LEKSIKALSK NOTE. λόγος i vers 1 viser til den første beretningen, Lukasevangeliet. ἐποιησάμην betyr formelt «gjorde/utarbeidet». «Utarbeidet» unngår å erstatte verbet med et ikke uttrykt γράφω, «skrev».
DEN HELLIGE ÅND. διὰ Πνεύματος Ἁγίου i vers 2 knyttes naturlig til Jesu befaling: Han gav apostlene befaling gjennom Den hellige Ånd. Relativleddet «som han utvalgte» viser til apostlene. TR, NA28 og Robinson–Pierpont har samme meningsbærende tekst.
FØRTI DAGER. δι’ ἡμερῶν τεσσαράκοντα betyr «gjennom førti dager». Det sier at åpenbaringene fant sted innenfor dette tidsrommet, ikke at Jesus var synlig uten avbrudd. τεκμήρια betegner sikre eller overbevisende bevis. Talens emne er uttrykkelig Guds rike; teksten reduserer ikke dette til et rent indre eller politisk rike.
"},{"c":1,"a":4,"b":5,"r":[[1,4,5]],"h":"TEKSTKRITISK VARIANT","html":"TEKSTKRITISK VARIANT. TR har μετ’ αὐτῶν, «med dem», etter συναλιζόμενος. NA28 og Robinson–Pierpont utelater leddet. MANTELEN følger TR: «mens han var samlet med dem».
LEKSIKALSK CRUX. συναλιζόμενος kan forbindes med å samles og har også vært tolket som å spise sammen. «Var samlet med dem» følger den leksikalske hovedforståelsen uten å skrive et måltid inn i teksten.
DÅP I DEN HELLIGE ÅND. Begge dåpsleddene er former av βαπτίζω. Johannes døpte med vann; disiplene skal bli døpt ἐν Πνεύματι Ἁγίῳ, «i Den hellige Ånd». Ånden er ikke identisk med kraften i vers 8; kraften mottas når Den hellige Ånd kommer over dem.
"},{"c":1,"a":6,"b":8,"r":[[1,6,8]],"h":"RIKET FOR ISRAEL","html":"RIKET FOR ISRAEL. τὴν βασιλείαν τῷ Ἰσραήλ er «riket for Israel», ikke den genitiviske omskrivningen «Israels rike». ἀποκαθιστάνεις står i presens: «gjenoppretter du». Jesus avviser spørsmålet om tidspunktet, men verset sier ikke uttrykkelig at selve rikstanken er avskaffet eller bekreftet i én bestemt endetidsmodell.
TIDER OG TIDSPUNKTER. χρόνοι betegner tider eller tidsrom, mens καιροί kan betegne bestemte eller egnede tidspunkter. Faderen «satte» dem i sin egen myndighet; aoristen skal ikke gjøres til «har satt».
TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 8. TR og Robinson–Pierpont har μοι, dativ: «vitner for meg». NA28 har μου, genitiv: «mine vitner». MANTELEN følger TR og bevarer persondativen. ἕως ἐσχάτου τῆς γῆς står i entall og gjengis «til jordens ende».
"},{"c":1,"a":9,"b":12,"r":[[1,9,12]],"h":"HIMMELFARTEN","html":"HIMMELFARTEN. ἐπήρθη er passiv: Jesus «ble løftet opp». Skyen «tok ham bort fra øynene deres»; teksten sier ikke at han opphørte å være legemlig.
TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 10. TR og Robinson–Pierpont har entall ἐν ἐσθῆτι λευκῇ, «i hvit kledning». NA28 har flertall, «i hvite kledninger». MANTELEN følger TRs entall.
DENNE JESUS. οὗτος ὁ Ἰησοῦς er «Denne Jesus». Ordet «samme» står ikke særskilt i gresk. Englene lover en framtidig gjenkomst «slik som» disiplene så ham dra; verset fastsetter ikke tidspunktet.
SABBATSREISE. σαββάτου ἔχον ὁδόν betegner en sabbatsreise, en tillatt gangavstand på sabbaten. Verset oppgir ingen metrisk lengde, og en moderne avstand skrives derfor ikke inn i hovedteksten.
"},{"c":1,"a":13,"b":15,"r":[[1,13,15]],"h":"NAVNEREKKEFØLGE","html":"NAVNEREKKEFØLGE. TR og Robinson–Pierpont har Peter–Jakob–Johannes; NA28 har Peter–Johannes–Jakob. MANTELEN følger TR. Ἰάκωβος Ἁλφαίου og Ἰούδας Ἰακώβου er patronymiske genitiver. «Sønn» er den naturlige navneforklaringen; «Judas, Jakobs bror» er en fortolkende utfylling.
TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT I VERS 14. TR og Robinson–Pierpont har τῇ προσευχῇ καὶ τῇ δεήσει, «bønnen og påkallelsen». NA28 utelater «og påkallelsen». TR og Robinson–Pierpont gjentar også σύν foran Jesu brødre; NA28 utelater den andre preposisjonen. MANTELEN bevarer begge TR-leddene.
TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT I VERS 15. TR og Robinson–Pierpont har «midt blant disiplene»; NA28 har «midt blant brødrene». MANTELEN følger TR. ὄχλος ὀνομάτων er ordrett en «flokk/samling av navn» og bruker «navn» om registrerte personer. ὡς gjør tallet omtrentlig.
"},{"c":1,"a":16,"b":20,"r":[[1,16,20]],"h":"SKRIFTEN OG ÅNDEN","html":"SKRIFTEN OG ÅNDEN. TR og Robinson–Pierpont har demonstrativet ταύτην: «denne Skriften». NA28 utelater det. Peter sier at Den hellige Ånd talte gjennom Davids munn. Teksten holder sammen guddommelig tale og Davids menneskelige medvirkning uten å beskrive inspirasjonens mekanisme.
GUDDOMMELIG NØDVENDIGHET. ἔδει betyr «måtte». At Skriften måtte oppfylles, gjør ikke Judas ansvarsløs; verset kaller ham den som ble veiviser for dem som grep Jesus.
LODD-MOTIVET. κλῆρος brukes i vers 17, 25 og 26. «Loddet» bevares gjennom avsnittet for å synliggjøre ordforbindelsen mellom Judas’ tidligere del i tjenesten, den ledige apostelplassen og loddkastingen.
JUDAS OG JORDSTYKKET. ἐκτήσατο betyr «skaffet seg/ervervet». Verset behøver ikke bety at Judas personlig gjennomførte kjøpet; jordstykket ble ervervet gjennom lønnen for hans urett. Teksten sier at han falt med hodet først og brast, men nevner verken tau eller tre. Opplysninger fra Matteus skrives ikke inn her.
FORTELLERINNSKUDD. Vers 18–19 fungerer naturlig som fortellerens forklaring til leseren, særlig fordi navnet forklares på Jerusalems eget språk. Hovedteksten avslutter derfor Peters replikk etter vers 17 og åpner den igjen i vers 20. Den greske håndskrifttradisjonen avgjør ikke moderne anførselstegn.
SALMESITATENE. Vers 20 sammenfører Salme 68:26 og 108:8 etter LXX-nummerering, tilsvarende Salme 69:25 og 109:8 i vanlig norsk nummerering. TR og Robinson–Pierpont har optativen λάβοι i det andre sitatet: «Måtte en annen ta». NA28 har imperativen λαβέτω: «La en annen ta». MANTELEN følger TRs modus. ἐπισκοπή er en tilsynsoppgave eller tilsynstjeneste, ikke en ferdig utviklet senere bispetittel.
"},{"c":1,"a":21,"b":22,"r":[[1,21,22]],"h":"APOSTOLISK VITNE","html":"APOSTOLISK VITNE. δεῖ betyr «må». Erstatningen må hentes blant menn som fulgte Jesu offentlige tjeneste fra Johannes’ dåp til himmelfarten. Formålet uttrykkes som å bli «et vitne ... om hans oppstandelse». Verset angir kriteriet for denne konkrete erstatningen av Judas; det formulerer ikke alene en regel for alle senere kirkelige embeter.
"},{"c":1,"a":23,"b":26,"r":[[1,23,26]],"h":"HERRE, HJERTEKJENNER","html":"HERRE, HJERTEKJENNER. καρδιογνῶστα betyr ordrett «hjertekjenner». «Du, Herre, som kjenner alles hjerter» bevarer innholdet. ἐξελέξω er aorist: «du utvalgte», ikke «du har utvalgt». Bønnen forutsetter at valget allerede tilhører Herren.
TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT I VERS 25. TR og Robinson–Pierpont har τὸν κλῆρον, «loddet», mens NA28 har τὸν τόπον, «plassen». TR og Robinson–Pierpont har ἐξ ἧς παρέβη; NA28 har ἀφ’ ἧς παρέβη. MANTELEN følger TR: «loddet ... som Judas ved sin overtredelse falt fra». παραβαίνω rommer både det å tre til side og å overtre. «Sitt eget sted» skal ikke utvides til et navngitt bestemmelsessted teksten ikke selv oppgir.
TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 26. TR og Robinson–Pierpont har κλήρους αὐτῶν, «sine lodd». NA28 har κλήρους αὐτοῖς, «lodd for dem». MANTELEN følger TR. συγκατεψηφίσθη betyr at Mattias ble regnet eller innordnet sammen med de elleve; verbet skal ikke omskrives til at menigheten stemte ham inn.
"},{"c":2,"a":1,"b":1,"r":[[2,1,1]],"h":"TEKSTKRITISK VARIANT","html":"TEKSTKRITISK VARIANT. TR og Robinson–Pierpont har ἅπαντες ὁμοθυμαδόν, «alle med én samstemmighet». NA28 har πάντες ὁμοῦ, «alle sammen». MANTELEN bevarer både den samstemte enheten og stedsangivelsen ἐπὶ τὸ αὐτό, «på samme sted».
"},{"c":2,"a":2,"b":4,"r":[[2,2,4]],"h":"LYDEN, TUNGENE OG ÅNDEN","html":"LYDEN, TUNGENE OG ÅNDEN. Vers 2 sier at en lyd *som av* et kraftig vindkast fylte huset; teksten sier ikke at vinden selv fylte det. Vers 3 har tunger «likesom av ild» og identifiserer dem ikke som vanlig fysisk ild. γλῶσσα kan betegne både tunge og språk; vers 6 og 8 viser at tilhørerne hørte sine egne dialekter.
πνεῦμα viser her personlig til Den hellige Ånd og får stor forbokstav. Ånden fyller og gir disiplene å tale.
