“Gud møter meg i øyehøyde”

Kvinnelige prester. Dialogen · Del 48

Hun er utdannet idéhistoriker og kom inn i prestetjenesten gjennom en evalueringsnemnd, ikke gjennom profesjonsstudiet. Da hun var seksten, måtte hun gå tilbake til konfirmantpresten sin og si at hun ikke fikk komme likevel.

Av Maria Solbak Årnes · Samtale med Hanna Barth Hake, kapellan i Gamlebyen og Grønland menighet i Oslo, Den norske kirke · 20. september 2026 · 6. oktober 2026

Veien inn

MARIA Fortell litt om deg selv, og hvor du tjenestegjør.

Jeg jobber som prest i Gamlebyen og Grønland menighet i Oslo, og her har jeg vært siden april 2022. Da jeg begynte her, var jeg i innspurten av prestestudiene. Jeg begynte derfor i et vikariat, og fikk fast stilling da jeg ble ordinert i juni 2023.

Jeg har ikke jobbet som prest veldig lenge. Før jeg begynte å jobbe som prest jobbet jeg med tros- og livssynssdialog i Kirkelig dialogsenter i Oslo i seks år, og før det i kirken i litt ulike sammenhenger, mye administrativt og med ledelse i menighet. Jeg har vært i kirkelig virksomhet siden jeg var ferdig utdannet i 2004.

MARIA Men ikke profesjonsstudiet i teologi?

Jeg har hovedfag i idéhistorie, det er min akademiske bakgrunn.

Det var en lang prosess for meg å tenke gjennom om jeg ville dette. Slik veien er nå, tar man et to- eller treårig erfaringsbasert studium. Men da jeg ble godkjent, fantes det en nemnd som godkjente folk som ikke hadde teologistudiet. Kravene var at man hadde en akademisk grad av tilsvarende lengde som teologistudiet, og at denne også var relevant eller var blitt gjort relevant for prestetjeneste. Det var også et krav at man hadde et visst antall studiepoeng i kristendom, og relevant erfaring.

Det var en ganske omfattende søknadsprosess. Jeg måtte sende inn prekener, andakter og motivasjonsbrev, og gjennom intervjuer. Etter den ble jeg godkjent som å ha tilsvarende utdanning, på den paragrafen som fantes.

Jeg måtte sende inn prekener, andakter og motivasjonsbrev, og gjennom intervjuer.

MARIA Hvordan opplevde du den prosessen?

Biskopene jeg hadde kontakt med var veldig åpne og imøtekommende, og ønsket at jeg skulle gå den veien. Det var viktig for meg å bli møtt sånn. Studiestedet la også godt til rette for at jeg kunne klare dette ved siden av jobb, og det gjorde arbeidsgiveren min også.

Selve silingen, og intervjuet, var ganske krevende. Men det ble en god opplevelse, og en bekreftelse på at jeg var på rett spor.

MARIA Er det en styrke å komme inn med en annen bakgrunn?

Jeg tenker det er sunt for kirka at prester har ulike perspektiver, ulike erfaringer og ulike kompetanser inn i denne rollen. For vi skal jo speile livet også, og vi skal ha en kompetanse på å tolke liv og tro. Da er det mulig å ha opparbeidet mye relevant kompetanse på andre måter.

Så skal vi selvfølgelig ha bibelkompetanse, og vi skal kunne vår historie, vår skrift og vår tradisjon. Det er viktig. Men når man først er godkjent som prest, så er man godkjent til å gjøre den jobben.

Det er viktig for meg å bli anerkjent på lik linje med andre prester. Når jeg er vigslet, så er jeg godkjent, og da er det det som gjelder, og ikke hvilken vei jeg har hatt inn dit.

Når jeg er vigslet, så er jeg godkjent. Da er det det som gjelder, og ikke hvilken vei jeg har hatt inn dit.

Valget på menighetsturen

MARIA Når slo tanken deg for første gang?

Helt fra jeg var student. Jeg hadde studert et år kristendom og et år idéhistorie, og så sto jeg og lurte på hvilken av disse veiene jeg skulle gå. Jeg valgte idéhistorie.

Helt siden jeg tok det valget, har jeg vært usikker på hva som var det riktige. Det har ligget der uten at jeg har gjort noe med det. Nå ser jeg at jeg har gått en vei som har vært helt riktig for meg.

I de årene i dialogsenteret merket jeg at jeg snakket mer og mer om meg selv inn i en rolle som prest. Jeg ble også utfordret direkte, med spørsmål som: hvorfor er ikke du prest, egentlig?

