I Augsburg i 1530 ble Confessio Augustana lagt fram i tysk og latinsk form. Artikkel V uttrykker samme bekjennelsesledd på begge språk, men ordlyden er ikke den samme. Her må vi lese langsomt. Den tyske kontrollteksten er modernisert, og den latinske kontrollteksten kommer fra en utgave trykt i 1584. Ingen av dem skal presenteres som det tapte framleggingsmanuskriptet fra 1530.
Hos Bayerische Staatsbibliothek finnes et tidlig trykk fra Nürnberg 1531, ikke framleggingsmanuskriptet fra året før. Det brukes her bare som bibliografisk vitne. Sammenligningen gjelder de markerte kontrolltekstene og setningsbygningen leseren kan kontrollere direkte, uten påstander om tekstvarianter.
Den tyske setningen
Evangelische Kirche in Deutschland (EKD) gjengir artikkel V slik i modernisert tysk:
«Um diesen Glauben zu erlangen, hat Gott das Predigtamt eingesetzt, das Evangelium und die Sakramente gegeben.»
(Modernisert tysk gjengivelse, EKD)
Setningen åpner med formålet: troen skal nås. Deretter kommer handlingen, med en navngitt agent. Gud har innsatt Predigtamt og gitt evangeliet og sakramentene. To ulike verb står i samme setning: eingesetzt om Predigtamt og gegeben om evangeliet og sakramentene. Aktivformen gjør innstifteren synlig. Den som handler, heter Gud.
Det er en viktig språklig grense her. Predigtamt kan ikke løftes rett over i en norsk prestestilling, som om ett tysk ord fra 1530 allerede beskrev alle senere kirkeordninger. Setningen knytter ordet til evangeliet og sakramentene, men avgjør ikke hvem som senere kan kalles til offentlig tjeneste.
Den latinske setningen
Den latinske kontrollteksten er transkribert fra Concordia, Leipzig 1584. Utgaven kan kontrollere den latinske ordlyden, men er ikke et skannet 1530-manuskript:
«Ut hanc fidem consequamur, institutum est ministerium docendi evangelii et porrigendi sacramenta.»
(Latinsk tekst, Concordia-transkripsjon fra 1584)
Også latinsetningen begynner med formålet: vi skal nå denne troen. Så følger institutum est, «er blitt innstiftet». I setningen er ministerium grammatisk subjekt til denne passivformen. Det finnes altså et subjekt. Det som ikke uttrykkes, er den handlende agenten. Den tyske setningen navngir Gud; den latinske setningen gjør ikke det.
Teksten knytter ministerium til docendi evangelii et porrigendi sacramenta, å lære evangeliet og rekke sakramentene. Den formuleringen beskriver hva tjenesten gjelder. Den gir ikke i seg selv en ferdig norsk stillingsbetegnelse, og den beviser heller ikke at bekjennelsen valgte «funksjon» mot «embete». Da ville ett grammatisk funn blitt presset til å bære en senere lærestrid alene.
Den norske oversettelsen
Den norske kirkes offisielle oversettelse velger ordet «tjeneste» og samme passive setningsform som latinen:
«For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene.»
(Offisiell norsk oversettelse, Den norske kirke)
«Tjeneste» ligger nær latinens ministerium. «Det er innstiftet» svarer til institutum est. Den norske setningen navngir derfor ikke Gud som innstifter, mens EKDs tyske setning gjør det. Dette er en forskjell i ordlyd og setningsbygning. Den skal beskrives før den tolkes.
De tre kontrolltekstene åpner med samme formål: troen skal nås. Tysk lar Gud innsette Predigtamt og gi evangeliet og sakramentene. Latin lar ministerium være subjekt for institutum est og knytter tjenesten til evangeliet og sakramentene. Norsk har «tjeneste» og den passive setningsformen.
Forskjellen viser først og fremst at ordlyden ikke er identisk. Tysk har Predigtamt, latin ministerium. Begge står i artikkel V, men de kan ikke brukes som en snarvei til én senere embetsordning. Artikkelen sier hva som er gitt for at troen skal nås. Spørsmålet om hvordan kirker ordnet tjenesten og hvem de kalte, krever flere kilder.
Den norske kirke regner den uforandrede augsburgske bekjennelse av 1530 blant sine bekjennelsesskrifter. Kirkens egen presentasjon sier også at tekstens historiske sammenheng må tas med i lesningen. Det gjelder når Predigtamt og ministerium sammenlignes.
Den avsluttende grensen
Artikkel XIV setter en kort grense for den offentlige utøvelsen: Ingen bør lære offentlig eller forvalte sakramentene uten å være rite vocatus, rettelig kalt. Den latinske formuleringen er nisi rite vocatus. Offentlig lære og sakramentsforvaltning holdes samlet, og artikkelen knytter dem til et rett kall.
Artikkel XIV sier ikke i egen ordlyd hvilken instans som kaller, hvilken prosedyre som brukes, eller hvilken liturgisk handling som gjør kallet rettelig. Artikkel V og XIV sier heller ikke hvem som kan kalles. De avgjør derfor ikke alene kvinneprestspørsmålet.
Katharina Zell skrev, drev omsorgsarbeid og talte ved sin manns grav. Kildene som er undersøkt, dokumenterer ikke ordinasjon eller sakramentsforvaltning. Hennes sak viser hvorfor bekjennelsesteksten ikke kan stå alene: Hvordan kirker skilte mellom leg tale og offentlig tjeneste, og hvordan de ga et rett kall, må undersøkes i kilder som viser praksisen.
Kilder
Evangelische Kirche in Deutschland. «Das Augsburger Bekenntnis», særlig artikkel V. EKD.
Confessio Augustana, latinsk tekst fra Concordia, Leipzig 1584, artikkel V og XIV. Wikisource: artikkel V. Wikisource: artikkel XIV.
Den norske kirke. Den augsburgske bekjennelse, artikkel V og XIV. PDF. Se også «Trosbekjennelser».
Bayerische Staatsbibliothek/Bavarikon. Confessio Augustana, Nürnberg 1531, VD16 C 4745, H.ref. 80. Tidlig trykt vitne. Objektet er ikke framleggingsteksten fra Augsburg.