"},{"c":2,"a":5,"b":6,"r":[[2,5,6]],"h":"","html":"κατοικοῦντες beskriver jødene som oppholdt seg eller bodde i Jerusalem, mens uttrykket «fra hvert folkeslag under himmelen» framhever den vide diasporaen uten å bety at hvert enkelt folkeslag på jorden var representert. διαλέκτῳ er «dialekt» eller eget språk: Folkemengden hørte disiplene tale på hver enkelts eget morsmål. Lyden samlet menneskene, men teksten sier ikke at alle i Jerusalem så ildtungene.
"},{"c":2,"a":7,"b":7,"r":[[2,7,7],[2,12,12]],"h":"TEKSTKRITISKE VARIANTER","html":"TEKSTKRITISKE VARIANTER. TR og Robinson–Pierpont har «sa til hverandre» i vers 7; NA28 utelater leddet. I vers 12 har TR og Robinson–Pierpont optativen θέλοι med ἄν, som uttrykker undrende mulighet: «Hva kan dette være?» NA28 har indikativformen θέλει.
"},{"c":2,"a":8,"b":11,"r":[[2,8,11]],"h":"","html":"Folke- og stedslisten rammer inn samme språkunder: Hver gruppe hører «på vårt eget språk som vi ble født i». Betegnelsene omfatter både jøder og proselytter, og avsluttes med kretere og arabere. τὰ μεγαλεῖα τοῦ θεοῦ er «Guds storverk» eller «Guds veldige gjerninger»; innholdet i tungetalen er lovprisning av det Gud har gjort, ikke uforståelig lyd.
"},{"c":2,"a":13,"b":16,"r":[[2,13,16]],"h":"","html":"[TEO] Spotten om søt vin forklarer Peters første avgrensning: Den tredje time, omtrent klokken ni, gjør anklagen urimelig i scenen. Peter sier ikke at Åndens virkning ligner rus; han avviser forklaringen og fører hendelsen til Joels profeti. «Dette er det som ble sagt» knytter pinsen til profetordet uten at disse versene alene uttømmer hele profetiens rekkevidde.
"},{"c":2,"a":17,"b":21,"r":[[2,17,21]],"h":"JOEL-SITATET","html":"JOEL-SITATET. Peter siterer Joel 3:1–5 etter vanlig norsk nummerering. ἀπὸ τοῦ πνεύματός μου er uttrykkelig «av min Ånd», og ἐπὶ πᾶσαν σάρκα er «over alt kjød». Åndsutgytelsen overskrider kjønn, alder og sosial stilling. «Alt kjød» betyr ikke at hvert menneske automatisk mottar frelsen; vers 21 knytter frelsen til å påkalle Herrens navn.
TR og Robinson–Pierpont bevarer ordforbindelsen ἐνύπνια ἐνυπνιασθήσονται, «skal drømme drømmer». ἐπιφανής i vers 20 betyr «strålende» eller «tydelig åpenbart». Det er ikke δόξα-ordstammen og gjengis derfor ikke «herlig».
"},{"c":2,"a":22,"b":22,"r":[[2,22,22]],"h":"","html":"ἀποδεδειγμένον betyr at Jesus fra Nasaret ble offentlig stadfestet eller påvist av Gud gjennom kraftige gjerninger, under og tegn. De tre betegnelsene beskriver Guds vitnesbyrd gjennom Jesu handlinger. «Som dere selv vet» appellerer til tilhørernes kjennskap; det gjør dem ikke alle til øyenvitner til hvert tegn.
"},{"c":2,"a":23,"b":23,"r":[[2,23,23]],"h":"TEKSTKRITISK VARIANT","html":"TEKSTKRITISK VARIANT. TR og Robinson–Pierpont har λαβόντες, «tok dere», og flertallet «ved lovløses hender». NA28 utelater λαβόντες og har entall «ved en lovløs hånd». Tiltalen gjelder de konkrete tilhørerne og deres medvirkning gjennom romerske myndigheter; den gir ikke grunnlag for kollektiv skyldlegging av jøder som folk.
"},{"c":2,"a":24,"b":31,"r":[[2,24,31]],"h":"DØD, DØDSRIKE OG OPPSTANDELSE","html":"DØD, DØDSRIKE OG OPPSTANDELSE. τὰς ὠδῖνας τοῦ θανάτου er «dødens veer», ikke «dødens bånd». ᾍδου gjengis «dødsriket», ikke «helvete».
TR-LANGTEKST I VERS 30. TR og Robinson–Pierpont har τὸ κατὰ σάρκα ἀναστήσειν τὸν Χριστόν, «etter kjødet skulle reise opp Kristus». NA28 utelater hele leddet. «Fra de døde» føyes ikke til i vers 30, siden det ikke står der.
I vers 31 navngir TR og Robinson–Pierpont uttrykkelig «hans sjel» og sier at den ikke «ble etterlatt» i dødsriket. NA28 utelater subjektet og bruker ἐγκαταλείπω, «forlate».
"},{"c":2,"a":32,"b":32,"r":[[2,32,32]],"h":"","html":"[TEO] «Denne Jesus» viser ettertrykkelig tilbake til den korsfestede som David talte profetisk om. Gud reiste ham opp, og apostlene står som vitner. Oppstandelsen fremstilles som Guds historiske handling og som grunnlaget for det apostoliske vitnesbyrdet; verset reduserer den ikke til en indre erfaring.
"},{"c":2,"a":33,"b":33,"r":[[2,33,33],[2,36,36]],"h":"KRISTOLOGISK NOTE","html":"KRISTOLOGISK NOTE. Faderen gir løftet, Sønnen mottar og utøser Den hellige Ånd. «Gud gjorde ham både til Herre og Kristus» beskriver den korsfestede og oppstandne Jesu offentlige stadfestelse og kongelige innsettelse. Det betyr ikke at Jesus først begynte å være guddommelig ved oppstandelsen.
"},{"c":2,"a":34,"b":35,"r":[[2,34,35]],"h":"","html":"Peter siterer Salme 110:1 og skjelner David fra «min Herre». David steg ikke selv opp til himlene, men talte om Herren som får sete ved Guds høyre hånd til fiendene legges som skammel for hans føtter. «Til jeg legger» beskriver Faderens handling og skal ikke leses som om Sønnens kongedømme først begynner når fiendene er underlagt.
"},{"c":2,"a":37,"b":37,"r":[[2,37,37]],"h":"","html":"κατενύγησαν τῇ καρδίᾳ er passiv: De «ble stukket i hjertet». Reaksjonen leder til spørsmålet «Hva skal vi gjøre?» Tiltalen til Peter og de øvrige apostlene knytter svaret til det apostoliske vitnesbyrdet; hjertestikket er ikke i seg selv identisk med den omvendelsen Peter befaler i vers 38.
"},{"c":2,"a":38,"b":38,"r":[[2,38,38]],"h":"GRAMMATISK OG TEOLOGISK PORT","html":"GRAMMATISK OG TEOLOGISK PORT. «Omvend dere» står i flertall. «La hver enkelt ... bli døpt» står i entall og passiv. ἐπὶ τῷ ὀνόματι er «på Jesu Kristi navn», og εἰς ἄφεσιν er «til ... forlatelse». Dette skal ikke omskrives til «fordi syndene allerede er tilgitt».
TR og Robinson–Pierpont har artikkelløst ἁμαρτιῶν, «synders». NA28 har τῶν ἁμαρτιῶν ὑμῶν, «deres synder». MANTELEN følger TR med «til synders forlatelse». Genitiven «Den hellige Ånds gave» bevares uten å avgjøre gjennom oversettelsen om den primært betegner Ånden som gave eller en gave gitt av Ånden. Verset holder omvendelse, dåp, forlatelse og Åndens gave sammen, men fastsetter ikke alene et fullstendig konfesjonelt dåpssystem.
"},{"c":2,"a":39,"b":40,"r":[[2,39,40]],"h":"","html":"[TEO] Løftet gjelder tilhørerne, barna deres og «alle dem som er langt borte», så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Rekkevidden er vid, men setningen knytter mottakelsen til Guds kall og sier ikke at alle automatisk blir frelst. Peters videre vitnesbyrd og formaning viser at talen var lengre enn det gjengitte utdraget. «La dere frelse» står passivt og skiller mottakelsen av frelsen fra selvfrelse.
"},{"c":2,"a":41,"b":42,"r":[[2,41,42]],"h":"TEKSTKRITISKE VARIANTER","html":"TEKSTKRITISKE VARIANTER. TR og Robinson–Pierpont har ἀσμένως, «med glede», i vers 41; NA28 utelater ordet. Vers 41 sier at omtrent tre tusen sjeler ble lagt til, men navngir ikke gruppen i dette verset.
I vers 42 bevarer TR og Robinson–Pierpont et ekstra καί foran brødsbrytelsen. De fire bestemte leddene er derfor uttrykkelig samordnet: apostlenes lære og fellesskapet og brødsbrytelsen og bønnene. «Brødsbrytelsen» kan romme vanlig fellesmåltid og nattverdsbetydning; verset avgjør ikke alene forholdet mellom disse.
"},{"c":2,"a":43,"b":43,"r":[[2,43,43]],"h":"","html":"[TEO] φόβος betegner frykt eller ærefrykt og kom over hver sjel. Under og tegn skjedde gjennom apostlene; fortelleren gjør dem til vitner og redskaper, ikke til kraftens kilde. Verset knytter den første menighetens gudsfrykt til Guds synlige gjerninger uten å gjøre tegn til eneste mål på Åndens nærvær.
"},{"c":2,"a":44,"b":47,"r":[[2,44,47]],"h":"MENIGHETSLIVET","html":"MENIGHETSLIVET. Imperfektumsformene i vers 45–46 beskriver vedvarende eller gjentatt salg, utdeling, tempelfellesskap og måltider. Teksten sier ikke at all privat eiendom ble avskaffet gjennom én samlet handling; utdelingen skjedde etter behov.
TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 47. TR og Robinson–Pierpont sier at Herren føyde dem til τῇ ἐκκλησίᾳ, «menigheten». NA28 har ἐπὶ τὸ αὐτό, «sammen». τοὺς σωζομένους er et presens passivt partisipp. «Dem som ble frelst» beskriver den gruppen Herren fortløpende føyde til; passivformen gjør Gud til frelsens handlende.
"},{"c":3,"a":1,"b":2,"r":[[3,1,2]],"h":"TEKSTKRITISK VARIANT","html":"TEKSTKRITISK VARIANT. TR og Robinson–Pierpont har ἐπὶ τὸ αὐτό, «sammen», om Peter og Johannes; NA28 utelater leddet. «Den niende time» bevares i hovedteksten. Den svarer omtrent til klokken 15, men omregningen hører hjemme i studienoten.
θύρα i vers 2 er «dør», mens πύλη i vers 10 er «port». MANTELEN bevarer verbskiftet. Ὡραία er navnet eller betegnelsen «Den fagre»; teksten forklarer ikke sikkert hvilken av tempelportene dette var.
