Canadas forsvar har gitt en ny instruks om åndelige refleksjoner i militære sammenhenger, og den regulerer offentlige og halvoffentlige arrangementer der representanter for forsvaret taler på statens vegne. Kravet om å erstatte trosbestemt bønn gjelder ved arrangementer knyttet til offisielt regjeringsarbeid. Da må CAF-medlemmer være forventet eller pålagt å delta, og det må være bedt om bønn eller en religiøs handling.
Instruksen krever religiøs og åndelig nøytralitet. Ord, handlinger og symboler som tilhører én bestemt trostradisjon skal ikke brukes som statens uttrykk. Militærprester som blir bedt om å be ved en markering som omfattes av regelen, skal i stedet gi en åndelig refleksjon uten trosbestemt språk. Militære og statlige begravelser er uttrykkelig unntatt. Instruksen begrenser heller ikke militærprestens trosbestemte sjelesorg eller gudstjenester.
Dette er ikke et totalforbud mot kristen forkynnelse i Canada. Det stanser heller ikke militærpresten fra å tjene soldater innenfor sin tro i alle sammenhenger. Kritikken må holde seg til det instruksen faktisk regulerer.
Spørsmålet er reelt: Hva er en militærprest når selve prestespråket må legges bort idet hele avdelingen samles?
Den sterke begrunnelsen for nøytralitet
En militær avdeling består av kristne, muslimer, jøder, sikher, ateister og mennesker som ikke vet hva de tror. Soldaten står i et lydighetsforhold til staten. Han kan ikke uten videre forlate en seremoni der en overordnet forventer oppmøte.
Derfor må forsvaret verne samvittigheten. En statlig markering skal ikke gjøre én trosbekjennelse til adgangstegn for lojalitet. En muslimsk soldat skal slippe å bekjenne kristen tro, og en kristen skal slippe en annen religions bønn. Den som ikke tror, må heller ikke behandles som mindre moralsk skikket.
Dette er den sterkeste begrunnelsen for Canadas regel. Den må besvares redelig. En overskrift som gjør regelen til et forbud mot all kristendom, treffer ikke teksten.
Når nøytralitet får eget trosinnhold
Problemet oppstår når staten går fra å hindre tvang til å bestemme hva en akseptabel åndelig tale får inneholde. Da skapes et nytt språk. Det får omtale håp, mening og fellesskap. Adressaten må bort.
En kristen bønn er ikke en serie allmenne følelser. Den har en adressat. Jesus lærte disiplene å si «Vår Far». Apostlene ba i Jesu navn. Fjerner man adressaten for å gjøre bønnen nøytral, blir både språket og selve handlingen endret.
Staten kan la være å arrangere felles bønn og i stedet bruke stillhet eller invitere flere tradisjoner til å bidra frivillig. Det er noe annet enn å be en ordinert prest fremføre en åndelig tekst som ingen bestemt tro kan kjenne igjen som sin.
Prest for alle betyr ikke prest uten tro
Militærpresten skal tjene alle soldater, også dem som ikke deler hans tro. Det krever respekt, taushetsplikt og evne til å finne riktig trosrepresentant når soldaten trenger noe presten selv ikke kan gi.
Tjeneste for alle krever heller ingen forestilling om at presten står utenfor all religion. Han kan møte en ateist med respekt fordi han ikke skjuler sitt ståsted. Tillit vokser når rollene er sanne.
En kristen prest som ikke får nevne Gud ved en institusjonell minnemarkering som soldatene er pålagt å delta på, kan fortsatt tilby omsorg. Institusjonen har da bestemt at hans kristne språk er egnet for enerommet og uegnet for fellesskapet. Det er en verdiladet beslutning, selv om den kalles nøytral.
Bibelens grense og statens rett
Romerne 13 gir myndighetene en virkelig oppgave. De skal holde orden og beskytte mennesker. Den samme Bibelen viser en grense når myndigheten krever taushet om selve troens innhold. I Apostlenes gjerninger sier Peter og Johannes at de ikke kan la være å tale om det de har sett og hørt.
Canada har ikke pålagt alle kristne taushet. Tolkning: Instruksen viser likevel en kjent utvikling der offentlig religion først må oversettes til et språk staten oppfatter som ufarlig. Det er ikke forfølgelse på nivå med fengsling eller kirkebeslag. Det er en innskrenking som bør diskuteres før den blir normal.
Den bedre løsningen er enkel. Ingen skal tvinges til bønn. Der det er mulig, må deltakelse være tydelig frivillig. Seremonier som må tilhøre alle, kan bruke stillhet. Når en prest inviteres til å be som prest, må han få be sant.
Ellers sitter staten igjen med en uniformert åndelighet som har plass til alt, så lenge ingen sier hva de tror.
Kilder
- Canadas forsvarsdepartement, instruks om åndelige refleksjoner: https://www.canada.ca/en/department-national-defence/corporate/policies-standards/canadian-forces-military-personnel-instructions/spiritual-reflections-in-military-settings.html
- Christianity Today, 12. august 2026: https://www.christianitytoday.com/2026/08/canada-chaplains-ban-god-religion-military/