Men jeg var veldig tydelig på at jeg ikke skulle gå inn i det ut fra en tanke om at det var noe jeg skulle ha gjort, fordi jeg gjorde noe feil tidligere. Med en eller annen tanke om at Gud var skuffet. Det ble en feil motivasjon for meg. Jeg måtte gå inn i dette fordi jeg ville det, ikke fordi jeg var redd for å ha gjort noe galt.

Jeg måtte gå inn i dette fordi jeg ville det, ikke fordi jeg var redd for å ha gjort noe galt.

Så fikk jeg et spørsmål på en menighetstur, om hva jeg skulle gjøre når jeg var ferdig i dialogsenteret. Det var før jeg hadde tenkt at jeg skulle slutte. Men da jeg fikk det spørsmålet, var det som om det var nå jeg måtte ta valget.

Da bestemte jeg meg, bare sånn, uten å si det til noen: jeg skal studere teologi. Jeg skal bli prest. Jeg bare kjente at det er det jeg skal gjøre.

Fra jeg hadde tatt det valget, la alle ting seg til rette. Det var en veldig spesiell opplevelse. Jeg gikk inn i noe jeg ikke visste utfallet av, men jeg måtte bare prøve. Jeg snakket med styrelederen i dialogsenteret, og hun var veldig positiv. Jeg fikk permisjon, og jeg kom inn. Det ble for meg en bekreftelse på at det var riktig.

Jeg angrer absolutt ikke. Jeg bruker alt jeg har lært i de jobbene jeg har hatt. Jeg trengte den veien, og jeg trengte den tiden, for å bli den presten jeg er.

Konfirmantpresten

MARIA Har du selv kjent på usikkerhet, eller møtt kritiske spørsmål, fordi du er kvinne?

Nei, ikke direkte. Det har jeg ikke opplevd. Jeg er nok heldig som er i Oslo. Det er et bispedømme hvor det er veldig mange kvinnelige prester, og jeg har også vært i et miljø hvor det er mange feministteologer. Så det har ikke vært en problemstilling for meg.

Jeg har heller ikke møtt det hos pårørende i begravelser, eller noe sånt. Ingen har sagt at de ikke vil ha meg.

Det kan hende jeg ville møtt mer av det hvis jeg hadde vært prest fra jeg var ferdig utdannet. Jeg har møtt prester som er motstandere av kvinnelige prester, men det var før jeg selv ble prest.

MARIA Men det har vært nær deg før?

Da jeg vokste opp, bodde jeg i en menighet hvor det var mye sterk motstand mot kvinnelige prester. Jeg hadde en konfirmantprest som var kvinne.

Jeg var med i et ungdomsarbeid hvor det var en ungdomsleder som var veldig sterkt negativ til kvinnelige prester. Og jeg, som ung, ville ha konfirmantpresten min med på ting. Der opplevde jeg veldig motstand. Da var det ikke på mine vegne, men på hennes.

Jeg hadde laget en avtale med henne om at hun kunne være med på et arrangement. Så måtte jeg gå tilbake og si: beklager, men du får ikke lov av noen andre å være med likevel.

Den episoden har gjort noe med meg. Den bærer jeg med meg. Det vil jeg nå si var et ganske sterkt overtramp og maktmisbruk, hvis jeg skal bruke litt store ord.

Jeg følte meg heller ikke i en posisjon da, eller voksen nok. Jeg var bare seksten. Jeg husker jeg hadde en samtale med en annen voksenleder, og ga uttrykk for at jeg syntes dette var uforståelig og urettferdig. Men jeg fikk bare høre at det ikke var noe jeg kunne diskutere. Det var bare sånn det var.

Så måtte jeg gå tilbake og si: beklager, men du får ikke lov av noen andre å være med likevel.

MARIA Hvordan kom motstanden til uttrykk ellers?

Slik jeg husker det fra den menigheten, hadde de rett og slett ikke gudstjenester sammen. Enten hadde hun gudstjeneste, eller så hadde de andre det. Det var ikke noe samarbeid.

Jeg møtte det ikke som motargumenter. Det var ikke noe aksjonistisk. De andre holdt seg unna. Det var bare sånn at man var mot kvinnelige prester, og derfor kunne ikke hun komme. Uten at det var noen diskusjon. Det var bare sånn det var.

Og jeg har tenkt mye på hvordan det var for henne å jobbe som prest blant kvinneprestmotstandere. Hun var tøff og sto i det. Hun har hatt en helt annen opplevelse av prestegjerningen enn den jeg har vært så heldig å få.

Bibelen

MARIA Hva er Bibelen for deg?

For meg er Bibelen Guds ord, men det er også en samling bøker som vitner om menneskers møte med Gud. Menneskers opplevelse av hvordan Gud griper inn i deres liv. Det er kanskje den korte måten å si det på.