"},{"c":3,"a":3,"b":6,"r":[[3,3,6]],"h":"TEKSTKRITISKE VARIANTER","html":"TEKSTKRITISKE VARIANTER. NA28 har λαβεῖν, «å få», i vers 3; TR og Robinson–Pierpont utelater infinitiven. I vers 6 har TR den fulle befalingen ἔγειραι καὶ περιπάτει, «Reis deg og gå». NA28 setter leddet i hakeparentes og markerer sterk tekstlig usikkerhet.
NAVNET. ἐν τῷ ὀνόματι Ἰησοῦ Χριστοῦ τοῦ Ναζωραίου er «I Jesu Kristi, nasareerens, navn». Navnet er ikke en magisk formel. Vers 12 og 16 knytter helbredelsen til Jesu myndighet og troen ved hans navn, ikke til Peters egen kraft eller gudsfrykt.
"},{"c":3,"a":7,"b":11,"r":[[3,7,11]],"h":"HELREDELSENS KONKRETHET","html":"HELREDELSENS KONKRETHET. Mannens føtter og ankler ble styrket. Verbrekken beskriver at han sprang opp, stod, gikk og gikk inn i tempelet mens han gikk, sprang og lovpriste Gud. Gjentakelsen skal ikke glattes bort.
TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 11. TR og Robinson–Pierpont 2018 har τὸν ἰαθέντα χωλόν, «den helbredede lamme mannen». NA28 utelater hele betegnelsen. MANTELEN følger TR og Robinson–Pierpont 2018.
"},{"c":3,"a":12,"b":16,"r":[[3,12,16]],"h":"TJENEREN","html":"TJENEREN. παῖς i vers 13 og 26 gjengis «tjener», ikke «Sønn». Lukas bruker υἱός når han vil si «sønn», mens παῖς her bærer klang av Herrens tjener i Jesaja. Samme valg gjelder Apostlenes gjerninger 4:27 og 4:30.
KRISTOLOGISKE TITLER. Jesus er «Den Hellige og Rettferdige» og «livets Opphavsmann». ἀρχηγός kan betegne opphavsmann, leder eller banebryter; sammenhengen stiller ham som livets opphav mot den drapsmannen folket ba om. I vers 15 er subjektet gjort entydig på norsk: «Dere drepte livets Opphavsmann».
TROEN OG NAVNET. Vers 16 gjentar «hans navn» og knytter den fullkomne helbredelsen til troen som er ved Jesus. Syntaksen skal ikke presses til å gjøre mannens egen tro til den eneste mulige referenten; poenget er at Jesu navn og den tro som virker gjennom ham, står bak helbredelsen.
"},{"c":3,"a":17,"b":21,"r":[[3,17,21]],"h":"UVITENHET OG ANSVAR","html":"UVITENHET OG ANSVAR. Peter sier at folket og lederne handlet i uvitenhet, men kaller dem likevel til omvendelse. Uvitenheten opphever ikke ansvaret, og ansvaret gir ikke grunnlag for kollektiv skyldlegging av jøder som folk.
TEKSTKRITISKE VARIANTER. TR og Robinson–Pierpont har «Kristus» i vers 18, mens NA28 har «hans Kristus». I vers 21 har TR og Robinson–Pierpont «alle sine hellige profeter»; NA28 utelater «alle».
OMVENDELSEN. μετανοήσατε og ἐπιστρέψατε er to aoristimperativer: «Omvend dere ... og vend om». Syndene skal «bli utslettet», og «tider med forfriskning» kommer fra Herrens ansikt. Tegnsettingen mellom vers 19 og 20 er redaksjonell og skal ikke brukes til å bygge mer enn syntaksen bærer.
TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT I VERS 20. TR har τὸν προκεκηρυγμένον ὑμῖν Ἰησοῦν Χριστόν, «Jesus Kristus, som på forhånd er blitt forkynt for dere». NA28 og Robinson–Pierpont har τὸν προκεχειρισμένον ὑμῖν Χριστὸν Ἰησοῦν, «Kristus Jesus, som på forhånd er blitt utpekt for dere». MANTELEN følger TR.
GJENOPPRETTELSEN. ἀποκατάστασις πάντων er «gjenopprettelsen av alle ting». Utsagnet gjelder det Gud har talt gjennom profetene og lærer ikke alene at hvert menneske automatisk blir frelst. Vers 23 bevarer den alvorlige dommen over den som ikke hører profeten.
"},{"c":3,"a":22,"b":24,"r":[[3,22,24]],"h":"MOSES-SITATET","html":"MOSES-SITATET. Versene sammenfører ordlyd fra 5 Mosebok 18 og 3 Mosebok 23. «Ham skal dere høre på i alt» bevarer profetens bindende myndighet. «Skal bli utryddet fra folket» gjengir ἐξολεθρευθήσεται ἐκ τοῦ λαοῦ og skal ikke dempes.
TR og Robinson–Pierpont bevarer «til fedrene», som NA28 utelater. TR og NA28 har «Herren deres Gud», mens Robinson–Pierpont har «Herren vår Gud». MANTELEN følger TR.
I vers 24 har TR προεκατήγγειλαν, «forkynte på forhånd»; NA28 og Robinson–Pierpont har den enklere formen κατήγγειλαν, «forkynte». MANTELEN følger TR.
"},{"c":3,"a":25,"b":26,"r":[[3,25,26]],"h":"","html":"[TK] PAKTEN OG LØFTET: TR og Robinson–Pierpont har «våre fedre», mens NA28 har «deres fedre». σπέρμα gjengis «ætt» i genealogisk sammenheng, og πατριαί gjengis «slekter».
TJENEREN OG VELSIGNELSEN. TR og Robinson–Pierpont navngir «sin tjener Jesus»; NA28 utelater Ἰησοῦν. ἀναστήσας kan i sammenhengen vise til at Gud reiste eller frembrakte tjeneren, og kan høres i lys av oppstandelsen; hovedteksten lar formen stå åpen med «som han reiste opp». Velsignelsen beskrives ved at hver enkelt vendes bort fra sine onde gjerninger. Teksten skiller ikke denne moralske vendingen fra Guds frelsende handling.
"},{"c":4,"a":1,"b":2,"r":[[4,1,2]],"h":"TEMPELVAKTEN OG OPPSTANDELSEN","html":"TEMPELVAKTEN OG OPPSTANDELSEN. στρατηγὸς τοῦ ἱεροῦ er lederen for tempelvakten, ikke en romersk general. TR og NA28 har τὴν ἀνάστασιν τὴν ἐκ νεκρῶν, mens Robinson–Pierpont har τὴν ἀνάστασιν τῶν νεκρῶν. Begge gir naturlig «oppstandelsen fra de døde». ἐν τῷ Ἰησοῦ bevares som «i Jesus»: Oppstandelsen forkynnes som åpenbart og virkeliggjort i ham.
"},{"c":4,"a":3,"b":6,"r":[[4,3,6]],"h":"VARETEKTEN OG FEM TUSEN","html":"VARETEKTEN OG FEM TUSEN. ἐπέβαλον αὐτοῖς τὰς χεῖρας er en fast formulering for å legge hånd på noen med sikte på arrestasjon; den skal ikke blandes sammen med håndspåleggelse. τήρησις betyr her bevoktet varetekt. ὡς χιλιάδες πέντε er «omkring fem tusen», og ἀνδρῶν betegner uttrykkelig menn; teksten oppgir ikke dermed hele menighetens samlede størrelse. Vers 5–6 navngir ledere, eldste, skriftlærde og den øversteprestelige kretsen. ἀρχιερατικός beskriver tilhørighet til øversteprestelig slekt eller familie, ikke et eget prestelig embete.
[TEO] ORDET BINDES IKKE. Arrestasjonen stanser talerne til neste dag, men ikke ordets virkning: Mange av dem som hørte, tror. Motsetningen mellom varetekt og menighetsvekst er fortellingens poeng. Verset lærer ikke at enhver tallmessig vekst er et guddommelig godkjenningsstempel; her knyttes troen uttrykkelig til apostlenes forkynnelse om Jesus og oppstandelsen.
"},{"c":4,"a":7,"b":8,"r":[[4,7,8]],"h":"KRAFTEN OG NAVNET","html":"KRAFTEN OG NAVNET. ἐν står foran både «kraft» og «navn». MANTELEN bevarer gjentakelsen med «i hvilken kraft eller i hvilket navn». «Navnet» betegner Jesu person og myndighet, ikke en lydformel.
TEKSTKRITISK VARIANT. TR og Robinson–Pierpont har πρεσβύτεροι τοῦ Ἰσραήλ, «Israels eldste». NA28 utelater τοῦ Ἰσραήλ. MANTELEN følger TR. πλησθεὶς πνεύματος ἁγίου betyr at Peter «ble fylt med Den hellige Ånd».
"},{"c":4,"a":9,"b":12,"r":[[4,9,12]],"h":"σώζω-ORDSPILLET","html":"σώζω-ORDSPILLET. σέσωσται i vers 9 er perfektum passiv av σώζω. Sammenhengen gjelder mannens kroppslige helbredelse, men samme ordstamme kommer i σωτηρία, «frelse», og σωθῆναι, «bli frelst», i vers 12. «Er blitt frelst» bevarer Lukas’ overgang fra fysisk redning til den frelsen som bare finnes i Jesus. Vers 10 avgrenser den fysiske siden med ὑγιής, «frisk».
SALME 118. Vers 11 bygger på Salme 117:22 LXX, tilsvarende Salme 118:22 i norsk nummerering. LXX har ἀπεδοκίμασαν, «forkastet», mens Peter bruker ἐξουθενηθείς, «foraktet», og føyer uttrykkelig til «av dere». TR og Robinson–Pierpont har presenspartisippet «dere som bygger»; NA28 har substantivet «bygningsmennene». «Ble til hjørnestein» bevarer aoristen.
DET ENESTE FRELSENAVNET. οὐκ ἔστιν ἐν ἄλλῳ οὐδενί avviser enhver annen frelser. δεῖ betyr «må». Verset sier ikke bare at Jesus er den beste veien; det sier at det ikke finnes noe annet navn som mennesker må bli frelst ved. TR og Robinson–Pierpont har οὔτε γάρ, mens NA28 har οὐδὲ γάρ; dette endrer ikke norsk mening. Robinson–Pierpont utelater dessuten ὑπὸ τὸν οὐρανόν, «under himmelen», som står i både TR og NA28. MANTELEN følger TR og bevarer leddet.
"},{"c":4,"a":13,"b":13,"r":[[4,13,13]],"h":"USKOLERTE OG ALMINNELIGE","html":"USKOLERTE OG ALMINNELIGE. ἀγράμματοι betyr uten formell skrift- eller rabbinutdannelse; ἰδιῶται betegner legfolk uten faglig embetsstatus. Ordene betyr ikke nødvendigvis at apostlene var analfabeter eller uintelligente. παρρησία gjengis «frimodighet» her og i vers 29 og 31.
