En liten svart stein med en vinget skikkelse og et navn i paleohebraisk skrift ble funnet i Davidson-parken ved Tempelhøydens sørvestre hjørne i Jerusalem, i utgravninger ledet av Israels antikvitetsmyndighet sammen med City of David. Ifølge forskerne ble steinen først båret som amulett og senere omarbeidet til personlig segl. City of David-stiftelsen løftet funnet fram på nytt i juli 2026. Selve oppdagelsen og fagartikkelen er eldre.
Det forskerne ser i steinen
Gjenstanden er om lag 2 700 år gammel, fra slutten av det første tempelets periode. Den er buet på begge sider og har et hull boret gjennom lengden, slik at den kunne træs på en snor og bæres om halsen. I midten står en vinget skikkelse i profil, kanskje en konge: langt, krøllet hår i nakken, stripet drakt, en hatt eller krone på hodet og en løftet arm med åpen håndflate. På hver side av figuren er det risset inn et navn i speilvendt paleohebraisk skrift: «LeYehoʼezer ben Hoshʼayahu», tilhører Yehoʼezer, sønn av Hoshʼayahu. Speilskriften viser at steinen var laget for å avsette et rettvendt avtrykk. Ifølge forskerne brukte eieren den til å signere dokumenter og attester, ved siden av at den tjente som beskyttende amulett.
Antikvitetsmyndighetens arkeolog og assyriolog Filip Vukosavović, som har studert seglet, kaller det et svært sjeldent og uvanlig funn. Det er ifølge ham første gang en vinget «genie», en beskyttende magisk skikkelse kjent fra nyassyrisk kunst fra 800- til 600-tallet f.Kr., er funnet i en arkeologisk utgravning i Israel og regionen rundt.
Fra amulett til segl
I fagartikkelen i antikvitetsmyndighetens tidsskrift ʽAtiqot beskriver Vukosavović, Ronny Reich, Navot Rom og Yuval Baruch en tolkning i to ledd. Først ble steinen skåret med bare den vingede skikkelsen, utført av en lokal judeisk håndverker på bestilling fra Hoshʼayahu, en mann forskerne plasserer i kongeriket Judas elite. Etter hans død, lyder hypotesen, arvet sønnen Yehoʼezer gjenstanden og fikk de to navnene risset inn på hver side av figuren, kanskje for å overta de vernende egenskapene han mente talismanen bar. Fra da av, fortsatt ifølge fagartikkelen, fungerte den eldre steinen også som segl.
Reich, professor ved universitetet i Haifa, peker på at navnene er langt mer slurvete risset enn den omhyggelig skårne figuren, og han åpner for en nærliggende forklaring:
It is not impossible that perhaps it was Yehoʼezer himself who engraved the names on the object.
Yuval Baruch, utgravningsleder og visedirektør for arkeologi i antikvitetsmyndigheten, trekker linjen videre til skriftkyndighet: de mange seglene og seglavtrykkene i paleohebraisk skrift fra området rundt Davidsbyen tyder på at lesing og skriving på grunnivå var mer utbredt i Juda enn mange tror, i alle fall til handelsbruk.
Assyrisk stil, judeisk eier
Funnet plasseres i det forskerne kaller det assyriske århundret, da Juda sto under det assyriske imperiets overhøyhet og ble preget av dets kultur. Baruch mener stilvalget viser en eier som følte seg hjemme i en større kulturell sammenheng, omtrent som israelere i dag regner seg som del av vestlig kultur, mens det hebraiske navnet i hebraisk skrift holder fast i den lokale identiteten. Den vingede vernefiguren er assyrisk formspråk; navnet er Judas eget.
City of David peker på at navnet Yehoʼezer er kjent fra Bibelen i kortformen Yoʼezer, en av Davids krigere (1 Krøn 12,7). Stiftelsen viser også til at Jer 43,2 nevner en mann med et parallelt navn, Asarja, sønn av Hosjaja, fra nettopp denne perioden. Navnelikheten daterer ikke gjenstanden, men den viser at navneskikken på seglet passer tiden tekstene beskriver.
Nyheten er eldre enn oppslaget
Fagartikkelen bærer årstallet 2024 i tidsskriftets egen siteringslinje, og City of Davids presentasjon viser til framleggelse på stiftelsens forskningskonferanse onsdag 4. september, med omtale av mer informasjon «neste uke». Oppdagelsen og forskningen er altså eldre enn sommerens oppslag.
Symboler skifter hender
Gjenbruken i selve steinen minner om hvor varsomt symboler må tolkes. Et objekt kan ha skiftet funksjon uten at vi kjenner eierens tro eller hensikt. Forskernes rekonstruksjon er ærlig merket med «kanskje» i begge ledd. At en embetsmann i Juda bar en assyriskinspirert vernefigur, kan bety mye eller lite om hans gudsforhold; steinen røper ikke om Hoshʼayahu så skikkelsen som åndsmakt, som pynt eller som statussymbol. Den som vil bruke ett segl til å tegne et åndelig portrett av Jerusalems elite før eksilet, går lenger enn steinen bærer.
Samme varsomhet gjelder motsatt vei. Funnet skal heller ikke brukes som bevis på at bibeltekstene har rett i stort og smått; det viser en navneskikk og en skriftkultur som tekstene fra perioden selv forutsetter. Det er mye. Det er ikke alt. Et lite stykke svart stein kan bære to navn og én vinget figur. Resten av historien må leses andre steder.
Kilder
https://publications.iaa.org.il/atiqot/vol116/iss1/6/
https://cityofdavid.org.il/en/stone-seal/