Mens kirkens menn rygget inn i utredninger og forbehold, smeller Erling Danbolt opp 1. Korinterbrev og krever at du leser. Se selv hva Bibelen sier om menns og kvinners tjeneste i menigheten (Lunde, 1990) setter kursen fast fra første stund: «Skriften må forstås ut fra Skriften selv».
Danbolt feier hele det moderne rettighetsspråket ut av kirkerommet. På gresk springer charis og charisma ut av samme kilde: Guds nåde i uopphørlig handling, aldri en gavepakke som har byttet eier. Ulykken skjer i det sekundet vekten legges på siste ledd, gave; da oppstår «nådegavebærere» med stillingsinstruksen under armen og krav om talerstolen. Danbolt setter foten ned uten omsvøp: «Men han overlater ikke sin nåde til et menneske.»
Skal ikke skuta kantre, må kursen settes etter Guds suverene råderett, ikke menneskets rettighetskrav. Eksusia er alltid en mottatt fullmakt; motstykket, authentein, er å grafse til seg en myndighet man aldri fikk. Danbolt skjærer gjennom likhetsmaset med et tomanns romskip i full fart: Oppstår det den minste kompetansestrid mellom pilotene om hvem som skal styre spakene, kastes hele fartøyet ut i et annet solsystem for aldri å vende hjem. Selv i den minste sosiale enhet må det være klart hvem som har myndigheten i siste instans.
Å bestride dette er like fåfengt som lemmets krav om å være hode: Ingen kan flytte på kroppens lemmer og si at man vil være hode. Å kreve denne plassen er å sette seg i Guds sted og gjøre seg selv til den avgud det første bud forbyr å dyrke.
Sløret og hodeplagget avskriver Danbolt som kulturbundet klesskikk, ikke som et særskilt kristent kultuskrav. Men tegnet peker hos ham likevel mot en varig skapelsesorden. Taushetsbudet trer frem med ubøyelig tyngde. Når Paulus omtaler kravet om læretalen i forsamlingen som en skam (aischron), handler det ikke om borgerlig takt og tone, men om en åpen protestdemonstrasjon mot skaperordenen.
I Danbolts egne ord: «Kan Paulus ha brukt så sterke ord om småpludring og uro i møtene? [...] Spør vi hva ordet akatastasia vil si, så ser vi at det er et militæruttrykk som betyr å nekte lydighet, og å bryte geleddet [...] Det brukes om soldater som bryter ut av geleddet, gjør mytteri og nekter å adlyde kommando.»
Noen mangler kaster likevel skygger over helheten. Fraværet av Confessio Augustana V og XIV, tausheten rundt Ingrid Bjerkås’ ordinasjon i 1961 som Den norske kirkes første kvinnelige prest, og et harmoniseringsforsøk mellom 1 Kor 11,5 og 14,34 som kjennes mer oppkonstruert enn organisk, bremser den absolutte toppkarakteren.
Der forsiktige antologier viker unna, skjærer Danbolt egenhendig igjennom. Han søker ikke bifall for egne meninger, men krever underordning under Skriftens autoritet. Hos Danbolt skal det ikke kjempes noen intern prestisjestrid i rekkene; gavene er ikke personlige trofeer, men tjeneste under én Herre. I spissen trer førstegrøden Kristus frem; bak ham marsjerer hæren avdeling for avdeling: «I triumfmarsjen klager ingen over at ikke alle sammen kan gå i fremste geledd!»
Terningkast 5. Trekket gjelder alt det boken velger å tie om.
Sitert og parafrasert fra Erling Danbolt: Se selv hva Bibelen sier om menns og kvinners tjeneste i menigheten (Lunde forlag, 1990): innledningen s. 7; romskipet s. 19; aischron s. 23 og 133; eksusia og authentein s. 28–30; nådebegrepet s. 54–55; Kristi legeme og lemmene s. 75–80; akatastasia s. 128; triumfmarsjen s. 137.
Terningkast 5