"},{"c":4,"a":14,"b":14,"r":[[4,14,14]],"h":"[TEO] DET SYNLIGE VITNET","html":"[TEO] DET SYNLIGE VITNET. Den helbredede står sammen med apostlene. Rådet mangler derfor et faktisk motsvar til tegnet, selv om lederne fortsatt kan motsette seg forkynnelsen. οὐδὲν εἶχον ἀντειπεῖν betyr at de «ikke hadde noe å si imot» i denne konkrete saken; teksten sier ikke at de allerede hadde omvendt seg eller godtatt apostlenes kristologi.
"},{"c":4,"a":15,"b":17,"r":[[4,15,17]],"h":"TRUSSELENS ORDGJENTAKELSE","html":"TRUSSELENS ORDGJENTAKELSE. TR og Robinson–Pierpont har ἀπειλῇ ἀπειλησώμεθα, ordrett «la oss true dem med en trussel». NA28 utelater substantivet ἀπειλῇ. MANTELEN bevarer figura etymologica. TR har aoristen συνέβαλον i vers 15; NA28 og Robinson–Pierpont har imperfektum συνέβαλλον. TR og Robinson–Pierpont har futurum ποιήσομεν i vers 16, mens NA28 har konjunktiv ποιήσωμεν. Norsk blir i begge tilfeller «Hva skal vi gjøre?»
"},{"c":4,"a":18,"b":18,"r":[[4,18,18]],"h":"DET TOTALE FORBUDET","html":"DET TOTALE FORBUDET. τὸ καθόλου forsterker nektelsen og betyr «overhodet» eller «i det hele tatt». De to infinitivene φθέγγεσθαι og διδάσκειν dekker både å ytre seg offentlig og å undervise. ἐπὶ τῷ ὀνόματι τοῦ Ἰησοῦ knytter forbudet uttrykkelig til Jesu navn, hans person og myndighet. Rådet forbyr ikke bare én formulering, men all videre tale og undervisning i dette navnet.
[TEO] AUTORITETSKONFLIKTEN. Verset setter opp svaret i vers 19–20. Apostlenes ulydighet mot Rådet springer ikke ut av forakt for all myndighet, men av en direkte motsetning mellom et menneskelig forbud og Guds oppdrag som øyenvitner.
"},{"c":4,"a":19,"b":20,"r":[[4,19,20]],"h":"HØRE PÅ","html":"HØRE PÅ. ἀκούω styrer personene i genitiv og betyr her «høre på» eller «rette seg etter». Kontrasten gjelder lydighet mot menneskers påbud og mot Gud. Aoristene εἴδομεν og ἠκούσαμεν bevares som «så og hørte», ikke perfektum.
"},{"c":4,"a":21,"b":23,"r":[[4,21,23]],"h":"LØSLATELSEN OG ALDEREN","html":"LØSLATELSEN OG ALDEREN. προσαπειλησάμενοι betyr at lederne truet dem ytterligere eller la flere trusler til de første. De fant ikke τὸ πῶς κολάσωνται αὐτούς, «hvordan de skulle straffe dem», på grunn av folket som herliggjorde Gud. πλειόνων τεσσαράκοντα ἐτῶν betyr at mannen var «over førti år gammel»; alderen fremhever hvor langvarig og offentlig kjent tilstanden hadde vært.
[TEO] TIL SINE EGNE. οἱ ἴδιοι, «sine egne», viser til apostlenes trosfellesskap, ikke til eiendom eller biologisk familie som sådan. De løslatte skjuler ikke truslene, men legger hele saken fram for menigheten. Dette leder direkte til den felles bønnen i vers 24: Motstanden møtes med samstemt bønn om frimodighet, ikke med fornektelse av vitnesbyrdet.
"},{"c":4,"a":24,"b":26,"r":[[4,24,26]],"h":"Δέσποτα","html":"Δέσποτα. Δέσποτα gjengis «Hersker» for å skille tittelen fra Κύριε, «Herre», i vers 29. Ordet uttrykker en herres eller eiers myndighet og har ikke den negative klangen moderne «despot» har. TR og Robinson–Pierpont har dessuten det uttrykkelige ὁ Θεός: «du er Gud». NA28 utelater θεός og leser «du som skapte».
STOR TEKSTVARIANT I VERS 25. TR har kortteksten «du som ved din tjener Davids munn sa». Robinson–Pierpont har samme meningsbærende korttekst, men uten artikkelen foran «tjener». NA28 har den lengre formen med «gjennom Den hellige Ånd» og «vår far David». Langteksten har sterk tidlig støtte. MANTELEN følger TR og skriver verken «Den hellige Ånd» eller «vår far» inn i dette verset. Kortteksten benekter ikke Åndens inspirasjon.
SALME 2. Versene siterer Salme 2:1–2 LXX nært. Χριστός bevares som «Kristus», og vers 27 anvender sitatet på Jesus gjennom forbindelsen Χριστός–ἔχρισας, «Kristus–salvet».
"},{"c":4,"a":27,"b":30,"r":[[4,27,30]],"h":"DEN HELLIGE TJENER JESUS","html":"DEN HELLIGE TJENER JESUS. παῖς gjengis konsekvent «tjener», som i 3:13 og 3:26. Det samme ordet betegner David som Guds tjener i vers 25. «Sønn» ville ha skrevet υἱός inn i teksten. Tjenerbetegnelsen benekter ikke Jesu sønneforhold. NA28 har tillegget «i denne byen» i vers 27; TR og Robinson–Pierpont utelater det.
SLAVENE I VERS 29. δούλοις er flertall av δοῦλος og gjengis etter den låste terminologien «slavene», ikke «tjenerne». Dette skiller ordet fra παῖς om David og Jesus i samme bønn.
FORUTBESTEMMELSEN. προώρισεν betyr «forutbestemte». Det som er forutbestemt her, er det som Herodes, Pilatus, folkeslagene og Israels folk gjorde i Jesu lidelse. Teksten holder menneskenes ansvar og Guds forutgående beslutning sammen uten å forklare forholdet gjennom et ferdig konfesjonelt system.
TR og Robinson–Pierpont har uttrykkelig «din beslutning» i vers 28 og «din hånd» i vers 30. NA28 setter de respektive forekomstene av σου i hakeparentes. MANTELEN bevarer begge etter TR.
"},{"c":4,"a":31,"b":31,"r":[[4,31,31]],"h":"FYLT MED DEN HELLIGE ÅND","html":"FYLT MED DEN HELLIGE ÅND. ἅπαντες betyr «alle». De som ba, ble fylt med Den hellige Ånd og talte videre med frimodighet. Verset viser at Åndens fylde kan omtales på nytt etter pinsedagen; det sier ikke at pinsen eller Åndsdåpen gjentas. TR og Robinson–Pierpont har artikkelløst πνεύματος ἁγίου; NA28 har artikkel. Personreferansen avgjør stor forbokstav.
"},{"c":4,"a":32,"b":35,"r":[[4,32,35]],"h":"FELLESSKAPET","html":"FELLESSKAPET. Teksten beskriver frivillig deling, enhet og behovsstyrt utdeling. Den oppretter ikke tvungen statlig eiendom eller et påbud om at enhver kristen må selge alt. Imperfektene beskriver en vedvarende praksis. Apostlenes gjerninger 5:4 gjør senere uttrykkelig klart at eiendommen forble eierens før salget. TR og NA28 har entallspronomenet αὐτῷ i vers 32, «det han eide»; Robinson–Pierpont har flertall αὐτῶν, «det de eide». MANTELEN følger TR.
"},{"c":4,"a":36,"b":37,"r":[[4,36,37]],"h":"","html":"[TK] JOSES/JOSEF: TR og Robinson–Pierpont har Ἰωσῆς, «Joses». NA28 har Ἰωσήφ, «Josef». MANTELEN følger TR.
AV APOSTLENE. TR har ὑπὸ τῶν ἀποστόλων, uttrykkelig agent: «av apostlene». NA28 og Robinson–Pierpont har ἀπὸ τῶν ἀποστόλων. TR avviker her fra den bysantinske hovedtradisjonen; avviket dokumenteres, men TR beholdes.
παρακλήσεως. παράκλησις rommer formaning, oppmuntring og trøst. «Formaningens sønn» bevarer ordstammens bruk om en inntrengende oppfordring. «Trøstens sønn» og «Oppmuntringens sønn» er legitime alternative nyanser.
TR og Robinson–Pierpont har παρά i vers 37, mens NA28 har πρός. Begge kan naturlig gjengis «ved apostlenes føtter».
"},{"c":5,"a":1,"b":2,"r":[[5,1,2]],"h":"ANANIAS OG SAFFIRA","html":"ANANIAS OG SAFFIRA. νοσφίζομαι betyr å holde tilbake eller underslå en del som om helheten var levert. Verbet brukes også om Akans skjulte tilegnelse i Josva 7:1 LXX og bærer derfor en bedragersk nyanse. συνειδυίης καὶ τῆς γυναικὸς αὐτοῦ viser at Saffira «også visste om det»; handlingen var et samordnet bedrag, ikke en feil bare Ananias kjente til.
[TEO] KONTRASTEN TIL BARNABAS. Fortellingen følger umiddelbart etter Barnabas’ åpne gave i 4:36–37. Problemet er ikke at ekteparet beholdt en del av sin eiendom, men at de framstilte delen som hele summen. Dette blir uttrykkelig fastslått i vers 4 og må styre lesningen: Frivillig givertjeneste blir ikke gjort til tvungen avståelse.
"},{"c":5,"a":3,"b":4,"r":[[5,3,4]],"h":"DEN HELLIGE ÅND OG GUD","html":"DEN HELLIGE ÅND OG GUD. Peter sier først ψεύσασθαί σε τὸ Πνεῦμα τὸ Ἅγιον, «så du skulle lyve for Den hellige Ånd», og avslutter deretter: οὐκ ἐψεύσω ἀνθρώποις, ἀλλὰ τῷ Θεῷ, «Du løy ikke for mennesker, men for Gud.» Den hellige Ånd behandles som en personlig adressat som kan bli løyet for, og løgnen mot Ånden betegnes som en løgn mot Gud. Ånden står dermed på den guddommelige siden av motsetningen mellom mennesker og Gud.
Dette utsletter ikke personskillet. Peter sier ikke at Den hellige Ånd er Faderen. Teksten bekrefter Åndens personlige og guddommelige identitet samtidig som betegnelsene holdes adskilt.
EIENDOMMEN. Vers 4 sier uttrykkelig at eiendommen tilhørte Ananias før salget, og at salgssummen var under hans myndighet etter salget. Synden var ikke at han unnlot å gi alt, men at han lot som om den tilbakeholdte summen var hele salgssummen.
