Mantelen
Språk

Velg språk

Maskinoversettelse kan inneholde feil. Den norske originalen er autoritativ. Google kontaktes først når du velger et annet språk. Les om personvern.

Abonner gratis
Gratis nyhetsbrev
Kvinnelige prester

Diakonissene ble vigslet på kirkens vegne, uten at tjenesten ble prestetjeneste.

Diakonisser og diakoner var vigslet før 1949. Senere ble forbindelsen til biskop og menighet tydeligere, uten at diakontjenesten ble prestetjeneste.

To anonyme kvinner i tidstypiske, mørke klær går gjennom hver sin dør i et generisk norsk kirke- og institusjonsanlegg.
KI-illustrasjon. KI-generert konseptmotiv: to anonyme tjenestekvinner og tre åpninger symboliserer bevegelsen fra institusjonsvigsling etter 1949 til menighetsdiakoni på 1980-tallet; motivet viser ingen faktisk vigsling.

Diakonisser og diakoner var blitt vigslet før 1949. Endringen dette året var at forbindelsen mellom tjenesten og kirken fikk en klarere form. Ritualet for «lege kristne til menighetstjeneste» omfattet også diakonale stillinger. Kirkerådets senere framstilling sier at ordningen gav disse stillingene «offisiell kirkelig legitimitet».

Den samme framstillingen beskriver en endring etter 1949: lederne ved de diakonale institusjonene vigslet etter avtale med biskopen. Tjenesten ble dermed tydeligere utført på kirkens vegne. Det er en annen påstand enn at diakonissene fikk sin første vigsling i 1949, og en annen enn at de ble ført inn i prestetjenesten.

Før 1949: en praksis som allerede fantes

Bispemøtets alfabetiske protokollregister viser saksinnganger i 1938 og 1947 med titler som gjelder innvielse av «lege kristne» til menighetstjeneste. Registeret viser at spørsmålet ble behandlet. Det viser ikke ordlyden, vedtaket eller hvordan en rite ble brukt. Selve protokollene er ikke åpnet.

Kirkerådets 2011-dokument sier likevel uttrykkelig at diakonisser og diakoner allerede var blitt vigslet før 1949. Det historiske bildet må ta utgangspunkt i institusjonenes praksis; det finnes ingen dekning for å kalle 1949 en første vigsling. De diakonale miljøene hadde en tjeneste som var synlig i kirken før rammen ble beskrevet tydeligere i et felles ritual.

Hva 1949 endret

Uttrykket «lege kristne» betyr lekfolk, ikke leger. Ritualet var derfor ikke skrevet for en kvinnelig særgruppe. Det gjaldt flere kirkelige stillinger og omfattet også diakonale oppgaver. Kilden beskriver vedtaket som en måte å gi stillingene offisiell kirkelig legitimitet på.

Etter 1949 lå selve vigslingen fortsatt hos institusjonene, men lederne handlet etter avtale med biskopen. Det gjorde forbindelsen til kirkens ledelse tydeligere. En diakonisse kunne fortsatt være knyttet til en institusjon, en bestemt omsorgsoppgave eller et moderhus. Endringen lå i hvem tjenesten ble utført på vegne av, og hvordan den ble gjenkjent kirkelig.

En anonym kvinne med sammenbrettet lintøy står mellom en mørk institusjonsgang og en lys, umerket kirkelig buegang.
KI-illustrasjon. KI-generert konseptmotiv: en anonym tjenestekvinne står mellom institusjonen og et generisk kirkerom; motivet symboliserer den klarere kirkelige legitimiteten etter 1949 og er ingen dokumentarisk rekonstruksjon.

Dette var ikke det samme som en presteordinasjon. Kildene bruker ulike ord for ulike tjenester, og de åpne dokumentene viser ikke et eget vedtak som nektet diakonissene en bestemt prestetittel. Det tryggeste er derfor å beskrive tjenesteskillet slik kildene gjør: diakonal tjeneste ble tydeligere vigslet og knyttet til kirken, mens prestetjenesten var en annen tjeneste.