MARIA Fikk de som skrev den noen veiledning?

Jeg tenker ikke at det er skrevet med påholden penn.

Men Bibelen har en spesiell status. For meg er det både en helt vanlig bok, og samtidig er det ikke det. Når jeg leser teksten, så er det noe som skjer. Det er en virkning, en hellighet, en kraft, en inspirasjon i ordene. Det er et møte med en levende Gud gjennom tekstene.

Og samtidig tenker jeg at det er vanlige mennesker som har skrevet disse tekstene, inn i sine helt konkrete kontekster. De har tydelig vært inspirert av et møte med Gud, og har noe veldig tydelig å fortelle. Og så forteller de det med sitt språk, i sin tid.

Når vi leser det, må vi ha det med oss: at det er skrevet inn i en helt konkret situasjon, av et menneske som snakker til andre mennesker i deres kontekst.

Jeg tenker ikke at det er skrevet med påholden penn.

MARIA Da må vi tolke.

Vi må klare å oversette det til vår tid. Vi kan ikke bare ta ord for ord og si at det blir sånn fordi det står sånn.

For meg blir det veldig feil at man gjør det i noen sammenhenger, men ikke i andre. Man velger ut noen vers som man lar være førende i helt konkrete saker, og så gjør man det ikke i andre saker.

MARIA Har du et eksempel?

Jeg opplever at man er veldig tydelig mot kvinnelige prester, fordi det står tydelig i noen av Paulus' brev. Men man kan for eksempel vie folk som har skilt seg, som jeg synes Jesus er ganske tydelig på.

Noen er veldig konsekvente på alt, og det har jeg mer respekt for. For da bruker man i det minste samme mal på alt, selv om jeg ikke er enig i tolkningen.

Eller at man ikke tar Jesu ord helt ut. Vi selger ikke alt vi eier og gir det til de fattige. Det gjør vi jo ikke.

Man velger ut noen vers som man lar være førende, og så gjør man det ikke i andre saker.

Nøkkelen

MARIA Er det noe som kan hjelpe en til ikke å tolke feil?

Det vi lærer, og som jeg tenker er en god hermeneutisk nøkkel, er at det skal peke på Jesus Kristus. Hvordan Jesus møtte mennesker, hva Jesus forkynner.

Jesus er åpenbaringen. Det er ikke Bibelen, det er Jesus som er åpenbaringen. En levende Gud. Det må være et prisme som vi ser det gjennom, og som vi tester hvordan en tolkning står seg i.

Og så er det tradisjonen. Vi baserer oss på tolkninger som har vært gjort og prøvd, hvor det har vært argumentasjon for og imot. Selv om det i den lutherske kirken er skriften alene, nåden alene og Kristus alene som er prinsipper, kan vi ikke frigjøre oss helt fra at vi står i en tradisjon, hvor vi også får overlevert noen tolkninger som vi viderefører.

Det er ikke Bibelen, det er Jesus som er åpenbaringen.

Kvernsteinen

MARIA Er det noe i Bibelen du synes er vanskelig å bære med deg?

For meg har det vært viktig å kunne si veldig tydelig i møte med krevende tekster at dette er noe jeg synes er vanskelig å forstå.

Jesus har jo noen ganske krasse utfall. Domstekstene. Det om at den som forfører en av disse mine minste, det hadde vært bedre om han hadde fått en kvernstein om halsen. Det er veldig dramatiske bilder. Jeg kjenner at da er det noe i meg som byr imot. Hvordan i all verden kan jeg tolke og forstå dette, når jeg tror på en kjærlig Gud?

Jeg kan ikke tro på en Gud som vil at mennesker skal drukne med en kvernstein om halsen, eller bli sendt til helvete fordi de har gjort et eller annet galt i livet. Fortellingen om den rike mannen og Lasarus, for eksempel.

Det er noen krevende tekster. For meg krever de at jeg jobber med tolkningen. Hva er evangeliet i denne teksten? Hvilken Gud forkynner denne teksten?

Det er en forpliktelse jeg har tatt på meg. Jeg skal formidle evangeliet. Her er det faktisk litt vanskelig å skjønne hva det er. Men la oss prøve. Jeg kan ikke late som om det ikke står der. Jeg kan ikke late som om det ikke er Jesus som sier disse tingene, for det gjør han. Men jeg kan prøve å tenke på hva det betyr. Hva forteller det meg om Gud, og hva forteller det meg om meg selv?

Jeg kan ikke late som om det ikke er Jesus som sier disse tingene, for det gjør han.

