En dag skal tiden vi kjenner, nå sin grense. Det er en bibelsk sannhet, ikke en invitasjon til å fylle kalenderen med spådommer. Skriften lærer oss å vente på Jesus med åpne øyne og trofaste hender. Den lærer oss også at uro i verden ikke opphever dagens ansvar. Vi skal elske mens kjærligheten kjølner, holde fast ved sannheten når løgnen blir lettvint, og gjøre det gode som ligger foran oss. Evigheten gjør ikke livet mindre virkelig. Den avslører hva livet er til for.
Tiden er gitt, men den er ikke evig
Vi lever innenfor grenser vi ikke har valgt. Kroppen blir eldre, og muligheter åpner seg eller lukkes mens livet går. Et menneske kan bruke mye kraft på å sikre seg et liv som likevel ikke kan holdes fast. Bibelen møter denne sårbarheten uten å pynte på den og slår fast at det synlige ikke er hele virkeligheten.
Paulus skriver i Andre Korinterbrev 4,16–18 om trengsel og forgjengelighet, men han gjør ikke lidelsen liten. Han setter den inn i et større mål. Det som nå bryter ned det ytre mennesket, får ikke siste ord. Gud fornyer det indre, og Han fører sitt folk mot en herlighet som varer. Blikket skal derfor festes ved det usynlige og evige.
Dette er ingen flukt fra ansvar. Den som vet at livet skal stå for Gud, får grunn til å leve sannere nå. Tid blir en gave som skal forvaltes. Et møte kan bli en anledning til forsoning. En vanlig arbeidsdag kan bæres av troskap. En bønn ingen andre hører, kan være mer verdifull enn applausen som fyller et rom og forsvinner dagen etter.
Profeti skal gi lys for neste skritt
Bibelsk profeti er ikke gitt for å tilfredsstille en sult etter hemmelig kunnskap. Andre Petersbrev 1,19 sammenligner profetordet med en lampe som lyser på et mørkt sted. En lampe i mørket viser hvor foten skal settes. Den gir ikke nødvendigvis et kart over hver sving flere mil fremme.
Det skaper en nødvendig nøkternhet. Vi skal ta det Gud har åpenbart, på alvor og la det Han ikke har åpenbart, ligge. Når enhver krig eller politisk avtale, og hver ny leder, straks presses inn i et ferdig endetidsskjema, kan nyhetene få styre lesningen av Bibelen. Rekkefølgen må være motsatt: Skriften former dømmekraften vår, og nyhetene prøves mot den uten at vi legger navn eller datoer til teksten.
Profetiens frukt skal merkes i livet som utholdenhet og håp med rene motiver. Dersom tolkningen gjør oss hovmodige eller oppjagede og samtidig likegyldige overfor mennesker som lider, har vi mistet lampens hensikt. Gud viser oss nok til at vi kan være trofaste i det mørket som faktisk omgir oss.
Jesus stanset datosettingen
I Matteus 24 taler Jesus rett ut om uro og forfølgelse, om bedrag mens lovløsheten brer seg. Han sier også at ingen kjenner dagen og timen. Det gjelder verken disiplene eller englene, og heller ingen senere generasjon som forsøker å regne seg frem til det Han ikke ga dem.
Dette setter en grense rundt kristen forkynnelse. Vi kan tale klart om Jesu gjenkomst og advare mot søvn eller frafall, men vi kan ikke gi Gud en kalender Han ikke har gitt oss. Feilslåtte datoer skader mer enn avsenderens rykte. De kan gjøre søkende mennesker harde mot selve løftet. Troende kan bli sittende igjen med skam og frykt, ute av stand til å forstå hva som sviktet.
Jesu svar på uvissheten er årvåkenhet. Den trofaste tjeneren fortsetter med oppgaven sin mens husbonden er borte. Han forbereder seg ikke ved å forlate livet, men ved å leve rett i det. Kristen beredskap ser derfor ofte jordnær ut: sannhet i ordene, troskap i ekteskapet, rettferdighet i arbeidet og omsorg for den som er overlatt til oss.
