I 1947 ble den danske loven om adgang til presteembeter endret med ett lite, men avgjørende ord. «Mænd» ble til «Personer». Loven åpnet dermed en juridisk adgang som hadde vært stengt for kvinner. Den ordinerte ingen. Først ti måneder senere, 28. april 1948, ordinerte biskop Hans Øllgaard Johanne Andersen, Ruth Vermehren og Edith Brenneche-Petersen i Skt. Knuds Kirke i Odense.
Det er lett å slå sammen de to hendelsene. Kildene gjør det ikke mulig. Lovtidende-siden fra 4. juni 1947 viser endringen i § 1 og tilsvarende kjønnsnøytrale formuleringer andre steder i loven. Odense Stadsarkivs post B40566 dokumenterer ordinasjonsdagen, stedet, biskopen og de tre navnene. Mellom lov og handling ligger et helt år med andre spørsmål: hvem som faktisk skulle kalles, hvilke oppgaver kvinnene hadde utført, og hvilken myndighet ordinasjonen skulle gi.
Et lokalt kall gjorde lovspørsmålet konkret
Johanne Andersen kom til saken gjennom valgmenigheten i Nørre Ørslev. Menigheten ønsket henne som prest før lovendringen var på plass. I ventetiden forkynte hun, men skilte forkynnelsen fra dåp og nattverd. Det var ikke en abstrakt diskusjon om adgang. En bestemt menighet trengte en bestemt tjeneste, mens loven fortsatt brukte et ord som utelukket henne.
Dette lokale ønsket forklarer ikke hele lovendringen. De åpne kildene viser ikke at én menighet alene drev saken fram. De viser noe mer avgrenset: at lovspørsmålet fikk en konkret form når en valgmenighet ville kalle en kvinne og hun allerede utførte deler av oppgaven.
Hva loven endret, og hva den ikke gjorde
Endringsloven nr. 173 av 4. juni 1947 endret adgangsspråket fra menn til personer. Den justerte også ordlyden om utnevnelse, blant annet pronomenet for den som ble utnevnt. Juridisk betydde dette at kjønn ikke lenger sto som et hinder i selve adgangen til embetet.

Men en adgang er ikke en ordinasjon. Loven valgte ingen biskop, fastsatte ingen ordinasjonsdato og gav ingen av de tre kvinnene en konkret menighet. Den sier heller ikke at den første kvinnelige presten allerede var innsatt. Derfor bør loven beskrives som en åpning av embetet, ikke som handlingen som gjorde Andersen, Vermehren og Brenneche-Petersen til prester.
Tre veier til samme ordinasjonsdag
Ruth Vermehren hadde et annet utgangspunkt enn Andersen. Hun arbeidet blant kvinnelige fanger og holdt gudstjenester. Før ordinasjonen kunne hun verken døpe eller forrette nattverd. Biografiske kilder knytter arbeidet hennes til en tillit blant fangene, men de åpne tekstene gir ikke grunnlag for å dramatisere miljøet eller legge ord i munnen på dem. Det sikre poenget er forskjellen mellom pastoral tjeneste som faktisk ble utført, og sakramental myndighet som hun ennå ikke hadde.
Edith Brenneche-Petersen viser en tredje tidslinje. Hun tok teologisk embetseksamen i 1927. Kvalifikasjonen var altså på plass lenge før loven åpnet adgang. Etter lovendringen og ordinasjonen tiltrådte hun som hjelpeprest i Nørre Åby–Indslev. Hennes historie viser at utdanning alene ikke opphevet den institusjonelle sperren. Det måtte også finnes en lovlig vei inn og en kirkelig handling som bekreftet tjenesten.
De tre kvinnene kan derfor ikke skrives som én type pioner. Andersen ble ønsket av en lokal menighet. Vermehren hadde lang erfaring med mennesker som trengte kirkelig nærvær, men manglet full myndighet. Brenneche-Petersen hadde teologisk eksamen i to tiår før adgangsspørsmålet ble løst. Ordinasjonsdagen samlet tre løp som hadde vært forskjellige fra begynnelsen.

28. april 1948 i Odense
Odense Stadsarkivs arkivpost daterer ordinasjonen til 28. april 1948 og plasserer den i Skt. Knuds Kirke. Hans Øllgaard er oppført som ordinerende biskop. Johanne Andersen, Ruth Vermehren og Edith Brenneche-Petersen står samlet i samme arkivspor.
Den korte avstanden mellom loven og ordinasjonen kan gi inntrykk av at den ene handlingen automatisk fulgte av den andre. Historien var mer praktisk. Først måtte en lovtekst åpne adgangen. Deretter måtte biskopen ordinere, og kvinnene måtte knyttes til konkrete tjenester. Andersen ble innsatt i Nørre Ørslev 2. mai, få dager etter ordinasjonen. Vermehren og Brenneche-Petersen kom til dagen med andre arbeidssteder og andre behov.
Arkivposten dokumenterer navn, dato, sted og biskop. Den åpner ikke ordinasjonsprotokollen eller Øllgaards preken. Vi vet derfor ikke nok til å rekonstruere hele liturgien, motstanden eller stemningen i kirken. Vi vet heller ikke at Danmark sikkert var den første nasjonale kirken med kvinnelige prester. Slike større påstander krever sammenlignende dokumentasjon som denne kontrollen ikke har åpnet.
Det vi kan si presist, er at Danmark tok to trinn. Loven av 4. juni 1947 byttet ut et kjønnet adgangsord og gjorde embetet juridisk tilgjengelig. Ti måneder senere ordinerte Øllgaard tre kvinner i Odense. De kom dit gjennom tre ulike tjenesteløp, og ordinasjonen var en egen kirkelig handling. Kvalifikasjon, faktisk arbeid, lovlig adgang og ordinasjon falt ikke sammen i tid. Nettopp derfor bør loven og ordinasjonsdagen holdes fra hverandre når historien fortelles.
Kilder
Lov om ændringer i lov nr. 195 af 16. april 1941 om adgang til præsteembeder i folkekirken, 4. juni 1947, Lovtidende 1947 A, s. 261. Odense Stadsarkiv, B40566: Tre kvindelige præster ordineret april 1948. Det Kgl. Bibliotek: Kampen om de kvindelige præster. Folkekirken.dk: Da kvinderne trådte ind, blev kirken hel. Lolland-Falsters Stift: 75-året for første kvindelige præster. Dansk Kvindebiografisk Leksikon: Johanne Andersen, Ruth Vermehren og Edith Brenneche Petersen.