På side 33 i heftet Kvinnens stilling i menigheten åpner T. B. Barratt for at den inspirerte kvinnen kan fylle «en hvilken som helst plass i de kristne menigheter». På samme side skriver han at Skriften ikke omtaler kvinnelige eldste og apostler. De to setningene må leses sammen. Heftet er ikke et enkelt ja eller nei til moderne kvinnelig ordinasjon.
Barratt knytter handlingsrommet til to vilkår: «Ånden kaller» og menigheten forstår kallet. Det er mer enn en privat følelse, men mindre enn en formell ordinasjonsregel. Menigheten skal gjenkjenne tjenesten, og kvinnen skal ikke søke å herske over mannen. Slik åpner teksten et bredt arbeidsfelt innenfor en fortsatt kjønnet myndighetsorden.
Heftet ble utgitt av Korsets Seiers Forlag i Oslo i 1933. I forordet forteller Barratt at foredraget først ble holdt ved bibelskolen i Filadelfia. Han varsler også at han har tatt med mange andres uttalelser, særlig fra metodistteologen Daniel D. Whedon. Hver formulering kan derfor ikke leses som Barratts egen stemme.
Det tydeligste eksempelet står på side 7. Barratt avviser bildet av Paulus som kvinnens motstander og siterer P. Whitwell Wilsons bok The Church We Forget. Wilson skriver at Paulus slo det første slaget for kvinnens befrielse og grunnla kvinneemansipasjonen. Dette er Wilsons formulering slik Barratt gjengir den. Det er ikke presist å skrive at Barratt selv kalte Paulus kvinneemansipasjonens grunnlegger.
På sidene 9–13 bruker Barratt Priskilla, Akvilas og Føbe som eksempler på undervisning og menighetstjeneste. Han går videre til profetinner, bønn og diakonisser. Disse eksemplene skal vise at kvinner kunne ha reelle oppgaver i menigheten. De er ikke i seg selv belegg for en bestemt ordinasjonshandling.
Behandlingen av pinsefortellingen og Første Korinterbrev gir kvinner og menn samme Åndens gave til å være vitner. På side 34 skriver Barratt at vitne- eller forkynnergjerningen er betrodd kvinnen så vel som mannen. Han sier at kvinner kan være evangelister eller misjonærer. Her er tjenesten offentlig og religiøs, men ordene er fortsatt ikke identiske med prest, eldste eller ordinert pastor.
Det er viktig å følge hvem som taler når heftet drøfter Første Timoteusbrev. Barratt gjengir pastor Gee og andre tolkningsstemmer. En formulering fra en gjengitt forfatter blir ikke automatisk Barratts eget standpunkt. For leseren er dette en del av kildearbeidet: referatet kan støtte bredden i debatten, men må ikke gjøres om til én forfatter som sier alt.
På side 33 kommer Barratts egen sammenfatning tilbake. Kvinnen kan ha stemmerett og adgang til «de andre stillinger i menigheten» når tjenesten skjer i Den hellige ånd og uten å ville herske over mannen. Før dette har han skrevet om ekstraordinære tider og Deborah som en kvinne som kunne dømme og styre et helt land. Unntakseksempelet utvider forestillingen om hva Gud kan gjøre; det opphever ikke teksten om eldste og apostler.
Begrensningen er formulert rett etter den brede åpningen. Barratt skriver at Skriften ikke omtaler kvinnelige eldste og apostler. Han holder også Junia- eller Junias-spørsmålet åpent og vil ikke bygge en teori på en omstridt tekst. Dermed blir «en hvilken som helst plass» bred, men ikke ubegrenset i hans egen argumentasjon.
Side 35 viser hvorfor ordvalg alene kan villede. Barratt skriver at ingen kan være med på en mer inngripende måte enn kvinnen, og nevner «den prest, pastor, emissær, evangelist eller menighet som tilbaketrenger henne». Listen beskriver dem som kan holde kvinnens gaver tilbake. Den kaller ikke kvinnen prest eller pastor.
På samme side fremhever han Priskilla, Føbe, Lydia, Dorkas, Maria og Junia som kvinner som hjalp Herrens sak. Han sier at en kvinne kan undervise i ordet med mannens sanksjon og i Åndens kraft. Kallet skal prøves i menigheten, men det er ikke det samme som en beskrevet credential-prosess, håndspåleggelse eller rett til å forvalte dåp og nattverd.
Barratt kunne også trekke frem kvinner utenfor pinsebevegelsens egne titler. På side 38 minnes han Catharine Booth som «general» i Frelsesarmeen. Tittelen hører til Frelsesarmeens språk og historie. Den kan vise hvilken religiøs ledelse Barratt beundret, men den kan ikke flyttes over til pinsevennenes embetsordning eller brukes som synonym for prest.
Dette korrigerer også en kort formulering i Mantelens tidligere artikkel Hjerterenselse hos Barratt. Den eldre teksten gjengir Wilsons ord uten å markere sitatet tydelig, og lar «en hvilken som helst plass» stå nær en egen tolkning om hyrdeembetet. Den nye nærlesningen skiller mellom Barratts kilde, Barratts egen sammenfatning og Mantelens redaksjonelle dom.
Heftet gir derfor et klart, men avgrenset funn. Barratt forsvarte kvinners bønn, profeti, undervisning, vitnesbyrd, forkynnelse, evangelistarbeid, misjon og diakonissetjeneste. Han knyttet dette til Åndens kall og menighetens gjenkjennelse. Han skrev ikke en ferdig ordinasjonslære for hele pinsebevegelsen.
Det mest presise sammendraget ligger i spennet mellom de to avsnittene på side 33. Kvinner kunne få et bredt tjenesteområde, også når arbeidet krevde offentlig tale og ledelse. Mannlig hode- og herskermyndighet ble likevel stående, og kvinnelige eldste og apostler var ikke dokumentert i teksten. Før titlene ble avklart, fantes det altså et større praksisfelt enn embetsordene alene skulle tilsi.
Kilder
T. B. Barratt, Kvinnens stilling i menigheten, Oslo: Korsets Seiers Forlag, 1933, særlig trykte sider 7, 9–15, 20–23, 33–38. Lisbeth Mikaelsson, The Norwegian Pentecostal Foreign Mission, 2018, sider 69–70, brukt som faglig kontroll. Store norske leksikon: Thomas Ball Barratt, brukt som biografisk kontroll. Den tidligere Mantelen-saken Hjerterenselse hos Barratt er brukt for å avgrense duplikat og rette attribusjon.