn, og de valgte bevisst å skrive om disse mennene.

Det er verdt å føye til en ting. Det er at kvinnene ikke hadde den samme vitneverdi som mennene den gangen. Og derfor, når Paulus skriver om oppstandelsen, så skriver han ikke om kvinner, at de vitnet om oppstandelsen i det hele tatt. Han snakker kun om mennene. At Peter og Johannes, ja «de tolv» var vitner til oppstandelsen. Han nevner ikke kvinner. Og grunnen til det er at kvinnene ikke kunne vitne på samme måte som en mann kunne.

Kvinner var de første ved den tomme graven. Vi vet jo det fra evangeliene. Men Paulus velger å se bort fra det, fordi hvis han hadde skrevet det, så var han sannsynligvis redd for at det ikke ville hatt noen verdi når evangeliet skulle forkynnes i samfunnet.

Tekstene det gjelder

1 Korinter 15,5-8 (MANTELEN NT)

og at han viste seg for Kefas, deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. De fleste av dem lever ennå, men noen er også sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Men sist av alle viste han seg også for meg, som for et ufullbårent foster.

MARIA Men tenker du da at det er åpning for at det kunne vært flere enn de tolv, de nærmeste apostlene? For det står jo ganske tydelig at han valgte de tolv, og at de var menn.

Ja, altså vi vet jo at det var mange kvinnelige disipler, i hvert fall. Men i hvilken grad de var apostler som gikk ut med budskapet? Det tror jeg ikke kvinner gjorde, for jeg tror de hadde ikke fysisk mulighet for det. Sånn at det var apostlene som skulle gå ut i verden med evangeliet. De var forpliktet til å gjøre det. De kunne forlate sine storfamilier, mens kvinner var forpliktet på å være hjemme med barn og svigermødre og besteforeldre, og hadde omsorgsoppgavene sine. Så de kunne rett og slett ikke gjøre det.

Samtidig er det jo litt interessant at Jesus delte ut nattverden til de tolv mennene, og ga dem beskjed om at de skulle dele dette videre. Så det var mennene han valgte ut til den store mystiske handlingen som den siste nattverden var. Det er klart at Jesus valgte nok mennene til en særoppgave på en måte. Sånn som jeg ser det nå. Det er der igjen, tilbake til dette med presten som sakramentforvalter.

Maria Magdalena

MARIA Tenk på Maria Magdalena. Hun var muligens uten familie, eller uten barn.

Vi vet ikke noe om Maria Magdalena utenfor det som står i evangeliene. Så vi vet ikke hvordan hennes skjebne ble etter Jesu oppstandelse. Men hun var en del av de første menighetene, og hun vitnet sikkert en del i menighetene. Det er klart at kvinnene fortalte videre alt det som hadde skjedd da de vandret sammen med Jesus, og de hadde en sterk innflytelse og påvirkning. Du kan se for deg at de satt der, i hjemmene sine, og fortalte hverandre historier om det Jesus hadde sagt og gjort. Maria Magdalena forteller at Jesus drev ut demoner av henne. Maria, Jesu mor, fortalte hvordan det var da engelen kalte henne. Hvordan det var å stå ved Jesu kors.

I den katolske kirken har Maria en veldig opphøyet posisjon. Når den katolske kirken kritiseres for å sette menn i så sentrale posisjoner, så glemmer de helt Maria. Så disse kvinnene som fulgte Jesus, de var med i menighetslivet i høyeste grad, og fortalte alle disse historiene, og var med på at evangeliene ble skrevet ned. De hadde viktige roller og viktige funksjoner.

Men kvinnene kunne ikke gå alene ut i verden den gang. De var nødt til å være beskyttet av mennene. Sånn har det vært i Europa helt fram til moderne tid. Kvinner har hatt det litt vanskelig. De har nok det. De har trengt den beskyttelsen som familien og mennene ga.

