Et bibelvers dukker opp på skjermen. Det står over et bilde av en soloppgang og lover at planene dine skal lykkes. Du liker ordene og deler dem videre. Først senere oppdager du at verset ble skrevet til mennesker i en helt annen situasjon, og at avsnittet rundt sier noe annet enn bildet.
Verset var sant. Bruken var falsk.
Slik kan vi holde Bibelen høyt og likevel gjøre den til tjener for egne ønsker. Vi bruker Guds ord som støtte for det vi allerede har bestemt, mens de delene som retter oss, får ligge urørt.
Den andre delen av Fundamentet handler om hvem som får siste ord når Skriften utfordrer oss. Bibelsk autoritet viser seg sterkest når teksten får lære og avsløre oss, og når den fører oss til Jesus.
Myndigheten kommer fra Gud
Paulus skriver at hele Skriften er innblåst av Gud. Den gir opplæring og tilrettevisning, og oppdrar mennesket til et rett liv (2. Timoteus 3,14–17). Målet er et menneske som er utrustet til gode gjerninger.
Bibelen er mer enn en samling menneskers religiøse erfaringer. Forfatterne skrev med forskjellig språk og bakgrunn. Teksten bærer et krav på myndighet fordi Gud taler gjennom den. Derfor kan vi heller ikke begrense oss til avsnittene som passer vår tid eller våre sympatier.
Noen deler er lette å ta imot. Andre krever at vi kjenner sammenhengen og tåler å bli motsagt. Vanskelige tekster skal leses grundig. De kan ikke strykes fordi de forstyrrer oss, og skal heller ikke brukes som raske våpen mot andre.
Når Paulus beskriver Skriftens arbeid, handler det ikke om å gi oss materiale til å vinne debatter. Teksten skal lære og rette leseren. Bibelens myndighet gjelder oss før vi bruker den på naboen.
Jesus og Skriften hører sammen
Noen sier at de vil følge Jesus, men ikke binde seg til Bibelen. Problemet er at den Jesus de da vil følge, er kjent gjennom apostlenes og profetenes vitnesbyrd. Løsriver vi Ham fra Skriften, står vi snart igjen med et bilde som ligner våre egne idealer.
Jesus behandlet ikke Skriften som et religiøst bakteppe Han kunne bruke når det passet. I en samtale med jødiske ledere sa Han at Skriften ikke kan settes ut av kraft (Johannes 10,34–36). Han henviste til den som myndighet, også når tilhørerne prøvde å fange Ham i en strid.
Det samme forholdet går den andre veien. Bibelkunnskap uten tillit til Jesus kan bli kald og selvrettferdig. Jesus møtte mennesker som gransket Skriftene, men ikke ville komme til Ham for å få liv (Johannes 5,39–40). Teksten skulle føre dem til Guds Sønn. I stedet brukte de den til å forsvare sin egen stilling.
Skriften lar oss se Jesus slik Han er, og Jesus står i sentrum for lesningen. Da slipper vi å velge mellom en bibeltrohet uten liv og en Jesus-skikkelse vi selv har laget.
Når et vers får en jobb det ikke ble skrevet for
Et løsrevet vers kan brukes til nesten hva som helst. Et løfte gitt til et bestemt folk i en bestemt krise kan gjøres om til garanti for et prosjekt. En fortelling om hva et menneske gjorde, kan presenteres som en befaling om hva alle skal gjøre. Et poetisk bilde kan bli behandlet som en teknisk beskrivelse.
Motgiften er enkel, men krever tid. Les hele avsnittet for å finne ut hvem som taler, hvem som lytter, og hva som skjer før og etter. Legg merke til hva slags tekst du leser. Spør til slutt hvordan avsnittet henger sammen med boken og med Bibelens vitnesbyrd om Jesus.
Vi bør også lese sammen med mennesker som kan si imot oss. Ingen privat forståelse blir sann bare fordi den føles sterk. En leder som svarer «Bibelen sier» for å stenge ethvert spørsmål, har gjort sin egen tolkning urørlig. Sunn åndelig myndighet tåler at påstander prøves mot teksten i sammenheng.
Etter dåpen ble Jesus ført ut i ødemarken. Fristelsene traff sulten og Hans identitet. De lokket også med makt. Hver gang svarte Han med ord fra Skriften (Matteus 4,1–11).
Fristeren siterte også et bibelord. Det viser at et sitat alene ikke avgjør om bruken er sann. Ordene kan være riktige og hensikten fordreid. Jesus lot ikke ett vers oppheve resten av det Gud hadde sagt. Han svarte innenfor Skriftens helhet og nektet å bruke Guds løfter som påskudd for å sette Gud på prøve.
