Frikirken ordinerer kvinner til pastorer og eldste. På kirkens egen spørsmål-og-svar-side står det også at den enkelte menighet velger hvem den vil kalle. Noen menigheter tillater ikke kvinnelig ordinasjon av teologiske grunner.
Den sentrale åpningen betyr derfor ikke at alle menigheter praktiserer den likt. Skal en beskrive kvinners adgang til tjeneste i Frikirken, må både kirkesamfunnets ordning og menighetens beslutning undersøkes. Et vedtak om hvem som kan ordineres, forteller ikke hvem som faktisk får et kall.
To forslag i 2005
Synodeprotokollen fra 2005, sidene 25–27, dokumenterer behandlingen. Det primære forslaget om å åpne ordinasjonen fikk 119 stemmer for og 72 mot. Protokollen oppga 127 som nødvendig antall for to tredels flertall. Forslaget falt.
Før avstemningene vedtok synoden enstemmig at ulike standpunkter skulle møtes med respekt. Arbeidet med bibeltekstene skulle skje innenfor kirkens bekjennelse og skriftsyn. Enigheten om denne uttalelsen innebar ikke enighet om selve ordinasjonsspørsmålet.
Det subsidiære forslaget koblet åpningen til særregler for ledelsen. Denne pakken fikk 136 stemmer og ble vedtatt. Endringen i forfatningen omfattet hvem menigheten kunne kalle til eldste.
Fram til synodemøtet i 2011 burde hovedforstander eller leder av eldsterådet være menn. Menigheten skulle avgjøre dette med bindende virkning. For tilsynsmenn i presbyterier og synode var formuleringen strengere: Bare menn kunne ha disse funksjonene i perioden.
Vedtaket ba også om fortsatt arbeid med bibeltekstene om mann og kvinne, med oppsummering i 2011. Protokollen dokumenterer altså en ordinasjonsåpning med særskilte bestemmelser om ledelse. Den gir ikke grunnlag for å gjøre anbefalingen om lokale ledere til et absolutt forbud.

En eldste er også ordinert
Frikirkens publiserte forfatning, merket oppdatert etter synoden i 2022, forklarer tjenestene. Etter paragraf 7 er de eldste ordinert og betrodd hyrdetjenesten sammen med forstanderen. De har fullmakt til å forvalte sakramentene og utføre andre kirkelige handlinger.
Forstanderens hovedoppgaver er forkynnelse, sakramentforvaltning og sjelesorg. Vedkommende kalles av menigheten etter innstilling fra eldsterådet. Presbyteriets godkjenning skal innhentes før innstillingen gis.
Forstanderen og de eldste utgjør sammen eldsterådet, som leder menigheten. En av dem velges til å lede rådets forhandlinger. Ordinasjon til eldste og valg som leder av rådet er dermed forskjellige handlinger.
Dette forklarer hvorfor ordinasjon og lederfunksjon måtte omtales hver for seg i 2005. En åpning for kvinner som eldste gjaldt en kirkelig tjeneste med ansvar for ord og sakramenter. Det var mer enn adgang til et vanlig styreverv.

Det lokale kallet gjenstår
Kirkens egen presentasjon beskriver menighetsmøtet som menighetens høyeste organ. Det består av medlemmer med stemmerett. Pastor og eldsteråd er ordinert til sine tjenester, mens diakonene har et særlig ansvar for omsorg og praktiske oppgaver.
Den samme presentasjonen sier uttrykkelig at menigheten velger om den vil kalle en kvinne eller en mann som pastor eller eldste. Dette er kirkens beskrivelse av sin ordning, ikke en opptelling av hvor mange kvinner som tjenestegjør.
For å undersøke hvordan åpningen har virket, trengs derfor mer enn synodens stemmetall. En må også se på lokale kall, ordinasjoner og oppgaver. Disse opplysningene kan vise forskjellen mellom en adgang i regelverket og en tjeneste noen faktisk har fått.
2005-vedtaket endret adgangen. Det lokale kallet bestemmer hvem som kommer inn i den enkelte tjenesten.