Høsten 1882 tok Louisa M. Woosley til å lese Bibelen fra første bok til den siste, og hun markerte hvert sted der kvinner er omtalt. Arbeidet varte til sommeren 1883, og notatene ble liggende til 1891, da hun i Caneyville i Kentucky skrev dem ut til bok. Tittelen er Shall Woman Preach? Or the Question Answered. «From these notes I have written this book», skriver hun på trykt side 191.
Woosley daterer bokas formål 20. april 1891. På de trykte sidene 7 til 9 gjør hun klart at saken er kvinners ordinasjon, ikke bare offentlig tale; embetet er det hun vil ha prøvd. Tittelbladet bærer MRS. LOUISA M. WOOSLEY, Caneyville, Kentucky, 1891, og copyrightsiden gir henne opphavsretten samme år. Ingen utgiver eller trykker står på de kontrollerte sidene, og tittelbladet har ingen utgavebetegnelse; dette er 1891-utgaven, den tidligste verifiserte. Den trykte boka har 200 nummererte sider. Library of Congress fører den under BV676 .W6, LCCN unk83003481.
Boka er ett forsvar, skrevet av én forfatter etter hennes egen ordinasjon. Den binder sammen bibeltolkning og presbyteriansk kirkerett med et argument om sakramental myndighet og med hennes egen kallshistorie. Kjernen er hvordan hun bygde denne saken i 1891.
I åpningsdelen går hun inn på 1 Kor 14,34 og 1 Tim 2,12, og setter dem opp mot steder der kvinner ber, profeterer og arbeider i evangeliet. Lesningen er hennes. På de trykte sidene 11 til 22 undersøker hun hva det vil si å tilrane seg myndighet, med ordet usurp, som hun forstår som ulovlig maktovertakelse. En kvinne som kirkens egne organer har kalt og ordinert, står etter denne lesningen innenfor rammen kirken selv har gitt. På side 19 står setningen hun vil ha lest: «Woman may preach and not usurp authority.» Hvis presbyteriet har kalt henne, er rammen satt av kirkens egne domstoler, og forkynnelsen er, etter hennes definisjon, ikke ran.
Bekjennelsen behandles på sidene 25 til 28. Hun medgir at trosbekjennelsen ikke lager noen uttrykkelig ordning for kvinners ordinasjon, og sammenligner med praksiser kirken allerede har godtatt uten at de er omtalt særskilt i bekjennelsesteksten. Fra tausheten utleder hun ikke et forbud. Bekjennelsen vedtar heller ikke, sier hun, kvinnelig ordinasjon. Argumentet er smalt: et forbud kan ikke hentes fra det bekjennelsen unnlater å si.
Lenger ute i boka, på sidene 155 til 158, tar hun for seg profeti, som hun kaller autorisert tale til menighetens oppbyggelse, formaning og trøst. Derfra trekker hun linjen til forkynnelse. Spranget er hennes. Profeti blir hos henne inngang til offentlig tale med kirkelig oppdrag, og hun får dermed en positiv konto for kvinners tale, der taushetstekstene ikke lenger står alene.
Kirkeretten kommer på side 143, der Woosley hevder at presbyteriet har rett til å prøve, lisensiere og ordinere kandidater, også når kirkesamfunnet som helhet ennå ikke har åpnet embetet. Dette er hennes kirkerettslige partsargument. På sidene 145 og 146 flytter hun blikket fra offentlig tale til sakramentene, og bruker Sippora til å stille spørsmål ved et kjønnsforbud mot å forvalte dem. Lesningen er hennes, bundet til hennes egen sak. Kirkesamfunnet hadde ikke gjort den til vedtak.
På sidene 161 til 164 leser hun Junia, Fil 4,3 og Føbe inn i forsvaret. Lesningene er omstridte, og hun bruker dem som støtte for kvinners arbeid i evangeliet. De bærer hennes argument. De var ikke kirkelig avklart i 1891, og er ikke avklart her.
Boka kom etter ordinasjonen. Nyttårsdagen 1887 var pastoren borte, og menighetens session ba Woosley lede gudstjenesten. Hun ledet den da for første gang, ennå verken kandidat eller lisensiert. Høsten samme år tok Nolin Presbytery henne opp som kandidat. I november 1888 kom lisensen til å forkynne, og i november 1889 kom ordinasjonen til den fulle evangeliets prestetjeneste. Hun forteller trinnene på trykt side 197 og gjør krav på den fulle tjenesten. Det er derfor boka handler om ordinasjon.
Ordinasjonen var lokal, og høyere organer bestred den fulle anerkjennelsen. Presbyterian Historical Society, i «Louisa Woosley and the Sacred Desk», fastslår at General Assembly i 1894 anerkjente henne bare som lek evangelist. Hun stod da med presbyteriets ordinasjon og med General Assemblys anerkjennelse som lek evangelist, to vedtak som pekte mot hverandre. Først i 1921 åpnet General Assembly for kvinnelig ordinasjon til minister, eldste og diakon. Cumberland Presbyterian Churchs Minutes of the General Assembly 2010, trykt side 124, hører til kirkesamfunnets senere protokollføring av saken. Nolin Presbytery hadde handlet før kirkesamfunnet som helhet åpnet embetet, og Shall Woman Preach? er Woosleys eget forsvar i det mellomrommet.
Kilder
- Louisa M. Woosley, Shall Woman Preach? Or the Question Answered (Caneyville, Kentucky, 1891), trykte sider 7-9, 11-22, 25-28, 143, 145-146, 155-158, 161-164, 191, 195, 197. https://archive.org/details/shallwomanpreach00woos
- Library of Congress, LCCN unk83003481. https://www.loc.gov/item/unk83003481/
- Presbyterian Historical Society / Presbyterian Church (U.S.A.), «Louisa Woosley and the Sacred Desk». https://pcusa.org/news-storytelling/blogs/historical-society-blog/louisa-woosley-and-sacred-desk
- Cumberland Presbyterian Church, Minutes of the General Assembly 2010, trykt side 124. https://www.cumberland.org/gao/minutes/2010_Minutes_Web1.pdf