Foran St. Peters evangeliske kirke i Teheran står det nå vakter. Oppdraget er å hindre menigheten i å vende tilbake til en av Irans eldste protestantiske kirker, én måned etter at området ble beslaglagt. Det meldte Article18, en organisasjon som dokumenterer iranske kristnes rettigheter, 13. august.
Beslaget i juli utløste reaksjoner fra FNs spesialrapportører og Kirkenes verdensråd. Siden har kirkedøren vært holdt stengt med vaktmakt, og to FN-eksperter kaller inngrepet toppen av et langvarig press.
En frist som ikke ble ventet på
Kirkens ledere hadde fått frist til 12. august med å forlate eiendommen. Nøyaktig én måned tidligere, 12. juli, stormet et stort antall agenter fra etterretningsdepartementet området og kastet ut de siste som bodde der.
Da hadde lederne allerede fått ordre om å si opp de 20 assyriske og armenske familiene som bodde på kirkeområdet, og be menigheten finne seg andre kirker å holde gudstjeneste i. Bare én av familiene var igjen 12. juli. Den fikk beskjed om å være ute av hjemmet innen klokka 16, og kom seg ut med hjelp fra venner og kjente. Agentene overtok også kirkens gjenværende kontorbygg.
Underskrifter foran kamera
Ifølge Article18s kilder ble de tidligere beboerne filmet mens de måtte signere dokumenter som antas å skulle vise at de samtykket i utflyttingen. Organisasjonen forstår det slik at Sharli Envieh, assyrernes representant i parlamentet, var med på å presse beboerne til å dra, og at han truet med pågripelse om noen satte seg imot.
Som andre representanter for etniske minoriteter i parlamentet har Envieh gjennomgående forsvart Den islamske republikken, skriver Article18. I FN har han sagt at «alle nyter like rettigheter» i Iran, og han har tidligere omtalt evangeliske kirker som «motbydelige» (repugnant). Han har også advart assyrisk ungdom som deltok i protester mot regimet.
En signatur avgitt foran kamera, under trussel om pågripelse, er ikke et samtykke i vanlig forstand. Den er et dokument makten kan vise fram senere. At utflyttingen ble filmet, tyder på at noen regner med å måtte forsvare den.
«Ikke en enkeltstående hendelse»
To FN-eksperter fordømte konfiskeringen i en felles uttalelse:
This is not an isolated incident, but the culmination of a long pattern of measures directed against Iran's Christian community, and in particular against Persian-speaking Christian worship.
Uttalelsen leser beslaget som toppen av et langvarig press mot Irans kristne, rettet særlig mot gudstjenesteliv på persisk. St. Peter måtte selv stanse sine persiskspråklige gudstjenester for over ti år siden, et pålegg som skulle hindre konvertitter i å delta. I dag har omtrent tolv protestantiske kirker i landet lov til å drive, og bare på minoritetsspråkene assyrisk og armensk.
En dom fra 1998
St. Peters evangeliske kirke ble grunnlagt i 1876. Kirkeområdet midt i Teheran er på rundt 40 mål, med to skoler og flere titalls boliger, og Article18 beskriver det som en eiendom av stor historisk og økonomisk verdi.
Beslaget bygger på en dom fra en revolusjonsdomstol i 1998, som ga hele eiendommen til statsorganet EIKO. Synoden som har ansvar for kirken, kjente ikke til dommen da den falt. Den kom for dagen ved en tilfeldighet i 2008. Da var ankeveiene i praksis stengt: siden 1980 har Den islamske republikken nektet synoden å fornye registreringen sin, og eierskapssaken ble lukket etter instruks fra den øverste lederens kontor, skriver Article18.
Først i år, nesten tretti år etter dommen, begynte EIKO å håndheve den. Samme organ sto bak beslaget av den nå revne kirken i Mashhad, som ble jevnet med jorden uten forvarsel eller forklaring, av en assyrisk-presbyteriansk kirke i Tabriz, av en Assemblies of God-kirke i Gorgan og av et leirsted i Karaj.
Hva som nå skal skje med området, sier kilden ikke. Den sier heller ikke hvem vaktene er underlagt, eller hvor lenge de skal bli stående.
Menigheten som ikke kan vedtas bort
En stat kan ta et bygg og stenge en dør, men den kan ikke vedta at menigheten opphører. Vaktene foran St. Peter vokter et tomt kirkerom. Menneskene som fylte det, finnes fortsatt, med tro, historie og savn i behold.
Vaktholdet forteller sitt eget språk. Et beslag som sto trygt på egne ben, hadde ikke trengt vakter mot menighetslemmer med salmebok. Når porten må voktes en måned etter at siste familie ble kastet ut, er det fordi noen fortsatt regner kirken som sin, og fordi myndighetene vet det.
Hebr 13,3 retter blikket mot menneskene bak eiendomsstriden: husk på dem som er bundet, som om dere var bundet med dem. Familiene som signerte foran kamera, menigheten som står utenfor gjerdet, konvertittene som ikke lenger har noen kirke å gå til. For dem er verset ingen talemåte, og for kirker med åpne dører er det en bestilling.
Menigheten ved St. Peter finnes fortsatt, uten adressen sin. Å nevne den ved navn i norsk offentlighet, og å bære den fram i bønn, er de to handlingene denne saken legger i våre hender. Ingen av dem krever adgang gjennom porten i Teheran.
Kilder
https://articleeighteen.com/news/24667/
https://oikoumene.org/news/wcc-expresses-grave-concern-over-seizure-of-st-peters-evangelical-church-and-synod-secretariat-in-tehran