TEKSTKRITISK NOTE. Robinson–Pierpont gjentar σε etter νοσφίσασθαι: «og at du skulle holde tilbake». Scriveners TR og NA28 utelater dette andre pronomenet. Subjektet er Ananias i alle tekstene, så forskjellen endrer ikke norsk mening.
"},{"c":5,"a":5,"b":8,"r":[[5,5,8]],"h":"DØDEN, FRYKTEN OG FORHØRET","html":"DØDEN, FRYKTEN OG FORHØRET. ἐξέψυξεν betyr at Ananias «utåndet» eller døde. συνέστειλαν beskriver at de unge mennene svøpte eller gjorde kroppen i stand før de bar den ut og begravde den. Omkring tre timer senere kommer Saffira inn μὴ εἰδυῖα τὸ γεγονός, uten å vite hva som hadde hendt. Peters spørsmål gir henne anledning til å tale sant om salgssummen; hennes svar bekrefter det felles bedraget.
[TEO] STOR FRYKT. φόβος μέγας kommer over alle som hører. Fortellingen fremstiller dødsfallet som alvorlig guddommelig dom i menighetens første tid, men gir ikke kirkelige ledere fullmakt til å utføre en tilsvarende straff. Peter avsier ingen menneskelig dødsdom og rører ikke Ananias.
"},{"c":5,"a":9,"b":11,"r":[[5,9,11]],"h":"HERRENS ÅND","html":"HERRENS ÅND. πειράσαι τὸ Πνεῦμα Κυρίου betyr «å friste eller sette Herrens Ånd på prøve». Ekteparets samråd fremstilles som et bevisst forsøk på å prøve om bedraget kunne unndra seg guddommelig kjennskap og dom. «Friste» betyr ikke at Ånden kunne lokkes til synd. TR og Robinson–Pierpont har «Men Peter sa til henne»; NA28 utelater taleverbet, men taleren er den samme.
SAFFIRAS DØD. παραχρῆμα betyr «straks». Saffira faller ved Peters føtter og ἐξέψυξεν, det samme verbet som beskrev Ananias’ død i vers 5. De unge mennene finner henne død og begraver henne ved siden av mannen hennes. Gjentakelsen binder de to domshandlingene sammen uten å gjøre Peter til dødsårsak i teksten.
MENIGHETEN. ἐφ’ ὅλην τὴν ἐκκλησίαν er «over hele menigheten». ἐκκλησία betegner den troende forsamlingen, ikke en bygning. «Hele» står uttrykkelig i teksten.
"},{"c":5,"a":12,"b":16,"r":[[5,12,16]],"h":"ALLE SAMSTEMT","html":"ALLE SAMSTEMT. καὶ ἦσαν ὁμοθυμαδὸν ἅπαντες betyr «og de var alle samstemt». Det står ikke noe substantiv som uttrykkelig avgrenser «alle» til enten bare apostlene eller hele gruppen av troende. MANTELEN lar referenten stå åpen.
PETERS SKYGGE. ἵνα i vers 15 uttrykker hva menneskene håpet skulle skje. Verset sier ikke uttrykkelig at skyggen helbredet. Vers 16 sier derimot at alle de syke og plagede som ble ført fram, ble helbredet.
TEKSTKRITISK PORT I VERS 16. TR og Robinson–Pierpont har τῶν πέριξ πόλεων εἰς Ἱερουσαλήμ: Folk kom «fra byene omkring til Jerusalem». NA28 utelater εἰς og leser «fra byene omkring Jerusalem». MANTELEN følger TR og bevarer bevegelsen til Jerusalem.
"},{"c":5,"a":17,"b":17,"r":[[5,17,17]],"h":"SADDUKEERNES PARTI","html":"SADDUKEERNES PARTI. αἵρεσις betyr her «parti» eller «retning». Ordet har ikke nødvendigvis den senere tekniske betydningen «vranglære». ζῆλος kan betegne iver, nidkjærhet eller sjalusi. Sammenhengen viser en fiendtlig nidkjærhet, men hovedteksten bevarer ordets bredde.
"},{"c":5,"a":18,"b":22,"r":[[5,18,22]],"h":"OFFENTLIG VARETEKT OG ENGELENS BEFALING","html":"OFFENTLIG VARETEKT OG ENGELENS BEFALING. τήρησις δημοσία er offentlig eller ordinær varetekt. En Herrens engel åpner dørene, fører apostlene ut og gir tre imperativer: «Gå», «still dere fram» og «tal». πάντα τὰ ῥήματα τῆς ζωῆς er «alle dette livets ord»; genitiven knytter forkynnelsen til det livet evangeliet kunngjør. Betjentene finner senere fengselet tomt, selv om dørene var stengt og vaktene stod på plass.
[TEO] LYDIGHET UNDER PRESS. Apostlene går ved daggry inn i tempelet og underviser før de vet hvordan myndighetene vil reagere. Befrielsen gis ikke bare for deres egen sikkerhet, men for at vitnesbyrdet skal fortsette. Teksten lover ikke at alle troende alltid løslates mirakuløst; den viser at Guds oppdrag ikke blir opphevet av Rådets varetekt.
"},{"c":5,"a":23,"b":25,"r":[[5,23,25]],"h":"TEKSTKRITISKE VARIANTER","html":"TEKSTKRITISKE VARIANTER. Scriveners TR har i vers 23 «vokterne stående utenfor foran dørene». Robinson–Pierpont utelater «utenfor», og NA28 har «stående ved dørene». MANTELEN bevarer TR.
TR og Robinson–Pierpont navngir i vers 24 ὅ τε ἱερεύς, «presten», sammen med lederen for tempelvakten og øversteprestene. NA28 utelater «presten». Ordet er ἱερεύς, ikke ἀρχιερεύς, og skal derfor ikke endres til «øverstepresten».
TR har i vers 25 λέγων ὅτι, «og sa». Robinson–Pierpont og NA28 har bare ὅτι. MANTELEN bevarer TRs fulle taleformel.
"},{"c":5,"a":26,"b":27,"r":[[5,26,27]],"h":"UTEN MAKT","html":"UTEN MAKT. ἦγεν αὐτοὺς οὐ μετὰ βίας betyr at lederen og betjentene førte apostlene med seg «ikke med makt». γάρ forklarer forsiktigheten: De fryktet folket, ἵνα μὴ λιθασθῶσιν, for at de ikke skulle bli steinet. Apostlene blir deretter stilt ἐν τῷ συνεδρίῳ, fram for Rådet. Verset sier ikke at de frivillig godtok forbudet; det beskriver bare hvordan de ble hentet til det nye forhøret.
[TEO] MENNESKEFRYKTEN. Lederne som hevder å verne offentlig orden, handler selv under frykt for folkets reaksjon. Kontrasten til apostlenes gudsfrykt forbereder bekjennelsen i vers 29: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.»
"},{"c":5,"a":28,"b":29,"r":[[5,28,29]],"h":"","html":"[TK] BEFALINGEN OG BLODET: παραγγελίᾳ παρηγγείλαμεν gjentar samme ordstamme: «Befalte vi dere ikke med en streng befaling?» Scrivener og Robinson–Pierpont avslutter leddet som et retorisk spørsmål. NA28 setter komma, gjør leddet til en påstand og setter samtidig οὐ, «ikke», i hakeparentes: «Vi befalte dere strengt ...». MANTELEN følger TRs ordlyd og tegnsetting.
«Føre dette menneskets blod over oss» gjelder ansvar for Jesu død. «Dette mennesket» er Rådets unnvikende omtale av Jesus. Talerne er øverstepresten og rådsgruppen i scenen; verset gir ikke grunnlag for kollektiv skyldlegging av jøder som folk.
LYDIGHETEN. Πειθαρχεῖν δεῖ Θεῷ μᾶλλον ἢ ἀνθρώποις betyr «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker». δεῖ er «må», og πειθαρχέω betegner lydighet mot en myndighet. Utsagnet gjelder en direkte konflikt mellom Guds befaling og menneskers forbud; det gjør ikke enhver menneskelig myndighet ugyldig.
"},{"c":5,"a":30,"b":32,"r":[[5,30,32]],"h":"TREET","html":"TREET. ξύλον betyr «tre» eller «trevirke», ikke det vanlige ordet σταυρός, «kors». «Ved å henge ham på treet» fører tanken til 5 Mosebok 21:22–23 LXX. «Treet» bevarer denne skriftforbindelsen uten å benekte at henrettelsesredskapet var korset.
FYRSTE OG FRELSER. ἀρχηγόν καὶ σωτῆρα er to samordnede kristologiske titler: «Fyrste og Frelser». ἀρχηγός kan bety leder, fyrste, opphavsmann eller banebryter. I Apostlenes gjerninger 3:15 er ordet «livets Opphavsmann»; her bærer forbindelsen med «Frelser» og den kongelige opphøyelsen leder- og fyrstebetydningen. De to titlene skal ikke slås sammen.
ὕψωσεν τῇ δεξιᾷ αὐτοῦ kan forstås instrumentalt, «opphøyde ved sin høyre hånd», eller lokativt, «opphøyde til sin høyre hånd». Hovedteksten bevarer dativekonstruksjonen uten å lukke tolkningsbredden. μετάνοια og ἄφεσις ἁμαρτιῶν fremstilles begge som Guds gaver: «omvendelse og synders forlatelse».
ÅNDEN GITT DEM SOM ADLYDER. TR og Robinson–Pierpont har «og vi er hans vitner». NA28 utelater «hans». Verbet πειθαρχέω gjentas fra vers 29. Teksten sier at Gud ga Den hellige Ånd til dem som adlyder ham, men sier ikke at Ånden fortjenes ved menneskelig ytelse.
"},{"c":5,"a":33,"b":34,"r":[[5,33,34]],"h":"HJERTETS REAKSJON","html":"HJERTETS REAKSJON. διαπρίω betyr ordrett å sage eller skjære igjennom. «Skar det dem i hjertet» formidler den voldsomme indre reaksjonen. I 2:37 førte hjertestikket til omvendelse; her fører reaksjonen til rådslagning om drap.
Scriveners TR og NA28 har aoristpartisippet ἀκούσαντες, «da de hørte». Robinson–Pierpont har presenspartisippet ἀκούοντες, «mens de hørte». TR og Robinson–Pierpont har ἐβουλεύοντο, «de la råd opp», mens NA28 har ἐβούλοντο, «de ville». TR bevarer den uttrykkelige rådslagningen.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 34 τοὺς ἀποστόλους, «apostlene». NA28 har τοὺς ἀνθρώπους, «mennene». MANTELEN følger TR.