Tekstene det gjelder

Lukas 8,1-3 (MANTELEN NT)

Og det skjedde i tiden som fulgte at han dro fra by til by og fra landsby til landsby, mens han forkynte og kunngjorde det gode budskapet om Guds rike. Og de tolv var sammen med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, kalt Magdalena, som sju demoner hadde gått ut av, og Johanna, som var gift med Kusas, Herodes' forvalter, og Susanna og mange andre, som tjente ham med det som tilhørte dem.

En bitteliten menighet

MARIA Jeg vil også spørre litt om deg personlig. Din rolle i menigheten nå, for eksempel. Hva er det du sysler med?

Du tenker i den katolske kirken som jeg tilhører. Jeg gleder meg over at jeg er en del av et stort fellesskap. Først og fremst. Et stort sakramentalt fellesskap, og et stort liturgisk fellesskap. Et bønne-og lovprisningsfellesskap. Det kjennes veldig godt. Vi tror jo i min kirke at også de hellige som har gått foran oss, er til stede og hjelper oss på frelsesveien, og er rundt oss på en eller annen måte. Sånn at vi har en menighet «i himmelen og på jorden», som det også heter i Den norske kirkes nattverdliturgi. Så jeg ser for meg en kjempeskare av mennesker, av frelste som er underveis til himmelen, som jeg er en del av et fellesskap av.

Jeg leser tekstene. Det gjør jeg. Vi er faktisk tre kvinnelige teologer og en mann i tillegg som har konvertert, som hører til min menighet. Tre av oss har vært kvinnelige prester, og vi har alle konvertert og blitt med i den katolske kirken. Det er en bitteliten menighet her i Brønnøysund, men vi reiser så ofte vi kan andre steder, f eks var vi til stede ved Olsok-feiringen i Trondheim i sommer, det var virkelig stort med tusenvis av pilegrimer som feiret Olav den hellige og kristningen av Norge. Så vår rolle her i Brønnøysund, ja. Vi hjelper til med noen ting på praktiske måter. Vi leser teksten. Vi hjelper presten. Vi setter opp ikonene for gudstjenesten. Vi gjør mange forskjellige ting, ikke minst tar vare på hverandre.

Men det viktige er ikke hva jeg gjør, men at jeg er en del av fellesskapet, av nattverdfeiringen, sammen med presten. Når vi har kommunion, altså nattverd hos oss, så er det en veldig høytidelig handling. Men det er ikke sånn at presten er noe eget og sært i forhold til oss. Han deler ut til oss. Men han er også en del av dette fellesskapet. Han tar kommunion selv. Og vi har del i Jesu legeme og blod, alle sammen. Og vi er likeverdige, som en del av denne store skaren på en måte.

Så det er en veldig god følelse. Å hvile i det fellesskapet. Å hvile i at kirken tar seg av de teologiske grubleriene som jeg har hatt. At kirken har en mening om ting. Og jeg er stort sett enig med Kirken i det den står for, og særlig de etiske spørsmålene. Og jeg er glad for sakramentene. For vi har jo nå syv sakramenter i forhold til de lutherske to. Og alle disse sakramentene er på en måte vannposter gjennom livet. Derfor: hvile i Messen. Hvile i fellesskapet. Og: glede meg over og fordype meg i denne rike historien: kirkefedrene, helgenene, kirkelærerne.

Du Heidi, du skal bli prest

MARIA Du nevnte det med å ha et kall som prest. Da regner jeg med at du har følt på et kall.

Ja, jeg så jo dette her i noen av disse intervjuene jeg leste igjennom. Hvordan kan noen stille spørsmålstegn ved en kvinnes opplevelse av et kall? Da må man nesten spørre hva er denne opplevelsen for noe? Er det en følelse du har? Er det en følelse at dette har du lyst til? Hvordan kan du vite at det er Gud som kaller deg? Det er et alvorlig spørsmål. Det bør egentlig flere ta inn over seg. Hvis det bare går på lyst og behov og følelser. Jeg føler veldig sterkt at jeg skal gjøre dette. Er det likevel et kall? Hvordan vet du at det er et kall?