MARIA Har du kommet fram til noe?

I begge disse eksemplene, og i mange av domsordene, opplever jeg at Jesus sier noe om verdien av å løfte opp den svake. Barnet, den fattige, den sultne og tørste. Det handler om verdighet, om å gi verdi, og om en utfordring til oss om å gjøre det.

Og det handler om en utfordring til tjeneste: å bidra til å se vår neste slik Gud ser oss. Og at det faktisk er et alvor bak den oppfordringen. Det er ikke likegyldig hvordan vi lever våre liv. Vi har et kall og en forpliktelse til å tjene Gud, og til å tjene vår neste. Og vi tjener Gud gjennom å tjene vår neste.

MARIA Så noen valg er bedre i Guds øyne enn andre?

Jeg tenker at det er noen forpliktelser vi blir utfordret på å ta, og som vi skal strebe etter å ta.

For meg er nåden i at jeg alltid kan prøve, og at jeg aldri vil klare å være perfekt, for jeg er ikke et perfekt menneske. Det tåler Gud.

Og den Gud som dømmer meg for hva jeg har gjort, er den Gud som ser det. Den som møter meg i dommen, er Jesus. En nådefull og kjærlig Gud, som ser alle, som ser hva jeg har gjort bra, og hva jeg har gjort som ikke har vært bra, og som ser i nåde til meg.

Jeg har en kollega som sier at dommen er det fineste. Jeg har syntes akkurat dommen har vært vanskelig. Men jeg tenker nå at det er både en forpliktelse for livet mitt nå, og en gjenopprettelse. Det kommer en dag da det gode endelig skal seire helt gjennom. Det får jeg lov å se fram mot, ikke i frykt, men i forventning.

Jeg har en kollega som sier at dommen er det fineste.

Øyehøyde

MARIA Underordning går igjen flere steder i Bibelen, også positivt. Hva legger du i det?

Underordning er for meg ikke et positivt ord. Det er utgangspunktet mitt. Jeg opplever at det ligger et maktforhold i det, en asymmetri i makt.

Og det er for meg forskjell på Gud og menneske, og på menneske og menneske. Men jeg vil ikke bruke ordet at jeg underordner meg Gud, selv om jeg tenker at jeg kan la Gud være Gud, og at jeg er meg.

For jeg tenker at Gud møter meg i øyehøyde. Da er det ikke en underordning der, slik jeg hører ordet. Selv om Gud er stor og jeg er liten, Gud er mektig og jeg er svak, Gud er Gud og jeg er menneske. Og likevel er det et møte i øyehøyde. Det er noe av det evangeliske for meg: at Gud faktisk møter oss der vi er i vårt liv.

Gud er Gud og jeg er menneske. Og likevel er det et møte i øyehøyde.

MARIA Finnes det en positiv forstand?

Hvis jeg skal prøve å tenke det positivt, handler det om å vite hvilken plass man har. Det kan brukes om dette med å la Gud være Gud, at jeg ser at jeg er et menneske og ikke noe mer.

Men mellom mennesker klarer jeg ikke helt å fri meg fra det. For det innebærer også at noen definerer hva den plassen er. Og jeg opplever at det ofte er mennesker. Det er ofte noen med makt eller en posisjon som har definert at for at det skal være riktig, så må det være sånn.

To skapelsesfortellinger

MARIA Det argumentet som veier tyngst i dag, er at Gud har en villet orden, og man viser til Paulus' egen begrunnelse med Adam og Eva, og til mannen som kvinnens hode. Hva tenker du om det?

Da tenker jeg at Paulus også framhever kvinner, i de samme brevene.

Og da popper idéhistorikeren i meg opp og spør: hvem er det som sier dette? Hvilke verdier og premisser ligger under at man sier det?

MARIA De som leser det slik, vil si at det ikke er undertrykkende, men den beste ordningen for både mann og kvinne.

Hvem er jeg til å definere hvordan andre opplever noe? Hvis noen konfronterer meg med at det jeg sier gjør at de opplever seg mindre verdsatt, eller undertrykket, vil jeg tenke at det er noe jeg ikke har sett. Jeg kan si at jeg ikke mener noe vondt med det, og jeg kan oppriktig ikke mene noe vondt med det. Men jeg har likevel et ansvar for å ta en runde til, og tenke gjennom om det faktisk er sånn.

Det hjelper jo ikke den andre at jeg sier at jeg ikke mener noe vondt med det, og at dette ikke er undertrykkende. Det er jo en undertrykkelse i å si noe sånt, tenker jeg. Eller det er paternalistisk, en ovenfra-og-ned-argumentasjon.

