17. september 1179 døde Hildegard av Bingen i klosteret på Rupertsberg. Hun hadde ledet to kvinneklostre, skrevet teologi og musikk, tolket Skriften og formant både paver og biskoper. Middelalderens kilder knytter henne også til tale utenfor eget kloster.
I går viste serien at Nikea og Khalkedon brukte ulike kategorier om diakonisser. Hos Hildegard møter vi enda en form for kvinnelig tjeneste. Hun ble hørt som abbedisse og profetisk lærer. Hun ble ikke ordinert til prest.
Hvor og hvordan hun talte, er mindre sikkert enn mange biografier gir inntrykk av. Vatikanet skriver at hun forkynte på torg og i domkirker. Nyere forskning advarer mot å behandle de berømte «prekereisene» som ferdig dokumenterte turneer.
Der ligger artikkelens kildeproblem.
En stemme som måtte prøves
Hildegard ble født i 1098 og kom som barn til det benediktinske miljøet ved Disibodenberg. Da Jutta av Sponheim døde omkring 1136, overtok Hildegard ledelsen av kvinnefellesskapet. Kildene omtaler henne som magistra. Senere ble hun abbedisse for klostrene på Rupertsberg og Eibingen.
I 1140-årene begynte hun å få visjonsverket Scivias skrevet ned. Hildegard framstilte ikke teksten som privat grubling. Hun hevdet at hun var pålagt å skrive det hun hadde sett og forstått. Hun søkte også kirkelig prøving, blant annet gjennom et brev til Bernhard av Clairvaux. Deler av verket ble undersøkt i kretsen rundt pave Eugenius III.
Benedikt XVI skrev i 2012 at Eugenius i 1147 ga Hildegard myndighet til å skrive og tale offentlig. Det er en offisiell katolsk framstilling. Den bevarte teksten som tilskrives Eugenius, regnes derimot som spuriøs i nyere tekstkritikk. Derfor kan vi si hvordan Vatikanet framstilte hendelsen i 2012, men ikke at et autentisk brev fra 1147 ga Hildegard en formell forkynnelseslisens.
Slik blir Hildegards autoritet synlig på to plan. Hun hevdet selv et gudgitt kall. Kirkelige ledere undersøkte og mottok deler av det hun skrev. Ingen av delene var en presteordinasjon.
Hva vet vi om talene?
Den kjente fortellingen sier at Hildegard gjennomførte fire prekereiser mellom 1158 og 1170. Köln og Trier er blant stedene som ofte nevnes; det samme er Metz, Würzburg og Bamberg. Benedikt XVIs brev fra 2012 gjengir en bred versjon: Hildegard skal ha reist og forkynt på offentlige plasser og i domkirker.
Kildegrunnlaget er ujevnt. Livsskildringen Vita Sanctae Hildegardis forteller om reiser og offentlig forkynnelse. Den ble skrevet for å forme minnet om et hellig liv. Brevene gir noen fastere holdepunkter. Geistlige i Köln ba Hildegard sende dem skriftlig det hun tidligere hadde sagt «med levende stemme». Det støtter at hun faktisk var der og talte til dem.
Det beviser ikke alle rutene som senere er tegnet opp. Hildegard-forskeren Beverly Mayne Kienzle har ifølge Andra Alexius studie fra 2018 trukket en klar grense: Det finnes ikke grunnlag for å slå fast at Hildegard drev offentlige turneer av samme slag som mannlige kirkeledere som Bernhard av Clairvaux. Hun kan ha talt i domkapitler og klostrenes kapittelhus, der geistlige eller ordensfolk var samlet.
En nyere tysk gjennomgang peker i samme retning. Köln kan støttes av korrespondansen. De samlede reiserutene ble i stor grad konstruert tidlig på 1900-tallet. Derfor bør vi ikke beskrive alle stedene og publikummene som dokumenterte scener.