Jeg fant ro med det da jeg ble luthersk prest. Det var biskopen som kalte meg. Det var Oslo-biskopen som kalte meg inn og sa: Jeg har hørt om deg, Heidi, fra praktikum. For da hadde jeg begynt på praktikum. Jeg hadde ikke tenkt å bli prest da jeg begynte på teologistudiet, men det var så spennende. Så begynte jeg på praktikum, for alle de andre gjorde det. Så kalte biskopen meg inn og sa: Du, Heidi, du skal bli prest. Skal jeg det? Ja, du skal bli prest. Men jeg er alenemor, hvordan skal det gå til rent praktisk? Ja, vi skal hjelpe deg. Det gjorde de ikke, men det er en annen sak.

Da begynte jeg å gruble litt på det. Jaha, kanskje det var noe for meg. Men jeg hadde jo ikke noe forhold til Den norske kirke engang. Foreldrene mine var kirkemedlemmer, og jeg var døpt og konfirmert, men jeg hadde ikke gått til gudstjenester i Den norske kirke og var ikke kjent med liturgien. Det var masse å sette seg inn i, men jeg begynte å tenke litt nærmere over det. Ok, kanskje jeg passer godt til det. Jeg tror jeg gjorde det. Jeg tror jeg har en del evner som passer godt inn i prestetjenesten i Den norske kirke.

MARIA Tror du det var det han hadde sett, biskopen?

Ja, det var det lærerne hadde rapportert til ham. At hun har så mange egenskaper som passer til dette, at hun bør bli prest. Tilbake igjen til det jeg har sagt flere ganger: at det var sannsynligvis rett å bli prest i den lutherske kirken, med det embetssynet som den lutherske kirken har. Hadde det vært den katolske kirken, klart jeg hadde aldri prøvd å mase på paven, for eksempel, om at jeg måtte bli prest. For da hadde jeg akseptert det kirke- og embetssynet som den kirken har. Nå var jeg en gang lutheraner, og jeg var med i Den norske kirke. Da var det greit. Men hva er et kall, egentlig? Det tror jeg flere burde stille spørsmål ved for seg selv. Er det lyst? Er det følelser? Eller hvordan vet jeg at det er Gud som kaller? Jeg skal ikke underkjenne noen kvinnes følelse av kall, ikke misforstå meg. Det gjør jeg ikke. Men dette er et alvorlig spørsmål.

MARIA Det med følelser blir jo framsnakket av veldig mange. Jeg har til og med hørt at hvis noe føles feil, eller hvis noe sårer noen, så kan det ikke være av Gud. Når du er prest, synes jeg det er ganske radikalt at følelsen av at noe er vondt og vanskelig, skal styre hva som er rett tro.

Det er et problem. Du må jo egentlig gå og granske deg selv litt bedre. Hva er det som gjør at dette er vondt og vanskelig? Er det bare at det stilles spørsmål ved min selvforståelse og min rolleforståelse? Eller er det noe dypere og mer enn det? Det holder ikke bare med følelser. Jeg tror du må tenke gjennom ting litt grundig.

Kirken kom før skriften

MARIA Hva vil du si Bibelen er for deg? Hvordan ser du på Bibelen?

Bibelen er jo basis for hele troen. Det er klart den er det. Den er jo den viktigste boka vi har. Den er jo det hele vår vestlige kultur bygger på, på en måte. Og hele humanismen bygger på Bibelen. Så Bibelen er ekstremt viktig.

MARIA Det er noen som sier at det er en samling vitnesbyrd om folk som har opplevd Gud. Men tror du det er noe direkte fra Gud i Bibelen?

Ja, det tror jeg. Det tror jeg absolutt. Jeg er ikke fundamentalist. Det har jeg egentlig ikke vært siden jeg var 14 år gammel og ble med i ungdomsvekkelsen den gangen. Da var jeg fundamentalist. Da trodde jeg hvert ord var like inspirert og like hellig og like uangripelig.

Jeg var 14 da jeg ble med i den Jesus-vekkelsen. Den kom fra USA til Europa på begynnelsen av 70-tallet, de såkalte Jesus-hippiene. Eller Jesus-folket. Jeg hadde en stor frelsesopplevelse da jeg var 14 år gammel. Da ble jeg først introdusert for troen. Da var Bibelen en helt uangripelig bok for meg som skulle leses bokstavelig. Men da jeg etter hvert begynte å få litt problemer med den typen teologi, og siden begynte på teologistudiet, så så jeg at det var ikke så enkelt.