Dette er nærmere hverdagen enn det først kan virke. Vi kan sitere nåde for å slippe oppgjør og bruke lydighet til å kontrollere andre. Tro kan brukes for å tie om reell fare. Da er ordene bibelske, men bruken tjener vår egen vilje.
Jesu svar viser en annen vei. Han kjente teksten før presset kom. Ordet var ikke pynt på livet Hans. Det hadde formet hva Han elsket, hva Han avviste, og hvem Han stolte på. Derfor kunne Han møte løgnen uten å forhandle med den.
Den Hellige Ånd gjør ikke mennesket urørlig
Jesus lovet disiplene at Den Hellige Ånd skulle minne dem om det Han hadde sagt. Ånden skulle lære dem og lede dem til sannheten (Johannes 14,25–26; 16,12–14). Ånden og Skriften står ikke i konkurranse. Den samme Ånden som ledet apostlenes vitnesbyrd, peker mot Jesus og gjør Hans ord levende for menigheten.
Det gir også et vern mot åndelig maktmisbruk. Et budskap blir ikke sant fordi noen innleder med «Gud sa til meg». Forkynnelse og åndelige inntrykk skal prøves. Vi har grunn til å stanse når en opplevelse flytter æren fra Jesus til taleren, gjør en leder uangripelig eller motsier Skriftens klare vitnesbyrd.
Den Hellige Ånd gjør ikke leseren uavhengig av teksten eller fellesskapet. Han lærer oss å lytte og prøve, slik at vi kan lyde. Den som stadig bruker Åndens navn for å slippe prøving, ber i praksis andre om å stole på et menneske uten kontroll.
Ordet leser også oss
Hebreerbrevet kaller Guds ord levende og virksomt. Det trenger inn og dømmer hjertets tanker og hensikter (Hebreerne 4,12–13). Bibelen gir ikke bare informasjon om Gud. Den avdekker hva som foregår i leseren.
Vi kan åpne teksten for å finne feil hos en motstander og oppdage vår egen stolthet. Vi kan lete etter trøst og møte et krav om å gjøre opp. Vi kan ønske et svar på fremtiden og få lys over det neste lydige skrittet.
Her blir lesningen krevende. Det er lettere å samle vers enn å la ett av dem stanse en vane. Jakob sammenligner høreren med en som ser seg i et speil og går bort uten å handle på det han så (Jakobs brev 1,22–25). Speilet gjør ingen endring for oss. Det viser sannheten, og den krever et svar.
Derfor bør vi avslutte bibellesningen med et jordnært spørsmål: Hva skal være annerledes fordi jeg leste dette? Svaret kan være å trekke tilbake en usann påstand, betale det vi skylder, be om tilgivelse eller slutte å bruke et menneskes svakhet som ammunisjon.
En leserytme som fører til handling
Begynn med et helt avsnitt fremfor et tilfeldig vers. Les langsomt nok til å merke hvilke ord som gjentas og hvordan tanken utvikler seg. Skriv én setning om hva teksten sier, før du skriver hva den betyr for deg.
Be Den Hellige Ånd vise om du forsvarer noe teksten vil rette, og sammenlign forståelsen med resten av boken og Jesu undervisning. Dersom anvendelsen kan legge byrder på andre, spør en moden kristen. Søk faglig hjelp når en feil tolkning kan gjøre skade, særlig i møte med vold og sykdom eller når økonomiske problemer står på spill.
Gjør så det som er klart. Salme 119 beskriver Guds ord som en lykt for foten og et lys på stien (Salme 119,105). En lykt trenger ikke vise hele veien for å være sann. Den må gi nok lys til neste skritt.
Slik blir Bibelen mer enn en bok vi forsvarer. Ordet bygger et menneske som taler sant og bøyer seg for Jesus, også når ingen andre ser det.
Denne uken
Velg ett av bibelstedene denne artikkelen siterer. Les det hver dag denne uken. Gjør én handling teksten krever av deg.
Skriv ned bibelstedet, hva det sier i sammenheng, og den handlingen du selv skal gjøre. Hold den konkret nok til at du vet om den er gjort. Kontroller forståelsen før du legger et krav på andre.
Neste i serien: Dette er del 2 av 10 i Fundamentet. Neste artikkel er Del 3: Omvendelse før tro.
Kilder
- 2. Timoteus 3,14–17
- Johannes 10,34–36
- Johannes 5,39–40
- Matteus 4,1–11
- Johannes 14,25–26
- Johannes 16,12–14
- Hebreerne 4,12–13
- Jakobs brev 1,22–25
- Salme 119,9–11 og 105
Fundamentet™ er et selvstendig MANTELEN-produkt. Utviklet, bearbeidet og utgitt av MANTELEN.