"},{"c":5,"a":35,"b":35,"r":[[5,35,35]],"h":"GAMALIELS ADVARSEL","html":"GAMALIELS ADVARSEL. προσέχετε ἑαυτοῖς er en sterk imperativ: «ta dere i vare» eller «pass på dere selv». ἐπὶ τοῖς ἀνθρώποις τούτοις gjelder hva Rådet akter å gjøre med «disse menneskene». μέλλετε πράσσειν peker mot en tilsiktet handling som ennå kan stanses. Gamaliel avbryter dermed den pågående rådslagningen om drap og krever overveielse før Rådet handler.
[TEO] BEGRENSET RÅD, VIRKELIG BESKYTTELSE. Talen som følger, er Gamaliels vurdering, ikke et universelt bibelsk kriterium for sannhet. Gud bruker likevel rådet til å hindre drapsplanen i denne scenen. Forsynet kan virke gjennom en forsiktig stemme inne i et fiendtlig råd uten at alle premissene i talerens argument gjøres til guddommelig lære.
"},{"c":5,"a":36,"b":39,"r":[[5,36,39]],"h":"GAMALIELS ARGUMENT","html":"GAMALIELS ARGUMENT. Vers 36 har tre forskjellige verblesninger. Scriveners TR har προσεκολλήθη fra προσκολλάω, «sluttet seg til». Robinson–Pierpont har προσεκλήθη fra προσκαλέω, «ble kalt eller samlet til». NA28 har προσεκλίθη fra προσκλίνω, «bøyde eller sluttet seg til». MANTELEN følger TR. Alle tekstene beskriver omkring fire hundre menn.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 37 λαὸν ἱκανόν, «en stor mengde folk». NA28 utelater ἱκανόν. I vers 38 har TR og NA28 «denne planen», mens Robinson–Pierpont utelater «denne».
I vers 39 har TR og Robinson–Pierpont presens og entallspronomen: «dere kan ikke gjøre det til intet». NA28 har futurum og flertallspronomen: «dere skal ikke kunne gjøre dem til intet». MANTELEN følger TR.
θεομάχοι er sammensatt av «Gud» og «kjempe». «Funnet kjempende mot Gud» bevarer både handlingen og den rettslige avsløringen. Gamaliels ord er et forsiktighetsargument i en konkret sak; de lærer ikke at enhver bevegelse som overlever lenge, derfor må være fra Gud.
"},{"c":5,"a":40,"b":40,"r":[[5,40,40]],"h":"SLAGENE OG FORBUDET","html":"SLAGENE OG FORBUDET. δείραντες er aorist av δέρω og betyr at de slo eller pisket apostlene; det er en faktisk fysisk avstraffelse, ikke bare en muntlig irettesettelse. παραγγείλαντες gjentar Rådets formelle befaling om ikke å tale i Jesu navn. Deretter løslot de dem. Rådet følger altså Gamaliels råd bare så langt at det avstår fra drap; volden og taleforbudet fortsetter.
[TEO] VITNESBYRDET STANSES IKKE. Vers 41–42 viser at slagene ikke fikk den tilsiktede virkningen. Apostlenes glede gjør ikke lidelsen god i seg selv; den gjelder at de ble regnet verdige til vanære for Jesu navn, mens forkynnelsen fortsatte daglig.
"},{"c":5,"a":41,"b":42,"r":[[5,41,42]],"h":"NAVNET","html":"NAVNET. Scriveners TR har ὑπὲρ τοῦ ὀνόματος αὐτοῦ, «for hans navn». Robinson–Pierpont gjør referenten uttrykkelig med «Jesu navn». NA28 har bare «for navnet». MANTELEN følger TRs pronomen. Sammenhengen gjør Jesus til referenten.
κατηξιώθησαν ἀτιμασθῆναι danner en bevisst kontrast: De ble «regnet verdige» til å bli «vanæret». Begge ledd bevares.
DEN DAGLIGE FORKYNNELSEN. TR og Robinson–Pierpont avslutter med «forkynne Jesus Kristus», med Jesus først og Kristus som identifiserende tittel. NA28 snur leddstillingen til «Kristus Jesus». κατ’ οἶκον er distributivt og kan bety «fra hus til hus» eller «i hjemmene». Det sier ikke alene hvordan senere menighetsmøter var organisert.
"},{"c":6,"a":1,"b":1,"r":[[6,1,1]],"h":"HELLENISTENE OG HEBREERNE","html":"HELLENISTENE OG HEBREERNE. Ἑλληνισταί betegner her greskspråklige jødiske disipler, mens Ἑβραῖοι betegner hebraisk- eller arameiskspråklige jødiske disipler. Dette er ikke en motsetning mellom hedninger og jøder; begge gruppene hører til disippelfellesskapet.
παρεθεωροῦντο er imperfektum passiv og beskriver at enkene ble oversett i den løpende daglige tjenesten. Verset fastslår ikke at forsømmelsen var bevisst. διακονία gjengis «tjeneste». Sammenhengen gjelder konkret omsorg og utdeling, men «matutdeling» skrives ikke inn i hovedteksten. Samme ordstamme binder sammen vers 1, 2 og 4.
"},{"c":6,"a":2,"b":2,"r":[[6,2,2]],"h":"TIL BEHAG","html":"TIL BEHAG. οὐκ ἀρεστόν betyr «ikke til behag» eller «ikke akseptabelt». MANTELEN bevarer ordforbindelsen til τὰ ἀρεστά i Johannes 8:29 og skriver «Det er ikke til behag». Utsagnet betyr ikke at omsorgen for enkene var uviktig.
TJENE VED BORDENE. διακονεῖν τραπέζαις er formnært «tjene ved bordene». τράπεζα kan betegne både et matbord og et bord brukt ved økonomisk forvaltning. Teksten avgjør ikke hvor skarpt funksjonene kan skilles i den daglige utdelingen.
Avsnittet kaller ikke de sju διάκονοι, «diakoner». Det bruker tjenesteordstammen både om bordene og om apostlenes tjeneste med ordet. En senere forbindelse med diakonembetet kan dokumenteres som kirkelig fortolkning, men tittelen føyes ikke til hovedteksten.
"},{"c":6,"a":3,"b":4,"r":[[6,3,4]],"h":"TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT","html":"TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT. TR og Robinson–Pierpont har πλήρεις Πνεύματος Ἁγίου, «fulle av Den hellige Ånd». NA28 utelater ἁγίου og har «fulle av ånd/Ånden». Kortformen har sterk tidlig støtte. MANTELEN følger TR og gjør Den hellige Ånd uttrykkelig.
TR og Robinson–Pierpont har οὖν, «derfor»; NA28 har δέ. TR og NA28 har futurum καταστήσομεν, «som vi skal sette»; Robinson–Pierpont har konjunktiv καταστήσωμεν. MANTELEN følger TRs forbindelsesledd og futurum.
μαρτυρουμένους beskriver menn som andre vitner godt om. Kvalifikasjonene er godt vitnesbyrd, fylde av Den hellige Ånd og visdom. προσκαρτερήσομεν i vers 4 betyr å holde fast ved eller fortsette vedvarende. «Holde fast ved» viderefører ordvalget fra 1:14 og 2:42.
"},{"c":6,"a":5,"b":6,"r":[[6,5,6]],"h":"ORDET","html":"ORDET. ὁ λόγος i vers 5 viser til apostlenes utsagn eller forslag, ikke til Kristus som Ordet eller automatisk til Skriften. I vers 7 får «Guds ord» den forkynnelsesmessige betydningen.
TR har πλήρη, mens NA28 og Robinson–Pierpont har den koinegreske formen πλήρης etter ἄνδρα. Begge betyr «en mann full av tro og Den hellige Ånd». Bare Nikolaus identifiseres som proselytt fra Antiokia.
HÅNDSPÅLEGGELSEN. Gresk uttrykker ikke et nytt subjekt foran «etter å ha bedt la de hendene på dem». Sammenhengen peker naturlig mot apostlene, men hovedteksten lar «de» stå. Handlingen stadfester oppgaven; verset bruker ikke ordene «ordinasjon», «diakonembete» eller «overføring av Ånden».
"},{"c":6,"a":7,"b":8,"r":[[6,7,8]],"h":"ADLØD TROEN","html":"ADLØD TROEN. ηὔξανε, ἐπληθύνετο og ὑπήκουον står i imperfektum. Veksten, økningen og prestenes lydighet fremstilles som et pågående forløp. ὑπακούω betyr å høre på eller adlyde, og τῇ πίστει har artikkel: «troen». «En stor mengde av prestene» betyr mange prester, ikke presteskapet som helhet.
TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT I VERS 8. TR og Robinson–Pierpont har πίστεως καὶ δυνάμεως, «tro og kraft». NA28 har χάριτος καὶ δυνάμεως, «nåde og kraft», med sterk tidlig støtte. MANTELEN følger TR. TR gjentar dermed beskrivelsen fra vers 5: Stefanus er «full av tro».
"},{"c":6,"a":9,"b":10,"r":[[6,9,10]],"h":"DE FRIGITTE","html":"DE FRIGITTE. Λιβερτῖνοι betegner frigitte slaver eller deres etterkommere. «De frigittes» unngår den misvisende moderne betydningen av «libertinere». Den greske genitivrekken avgjør ikke sikkert om Lukas omtaler én synagoge eller flere synagogemiljøer. Ἀσία er den romerske provinsen Asia i det vestlige Lilleasia, ikke hele verdensdelen.
KAPITALISERINGSPORT. πνεῦμα i vers 10 står uten ἅγιον og kan grammatisk vise til Stefanus’ ånd eller talemåte, eller til Den hellige Ånd som den virksomme taleren. Formuleringen om visdommen som motstanderne ikke kan stå imot, svarer til Lukas 21:15; sammenhengen i Apostlenes gjerninger 6:3 og 6:5 støtter at πνεῦμα her viser til Den hellige Ånd. MANTELEN velger «Ånden» med stor forbokstav. Den instrumentale dativen bevares i «Ånden som han talte ved».
"},{"c":6,"a":11,"b":12,"r":[[6,11,12]],"h":"SKJULT TILSKYNDELSE","html":"SKJULT TILSKYNDELSE. ὑποβάλλω kan bety å tilskynde, instruere eller få noen til å fremsette noe i det skjulte. «Fikk i hemmelighet noen menn til å si» bevarer handlingens skjulte karakter uten å hevde at mennene ble bestukket.
Motstanderne går fra diskusjon til skjult tilskyndelse, opphisselse av folket, fysisk pågripelse og framstilling for Rådet. Aktørene er bestemte motstandere i Jerusalem; teksten legger ikke skyld på jøder som folk.