Fordi at du f eks har bibelord, som jeg sa i sted, som også står mot hverandre. Du må lete etter litt mer tråder og litt mer dybde i det hele. Du må tolke en del mer, på en måte. Det er jo det min kirke har gjort. Min kirke har tolket. Først var det apostlene som tolket Jesu ord, og så var det kirkefedrene som tolket apostlenes ord. Så ble det nedfelt, og så ble skriftene samlet på 300-tallet. Det må vi ikke glemme. Kirken kom før skriften. Menighetene kom før Det nye testamentet kom.

Jesus-vekkelsen

MARIA Det var litt interessant det du sa om at du som 14-åring ble med i den vekkelsen. Hva var det som dro deg inn i det?

Jeg gikk på Kristelig Gymnasium i Oslo, KG. Det er en kristen privatskole. Der var det mye forkynnelse. Det var noen venner som hadde blitt kjent med folk i denne Jesus-vekkelsen, som ville ha meg med dit. Så fikk jeg ta en samtale med en prest der. Han ba for meg, og jeg hadde en ekstremt sterk opplevelse av Kristi nærvær. Da hadde jeg rotet med fremmede religioner og litt forskjellig. Men nå la jeg alt for Jesu føtter og opplevde en stor tilgivelse og fred og fikk en virkelig følelse av å være frelst. Det gjorde jeg. Det var en sterk opplevelse, som jeg har tenkt tilbake på med mye glede. Men det ble mye følelser, for å si det sånn. Veldig mye, og det var ikke bare bra.

MARIA Hva var det da som etter hvert fikk deg til å tvile på den lesningen og tolkningen som den bevegelsen hadde?

Det var demonologien. Det ble for mye snakk om demoner og for mye forklaring med at det er demoner som står bak vonde følelser. Den måten å se ting på ble veldig vanskelig for meg etter hvert. Jeg vil ikke gå inn så mye i det, for jeg fikk en del problemer av det. Jeg kan bare si at jeg tok et oppgjør med den tenkningen. Da fikk jeg se at Bibelen kunne leses på andre måter enn det jeg hadde lært.

MARIA Det er bra at du ikke fikk en ordentlig knekk i troen.

Jeg fikk egentlig det en tid, men troen ble dypest sett bevart gjennom det, heldigvis. Troen ble aldri helt borte, men det ble vanskelig for meg å forstå alt. Jeg fikk ikke ting til å stemme lenger. Det ble for karismatisk og for fundamentalistisk.

Å hvile i at kirken tar seg av de teologiske grubleriene som jeg har hatt.

Kirken og kvinnene

MARIA Men da sier veldig mange at det har vært patriarkalske samfunn som har ført fram hvordan kirka skal organisere seg, og at det har gjort ting vanskelig for kvinner. Når man viser til kirkefedrene og det som har vært i 2000 år, så sier de bare: Det var patriarkatet, det var samfunnet, det var tiden.

På hvilken måte har de gjort ting vanskelig for kvinner? Opplevde kvinner det slik da? Jeg tror ikke det.

MARIA De kaller kvinner for fødemaskiner på den tiden også. De var på lik linje med barn, men jeg vet ikke hva grunnlaget for å si det er.

Det tror jeg er en moderne myte. Jeg tror det faktisk var Luther som var litt fremme med et nokså negativt kvinnesyn og sa noe om at kvinnen var bred over baken for at hun skulle sitte hjemme og føde barn ... Luther var beryktet for akkurat det kvinnesynet der. Men du har mange kvinner gjennom historien som har stått fram som fantastiske vitnesbyrd for Kirken og troen, sånn som den hellige Hildegard von Bingen, for eksempel. For ikke å snakke om Maria selv, som jo kalles Kirkens mor, og som er den fremste blant de hellige. Maria var jo helt åpenbart viktig helt fra starten av. Og hennes ord og hennes vitnesbyrd ble jo lagt enormt vekt på. Så på hvilken måte har kirken gjort det vanskelig for kvinner? Nei, jeg tror det mest er en moderne myte.

