Ingen kjent kopi av førsteutgaven av Female Teaching fra 1859 er bevart. Det som er bevart, er den reviderte Female Ministry; or, Woman's Right to Preach the Gospel, katalogført til 1870, sammen med forordet til utgaven og den samtidige omtalen i misjonens eget magasin. Teksten fra 1859 het altså Female Teaching; den kjente 1870-utgaven er en revisjon av den.
I forordet til Female Ministry skriver Booth at hovedargumentene tidligere sto i pamfletten Female Teaching. Kontroversstoffet er fjernet, nytt stoff er lagt til, og utgaven er gjort billigere. The Christian Mission Magazine for 1. juli 1870 annonserer den samme boken som «a new and thoroughly revised edition» av Female Teaching. Annonsen understreker at det kontroversielle stoffet som først utløste publiseringen, er tatt bort. 1870-utgaven blir et bredere bibelsk forsvar for kvinners rett til å forkynne offentlig.
Booth skiller gjennomgående mellom skikk og natur, og hun argumenterer for at kvinnens offentlige tale kan være uttrykk for gaver gitt av Gud. Tre trekk i bibelargumentet går igjen. Hun leser 1 Korinter 11 og 14 slik at bønn og profeti hos kvinner forutsettes; versene omtales i pamfletten over flere sider, og en total taushetslesning av de samme avsnittene blir for snever når bønn og profeti allerede er nevnt som mulige handlinger. Forbudet i 1 Timoteus 2 knytter hun til misbruk av myndighet, ikke til et absolutt stengsel mot enhver form for forkynnelse. Hun viser også til konkrete eksempler på kall og gaver: Debora, Hulda, pinseberetningen, Filips døtre, Føbe, Junia og Priskilla trekkes fram som vitnesbyrd om at kvinner har talt og virket offentlig. Frukten av kvinners arbeid brukes til sist som tegn på at kallet er reelt. På trykt side 23 konkluderer hun: «Hvis hun har retten og de nødvendige kvalifikasjonene, mener vi at hensiktsmessighetens lover ikke hindrer henne i å bruke den.»
I juni 1870 tok Christian Mission steget fra argument til regel. På konferansen 15.–16. og 18. juni ble seksjon XII, «Female Preachers», vedtatt. Gudfryktige kvinner med nødvendige gaver og kvalifikasjoner skulle kunne brukes som forkynnere, omreisende eller på annen måte. De kunne være klasseledere, få plass på forkynnerplanen, være valgbare til embeter og tale og stemme i alle offisielle møter.
Formuleringen satte også vilkår: kvinnene skulle være gudfryktige og ha nødvendige gaver og kvalifikasjoner. Oppføringen på forkynnerplanen knyttet talen til misjonens ordinære arbeid, mens retten til embeter og stemme ga adgang til organisatoriske beslutninger. Regelteksten beskriver konkrete funksjoner, men sier ikke at alle kvinner fikk disse oppgavene eller at ett vedtak skapte full praktisk likestilling.
Dokumentgrensen er klar. Kildene viser forkynnelse og organisatorisk myndighet, ikke prestordinasjon, sakramental myndighet eller senere frelsesarmégrader. Bevegelsen het ennå Christian Mission; navnet The Salvation Army og de militære titlene kom først i 1878, og å føre de senere betegnelsene bakover til 1870 ville være anakronisme. Seksjon XII dokumenterer at kvinner med gaver kunne forkynne og inneha embeter, ikke at noen ble ordinert til prest.
Booth var inspirert av Phoebe Palmer og brukte henne som eksempel. I norsk vekkelsestradisjon var spørsmålet om kvinnen og prekestolen allerede levende, slik Hauge-artikkelen viser. Noen tiår senere møter Booths forsvar en annen linje i Sigurd Odlands tekst fra 1893. De to posisjonene hører til samme historiske linje.
Kilder
- Catherine Booth, Female Ministry; or, Woman's Right to Preach the Gospel (1870-utgaven), The Salvation Army International Heritage Centre.
- The Christian Mission Magazine, 1. juli 1870, s. 97–112, særlig annonsen på trykt s. 112.
- The Salvation Army International Heritage Centre, «Salvation and Suffrage», med sidebilde av Christian Mission Conference Minutes, juni 1870, seksjon XII.
- The Salvation Army International Heritage Centre, Women in Ministry.