"},{"c":6,"a":13,"b":14,"r":[[6,13,14]],"h":"TEKSTKRITISK DOBBELVARIANT","html":"TEKSTKRITISK DOBBELVARIANT. TR har både βλάσφημα, «blasfemiske», og demonstrativet τούτου, «dette». Robinson–Pierpont beholder βλάσφημα, men utelater τούτου. NA28 utelater βλάσφημα og setter τούτου i hakeparentes. MANTELEN følger hele TR-formen: «blasfemiske ord mot dette hellige stedet».
Ἰησοῦς ὁ Ναζωραῖος οὗτος er «denne Jesus, nasareeren». Demonstrativet bevares fordi det viser anklagernes retoriske avstand. καταλύσει er «skal bryte ned», og ἔθη er «skikkene», ikke νόμος, «loven». παρέδωκεν står i aorist og gjengis «overleverte», ikke «har overlevert».
Fortelleren betegner vitnene som falske. Det krever ikke at hvert enkelt ord var oppdiktet; anklagen kan være en fordreining av Jesu lære.
"},{"c":6,"a":15,"b":15,"r":[[6,15,15]],"h":"BLIKKET OG ANSIKTET","html":"BLIKKET OG ANSIKTET. ἀτενίζω gjengis «rette blikket fast mot» som i 3:4. TR og Robinson–Pierpont har ἅπαντες; NA28 har πάντες. Begge betyr «alle».
Teksten sier at Stefanus’ ansikt var «som ansiktet til en engel». Den sier ikke at han ble en engel, at ansiktet hadde glorie, eller uttrykkelig at det strålte eller var fredfullt. En forbindelse til Moses’ ansikt i 2 Mosebok 34 er mulig, men er en narrativ allusjon, ikke et sitat.
"},{"c":7,"a":1,"b":1,"r":[[7,1,1]],"h":"«ER DISSE TINGENE SLIK?»","html":"«ER DISSE TINGENE SLIK?». Εἰ ἄρα ταῦτα οὕτως ἔχει er et direkte spørsmål om anklagene som ble fremsatt i 6:11–14. ἄρα kan markere slutningen «er da», mens οὕτως ἔχει betyr «forholder seg slik». Øverstepresten ber ikke om en generell trosbekjennelse, men gir Stefanus anledning til å svare på beskyldningene om Moses, Gud, tempelet og loven.
[TEO] TALENS RETNING. Stefanus svarer ikke med et kort ja eller nei. Han gjenforteller Israels historie for å vise både Guds trofasthet og folkets gjentatte motstand mot Guds utsendinger. Dette gjør vers 1 til den rettslige rammen for hele talen; talen skal leses som forsvar og profetisk anklage, ikke som en løs historisk oversikt.
"},{"c":7,"a":2,"b":4,"r":[[7,2,4]],"h":"KRONOLOGISK SPENNING","html":"KRONOLOGISK SPENNING. Stefanus sier at Gud viste seg for Abraham i Mesopotamia før bosetningen i Harran, og at Gud flyttet ham etter farens død. 1 Mosebok 11:26, 11:32 og 12:4 kan skape en regnemessig spenning dersom man antar at Abraham var den førstefødte sønnen da Tarah var sytti. Sønnerekken i 11:26 behøver imidlertid ikke angi fødselsrekkefølge. Apostlenes gjerninger 7 skal ikke omskrives for å innføre en bestemt harmonisering.
GRAMMATISK NOTE. I vers 4 har μετῴκισεν αὐτόν et uttrykkelig objekt, «ham», men subjektet må hentes fra den foregående guddommelige handlingen. «Flyttet Gud ham» gjør det underforståtte subjektet klart på norsk. Dette er grammatisk tydeliggjøring, ikke et nytt tekstledd.
"},{"c":7,"a":5,"b":5,"r":[[7,5,5]],"h":"IKKE ENGANG ET FOTTRINN","html":"IKKE ENGANG ET FOTTRINN. οὐδὲ βῆμα ποδός betyr ordrett «ikke engang et fottrinn», altså ikke så mye land som en fot kunne settes på. ἐπηγγείλατο δοῦναι uttrykker Guds løfte om å gi landet til Abraham og hans ætt. Løftet gis οὐκ ὄντος αὐτῷ τέκνου, da han ennå ikke hadde noe barn.
[TEO] LØFTET FØR OPPFYLLELSEN. Abraham mottar løftet før han ser verken landet som varig arv eller barnet som skulle føre ætten videre. Stefanus fremhever dermed at Guds nærvær og løfte ikke var bundet til senere besittelse av landet eller tempelet. Verset gjør ikke landet uviktig; det viser at løftet går forut for den synlige oppfyllelsen.
"},{"c":7,"a":6,"b":7,"r":[[7,6,7]],"h":"SKRIFTBAKGRUNN","html":"SKRIFTBAKGRUNN. ἔτη τετρακόσια, «fire hundre år», følger 1 Mosebok 15:13. 2 Mosebok 12:40 og Galaterne 3:17 bruker fire hundre og tretti år med andre tidsgrenser. Tekstene skal ikke få kunstig identisk tall i hovedteksten.
KOLLEKTIVFORM. τὸ σπέρμα, «ætten», er nøytrum entall og gjenopptas av αὐτό. «Gjøre den til slave og mishandle den» bevarer kollektivformen.
"},{"c":7,"a":8,"b":13,"r":[[7,8,13]],"h":"OMSKJÆRELSENS PAKT OG SLEKTSLINJEN","html":"OMSKJÆRELSENS PAKT OG SLEKTSLINJEN. διαθήκην περιτομῆς er «omskjærelsens pakt». Vers 8 fører slektslinjen fra Abraham gjennom Isak og Jakob til de tolv patriarkene. ἐζήλωσαν i vers 9 betegner patriarkenes misunnelse mot Josef, mens ἀπέδοντο betyr at de solgte eller overgav ham til Egypt. Motsetningen står umiddelbart etter: «og Gud var med ham.»
[TEO] DEN FORKASTEDE SOM GUD OPPHØYER. Gud frir Josef ut, gir ham nåde og visdom og setter ham til hersker. Først ved det andre møtet gir Josef seg til kjenne for brødrene, og hans slekt blir kjent for farao. Fortellingen forbereder Stefanus’ hovedanklage: Guds redningsmenn blir først avvist av sine egne, men Guds hensikt blir ikke stanset av avvisningen. Parallellen til Jesus er narrativ og typologisk; Stefanus sier ikke at hver detalj i Josefs liv er en direkte profeti.
"},{"c":7,"a":14,"b":14,"r":[[7,14,14]],"h":"","html":"TR, NA28 og RP2018 har alle ἑβδομήκοντα πέντε, «syttifem». Tallet samsvarer med den greske gammeltestamentlige tradisjonen i 1 Mosebok 46:27 og 2 Mosebok 1:5. Den hebraiske masoretiske teksten har sytti. MANTELEN oversetter Apostlenes gjerninger slik teksten står og gjør ikke syttifem til sytti.
"},{"c":7,"a":15,"b":15,"r":[[7,15,15]],"h":"JAKOB OG FEDRENE","html":"JAKOB OG FEDRENE. κατέβη δὲ Ἰακὼβ εἰς Αἴγυπτον står først som Jakobs nedreise. Deretter samler ἐτελεύτησεν αὐτὸς καὶ οἱ πατέρες ἡμῶν døden til både Jakob og «våre fedre». ἐτελεύτησεν er aorist og oppsummerer dødsforløpet; vers 16 går videre til gravleggingen. Teksten sier ikke at alle døde samtidig.
[TEO] LØFTESFOLK I FREMMED LAND. Patriarkene dør utenfor det lovede landet, men Guds løfte faller ikke bort. Stefanus’ historieføring viser igjen at Guds pakt og nærvær ikke er begrenset til ett geografisk sted.
"},{"c":7,"a":16,"b":16,"r":[[7,16,16]],"h":"HISTORISK SPENNING","html":"HISTORISK SPENNING. Verset sier at Abraham kjøpte graven ved Sikem fra Emors sønner. 1 Mosebok 23:16–20 forteller at Abraham kjøpte Makpela ved Hebron fra Efron. 1 Mosebok 33:18–20 tilskriver kjøpet ved Sikem til Jakob, mens Josva 24:32 knytter Josefs gravlegging til dette stedet. Dette er en reell spenning som skal dokumenteres, ikke skjules gjennom omskriving.
TEKSTKRITISK NOTE. TR og RP2018 leser μνήματι ὅ … Ἐμὸρ τοῦ Σιχέμ. NA28 har μνήματι ᾧ … Ἑμμὼρ ἐν Συχέμ. NA28 gjør stedsleddet uttrykkelig, men beholder Abraham som kjøper. Varianten løser derfor ikke den historiske hovedspenningen.
"},{"c":7,"a":17,"b":17,"r":[[7,17,17]],"h":"","html":"TR og RP2018 har ὤμοσεν, aorist av «sverge». NA28 har ὡμολόγησεν, «lovet» eller «anerkjente». MANTELEN følger TR: «løftet som Gud sverget til Abraham». Aoristen gjengis «sverget», ikke «hadde sverget».
"},{"c":7,"a":18,"b":19,"r":[[7,18,19]],"h":"EN ANNEN KONGE","html":"EN ANNEN KONGE. ἄχρις οὗ ἀνέστη βασιλεὺς ἕτερος beskriver framveksten av «en annen konge». ἕτερος kan markere en annen av et annet slag. οὐκ ᾔδει τὸν Ἰωσήφ betyr at han ikke kjente eller anerkjente Josef og hans historie. κατασοφισάμενος beskriver listig eller utspekulert behandling av folket. Målet med å sette ut spedbarna var εἰς τὸ μὴ ζωογονεῖσθαι, at de ikke skulle holdes i live.
[TEO] SYSTEMATISK UNDERTRYKKELSE. Stefanus framstiller ikke barnedrapene som et tilfeldig utslag av enkeltpersoners ondskap. Kongemakten handler listig mot hele slekten og tvinger fedrene til å prisgi barna. Samtidig blir dette bakgrunnen for Moses’ fødsel og Guds redning; undertrykkeren får ikke siste ord.
"},{"c":7,"a":20,"b":22,"r":[[7,20,22]],"h":"","html":"TR har αὐτοῦ i vers 20: «sin fars hus». NA28 og RP2018 utelater pronomenet. MANTELEN bevarer TR.
I vers 22 har TR ἐν λόγοις καὶ ἐν ἔργοις, mens RP2018 har ἐν λόγοις καὶ ἔργοις; begge mangler «hans». NA28 har ἐν λόγοις καὶ ἔργοις αὐτοῦ. MANTELEN følger derfor TR: «mektig i ord og i gjerninger». Begge ἐν-leddene i TR bevares.