Fra institusjon til menighet

Kirkerådets saksframstilling beskriver også en senere overgang. Etter en midlertidig ordning kunne biskopen vigsle en diakon til tjeneste i menigheten. 2011-dokumentet daterer denne ordningen til 1986. En offisiell rapport fra Mellomkirkelig råd fra 2004 sier derimot at ordningen «Vigsling til diakontjeneste» ble brukt fra 1987.

Forskjellen kan skyldes at en ordning ble fastsatt eller lagt inn i en gudstjenesteperm ett år og tatt i bruk året etter. Det er en mulig forklaring, ikke et kontrollert funn. Vedtaket eller den første trykte utgaven som kunne løse spørsmålet, er ikke åpnet her. Artikkelen bør derfor skrive 1986/1987 eller «midt i 1980-årene», ikke velge ett år i stillhet.

Det som er klart, er retningen i endringen. Vigslingen ble lagt til biskopen, og tjenesten ble knyttet til menigheten. Kirkerådets tekst sier at ordningen hadde flere kjennetegn felles med prestevigsel. Likhet i form betyr likevel ikke at tjenestene ble identiske. Den samme teksten sier at ordningen i hovedsak ble forstått som «vigsling til lek kirkelig tjeneste», adskilt fra kirkens ordinerte tjeneste.

Tre anonyme kvinner sitter i samtale rundt et trebord i et menighetsrom ved siden av et tomt kirkerom.
KI-illustrasjon. KI-generert konseptmotiv: en anonym diakonal medarbeider lytter i et omsorgsrom mens et tomt kirkerom står åpent ved siden av; motivet viser ulike tjenestearenaer, ikke 1986- eller 1987-ritualet.

En senere liturgi kan ikke flyttes bakover

Gudstjenesteboken fra 1992 inneholder en liturgi for vigsling til diakontjeneste. Den er en nyttig kontroll av hvordan tjenesten senere ble formulert, men den er ikke den første utgaven fra 1986 eller 1987. Bønn, håndspåleggelse og andre ledd i 1992-teksten kan derfor ikke uten videre legges tilbake på den tidligere ordningen.

Kirkemøtets vedtak fra 2011 holder samme skille. Diakontjenesten beskrives som en egen vigslet tjeneste i kirkens tjenestefellesskap. Går en person over til prestetjenesten, kreves vigsling til den nye tjenesten. Det senere vedtaket gjelder ikke 1949-språket. Det gjør likevel den historiske forskjellen forståelig: vigsling til én tjeneste gjør ikke automatisk tjenesten til en annen.

Historien fra 1949 til midten av 1980-årene handler dermed om kirkelig synlighet og plassering. Først ble en eksisterende institusjonspraksis knyttet klarere til biskop og kirke. Senere ble diakonvigslingen knyttet til biskopen og menighetstjenesten. Rammen flyttet seg, men kildene gjør ikke diakontjenesten til prestetjeneste.

De åpne kildene løser ikke alt. Førsteutgaven av 1949-ritualet er ikke funnet, og årstallet for overgangen på 1980-tallet står mellom 1986 og 1987. Nettopp derfor bør formuleringen være nøktern: diakonisser og diakoner var vigslet før 1949; 1949 gav tjenesten en tydeligere kirkelig legitimitet; og en biskoppelig diakonvigsling kom i bruk midt i 1980-årene. Det er nok til å se en endring, uten å skrive en prestetjeneste inn der kildene ikke gjør det.

Kilder

Kirkerådet, Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster, KM 9.1/11, trykt s. 5. Mellomkirkelig råd, Diakonal tjeneste i Den norske kirke, MKR 24/04, trykt s. 5. Bispemøtets alfabetiske protokollregister, PDF-s. 50. Kirkemøtet, KM 9/11. Gudstjenestebok for Den norske kirke, del II (1992).

Kommentarer


Nyhetsbrev

Få nye saker og analyser på e-post.

Åpne e-posten fra Mantelen og trykk på lenken for å bekrefte. Har du allerede en konto, bruker du lenken til å logge inn.

Sendes når det finnes noe å melde.