Jeg har lest mye kirkehistorie og har jo skrevet bøker også om historiske emner. Jeg ga ut en bok om helgenen Sunniva sist sommer. Hun er Norges eneste kvinnelige helgen, og hun hadde stor innflytelse. Der har man igjen et eksempel på en sterk kvinne. Hun brøt opp fra Irland, fra et tvangsekteskap som var ment for henne. Hun ledet en hel flokk med menn og kvinner over havet til Norge.

Så eksempler på kvinner som ikke passer til beskrivelsen der, har vi mange av gjennom historien. Tenk på Jeanne d’Arc, for eksempel. Hun ble jo kalt en heks og ble jo forfulgt delvis av kirken i en periode, men så ble hun senere helgenerklært. Hun ledet en hel armé.

Men man må huske på at det var ikke lett for kvinner å være alene før i tiden. Hvordan skulle de forsørge seg og barna? Samfunnet var ikke tilrettelagt for at kvinner skulle klare seg. Få gjorde det uten en mann eller en familie i ryggen. I dag har du en helt annen situasjon for kvinner. Kvinner kan få morstrygd, kvinner kan være alene uten at de blir sett litt skrått på. Kvinner har masse yrkesmuligheter i dag, det hadde man jo ikke før. Så ting har endret seg i synet på kjønnsrollemønstre og kvinnens plass i forhold til mannens plass. Men jeg vil ikke være med på at kirken har vært så kvinneundertrykkende. Det spørs helt hvilken sammenheng du snakker om.

Jeg skal ikke underkjenne noen kvinnes følelse av kall, ikke misforstå meg. Det gjør jeg ikke. Men dette er et alvorlig spørsmål.

Midt i november 2024

MARIA For å spørre litt mer om din historie: Hvordan opplevde du selv overgangen fra Den norske kirke til den katolske?

Jeg ble fermet, det vil si konfirmert. Jeg ble opptatt gjennom et rituale i kirken. Det heter at man blir opptatt i kirkens fulle fellesskap. Du må melde deg ut av det du er med i, så jeg måtte melde meg ut av Den norske kirke. Under fermingen var jeg til stede på en kveldsmesse i St. Olav katolske domkirke i Trondheim for to år siden, i november i 2024. Da hadde jeg gått i samtale med en prest ganske lenge, for å få forklart de forskjellige katolske læresetningene og katolsk etikk. Sånn at jeg var trygg på at dette kunne jeg stå for.

Jeg fikk en del spørsmål foran menigheten: Tror du på det som den katolske kirke lærer? Jeg fikk en høytidelig fermingshandling (konfirmasjonshandling) med salving. Så fikk jeg delta i den katolske nattverden for første gang. Det var en veldig flott gudstjeneste. Jeg ble veldig godt mottatt. Det var biskop Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim, som tok imot meg.

Fakta

Erik Varden (født 1974) er trappistmunk og katolsk biskop i Trondheim, med tittelen biskop-prelat av Trondheim stift. Han ble utnevnt 1. oktober 2019 og bispeviet i Nidarosdomen 3. oktober 2020. Kilde: Wikipedia.

MARIA Jeg har hørt at man da får muligheten til å ta et nytt navn?

Ja, noen gjør det. Det har ikke noe med Bibelen å gjøre, men med tradisjonen. Man tenker at vi får en egen helgen som er vår vernehelgen, som står oss nærmest i himmelen. Noen har kanskje en spesielt sterk følelse for en helgen, og så tar man navnet til den helgenen. Jeg heter Ilona til mellomnavn, og det er det samme navnet som Helena. Helena var jo en helgen fra antikken. Hun var keiser Konstantins mor. Så jeg hadde på en måte allerede et katolsk navn. Men det er Olav den hellige som virkelig har stått meg nær, men jeg kan ikke ta meg et navn til. Da blir det Heidi Ilona Olava, og det høres litt rart ut.