Det hjelper jo ikke den andre at jeg sier at jeg ikke mener noe vondt med det.

MARIA Og skapelsesfortellingen?

Det finnes to skapelsesfortellinger. Hva er det de forteller?

De forteller ikke meg om en rangordning. De forteller meg at alt som er skapt, er skapt godt. At Gud står bak alt liv. At vi har en plass i denne sammenhengen.

Jeg leser ikke en universell rangordning mellom kjønnene eller i familien.

MARIA Paulus skriver til en menighet med mye uro.

For meg blir det litt historieløst hvis man tar det helt ut av den konteksten brevet er skrevet i. Og der vi kanskje ikke helt vet alt heller. Vi vet ganske mye, men ikke alt.

Og så gir man det universell gyldighet, og sier at det innebærer at kvinner ikke kan være prester, at kvinner ikke kan ha egen økonomi, at mannen er familiens overhode. Så har man laget noen universelle regler ut av noe som er skrevet helt konkret til en menighet i en bestemt periode.

For meg blir det feil, rett og slett. Jeg kan ikke lese Bibelen på den måten.

Jeg kan ikke lese Bibelen på den måten.

MARIA Tenker du at kirken tok feil før, i måten den leste Paulus på?

Jeg tenker vi som kirke har lært og sett hvordan teologien har skadet mennesker og holdt dem nede. Slik sett er det paralleller mellom spørsmålet om kvinnelige prester og den prosessen som nå har vært i forhold til skeive.

De historiene, og de sårene det har skapt, gjør noe med en kirke som sier at vi er til for å reise mennesker opp. Når man får historier om folk som har blitt holdt nede, utfordrer det til å ta en ny gjennomgang. Har vi forstått dette på riktig måte?

Jeg vil ikke gjøre meg til dommer over folk som tolker skriftene annerledes enn meg. Men for meg blir det galt å bruke bibelord for å holde folk nede.

Tilbakeslaget

MARIA Er det noe du sitter med som jeg ikke har spurt om?

Som nevnt har ikke kvinneprestmotstand vært et tema i min egen prestetjeneste. Jeg har ikke møtt det. Men jeg vet veldig godt at mange møter det i andre deler av landet, og også internasjonalt.

Det er en trend som har vart ganske lenge, som jeg er bekymret for, når det gjelder kvinners posisjon, kvinners plass og kvinners rettigheter. Kampen er ikke over bare fordi jeg ikke har opplevd noe i min egen tjeneste. Det er viktig å fortsette å snakke om hvilke verdier som skal gjelde. For meg er det likeverd og like rettigheter. Det er en viktig kamp fortsatt.

MARIA Hvor ser du det?

Det er ikke så lenge siden Bispemøtet måtte gå ut og si at kvinner kan være prester i Den norske kirke. Det er ganske oppsiktsvekkende at man må si det nå, så mange år etter at den første kvinnen ble ordinert.

Og internasjonalt er det kvinner som ikke får jobbe som prester selv om de er ordinert, blant annet i Latvia.

Inntrykket mitt er at det er en styrking og oppblomstring av konservative krefter. Jeg har ikke sett mange unge kvinnelige teologer gå ut og si at de kan akseptere å ikke bli prester. Likevel ser vi bølger av konservativ kristendom som gir utslag blant annet i motstand mot kvinnelige prester. Det er noe vi må ta på alvor.

Portrett

Hanna Barth Hake, kapellan i Gamlebyen og Grønland menighet i Oslo. Foto: Gamlebyen og Grønland menighet.

Terskelen

Barth Hake kom inn i prestetjenesten uten profesjonsstudiet, gjennom en evalueringsnemnd som ikke finnes lenger. Hun svarer på spørsmålet om underordning ved å avvise selve ordet. Hun vil ikke si at hun underordner seg Gud. Gud møter henne i øyehøyde. Det er evangeliet for henne.

Den sterkeste historien er ikke hennes egen. Som sekstenåring hadde hun avtalt at konfirmantpresten hennes, en kvinne, skulle være med på et ungdomsarrangement, og måtte gå tilbake og si at hun ikke fikk komme likevel. Ingen argumenterte. Det var bare sånn det var. Hun kaller det i dag maktmisbruk.

To spørsmål står igjen for redaktøren. Hun sier at Jesus er åpenbaringen, ikke Bibelen. Da er spørsmålet hvor vi møter Jesus, om ikke i de tekstene som selv skal prøves mot ham. Og hun sier at når mennesker forteller at en lesning holder dem nede, forplikter det kirken til å ta en ny gjennomgang. Motparten vil svare at virkningen av en lære ikke avgjør om den er sann. De har ordet før vi feller dom.