Del 1 av 10 i serien Fundamentet
Et hus kan se trygt ut i årevis. Veggene står rette. Taket holder regnet ute. Menneskene innenfor tenker sjelden på det som ligger under gulvet.
Så kommer vannet.
Jesus fortalte om to mennesker som bygget hvert sitt hus. Begge hørte ordene Hans. Begge fullførte byggverket. Begge ble rammet av stormen. Forskjellen viste seg først da vannmassene traff.
Det ene huset sto. Det andre raste sammen.
Jesus brukte ikke bildet for å lære oss byggeteknikk. Han stilte et spørsmål som går rett inn i troen vår:
Hva er livet ditt bygget på?
Stormen rammer begge husene
Kristen tro er ingen forsikring mot sykdom, tap, økonomiske problemer eller svik. Jesus sa aldri at huset på fjell skulle slippe stormen. Han sa at det skulle bli stående gjennom den.
Der ligger forskjellen.
Noen mister troen når livet blir vanskelig, fordi de trodde lydighet skulle skjerme dem. Andre tolker motgang som et tegn på at Gud har forlatt dem. I Jesu fortelling blir begge husene prøvd av det samme været.
Stormen skaper ikke grunnvollen. Den avslører den.
Når helsen svikter, ser vi hva håpet var festet til. Strammere økonomi viser forholdet vårt til penger. Når vi blir motsagt, viser det seg om sannheten betyr mer enn stoltheten. Og når Gud ikke svarer slik vi ønsket, blir det klart om vi søkte Ham eller bare det Han kunne gi oss.
Det som skal bære oss gjennom krisen, bygges lenge før krisen kommer.
Grunnvollen er en person
Paulus skriver at ingen kan legge en annen grunnvoll enn Jesus Kristus (1. Korinter 3,11).
Kirkemedlemskap, en kristen oppvekst eller evnen til å sitere Bibelen er ikke grunnvollen. Alt dette kan finnes i et menneskes liv uten at Kristus har fått herredømme.
Det går an å kjenne det kristne språket uten å kjenne Jesus.
I Matteus 16 spør Jesus disiplene hvem folk sier at Han er. Svarene spriker. Noen ser en profet. Andre tenker på døperen Johannes eller Elia. Så gjør Jesus spørsmålet personlig:
«Og dere, hvem sier dere at Jeg er?»
Peter svarer at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn. Svaret er mer enn riktig informasjon. Peter har sett hvem Jesus er.
Kristen tro begynner når Jesus blir mer enn en skikkelse fra historien eller en lærer vi beundrer. Han er den levende Herren som mennesket må forholde seg til.
Ingen andre kan ta det møtet for oss. Foreldre kan vise vei, og en prest eller menighet kan hjelpe. Men svaret må være vårt.
Arvet tro holder ikke alene
Mange nordmenn har arvet bruddstykker av kristendommen. Juleevangeliet er kjent. Kirken har fulgt oss gjennom livets seremonier, fra dåp til begravelse, og noen bønner og salmer sitter fortsatt.
Arven kan bære noe verdifullt. Den kan også gi falsk trygghet.
Et menneske kan stå nær kristne skikker og samtidig holde Kristus på avstand. Troen blir familiehistorie eller kulturell identitet, uten rett til å gripe inn i livet.
Jesus kalte mennesker fra tilhørighet til etterfølgelse. Han ba dem følge Ham.
Hans ord får motsi oss. Han utfordrer det vi lærte hjemme og det vi helst vil tro om oss selv, også når miljøet rundt oss venter noe annet. Når Jesus bare får bekrefte det vi allerede mener, har vi gjort Ham mindre enn Han er.
Du må grave før du bygger
I Lukas’ versjon av fortellingen graver den kloke mannen dypt før han legger grunnvollen på fjell.
Det er tungt arbeid. Jorden må graves bort. Byggherren rydder røtter og stein før han når fast grunn.
Troen krever samme arbeid.
Først må tradisjonene våre granskes. De kan bære sannhet gjennom generasjoner, men også få større myndighet enn Bibelen. «Slik har vi alltid gjort det» viser ikke at vi har gjort rett.
Fordommene må også opp i dagen. Vi feller lett ferdige dommer over mennesker fra andre samfunnslag, kirker eller land, og over dem som står politisk langt fra oss. Fordommen dømmer før den lytter. Den beskytter selvbildet vårt ved å gjøre den andre mindre.