Når mørket prøver kjærligheten
Matteus 24,12 sier at kjærligheten skal bli kald hos mange fordi lovløsheten tar overhånd. Det er en av tekstens skarpeste prøver. Jesus peker ikke bare på det som skjer rundt disiplene. Han peker på det som kan skje i dem.
Mørke tider kan gjøre et menneske mistenksomt og hardt. Den stadige strømmen av varsler kan lære oss å møte naboen som en mulig fiende. Kampen for sannhet kan gli over i forakt. Da har tiden formet oss mer enn Kristus har gjort.
Å holde ut betyr ikke å godta løgn. Kjærlighet uten sannhet blir svak, og sannhet uten kjærlighet blir et våpen. Jesus kaller oss til å stå fast uten å miste barmhjertigheten. Vi kan sørge over ofre uten å bruke deres smerte som materiale for et profetisk skjema. Vi kan be for myndigheter uten å kalle alt de gjør, godt. Vi kan avvise bedrag og likevel huske at den som er fanget av det, er et menneske Gud søker.
Løft hodet når frykten presser det ned
Lukas 21 beskriver angst blant folkeslagene og mennesker som mister motet av frykt. Midt i dette sier Jesus at disiplene skal rette seg opp og løfte hodet fordi forløsningen nærmer seg. Han ber dem ikke late som faren er borte. Han gir frykten en grense.
Det løftede hodet er et bilde på håp med åpne øyne. Vi ser lidelsen og nekter å kalle den god uten å gi den guddommelig makt. Historien er ikke overlatt til kaos. Jesus Kristus skal komme igjen. De døde skal reises, og Guds rett skal ikke forbli skjult.
Dette håpet bør også styre hvordan vi tar inn nyheter. En uavbrutt strøm av uro kan spise opp oppmerksomheten som skulle gått til bønn og nærvær. Det kan være nødvendig å legge bort skjermen, lese hele bibelavsnittet og nevne konkrete mennesker for Gud. Beredskap vokser sjelden av flere varsler. Den vokser når sannheten får slå rot og lydigheten får en konkret form.
Det som varer, må få plass nå
Første Tessalonikerbrev 4,13–18 lar håpet nå helt inn i sorgen. De døde i Kristus er ikke glemt. Herren skal komme, og Hans folk skal være sammen med Ham. Derfor sørger den kristne ikke som et menneske uten håp.
Evighetsperspektivet endrer vekten av hverdagen. Prestisje og kontroll mister noe av grepet; det samme gjør behovet for synlighet. Det som springer ut av tro og kjærlighet, får større rom. Ingen av oss vet hvor mange vanlige dager vi har igjen eller om vår generasjon får se Jesu gjenkomst. Vi vet hvem vi skal møte.
Derfor kan vi slutte å behandle omvendelse som noe som alltid kan vente. Vi kan rydde opp i en løgn, be om tilgivelse og gi tid til et menneske som ikke kan betale tilbake. Slike valg kjøper oss ikke en plass i evigheten. Frelsen er Guds gave i Kristus. Valgene viser derimot hva hjertet har begynt å regne som verdifullt.
Denne uken
Lag to korte lister: det som haster, og det som varer. Gi mer tid denne uken til bønn, forsoning eller tjeneste.
Les Andre Korinterbrev 4,16–18 og Lukas 21,25–28 langsomt. Velg deretter én konkret handling fra den andre listen. Gjør den før uken fylles av nye krav.
Neste i serien: Dette er del 8 av 10 i Fundamentet. Neste artikkel er Del 9: Det kristne håpets endelige seier.
Kilder
Fundamentet™ er et selvstendig MANTELEN-produkt. Utviklet, bearbeidet og utgitt av MANTELEN.