Ilona har jeg ikke lyst til å ta bort, for jeg heter etter min mor som var finsk. Ilona er en finsk variant av Helena. Så jeg vil bevare den finske arven.

Sjelesørgere og sølibat

MARIA Etter disse spørsmålene og en fin prat, er det noe du tenker mangler, når det gjelder kvinnelige prester i kirka?

Nei, jeg vet ikke hva det skulle være. Men når jeg snakker om min kirke, Den katolske kirken, så har jeg hørt at det er et behov for flere kvinnelige sjelesørgere. For prestene har ofte ikke den store sjelesørgeriske utdannelsen. Kvinner begynner kanskje å ønske å ha andre kvinner som sjelesørgere. Dette har å gjøre med ressurser. Man tror at Den katolske kirken er så kjemperik, men det er den ikke. Så man har ikke råd til så mange stillinger. Bare det å få en betalt organist er vanskelig. Vi har ikke de ressursene som Den norske kirke har. Å begynne å ansette noen sjelesørgere rundt omkring, det har man ikke penger til. Man skal være glad for at man får prester.

Vi har en polsk prest her i Brønnøysund, en eldre kar som har vært i Norge lenge, og som har brukt livet sitt på å være prest. Jeg beundrer dette også. Da kan man virkelig snakke om kall, for du har jo ikke noen familie. Når du er katolsk prest, sier du jo nei til å ha en familie. Du lever jo i sølibat for å tjene menigheten fullt ut. Det synes jeg er veldig flott at noen gjør. At noen er villige til å gjøre det, det er fantastisk, rett og slett.

Nå er det åpnet opp for at nye katolske prester, hvis de er gift fra før, kan fortsette å være gift. Det er jo diskutert, dette med sølibatet i den katolske kirken. Det er noen som mener at det er til hinder for at det skal komme flere prester, at man mangler prester. Men det er veldig flott at noen har det som en livsoppgave å virkelig tjene menigheten og leve som Paulus gjorde. Paulus levde jo i sølibat.

Til slutt ville hun vite om samtalen var en del av et doktorgradsprosjekt. Maria fortalte om menigheten på Frøya. «Vi er ikke så langt unna Frøya, vet du», sa hun. Hun lovet å sende bøkene sine. «Det var hyggelig.»

Portrett

Heidi Frich Andersen med maleriet Sunnivas skip ankommer Selje

Heidi Frich Andersen med maleriet «Sunnivas skip ankommer Selje». Foto: Fred Andersen.

Terskelen

Frich Andersen ble cand.theol. i 1989 og ble prest etter at Oslo-biskopen kalte henne inn. Midt i november 2024 ble hun tatt opp i Den katolske kirke i St. Olav domkirke i Trondheim. Hun sier selv at hun ikke nødvendigvis er imot kvinnelige prester. Hun ser verdien i ordningen.

Argumentet hennes står på presten som sakramentforvalter. Ved den siste nattverden var det bare menn, og mannen ved alteret representerer Kristus. Taleforbudet hos Paulus leser hun som historisk betinget, og hun vil gjerne høre kvinner preke. Skillet mot den gamle kirken hennes går ved kirkesynet. Lutheranere tolker som de vil, sier hun.

Redaktøren tar med seg ett spørsmål. Hun ser verdien i at mannen ved alteret representerer Kristus, og hun mener samtidig at hun ikke gjorde mye galt i 30 år som luthersk prest. Hvordan har hun selv funnet ro mellom de to? Takk for at hun delte dette med oss.

Kommentarer

Dialogen

Veien gjennom samtalen

Først spørsmålet. Så svarene. Menn og kvinner som holder den gamle læren, står til venstre. Prester som forsvarer kvinnelige prester, til høyre.

Henter oppdatert oversikt …


    Nyhetsbrev

    Få nye saker og analyser på e-post.

    Åpne e-posten fra Mantelen og trykk på lenken for å bekrefte. Har du allerede en konto, bruker du lenken til å logge inn.

    Sendes når det finnes noe å melde.