27. juli 1842 ble en gammel grense fjernet fra norsk lov. Bestemmelsen som gjorde det, fylte knapt en side. Den bar overskriften «Lov, om Ophævelse af Forordningen af 13de Januar 1741», og selve vedtaket var enda kortere:
«Forordningen af 13de Januar 1741, angaaende hvorvidt gudelige Forsamlinger udenfor den offentlige Gudstjeneste maae tillades, sættes herved ud af Kraft.»
Konventikkelplakaten var opphevet.
Det var et brudd med lovverket som hadde fulgt Hans Nielsen Hauge og de religiøse samlingene utenfor kirkens ordinære gudstjeneste. Men 1842-loven sa ingenting om kvinnelige prester. Den ga ingen kvinne et embete eller rett til ordinasjon. Alteret forble stengt. Den fjernet en lov som hadde regulert hvem som kunne samle andre, og hvem som fikk lære og tale. Nettopp derfor hører den hjemme i denne serien.
En lov om mer enn møter
Forordningen av 13. januar 1741 blir ofte husket som forbudet mot gudelige forsamlinger uten prestens nærvær. Det er riktig, men ikke tilstrekkelig. Teksten regulerte også hvem som kunne opptre som religiøs lærer, hvordan forkynnelse skulle føres, og hvor den kirkelige kontrollen skulle ligge.
Jacob Henric Schous trykte register fra 1777 gjengir utdrag av forordningen. Der står artikkel 16. Den rammet omreisende virksomhet blant både menn og kvinner: De skulle ikke reise fra sted til sted for å «styrke og opvække» andre eller holde forsamlinger. Myndighetene ville stanse en religiøs bevegelse som gikk utenom soknepresten og den fastsatte ordenen.
Så blir teksten mer uttrykkelig. Kvinner, særlig ugifte kvinner, får en egen beskjed:
«Qvinder især og Ugifte skal blive paa deres Sted, uden at indbilde sig noget Kald til at lære og prædike»
Ordvalget avslører hvordan grensen ble forstått. Problemet var ikke bare at en kvinne kunne holde et møte uten tillatelse. Hun kunne også hevde å ha et kall. Forordningen avviste selve tanken om at et slikt kall kunne gi henne rett til å lære og forkynne på egen hånd.
Det betyr ikke at all religiøs undervisning utført av kvinner var forbudt. Artikkel 16 åpnet for at skikkede kvinner kunne undervise pikebarn i kristendom i huset. Men det skulle skje med øvrighetens samtykke og under prestenes oppsyn. Handlingsrommet fantes. Myndigheten lå et annet sted.
Kvinnen kunne undervise, men ikke sette seg selv i bevegelse
Her møter vi et mønster som kommer tilbake senere i norsk kirkehistorie. Kvinner kunne gjøre arbeid som var både krevende og religiøst begrunnet. De kunne undervise barn. De kunne holde troen levende i hjemmet. De kunne bære kunnskap og omsorg inn i lokalsamfunnet, og de kunne holde fromheten levende. Grensen ble trukket ved den offentlige, selvstendige læren og forkynnelsen.
Forordningen skilte ikke bare mellom prest og lekfolk. Den skilte også mellom en kvinne som fikk et avgrenset oppdrag under tilsyn, og en kvinne som mente seg kalt til å tale. Den første kunne godtas. Den andre ble bedt om å bli på sitt sted.
Det gamle lovspråket kan virke fjernt. Saken er mindre fjern. Hvem avgjør om et kall er sant? Kan et menneske tale fordi hun mener Gud har kalt henne, eller må kallet først godkjennes av den etablerte kirken? Og når en kvinne får undervise i huset, men ikke lære offentlig, hva er det da som skiller oppgavene: innholdet, stedet, tilsynet eller kjønnet?
1741-forordningen ga et klart myndighetssvar. Presten og øvrigheten holdt rammen. Den enkelte skulle ikke gjøre sin egen overbevisning til offentlig fullmakt.
Det var denne rammen Hauge-bevegelsen presset mot. Mantelens artikkel 28. august fulgte Hauge og kvinnene som sto fram i vekkelsen. Her er spørsmålet smalere: Hva skjedde med loven som hadde satt slike grenser?
Opphevelsen var kort og taus
1842-loven opphevet hele forordningen. Den valgte ikke ut artikkel 16. Den erstattet heller ikke den gamle teksten med en ny forklaring av hvem som kunne lære eller forkynne. Den sa bare at forordningen ble satt ut av kraft.
Det gjorde en forskjell. Den særlige lovrammen fra 1741 kunne ikke lenger brukes som før. Gudelige forsamlinger utenfor den offentlige gudstjenesten sto ikke lenger under akkurat denne forordningen. Den kjønnede formaningen om at kvinner skulle bli på sitt sted mistet samtidig sin plass som bestemmelse i den opphevede teksten.
Men stillheten i 1842 må leses som stillhet. Loven nevner ikke kvinner. Den nevner ikke prestekall. Den sier ikke at lekfolk får samme forkynnelsesmyndighet som prester, og den sier ikke at kirkens embeter åpnes på like vilkår. Opphevelsen var heller ikke en erklæring om full religionsfrihet i moderne forstand. Nye rettslige og kirkelige spørsmål sto igjen.
Det er fristende å gjøre 1842 til en enkel frigjøringsdato. Da blir historien for ryddig. En gammel hindring forsvant, men kirken hadde fortsatt sine ordninger for lære, kall og embete. Det offentlige rommet ble større uten at alterrommet fulgte med.
Fra forbud til et nytt stridsspørsmål
Serien om kvinnelige prester begynner derfor ikke ved en ordinasjon. Den begynner tidligere, i skillet mellom arbeid og myndighet.
I 1741 kunne kvinnen få undervise pikebarn under oppsyn, men hun skulle ikke innbille seg at hun var kalt til å lære og predike. I 1842 falt forordningen som bar disse ordene. Den nye loven avgjorde ikke hvem kirken kunne ordinere.
Senere skulle kvinner få nye former for organisert tjeneste. De skulle forkynne i vekkelsesmiljøer, bygge diakonalt arbeid, tale på offentlige møter og kreve adgang til statens embeter. Hver utvidelse førte fram det samme spørsmålet i en ny form: Var kvinnens tjeneste et hjelpende arbeid innenfor en ramme andre satte, eller kunne hun selv bære kirkens offentlige kall?
1842 ga ikke svaret. Loven fjernet en eldre makttekst. Den gjorde det mulig å stille spørsmålet på nytt.
Prestedøren sto fortsatt stengt. Men ordene som hadde bedt kvinnen bli på sitt sted, sto ikke lenger i gjeldende forordning.
Kilder
- Lov, om Ophævelse af Forordningen af 13de Januar 1741, i Love, Anordninger ... 10de Bind, Christiania 1844, side 315. Nasjonalbiblioteket: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008091003008
- Jacob Henric Schou, Chronologisk Register ... III. Deel, København 1777, utdrag av forordningen 13. januar 1741, side 365–370, særlig artikkel 16 på side 369–370. Nasjonalbiblioteket: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009101603035
- Lovdatas tittelpost for loven 27. juli 1842: https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1842-07-27
- Store norske leksikon, «Konventikkelplakaten»: https://snl.no/Konventikkelplakaten
Begge verkene fra Nasjonalbiblioteket er kontrollert som fri bruk. Sitater er gjengitt med original ortografi.