I går fastsatte serien en regel: En kirkelig tittel må forstås innenfor kirkeordningen som bruker den. Nå skal regelen prøves på to av de viktigste tekstene om kvinnelig tjeneste i oldkirken.
Den første er Didascalia Apostolorum, en syrisk kirkeorden fra omkring 240. Den andre er Apostolic Constitutions, satt sammen i Syria mot slutten av 300-tallet. Begge beskriver diakonisser. Den yngre teksten har også en egen bønn når biskopen legger hendene på en diakonisse.
Det kan høres ut som et enkelt bevis for kvinnelig prestetjeneste. Det er det ikke. Kildene gjør diakonissens arbeid nødvendig og kirkelig. De holder henne samtidig atskilt fra biskopen, presbyteren og den mannlige diakonen.
To tekster, men ikke to uavhengige vitner
Didascalia er ingen rapport fra alle kristne menigheter på 200-tallet. Den er en normativ tekst: en forfatter gir regler for hvordan et lokalt kirkeliv bør ordnes. Derfor kan den vise hvilket system forfatteren ønsket, men ikke hvor utbredt systemet var.
Det samme forbeholdet gjelder Apostolic Constitutions. Verket er yngre. Bøkene I–VI bearbeider Didascalia, mens bok VIII er et eget redaksjonelt lag med liturgisk stoff. Avsnittene om diakonisser er derfor ingen enkel avskrift av kapittel 16 i Didascalia. Tekstene hører likevel til en nært forbundet syrisk kirkeordenstradisjon og kan ikke uten kildekritikk telles som to uavhengige bekreftelser.
Det er likevel en viktig forskjell mellom stadiene. Didascalia beskriver oppgavene. Apostolic Constitutions setter diakonissen inn i en tydeligere ordning med håndspåleggelse og bønn. Den yngre teksten presiserer også hva hun ikke skal gjøre.
Kvinners dåp krevde en kvinne
I Didascalia, kapittel 16, blir arbeidsdelingen ved kvinners dåp konkret. Biskopen eller presbyteren salver kvinnens hode. En diakonisse salver resten av kroppen. Selve dåpen utføres av en mannlig diakon eller presbyter. Etterpå tar diakonissen imot den døpte kvinnen og lærer henne hvordan dåpens renhet skal bevares.
Ordningen må leses i sin historiske sammenheng. Dåpen kunne innebære avkledning og salving av kroppen. Teksten ville skjerme kvinnens sømmelighet og samtidig beholde handlingen under biskopens ledelse. Diakonissen fikk derfor et arbeidsrom som en mannlig kirketjener ikke kunne fylle på samme måte.
Dette var mer enn en praktisk håndsrekning. Forfatteren sier at en kvinnelig diakons tjeneste trengs av mange grunner. Hun har en navngitt plass i ordningen og utfører oppgaver på kirkens vegne.
Men fordelingen setter også en grense. Diakonissen utfører ikke hele dåpshandlingen. Hun overtar heller ikke presbyterens eller biskopens myndighet. Kilden gir henne et eget arbeid uten å gjøre arbeidene identiske.
Besøk og omsorg blant kvinner
Diakonissens oppgaver sluttet ikke ved dåpsrommet. Didascalia lar henne gå inn i hjem der en mannlig diakon kunne vekke mistanke. Hun besøker troende kvinner, særlig syke, og hjelper med vask og salving. Kvinner kan også gå gjennom diakonissen når de trenger kontakt med biskopen.
Slik løste ordningen et reelt adgangsproblem. I et samfunn med strenge grenser mellom menn og kvinner kunne kirken ikke nå alle kvinner på samme måte gjennom mannlige tjenestebærere. Diakonissen gjorde omsorg, undervisning etter dåpen og forbindelse med kirkens ledelse mulig.
Teksten er også opptatt av kontroll. Tjenesten står under biskopen. Den gir ikke fri offentlig lærevirksomhet eller selvstendig sakramentsforvaltning. Det kvinnelige handlingsrommet blir opprettet og avgrenset i samme dokument.
Det er en grunn til å lese kilden uten triumf og uten bortforklaring. Den viser ikke likhet mellom alle tjenester. Den viser heller ikke at kvinner bare var passive mottakere av menns arbeid.
Biskopen la hendene på henne
I Apostolic Constitutions, bok VIII, står diakonissens håndspåleggelse mellom ordningene for mannlig diakon og subdiakon. Biskopen skal legge hendene på henne i nærvær av presbyteriet, diakoner og diakonisser.
