Som ung soldat i den britiske hæren gikk Prince rundt og fortalte kameratene sine at han var blitt kristen. Svarene lignet hverandre. Hver mann la frem sin egen liste over regler han holdt: han drakk seg ikke full, han var ikke utro. Ingen av dem nevnte reglene de brøt.
Alt eller ingenting
Prince mente den naturlige menneskelige tanken bare kjenner én måte å bli rettferdig på, og det er å holde en liste. Problemet er at listen ikke tillater utvalg. Paulus henter den siste av tolv forbannelser fra Femte Mosebok og skjerper den: forbannet er hver den som ikke blir ved med alt som er skrevet i lovens bok (Gal 3,10). Alt, hele tiden.
Prince sier han sjelden møtte noen som mente dette om seg selv. De fleste regner med at det holder å ha mesteparten på plass mesteparten av tiden. Regnskapet føres ikke slik. En lov med unntak er ikke lenger en lov, den er en preferanse.
Han kaller loven en diagnose og ikke en medisin. Legen som får høre om magesmerter, griper ikke etter den første pilleboksen, han leter etter årsaken. Loven gjør det samme med et menneske. Den viser hva som feiler oss, og den kan ikke gjøre stort mer enn det (Rom 3,20).
Prince gir loven tre oppgaver. Den skal vise oss at vi trenger å bli frelst, at vi ikke greier det selv, og at det kommer en som greier det for oss. Ingen av de tre gjør noe menneske rettferdig. Loven er ikke laget for det.
Den innvendingen som melder seg først, er at dette gjør loven verdiløs. Prince avviser det. Loven er hellig og god, sier han etter Paulus, og feilen ligger hos den som leser den. Så går han lenger: selve forsøket på å holde reglene vekker noe i mennesket som ellers lå i ro.
Der blir prekenen ubehagelig. Prince forteller om seg selv, femten år gammel og fast bestemt på å bli et bedre menneske. Jo hardere han forsøkte, jo raskere gikk det nedover. Han var ikke i nærheten av så ille før han begynte å arbeide med saken.
Han holdt ut et halvt år. Så konkluderte han med at religionen gjorde ham til en elendig synder, og at han kunne greie seg som synder uten å være elendig i tillegg. Han var tenåring og godt fornøyd med resonnementet. Prince gjengir det uten å forsvare det.
Ekteskapet som ble oppløst
Den vanskeligste delen av prekenen er hentet fra ekteskapsretten. Så langt er alt enkelt. En kvinne er bundet til mannen sin så lenge han lever, og dør han, kan hun gifte seg igjen uten å bli kalt utro. Paulus fører dette over på forholdet mellom mennesket og loven.
Slik Prince leser ham: den som går inn under loven, er gift med sin egen kjødelige natur. Loven taler til den naturen og krever, og naturen er en opprører som nekter. Derfor mislykkes forsøket. Da Jesus døde, ble den gamle naturen henrettet med ham, og enken er fri til å gifte seg med en annen, han som ble reist opp fra de døde (Rom 7,4).
Innvendingen mot lesningen er reell. Bildet krever at leseren holder to dødsfall i hodet samtidig, ett i loven og ett i Kristus, og Paulus bytter side i sammenligningen underveis. Den som ikke er skolert i teksten, mister tråden. Prince vet det, og ber forsamlingen henge med.
Konsekvensen er det som betyr noe for resten av prekenen. Frukten vokser ut av en forening. Er du bundet til din egen natur, kommer den naturens barn, og er du forent med den oppstandne, kommer hans. Prince sammenfatter det i to ord: strev, eller overgivelse.
Enten lov eller nåde
Prince setter de to opp mot hverandre som lukkede systemer. Synden skal ikke herske over dere, skriver Paulus, for dere er ikke under loven, men under nåden (Rom 6,14). Prince leser setningen baklengs også. Er du under loven, vil synden herske.
Hans erfaring fra egen tjeneste er at de fleste kristne lever midt imellom. Litt regler, litt tillit. Resultatet er det verste fra begge sider: nok lov til å kjenne seg mislykket, for lite nåde til å bli fri. En krykke, kaller han det, og Gud ber oss kaste den.
Krykkebildet er hardere enn det høres ut. En krykke tar vekt, og den som får beskjed om å kaste den, kjenner først at beinet ikke holder. Prince sier han har sett hvor redde folk blir når de skal overlate seg til noe de ikke styrer selv. Frykten er ikke uforstandig.
Bildet han bruker for det motsatte, er verdt å gjengi. To kvinner selges på samme marked. Den ene settes til å lage mat, den andre til å selge kroppen sin, og ingen av dem valgte arbeidet sitt. Den respektable av dem har ingen grunn til å peke på den andre.
