I 1993 behandlet det britiske parlamentet en lov som skulle gjøre kvinnelig presteordinasjon mulig i Church of England. General Synod hadde godkjent forslaget året før. Kvinner skulle kunne ordineres når de oppfylte kirkens øvrige krav.
Lovforslaget ga også motstanderne bestemte rettigheter. En menighet kunne avvise at en kvinne ledet nattverden eller fikk ansvaret som menighetens prest. Adgang til ordinasjon ville derfor ikke gi kvinner samme adgang til tjeneste overalt i kirken.
En hjemmel til å endre kirkeregelen
Michael Alison la fram saken i Underhuset 29. oktober 1993. Han forklarte at første paragraf ga General Synod lov til å vedta en canon, en kirkerettslig bestemmelse, som åpnet for kvinner som prester.
Den samme paragrafen holdt bispeembetet utenfor. Parlamentet ble bedt om å godkjenne en avgrenset endring. Kvinnelige biskoper ville kreve ny lovbehandling.
Alison beskrev også de to vedtakene et menighetsråd kunne gjøre. Resolusjon A gjaldt kvinnelige presters ledelse av nattverd og forkynnelse av syndsforlatelse. Resolusjon B gjaldt bestemte prestestillinger i menigheten. Rådet kunne vedta den ene eller begge.
Han presiserte at ordningene for menigheter og katedraler ikke hadde noen tidsgrense. De var del av den foreslåtte lovordningen, og kunne ikke avskrives som en kort tilvenningsperiode.

Biskopens reservasjon hadde andre grenser
I Overhuset 2. november forklarte erkebiskopen av Canterbury en annen ordning. En bispedømmebiskop som satt i embetet da den nye kirkerettslige bestemmelsen ble kunngjort, kunne avgi erklæringer som samlet kunne stenge kvinnelige prester ute fra bispedømmet.
En senere utnevnt biskop skulle ikke ha samme adgang. Erkebiskopen sa at grensen var tatt inn etter ønske fra flertallet i bispekollegiet. Han avviste å lovfeste en varig geografisk deling mellom områder der kvinnelige prester kunne virke, og områder der de ikke kunne det.
Dette var en forskjell mellom biskopens og menighetsrådets stilling. Begge kunne reservere seg, men etter ulike regler. Å omtale alle ordningene som midlertidige skjuler nettopp den forskjellen.

Hvor sterkt skulle vernet være?
Lord Holderness ønsket at parlamentet ventet til synoden hadde behandlet et eget forslag om bispetjenesten. Han ba også om et løfte om senere lovgivning som kunne gi motstandernes vern tilsvarende rettslig styrke.
Erkebiskopen mente et eget synodevedtak kunne uttrykke en bindende moralsk forpliktelse uten en ny lovprosess. Uenigheten gjaldt dermed også hvilken type vedtak motstanderne skulle kunne støtte seg til når konflikter oppsto.
To forskjellige dokumenter
Parlamentets kirkelige komité beskrev ordningen på nytt i 2014. Komiteen skilte mellom loven om presteordinasjon og Episcopal Ministry Act of Synod fra 1993.
Loven åpnet for kvinnelige prester og menighetsrådenes resolusjoner. Det egne synodevedtaket ga menigheter som hadde vedtatt resolusjonene, anledning til å be bispedømmebiskopen om utvidet bispetilsyn. Dette kunne gis av en særskilt bispevisitator eller en annen autorisert biskop.
Komiteens fotnote presiserer at et Act of Synod ikke har lovgivende virkning, selv om navnet kan gi det inntrykket. Forskjellen mellom dokumentene må derfor beholdes når ordningen beskrives.
Tilbakeblikket fra 2014 viser også at spørsmålet om kvinnelige biskoper ble behandlet i en senere prosess. Åpningen av prestetjenesten i 1993 hadde latt den grensen stå.
Den engelske ordningen ga kvinner en vei til presteembetet, mens menigheter fikk mulighet til å avvise deler av tjenesten deres. Denne ulikheten var skrevet inn i ordningen.