Biskop Bjarne Skard mente kirken hadde forsømt kvinners tjeneste. I 1960 foreslo han et ordinert diakonembete med oppgaver langt utover pleie og omsorg. Han avviste at kvinner skulle bli prester. Begge standpunktene finnes i Contra kvinnelige prester, skriftet der han begrunnet sitt nei.
Skard ville gi kvinner et tydeligere kirkelig embete, men holde dem utenfor tjenesten med ord og sakrament. Begrunnelsen hans begynte med hva en prest er.
Et innlegg før Bjerkås
Heftet kom på Land og Kirke i Oslo. Forordet er datert Tønsberg, juli 1960. Skard opplyser at teksten bygger på et par avisartikler fra året før, nå bearbeidet til bokform. Han var den første biskopen i Tunsberg og hadde hatt embetet siden 1948.
Utgivelsen kom etter en juridisk åpning. Som den historiske oversikten i NOU 2008:1 beskriver, hadde loven i 1938 gitt kvinner adgang til geistlige embeter med et forbehold om menighetenes motstand. Denne særskilte reservasjonsretten falt bort i 1956. Den norske kirkes første kvinnelige prest ble ordinert i 1961.
Skard skrev dermed mens adgangen var åpnet i loven, men ennå ikke tatt i bruk gjennom en kvinnelig prestevielse i Den norske kirke.
Et embete kirken var bundet til
På side 9 stiller han først spørsmålet om Gud har innstiftet en prestetjeneste kirken er bundet til å ha. Kjønnsspørsmålet lar han foreløpig ligge. Han vil etablere at prestens oppdrag ikke fritt kan omformes etter praktiske behov.
Derfra går argumentet til Jesu valg av apostler. Skard leser valget av menn som en forpliktende ordning, videreført i apostlenes utnevnelse av menighetsledere. På side 21 mener han at dette allerede gir et prinsipielt svar, før han behandler de omstridte Paulus-tekstene nærmere.
Han gjør også en avgrensning: Tradisjonen han påberoper seg, skal finnes i Skriften. Han vil ikke sette en kirkelig tradisjon over eller ved siden av den. Uenigheten gjelder derfor både lesningen av bibeltekstene og hvilke følger den apostoliske praksisen skal få for senere prestetjeneste.

Kvinner skulle fortsatt tale
I siste del av heftet drøfter han 1. Korinterbrev 14 og 1. Timoteusbrev 2. Han avviser at tekstene bare handler om uro i forsamlingen. Men han avviser også et fullstendig forbud mot at kvinner taler: Paulus omtaler selv kvinner som ber og profeterer.
Skard løser dette ved å skille kvinnelig vitnesbyrd og medarbeiderskap fra prestens læreembete. Skillet er hans tolkning, og det bærer konklusjonen. At han anerkjenner kvinners tale, betyr hos ham ingen adgang til den regelmessige forkynnelsen som tilhører presten.
På sidene 23–24 foreslår han en videre utvikling av diakonien. En kvinne skulle kunne ordineres til en tjeneste med sjelesorg, undervisning og liturgiske oppgaver. Han mente dette kunne gi kvinnelige fulltidsarbeidere en plass i menighetene uten å gjøre dem til prester.
Forslaget viser hva han ønsket å endre, og hvor han satte grensen. Kvinners manglende plass i kirkelig arbeid var et problem han anerkjente. Et felles prestembete for kvinner og menn var løsningen han forkastet.

Skriftet dokumenterer denne bestemte motstanden i 1960. Det er Skards partsinnlegg, ikke et vedtak på vegne av alle biskopene. Leseren får et argument som kan prøves: Hvorfor skulle apostlenes praksis binde prestetjenesten til menn, samtidig som kvinner kunne få et annet ordinert embete?
Kilder
Bjarne Skard: Contra kvinnelige prester (1960), forord og s. 7–32. Bernt Oftestad: Bjarne Skard, Norsk biografisk leksikon. NOU 2008:1, punkt 6.1.2.1, historisk oversikt.