I 1938 åpnet Stortinget statens embeter for kvinner, også geistlige embeter. Loven la inn en særregel for presteembeter: kvinner «ikke bør tilsettes som prester hvor vedkommende menigheter av prinsipielle grunner uttaler seg mot det». Da regelen ble opphevet i 1956, forsvant en kjønnsspesifikk begrensning. Menighetsråd, prost og biskop beholdt de ordinære rollene sine i tilsettingsprosessen.
Tittelen «Menigheten kunne fortsatt si nei» beskriver derfor et historisk spenn, ikke en sikker juridisk vetorett. Forarbeidene fra 1956 viser at ordet «bør» var omstridt. En professor hadde tolket det som «må», mens Justisdepartementet skrev at en tilsetting i strid med menighetens uttalelse neppe uten videre ville bli kjent ugyldig av domstolene. Komitémindretallet kalte regelen «et visst vern», ikke en garanti.
Kompromisset fra 1938
1938-loven ble til etter en lang strid om kvinners adgang til statens embeter. Den generelle lovregelen åpnet embetene, mens særregelen skapte et unntak for prester. Den var knyttet til kjønn og til menighetens prinsipielle motstand. Flere spørsmål var uklare. Gjaldt regelen biskop, prost og hjelpeprest på samme måte som sogneprest? Var det menighetsrådet eller menighetsmøtet som skulle uttale seg på menighetens vegne?
Denne uklarheten gjør «reservasjonsrett» til en nyttig kortform for en senere historisk utvikling, men et dårlig ord for å beskrive rettsvirkningen i 1938 uten forklaring. Kildene viser at en menighetsuttalelse skulle tas hensyn til. De viser ikke et ubestridt system der enhver uttalelse automatisk stanset enhver utnevnelse.
En ny rettslig ramme
Grunnloven § 92 ble endret i 1952 og fikk en generell likhetsregel for adgang til statens embeter. Dermed ble den generelle delen av 1938-loven overflødig. Kirkeordningsloven av 1953 hadde dessuten egne prosedyrer for geistlige tilsettinger. Menighetsrådet kunne anbefale kandidater, mens prost og biskop hadde sine uttale- og innstillingsroller. Menighetsmøtet kunne behandle prinsipielle spørsmål etter lovens regler.
Disse ordningene var ikke laget bare for kvinnelige søkere. De var den ordinære kirkelige medvirkningen og besto etter 1956. Opphevelsen fjernet derfor ikke menighetens eller biskopens innflytelse. Den fjernet regelen som gjorde kjønn til et særskilt lovhensyn ved prestetilsettinger.

Hvorfor regjeringen ville oppheve loven
Justisdepartementets Ot.prp. nr. 12, lagt fram 24. februar 1956, samlet flere grunner. Grunnlovens nye § 92 hadde allerede overtatt den generelle likhetsregelen. En egen særregel for kvinnelige prester passet dårlig i en generell lov om kvinners adgang til statlige embeter. Departementet mente også at regelen var lovteknisk uheldig og diskriminerende fordi ett kjønn ble behandlet særskilt.
En internasjonal forpliktelse trakk i samme retning. Norge hadde undertegnet FNs konvensjon om kvinners politiske rettigheter 18. september 1953 med forbehold for geistlige embeter. Regjeringen ønsket å kunne ratifisere konvensjonen uten dette forbeholdet. Det var en medvirkende grunn, ikke en påstand om at FN alene tvang fram lovendringen.
Opphevelsen avgjorde heller ikke hvordan Bibelen skulle tolkes. Høringssvarene viste uenighet blant biskoper, teologiske miljøer og kvinneorganisasjoner. Noen la vekt på Skriften og tradisjonen, andre på lik adgang og kirkelig selvstyre. Komitéflertallet mente prinsippet om kvinners adgang allerede var avgjort i 1938, men ba tilsettingsmyndigheten gå varsomt fram. Mindretallet ønsket utsettelse, en bredere kirkelig høring eller en annen plassering av regelen.
Den korte loven
Justiskomiteen avga Innst. O. nr. 64 9. mai 1956. Odelstinget vedtok opphevelsen 31. mai gjennom en kort beslutning. Den sanksjonerte loven er datert 14. juni 1956 og lyder i proposisjonens formulering: «Lov av 24. juni 1938 om adgang til å ansette kvinner i statens embeder oppheves.»

Det står ingen ny kjønnssærregel i stedet. Loven ordinerte ingen og utnevnte ingen prest. Den fjernet en statlig begrensning, mens kirkens ordinære prosess for uttale og innstilling besto. Stortingets saksside viser også en anmodning om å undersøke hvordan kirkens indre selvstyre best kunne sikres ved geistlige tilsettinger. Den anmodningen var en parallell selvstyresak, ikke en skjult videreføring av 1938-regelen.
Fem år til Bjerkås
Ingrid Bjerkås ble ordinert i 1961, fem år etter opphevelsen. Det tidsrommet viser hvorfor lov og ordinasjon må holdes fra hverandre. 1956 fjernet kjønnssærregelen i statens lovgivning. Det var ikke det samme som at en bestemt kvinne ble kalt, ansatt eller ordinert.
Historien er derfor mer presis enn kortformen «reservasjonsretten falt». Først kom en lov som åpnet embeter, men la inn en omstridt hensynsregel. Så endret Grunnloven og kirkeordningen rammen. Til slutt opphevet Stortinget hele loven i 1956. Menigheten mistet ikke sin ordinære uttalerolle, og biskopen mistet ikke sin tilsettingsmyndighet. Det som forsvant, var en særregel som knyttet kvinnelig kjønn til en egen lovbestemt begrensning.
Kilder
Ot.prp. nr. 12 (1956), særlig s. 3, 7 og 16–19. Innst. O. nr. 64 (1956), s. 123–126. Besl. O. nr. 98 (1956). Sanksjonert lov, 14. juni 1956. Stortingets saksside. NOU 2008:1. Nasjonalarkivet: Ingrid Bjerkås. Den norske kirke: 60 år med kvinner i prestetjenesten.