I 1938 gav Bispemøtet ut en utredning om en særskilt kvinnelig tjeneste i kirken. Utredningen forsøkte å gi kirkelig form til arbeid kvinner allerede gjorde, men ville ikke kalle ordningen prestetjeneste. Sammen med heftet stod Bispemøtets eget vedtak fra 1937. De to tekstene må holdes fra hverandre.
Det første stadiet kom i 1936. Bispemøtet satte ned en komité og ba den utrede art, omfang, utdannelse og eventuell innvielse for en egen kvinnelig tjeneste. Mandatet var uttrykkelig avgrenset fra spørsmålet om kvinnelige prester. Det gjaldt ikke å skrive om den ordinære presteordningen, men om en ny form for menighetsarbeid.
Mandatet tok også navnespørsmålet på alvor. En mulig stilling skulle ikke ha en tittel med ordet prest. Det viser at grensen mot embetet ikke bare var teologisk. Den var også språklig og institusjonell. Å gi en kvinne en oppgave var én sak; å gi oppgaven et navn som kunne forveksles med presteembetet, var en annen.
Komiteen beskrev arbeidet gjennom to linjer. Den ene var håndens tjeneste: praktisk hjelp, omsorg og nærvær. Den andre var Ordets tjeneste: forkynnelse, sjelesorg og oppgaver som krevde teologisk opplæring. Skillet viser at saken ikke bare handlet om sykepleie eller diakonalt arbeid. Kvinner skulle også kunne tale og undervise, men innholdet måtte defineres.
Komiteen stoppet likevel ved en mellomform. Den ville ikke samle flere eller alle av prestens funksjoner i en kvinnelig ordning under et annet navn. Gudstjenestlig forkynnelse, altertjeneste, sakramentforvaltning og andre kirkelige handlinger hang for tett sammen med det ordinære presteembetet. En skjult prestetjeneste ville derfor bare flytte striden fra embetet til tittelen.
Dette er bakgrunnen for spenningen i 1938-boken. Kirken anerkjente et behov for kvinnelig tjeneste og ønsket en ordning som kunne prøves. Den ville likevel ikke løse spørsmålet om kvinnelig adgang til presteembetet gjennom en omvei. Innvielse og ordinasjon ble behandlet som forskjellige handlinger, selv om begge kunne gi kirkelig godkjenning.
Tillegget i boken er Bispemøtets eget vedtak i sak 22/1937. Det er ikke komiteens konklusjon. Vedtaket ville bygge ut den forsømte linjen for Ordets tjeneste og knytte den til sjelesorg og praktisk menighetsarbeid. Kvinner som var kalt til å forkynne, skulle kunne vitne offentlig der menigheten trengte det. Forkynnelsen skulle reguleres, ikke gjemmes bort.
Vedtaket gikk også lenger enn komiteens forsiktige mellomposisjon i ett bestemt spørsmål. Bispemøtet fant ikke et prinsipielt eller bibelsk hinder for at kvinner i særtilfeller kunne få oppgaver knyttet til dåp eller nattverd. Det er Bispemøtets historiske posisjon i 1937, ikke en generell regel for alle menigheter og ikke en beskrivelse av at ordningen faktisk ble gjennomført over hele landet.
Forskjellen mellom utredning og vedtak er viktig for lesningen. Komiteen avviste en ordning som ville samle prestefunksjoner under et annet navn. Bispemøtet ba likevel departementet ta nødvendige skritt for å åpne adgang til en kvinnelig menighetstjeneste med forkynnelse, sjelesorg og avgrensede fullmakter. Det var en henvendelse om videre arbeid, ikke en ferdig landsdekkende forskrift.
Dokumentet viser også hvordan utdannelse ble knyttet til tjenesten. Kvinner med teologisk opplæring kunne få et annet handlingsrom enn den tradisjonelle, sykepleiepregede linjen. Kirken ville likevel beholde kontroll over innvielse, ansettelse og funksjon. Det var ikke nok at en person følte et kall; ordningen skulle ha et kirkelig hjem og et definert innhold.
Det er derfor misvisende å si at Den norske kirke opprettet et ferdig kvinneembete i 1938. Kilden dokumenterer en komitéutredning, et Bispemøtevedtak og en henvendelse til Kirkedepartementet. Den dokumenterer ikke at alle menigheter fikk en ny stilling, at kvinner ble ordinert etter alterbokens ritual, eller at en enhetlig ordning ble satt i drift.
Det er også for snevert å kalle teksten et nei til kvinnelig tjeneste. Den åpner for forkynnelse, sjelesorg, praktisk arbeid og avgrenset sakramental fullmakt i særtilfeller. Det som ble avvist, var en mellomform som i praksis ville ha gitt en kvinne flere av prestens funksjoner uten å avgjøre spørsmålet om presteembetet.
1938-boken viser dermed en kirke som forsøkte å trekke en grense mens behovet presset på fra begge sider. Kvinners arbeid skulle få en tydeligere plass. Prestetittelen og den ordinære ordinasjonen skulle fortsatt ligge et annet sted. Mellom disse punktene oppstod en tjenesteform som var mer enn diakoni, men mindre enn et nytt presteembete.
Den historiske verdien ligger i nettopp denne mellomsonen. Bispemøtet satte ord på offentlig forkynnelse og sjelesorg, men brukte ikke dette språket til å erklære kvinnelig prestetjeneste. Utredningen og vedtaket forteller derfor ikke at saken var avgjort. De viser hvor mye kirken ville åpne, og hvor mye den fortsatt ville holde utenfor.
Kilder
Bispemøtet, Om en særskilt kvinnelig tjeneste i kirken, Oslo: Aschehoug, 1938, særlig trykte sider 5, 9–12, 46–47 og 58–63. Nasjonalbibliotekets katalogpost, brukt for bibliografiske opplysninger. Kirkerådet, Lokal presteteneste, 2010, side 37 og note 87, brukt som sekundær kontroll. Synnøve Hinnaland Stendal, «-under forvandlingens lov», 2003, brukt som bibliografisk kontroll.