Soldaten som strevde lengst
Prince forteller om sin egen omvendelse med en viss uhøytidelighet. Han sluttet å være religiøs først, sier han, og hoppet så uti. I løpet av en uke var han døpt i Den hellige ånd og hadde tatt imot nådegaver. Han leverte ingenting inn på forhånd.
En annen soldat gikk på de samme møtene. Han var den alvorlige typen, oppriktig og religiøs, og han brukte uker på det Prince fikk på dager. Grunnen, slik Prince ser den, var at mannen forsøkte å gjøre seg fortjent. Han ville være god nok først.
Prince lot forsamlingen si det høyt: nåde kan ikke fortjenes. Så ba han dem snu seg til sidemannen og si det samme en gang til. Grepet er billig, og det virker likevel. Folk som har hørt noe, har ikke dermed sagt det selv.
Den sterkeste innvendingen
Prince hevder at alle andre religioner gjør rettferdighet til et spørsmål om å utføre noe, og at kristen tro derfor er alene om å tilby den ved tillit. Den påstanden holder ikke helt. I japansk rein-land-buddhisme lærte Shinran at frelsen kommer ved Amidas løfte og ikke ved egen kraft. Hinduistisk bhakti hviler på gudens ufortjente gunst, og en velkjent hadith gjengir Muhammad slik at ingen kommer inn i paradis på sine gjerninger alene, men ved Guds barmhjertighet.
Spørsmålet må få stå åpent. Kanskje ligger det særegne et annet sted enn i tilliten som holdning, nemlig i hvem tilliten hviler på, og i at prisen ble betalt av en annen enn tilbederen. Prince tar ikke den diskusjonen. Han slår fast.
Den andre innvendingen kommer innenfra kirken. Reformert paktsteologi holder fast på at budene har en tredje bruk, som veiledning for den som allerede tror, og Calvin regnet den som lovens fremste nytte. Leser man Prince raskt, kan man sitte igjen med at budene ikke lenger angår en kristen. Det er en lesning han selv ville avvist.
Den tredje innvendingen er praktisk, og den veier tyngst. Overgivelse ligner passivitet. En forkynnelse som sier at strev ikke fører frem, kan i neste omgang bli unnskyldningen til den som ikke gidder, og det finnes forsamlinger der den har vært brukt nettopp slik.
Prince døde i 2003 og kan ikke svare for seg. Det nærmeste vi kommer, er forbeholdene han selv tar i opptaket. Viljen skal fortsatt brukes, sier han, den skal bare brukes til noe annet enn å klare det selv. Loven er god, sier han også.
Norsk sammenheng gir prekenen to adressater. Vi har en kirkelig kultur som sjelden krever mye av noen, og en frikirkelig kultur som iblant krever alt. Prince treffer begge, fra hver sin kant. Den første fordi han insisterer på at noe skal skje med et menneske, den andre fordi han river vekk krykken.
Kartet og guiden
Lignelsen han avslutter med, er enkel nok til å huskes. Du skal gjennom ukjent land, og du får velge mellom et kart og en levende guide. Kartet er loven. Det er nøyaktig, hver høyde og hver elv er tegnet inn på rett sted, og det har aldri ført noen frem alene.
Den unge mannen i lignelsen velger kartet. Tre dager senere står han i mørket på kanten av et stup, og en stemme spør om han trenger hjelp. Han blir hjulpet ut, går videre, og etter en stund tenker han at han klarte seg fint på egen hånd. Da er guiden borte.
Et par dager senere synker han ned i en myr, ett skritt om gangen. Denne gangen nøler han. Han fikk hjelp sist og brukte den ikke, og skammen over det veier tyngre enn myra gjør. Guiden tilbyr seg likevel, og nevner ikke forrige gang med et ord.
Poenget kommer til slutt. Mannen tilbyr guiden kartet, og guiden takker nei: han kjenner veien, han har tegnet den selv. Prince knytter det til Paulus' ord om at de som blir ledet av Guds Ånd, er Guds sønner (Rom 8,14). Verbformen beskriver en ledelse som gjentar seg.
Mannen kom aldri frem ved egen hjelp. Han hentet kartet opp av lommen hver gang han kjente seg trygg igjen. Prince spurte forsamlingen hvor mange ganger dette måtte gjenta seg, og han ventet ikke på svar fra noen. Spørsmålet ligger fortsatt.
Kilde: Derek Prince, «The Holy Spirit As Guide», utgitt av Derek Prince Ministries. Tilgjengelig på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=0K3VS8zlet0. Originalt opptak: Singapore, april 1989.