Det sikreste er dette: Hildegards ord forlot kvinneklosteret. De nådde geistlige og makthavere gjennom brev og avskrifter. Minst noen budskap ble også framført muntlig. Om alt dette bør kalles offentlig forkynnelse i middelalderens strenge betydning, er omstridt.
Middelalderens skille mellom profeti og preken
Andra Alexiu viser hvorfor ordvalget betyr noe. På 1100-tallet kunne praedicatio, offentlig preken, knyttes til kirkens offentlige rom og tjenesten ved alteret. Kvinner var utelukket fra altertjenesten. Profeti og formaning ga et annet språk for tale som kunne nå kirken uten å gjøre taleren til prest.
Hildegard brukte denne profetiske rollen. Hun talte som en som formidlet det hun mente Gud hadde vist henne. Brevene hennes kritiserer kirkens ledere for dårlig undervisning og moralsk svikt. De tar også opp maktmisbruk. Hun forvalter klosteret og tolker troen. I brevene krever hun svar fra menn som hadde embete.
Kildene dokumenterer derimot ikke at hun ble presbyter eller feiret messen som prest. De tilskriver henne heller ikke prestelig sakramentsforvaltning. Hun var abbedisse og klosterleder, men ble også mottatt som profetisk stemme og teologisk lærer. Disse formene for myndighet kunne møtes i én person uten å bli samme tjeneste.
Kirkelærer, fortsatt ikke prest
I 2012 erklærte Benedikt XVI Hildegard som kirkelærer i Den katolske kirke. Tittelen gjelder hennes lære og betydning for kirkens teologi. Den er ikke en posthum ordinasjon.
Den sene æren gjør spennet tydelig. Kirken som ikke ordinerte Hildegard til prest, bruker hennes tekster som uttrykk for fremragende kristen lære. Hennes autoritet ble ikke bygget på altertjeneste. Den rakk langt utover privat fromhet.
Hildegard passer derfor dårlig både som «middelalderens kvinnelige prest» og som en taus nonne som aldri trådte utenfor klosterets samtale. Kildene viser noe mer presist: en abbedisse som skrev og tolket troen med stor rekkevidde. Hun formante også menn i embete. Senere biografier har gjort de muntlige reisene sikrere og mer detaljerte enn grunnlaget tillater.
I morgen går serien til Las Huelgas i Spania. Der fikk abbedissene en annen type makt: formell kirkelig jurisdiksjon over mennesker og områder, fortsatt uten presteordinasjon.
Kilder
- Benedikt XVI, apostolisk brev om Hildegard som kirkelærer, 7. oktober 2012. Vatikanet
- Theoderik av Echternach, Vita Sanctae Hildegardis, bok III, kapittel 17, red. Monika Klaes, CCCM 126, s. 54–55. Brepols
- Andra Alexiu, «Magistra magistrorum: Hildegard of Bingen as a Polemicist against False Teaching», Medieval Worlds 7 (2018), s. 170–189, særlig s. 175–176. Åpen fagartikkel
- Jeroen De Gussem, «Larger than Life? A Stylometric Analysis of the Multi-Authored Vita of Hildegard of Bingen», Interfaces 8 (2021), s. 129 og note 5. Tidsskriftet Interfaces
- Madeleine Spendier, intervju med Hildegard Gosebrink om prekereisenes kildegrunnlag, 10. februar 2025. katholisch.de
- Columbia University, Epistolae: Hildegard of Bingen, biografi og brevregister
- Hildegards brev til Bernhard av Clairvaux, 1146–1147, med latinsk tekst og opplysning om vitenskapelig utgave. Columbia University Epistolae
- Hildegard av Bingen, Scivias, digital faksimile av Heidelberg-manuskriptet. Internet Archive
Vatikanbrevet er en offisiell resepsjonskilde fra 2012. Vita er en middelaldersk helgenbiografi. Korrespondansen og de moderne fagarbeidene brukes til å kontrollere hvor langt påstandene om de muntlige reisene kan føres.