Misjonær Jensen hadde ventet pastor Gia til møtene i Dalny. Kvelden før de skulle begynne, kom telegrammet: Den kjente bibellæreren ville først rekke frem den siste dagen. Jensen leste beskjeden for Marie Monsen. Så ba han henne overta.
"Nå må De ta disse møtene." Slik gjengir Monsen beskjeden i Vekkelsen ble en åndens aksjon, 1998-utgaven, side 37. Hun vegret seg. De fremmøtte hadde ventet en kjent mann. Nå skulle en kvinne de ikke kjente, stå foran dem. Hun ba om å få kvelden til å tenke.
Neste formiddag sto hun på talerstolen. Kirken var full. I tilbakeblikket husket hun ikke hvilke bibeltekster hun hadde talt over, men hun husket Jensens ønske om vekkelse og samtalene som fulgte. Pastor Gia kom siste møtedag og "avløste meg på talerstolen", skriver hun på side 38.
Beretningen dokumenterer en kvinne som ledet offentlige møter i en kirke. Hva forsamlingen besto av, oppgir hun ikke nærmere. Hennes egen uro dreide seg om avstanden mellom taleren de ventet, og kvinnen de fikk. Hun beskriver en oppgave hun nødig tok på seg, og som hun likevel gjennomførte.
Marie Monsen kom til Kina i 1901 som misjonær i Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, senere Norsk Luthersk Misjonssamband. Hun hadde lærerutdanning fra Bergen. Ifølge Lisbeth Mikaelssons artikkel i Norsk biografisk leksikon startet hun en liten pikeskole i 1907 og arrangerte bibelkurs for kinesiske kvinner gjennom flere år.
Dette arbeidet hadde sin egen begrunnelse. Karina Hestad Skeie beskriver på side 34 i studien Kjønn og åndelig lederskap hvordan kjønnsdelingen i samfunnet ga kvinnelige og mannlige misjonærer forskjellige arbeidsfelt. Kvinnene nådde inn i hjem og kvinnemiljøer der mennene hadde andre vilkår. Monsens vanlige arbeid omfattet hjemmebesøk og undervisning av kinesiske kvinner.
Bibelkurset var også et sted der Monsen selv arbeidet med spørsmålet om vekkelse. På side 24 i sin bok forteller hun at hun søkte en medarbeider å be sammen med. Kvinnen som skulle hjelpe henne ved årets bibelkvinnekurs, ville gi bønnen første plass i arbeidet gjennom de to månedene de hadde foran seg. Hos Monsen hører undervisningen og ønsket om vekkelse sammen.
Fra 1927 reiste hun som vekkelsestaler. Skeie følger denne virksomheten frem til hjemreisen til Norge i 1932. En kvinne som lenge hadde undervist andre kvinner, fikk nå forespørsler om å tale i større forsamlinger. Dalny er et konkret eksempel på hvordan det kunne skje: en ventet taler ble forsinket, en misjonær ba om hjelp, og Monsen tok oppgaven.
Jensens begrunnelse får plass i hennes fortelling. Han mente at tilhørerne hadde hørt ham i alle år, og at de trengte vekkelse. Han hadde håpet at Gia kunne komme med det han selv ikke maktet å gi dem. Monsen fremstilte derfor overtakelsen som et svar på en åndelig nød hun etter hvert delte med ham.
Boka er skrevet i ettertid. Samtalen er bevart slik Monsen gjengir den, og vurderingen av møtenes virkning er hennes. Det gir et nært innblikk i hvordan hun forsto oppgaven. Leseren må skille mellom selve hendelsesforløpet og hennes forklaring av hva Gud gjorde gjennom det.
På side 39 beskriver hun en annen anledning til offentlig tale. Flere hundre misjonærer var samlet, og Gia var til stede. Etter ønske fortalte hun om de 23 dagene hun hadde vært i fangenskap. Her var det hennes erfaringer forsamlingen ville høre. Denne talen hadde et annet utgangspunkt enn møtene hun overtok i Dalny.
Hun fikk også en rolle i samtaler med ledere. På side 53 forteller hun først om kvinnemøter, deretter om besøk ved misjonsstasjoner og private samtaler med kinesiske ledere, kvinner og menn, én om gangen. Veiledning kunne foregå i slike samtaler uten at de var offentlige prekener. Å slå sammen alle disse situasjonene til én talerrolle ville skjule bredden i arbeidet hennes.
Når Monsen senere beskriver vekkelsestiden på side 100, forteller hun om menn som mente at kvinner hadde fått gjøre det de selv hadde håpet å utrette. Hun skriver så at både mannlige misjonærer og kinesiske menn kom med i arbeidet. Det er hennes teologiske forståelse av samvirket hun legger frem. Hun forklarer vekkelsen gjennom Guds bruk av mennesker av begge kjønn.
Skeie legger i sin analyse vekt på at Monsen fikk betydelig handlingsrom gjennom forbindelser på tvers av misjonsselskaper. På side 51 vurderer hun det slik at mye av rommet for Monsens åndelige ledelse lå utenfor hennes egen organisasjon. Anerkjennelsen fra enkeltpersoner og muligheten til å reise i andre misjoners områder får derfor betydning i forklaringen.
Denne historien gir ikke grunnlag for å tillegge Monsen en bestemt holdning til eget presteembete. De undersøkte sidene dokumenterer heller ingen ordinasjon eller sakramentsforvaltning. En slik konklusjon ville kreve andre kilder. Det vi kan følge her, er hvordan hun fikk taletid og ansvar, og hvordan hun selv beskrev det som skjedde.
I Dalny hadde hun bedt om en natt før hun svarte. Neste morgen møtte hun forsamlingen fra talerstolen. Da Gia endelig kom, hadde Marie Monsen allerede holdt møtene.
Kilder
Marie Monsen: Vekkelsen ble en åndens aksjon, 7. opplag, Lunde, 1998, s. 24, 37–39, 53 og 100. Karina Hestad Skeie: Kjønn og åndelig lederskap, DIN 2/2015, s. 31–59, særlig s. 34 og 51. Lisbeth Mikaelsson: Marie Monsen, Norsk biografisk leksikon.