Bønnen nevner Mirjam, Debora, Anna og Hulda. Den ber Gud gi kvinnen Den hellige ånd og rense henne, slik at hun kan utføre arbeidet som er betrodd henne. Handlingen skjer offentlig under biskopens ledelse. Bønnen knytter den til et bestemt kirkelig arbeid.
Det er et tyngre belegg enn en løs hederstittel. Teksten plasserer diakonissen i en formalisert tjeneste. Den internasjonale teologkommisjonens historiske gjennomgang peker også på at Apostolic Constitutions regnet diakonissene blant kirkens tjenestebærere, mens enkene ble behandlet annerledes.
Ordet «ordinasjon» må derfor brukes med kildeangivelse og forklaring. Den engelske nettutgaven bruker ordet i overskriften. Den kritiske teksten skiller mellom flere ord og handlinger. Ingen av delene gjør håndspåleggelsen til en moderne norsk prestevigsel.
Hun var ikke presbyter
Den yngre kirkeordenen fjerner enhver tvil om oppgavegrensen. I bok VIII, avsnitt 28, står det at diakonissen ikke velsigner og ikke utfører presbyterens eller den mannlige diakonens oppgaver. Hun vokter inngangen og hjelper presbyterne ved kvinners dåp.
Presbyteren har en annen bønn og andre oppgaver. Biskopen har en annen plass. Selv den mannlige diakonen får funksjoner diakonissen ikke får. Håndspåleggelsen opphever ikke disse skillene.
Her må gårsdagens begrepsregel brukes. Dersom «diakonisse» automatisk oversettes til «kvinnelig prest», får kvinnen et embete teksten uttrykkelig skiller henne fra. Dersom hun omtales som en privat hjelper, forsvinner den navngitte og biskopstyrte tjenesten kilden faktisk beskriver.
Det samme hensynet gjaldt da serien leste Føbe i Romerne 16. Ordet diakonos må undersøkes i sin egen tekst. Det kan ikke fylles med en kirkeordning fra 300-tallet eller en stillingsbeskrivelse fra vår tid.
Hva kildene viser
De to syriske kirkeordenene viser at en navngitt kvinnelig tjeneste fikk konkrete oppgaver, adgang til kvinner og, i den yngre teksten, en egen håndspåleggelsesbønn. Det er historisk stoff med betydning for serien om kvinnelige prester.
De viser ikke at kvinner var presbytere. De viser ikke samme praksis i hele oldkirken. De gir heller ingen ubrutt linje fra Føbe til Bergens søsterhjem eller til dagens diakoner og prester.
Den mest presise konklusjonen er derfor todelt: Diakonissen var ikke prest i tekstens embetsordning. Hun var heller ikke overflødig. Kirken ga henne et eget arbeid fordi deler av kirkens tjeneste ellers ikke kunne utføres på en sømmelig og virksom måte.
Neste artikkel følger ordene inn i kirkemøtene i Nikea og Khalkedon. Der spør vi hvilke oppgaver diakonissene hadde, og hvordan kirkens kanoner plasserte dem.
Kilder
- Margaret D. Gibson (utg.), The Didascalia Apostolorum in English, London 1903, kapittel 16, trykte sider 78–79: https://archive.org/details/didascaliaaposto00gibsuoft
- R. Hugh Connolly (overs.), Didascalia Apostolorum, kapittel 16, med trykte sidetall 146–148: https://earlychristianwritings.com/text/didascalia.html
- F. X. Funk (utg.), Didascalia et Constitutiones Apostolorum, bind I, Paderborn 1905, særlig sider 524–525 og 530–531: https://archive.org/details/didascaliaetcons00funk
- Apostolic Constitutions, bok VIII, særlig avsnitt 19–20 og 28, engelsk nettutgave: https://www.newadvent.org/fathers/07158.htm
- Den internasjonale teologkommisjon, From the Diakonia of Christ to the Diakonia of the Apostles (2002), del IV om diakonisser: https://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/cti_documents/rc_con_cfaith_pro_05072004_diaconate_en.html
- Charlotte Methuen, «Widows, Bishops and the Struggle for Authority in the Didascalia Apostolorum», The Journal of Ecclesiastical History 46.2 (1995), s. 197–213: https://doi.org/10.1017/S0022046900011337
- Kevin Madigan og Carolyn Osiek, «Female Deacons in the Byzantine Church», Church History 90.3 (2021), s. 487–510: https://www.cambridge.org/core/journals/church-history/article/abs/female-deacons-in-the-byzantine-church1/4C2B152D21CA8DDC3943971776FB009C