Hauge lot kvinner vitne. Han gjorde dem ikke til prester. Barratt skrev opp syndene sine. Kvinnelige prester sto ikke på listen. Så kommer kvinnene selv, i selskapets egne tall.
I 1893, femti år etter stiftelsen, tegnet Det Norske Missionsselskab hjemmearbeidet. Foreningene med formell vei inn i selskapets fellesanliggender var «omtrent 900». De kalte dem «Mandsforeninger», fordi bare menn hadde adgang til å øve innflytelse gjennom dem. Ved siden av sto «ca. 3500 Kvindeforeninger»: kvinner som samlet seg til arbeid for misjonen, «uden at staa i noget nærmere forpligtende Forhold til Selskabet og uden at kunne deltage i dets administrative Anliggender.»
Tallene er selskapets egne. De er ikke kontrollert mot medlemsregistre eller senere forskning. De er likevel selskapets eget skille. Arbeidet var kvinnens. Bordet var mannens.
Den største kilden
På trykt side 10 lister historien inntektene. Faste medlemsbidrag. Bøsser ved møtene. Kirkens årlige offer. Testamenter. Ørebøker, innsamlingsbøker for småmynter. Mannlige arbeidsforeninger. Misjonslam, lam som ble gitt eller oppdrettet og solgt til inntekt for saken. Midt i listen står bidragene fra kvinneforeningene, dels i bøssene, dels ved salg av arbeidet deres og ved basarene. I parentes: «den største Indtægtskilde».
Det er ikke en senere lesning. Det er NMS som sier det om seg selv.
Pengene gikk til stasjoner, kirker, skolehus, underhold av misjonærer og av «indfødte Præster og Lærere». Kvinnene finansierte også det som ble kalt prest.
Et eget organ
Allerede i 1884 fikk de et eget blad, trykt i Stavanger. På tittelbladet står navnet, ikke redaktørens: Missionslæsning for Kvindeforeninger. Følgeblad til Norsk Missionstidende. Bare dette: «Redigeret af En ældre Missionsveninde.»
Bladet oppgir ikke navnet hennes. Identiteten er ikke funnet. Bladet sier at hun i mer enn 25 år hadde ledet kvinneforeningsmøter på ulike steder, og hatt sine kjæreste timer der. Hun tok arbeidet med frykt. Hun turte ikke trekke seg.
Hensikten står på trykk. Bladet skulle samle til felles bønn, oppmuntre i det felles arbeidet, og forene de mange misjonsarbeidende kvinnene ute og hjemme om et felles ord, særlig for dem. Det skulle være «det kvindelige Organ i vort Missionsarbeide»: et sted der kvinnene kunne møtes og uttale seg, og et foreningsbånd med søstrene på misjonsmarken.
Redaksjonen ba norske kvinner hjemme og i Amerika sende stoff. Private brev kunne bli offentlig råstoff.
De ledet møtene. De ledet ikke selskapet
Foreningene hadde formann, ofte viseformann, og kasserer. Møte hver måned, som regel. Prestenes hustruer sto ofte i spissen for kvinneforeningene, skriver NMS. Noen steder sluttet foreninger seg sammen til fellesmøter. Selskapet sier rett ut at disse fellesmøtene «danner ikke noget Led i Selskabets Administrationsorganisme». Led betyr ledd: de var ikke en del av styret.
De kunne holde iveren for misjonen levende. De kunne ikke stemme i selskapet.
Det er den presise forskjellen. Lokal ledelse av innsamling og bønn er ikke myndighet over lære og kall. Å bære økonomien er ikke å sitte i generalforsamlingen.
Dagens krav om kvinnelige prester leser ofte den første som den andre.
Embetet er et annet spørsmål
Apostlene bandt hyrdeembetet til mannen. I Mantelen-oversettelsen skriver Paulus:
Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, men å være i stillhet.1 Tim 2,12
Samme apostel skriver at de døpte er ett i Kristus, fremdeles i Mantelen:
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mannlig og kvinnelig; for dere er alle én i Kristus Jesus.Gal 3,28
Ett i Kristus er ikke ett embete. Hauge trakk den grensen. Bang trakk den i 1874. NMS-historien fra 1893 beskriver den i organisasjonens eget språk: kvinnene bar inntekten, men sto uten administrativ adgang.
Barratt åpnet senere for kvinner i ledelse. Han kalte det ikke prestetjeneste. Saken er den samme. Når kallet settes over apostlenes orden, løsnes skillet Herren satte. Hundre år senere er frukten åndelig forvirring.
Kvinneforeningene i 1884 og 1893 gir ikke den åpningen dekning. De gir det motsatte: et stort, navngitt arbeid som ikke ble gjort til prekestol.
Det som står fast
Kvinnene ba. De sydde. De solgte. De sendte gaver til navngitte skoler og barn. De bygde et blad og ba søstrene skrive. Selskapet selv kalte salget og basarene den største inntektskilden.
De satt ikke ved bordet. De ble ikke prester.
Det er den eldre norske linjen, etter Hauge og før dagens strid. Hungeren var misjon. Svaret var arbeid. Embetet var noe annet.
Kilder
- Det Norske Missionsselskab, Oversigt over Det norske Missionsselskabs Historie hjemme og ude: 1842–93 (1893), trykt side 7 og 10
- Missionslæsning for Kvindeforeninger, 1. årgang (Stavanger 1884), tittelblad, trykt side 2 og 8
- Hauge lot kvinner vitne. Han gjorde dem ikke til prester.
- Barratt skrev opp syndene sine. Kvinnelige prester sto ikke på listen.
- 1 Tim 2,12, Mantelen-oversettelsen
- Gal 3,28, Mantelen-oversettelsen