Så må forestillingene om Jesus prøves. Noen ønsker en Jesus uten krav. Andre gjør Ham til forsvarer for egen gruppe og dommer over motstanderne. Evangeliene tegner et annet bilde. Jesus møter falne mennesker med nåde, mens Han taler hardt til dem som bruker religion til å skjule stolthet og makt.
Vantroen må også frem. Den kommer ikke alltid som åpen fornektelse. Den kan høres from ut: Vi ber uten å vente svar og forklarer raskt hvorfor et løfte neppe gjelder oss. Vi bekjenner at Gud kan gripe inn, men lever som om Han ikke vil.
Under dette ligger opprøret. Den gamle viljen sier: Jeg bestemmer. Gud kan støtte meg. Han får ikke være Herre.
Dette lar seg ikke pynte bort. Det må bekjennes.
Bibelen skal få rette oss
Jesus sier at den som hører ordene Hans og gjør etter dem, bygger på fjell.
Begge byggherrene hørte. Bare den ene gjorde det Han sa.
Vi kan lese mye og adlyde lite. Vi kan markere vers og høre prekener uten at ordene får følger for pengebruken eller familielivet.
Da bygger vi på løs grunn.
Bibelen er ikke råstoff for meningene våre. Den skal rette oss og føre oss tilbake når vi går feil. Dens myndighet viser seg når teksten utfordrer oss.
Å dele ubekreftede påstander i sannhetens navn er å svikte sannheten.
Forsvarer vi familien mens vi styrer våre nærmeste med kulde eller kontroll, adlyder vi ikke kjærligheten.
Ord om tilgivelse veier lite når vi dyrker hevn i tankene.
Når vi fordømmer verdens synd og skjuler vår egen, bygger vi sprekker inn i huset.
Lydighet er kjærlighet i praksis
Jesus sier: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord» (Johannes 14,23).
Lydigheten vokser ut av kjærlighet. Vi følger Jesus fordi vi har sett hvem Han er. Tilliten til Ham blir større enn trangen til å styre alt selv.
Lydighet er ikke alltid lett. Noen ganger krever den en unnskyldning vi har utsatt. Andre ganger må vi gi slipp på noe som gir status eller penger.
Lydighet kan være å kontrollere en påstand før vi deler den, eller å beskytte et menneske andre vil ofre. Den bruker ikke Bibelen som våpen mot den som ligger nede.
Lydighet legger ikke grunnvollen og kjøper ikke frelsen. Kristus er grunnvollen. Lydigheten viser at vi tar imot Hans ord og bygger videre på Ham.
Troslivet rommer mer enn én handling. Hvert valg viser hvilken grunn vi bygger videre på.
En tro som tåler prøving
Et liv bygget på Kristus kan rystes hardt. Sorg og tvil betyr ikke at troen er falsk.
Det som teller, er hvor vi går med det som ryster oss.
Peter hadde bekjent hvem Jesus var. Senere fornektet han Ham.
Peters feilfrihet bar ham ikke. Kristus var grunnvollen. Han møtte Peter igjen og kalte ham tilbake etter sviket.
Det finnes håp også for den som oppdager sprekker i huset.
Gud viser oss sannheten for at vi skal slutte å bygge på det som vil falle. Han kaller oss tilbake til fast grunn. Omvendelse er veien dit.
Alle liv kan vakle.
Hva gjør du når du ser det?
Hva står igjen når vannet trekker seg tilbake?
Stormen avslører mye. Den får ikke det siste ordet.
Huset på fjell står fordi grunnvollen ligger dypere enn vannet når. Været skifter. Følelsene og tidsånden gjør det samme, men fjellet ligger fast.
Kristus er den samme når omstendighetene endres. Hans ord blir ikke mindre sant i motstand. Hans trofasthet avhenger ikke av at vi holder fasaden hel.
Derfor må vi grave mens det ennå er tid.
Religiøs prestisje bærer ingen gjennom stormen. Vi graver fordi et hus skal bære liv og romme sannhet og ansvar når været mørkner.
Stormen kommer.
Bygger vi for dagen huset blir prøvd?
Denne uken
Les Matteus 7,24–27. Skriv ned én tradisjon, vane eller overbevisning som må prøves mot Jesu ord.
Les så Lukas 6,46–49 langsomt. Finn ett område der du vet hva Han har sagt, men ennå ikke har handlet på det.
Gjør det Jesus har sagt.
Slik bygges huset.
Neste i serien: Dette er del 1 av 10 i Fundamentet. Neste artikkel er Del 2: Ordet som bygger og bærer.
Kilder
Fundamentet™ er et selvstendig MANTELEN-produkt. Utviklet, bearbeidet og utgitt av MANTELEN.