"},{"c":7,"a":23,"b":24,"r":[[7,23,24]],"h":"«STEG DET OPP I HJERTET»","html":"«STEG DET OPP I HJERTET». ἀνέβη ἐπὶ τὴν καρδίαν αὐτοῦ er en semittisk uttrykksmåte for at tanken eller hensikten oppstod i Moses’ indre. τεσσαρακονταετὴς χρόνος markerer at han var blitt førti år. I vers 24 ser han en bror bli gjort urett, forsvarer ham og ἐποίησεν ἐκδίκησιν, «tok hevn» eller skaffet rett for den undertrykte, ved å slå egypteren.
[TEO] RETTFERDIG HENSIKT, FOR TIDLIG HANDLING. Moses oppfatter undertrykkelsen og griper inn for sitt folk, men vers 25 viser at brødrene ikke forstår ham som Guds redningsredskap. Teksten forteller handlingen uten å gjøre drapet til et allment mønster for rettferdig frigjøring.
"},{"c":7,"a":25,"b":26,"r":[[7,25,26]],"h":"","html":"σωτηρία i vers 25 kan betegne konkret utfrielse fra undertrykkelse og bærer samtidig den samme ordstammen som «frelse» ellers i Apostlenes gjerninger. Hovedteksten beholder «frelse» uten å begrense ordet til evig frelse.
TR har συνήλασεν i vers 26, aorist: Moses «førte dem sammen til fred». NA28 har imperfektum συνήλλασσεν fra et nærstående forliksverb. MANTELEN følger TRs form og aspekt.
"},{"c":7,"a":27,"b":29,"r":[[7,27,29]],"h":"«HVEM SATTE DEG?»","html":"«HVEM SATTE DEG?». ἀπώσατο αὐτόν betyr at mannen støtte Moses fra seg. Spørsmålet «Hvem satte deg til leder og dommer?» avviser både hans myndighet og meglingsforsøk. μὴ ἀνελεῖν με σὺ θέλεις innledes med μή og forventer et negativt svar: «Du vil vel ikke drepe meg?» Ved dette ordet flykter Moses og blir πάροικος, fremmed eller bosatt utlending, i Midian.
[TEO] DEN AVVISTE BEFRIEREN. Moses blir avvist av den han forsøker å forsone, men Gud oppgir ikke sitt kall. Vers 35 tar senere opp nøyaktig den samme innvendingen og sier at den forkastede Moses ble sendt av Gud som leder og befrier. Stefanus lar dermed menneskelig avvisning og guddommelig sendelse stå i skarp kontrast.
"},{"c":7,"a":30,"b":35,"r":[[7,30,35]],"h":"TEKSTKRITISK NOTE","html":"TEKSTKRITISK NOTE. TR og RP2018 har ἄγγελος Κυρίου, «Herrens engel», i vers 30. NA28 utelater Κυρίου og har «en engel». TRs tittel bevares.
Versene beveger seg fra engelens tilsynekomst til Herrens røst og Guds egen identifikasjon. Studienoten skal ikke uten videre gjøre engelen identisk med Herren eller fastslå at teksten uttrykkelig kaller hendelsen en kristofani.
I vers 32 gjentar TR og RP2018 ὁ Θεός foran Abraham, Isak og Jakob. NA28 har betegnelsen bare én gang. MANTELEN bevarer tredoblingen: «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud». Gresk har ikke εἰμι; den norske kopulaen «er» må tilføyes. Dette er derfor ikke et absolutt «JEG ER»-utsagn etter det låste johanneiske systemet.
I vers 34 bevares figura etymologica ἰδὼν εἶδον som «Sett har jeg sett». Den forsterkede hebraiske formuleringen skal ikke glattes til bare «Jeg har sett».
I vers 35 gjentar TR demonstrativet τοῦτον: «Denne Moses … denne sendte Gud». TR og RP2018 har aoristen ἀπέστειλεν, «sendte»; NA28 har perfektum ἀπέσταλκεν, «har sendt». MANTELEN følger TR.
"},{"c":7,"a":36,"b":36,"r":[[7,36,36]],"h":"DENNE FØRTE DEM UT","html":"DENNE FØRTE DEM UT. οὗτος ἐξήγαγεν αὐτούς har ettertrykk på «denne», den samme Moses som ble fornektet. ποιήσας τέρατα καὶ σημεῖα samordner «under og tegn» i Egypt, Rødehavet og ødemarken. ἔτη τεσσαράκοντα, «i førti år», knyttes naturlig til ødemarksperioden, ikke til at hvert av de tre stedene varte førti år.
[TEO] GUD STADFESTER SIN UTSENDTE. Befrielsen skjer gjennom den lederen folket først avviste. Tegnene gjør ikke Moses til kraftens kilde; vers 35 har nettopp sagt at Gud sendte ham. Stefanus’ mønster peker fram mot Jesus: Menneskelig forkastelse opphever ikke Guds stadfestelse av sin utsendte.
"},{"c":7,"a":37,"b":37,"r":[[7,37,37]],"h":"","html":"TR leser:
> κύριος ὁ Θεὸς ὑμῶν … αὐτοῦ ἀκούσεσθε\n> «Herren deres Gud … Ham skal dere høre på.»
NA28 utelater «Herren», eiendomspronomenet og slutten «Ham skal dere høre på». RP2018 har «Herren vår Gud», men utelater også sluttleddet. MANTELEN følger hele TR-ordlyden og opprettholder forbindelsen til Apostlenes gjerninger 3:22.
"},{"c":7,"a":38,"b":40,"r":[[7,38,40]],"h":"","html":"ἐκκλησία gjengis «menigheten» i samsvar med den låste terminologien i Apostlenes gjerninger. Her betegner ordet Israels forsamling i ødemarken og ikke en bygning. Verset avgjør ikke alene hele spørsmålet om forholdet mellom Israel og den nytestamentlige menigheten.
TR og NA28 har flertallet λόγια ζῶντα, «levende utsagn». RP2018 har entall λόγον ζῶντα, «et levende ord». MANTELEN følger TRs flertall. λόγια betegner guddommelige utsagn som Moses mottok for å gi videre.
TR har flertallet «i hjertene sine» i vers 39. RP2018 har entall; NA28 har flertall med preposisjonen ἐν. Vers 40 har perfektum γέγονεν i TR og RP2018: «hva som har skjedd med ham». Objektet «ham» skal ikke falle ut.
"},{"c":7,"a":41,"b":41,"r":[[7,41,41]],"h":"KALVEN","html":"KALVEN. ἐμοσχοποίησαν er et sjeldent sammensatt verb: De «laget en kalv». ἀνήγαγον θυσίαν betyr at de bar fram eller ofret et offer til avgudsbildet. εὐφραίνοντο står i imperfektum og beskriver at de gledet seg over τὰ ἔργα τῶν χειρῶν αὐτῶν, «sine henders gjerninger».
[TEO] AVGUDSDYRKELSENS BYTTE. Folket avviser den levende Gud som talte gjennom Moses og vender seg til en gjenstand de selv har laget. Gleden over egne henders verk er derfor teologisk ironisk: Skaperens ære byttes mot det skapte. Vers 42 viser dommens form ved at Gud overgir dem til den tjenesten de valgte.
"},{"c":7,"a":42,"b":43,"r":[[7,42,43]],"h":"","html":"λατρεύω gjengis «tjene» både i vers 7 og vers 42. I vers 42 er tjenesten uttrykkelig kultisk tilbedelse av himmelhæren.
Sitatet bygger på Amos 5:25–27 i den greske skrifttradisjonen, men er ikke identisk med den masoretiske hebraiske teksten. TR og RP2018 har Μολόχ og Ῥεμφάν; NA28 har Μόλοχ og Ῥαιφάν og setter «deres» i hakeparentes. MANTELEN følger TRs navneformer: «Molok» og «Remfan».
Amos’ greske tekst har «bortenfor Damaskus», mens Stefanus’ tale har «bortenfor Babylon». Babylon svarer til den historiske eksilen som profetordet peker mot. Forskjellen skal stå synlig; «Babylon» skal ikke endres til «Damaskus».
"},{"c":7,"a":44,"b":44,"r":[[7,44,44]],"h":"MØNSTERET SOM VAR SETT","html":"MØNSTERET SOM VAR SETT. ἡ σκηνὴ τοῦ μαρτυρίου er «vitnesbyrdets tabernakel» eller telt. Gud befalte Moses å lage det κατὰ τὸν τύπον ὃν ἑωράκει, «etter mønsteret han hadde sett». τύπος betegner her en vist form eller modell; perfektum ἑωράκει uttrykker at Moses hadde sett den før byggingen.
[TEO] GUDGITT, MEN IKKE GUDS BOLIGSGRENSE. Stefanus forakter ikke tabernaklet. Han sier uttrykkelig at det ble laget etter Guds befaling og mønster. Argumentet i vers 48 er derfor ikke at helligdommen var falsk, men at Den Høyeste ikke kan begrenses til menneskelagde byggverk.
"},{"c":7,"a":45,"b":48,"r":[[7,45,48]],"h":"","html":"Ἰησοῦ i vers 45 er samme greske navneform som «Jesus», men den historiske personen er Josva. «Josva» er derfor nødvendig norsk identifikasjon, ikke en tekstvariant.
TR og RP2018 har τῷ Θεῷ Ἰακώβ i vers 46, «for Jakobs Gud». NA28 har τῷ οἴκῳ Ἰακώβ, «for Jakobs hus». MANTELEN følger TR.
TR og RP2018 har uttrykkelig ναοῖς i vers 48: «i templer som er laget med hender». NA28 utelater substantivet og lar «det som er laget med hender» stå substantivert. Verset sier at Den Høyeste ikke bor begrenset av menneskelagde templer; det benekter ikke at Gud åpenbarte sitt nærvær i tabernaklet eller tempelet.
"},{"c":7,"a":49,"b":50,"r":[[7,49,50]],"h":"JESAJA 66","html":"JESAJA 66. Sitatet følger Jesaja 66:1–2 LXX. ὁ οὐρανός μοι θρόνος og ἡ δὲ γῆ ὑποπόδιον τῶν ποδῶν μου danner den kosmiske kontrasten mellom Guds trone og jorden som skammel. De to spørsmålene om hus og hvilested får sitt svar i vers 50: «Var det ikke min hånd som gjorde alle disse tingene?» χείρ står i TR uttrykkelig som Guds hånd.
[TEO] SKAPEREN KAN IKKE INNESTENGES. Fordi himmel og jord allerede står under Guds herredømme og er hans verk, kan intet menneskelagd hus romme eller kontrollere ham. Sitatet avviser ikke tilbedelse på et bestemt sted når Gud befaler den; det avviser forestillingen om at tempelet begrenser Guds nærvær eller beskytter et ulydig folk mot dom.
"},{"c":7,"a":51,"b":53,"r":[[7,51,53]],"h":"","html":"τῷ Πνεύματι τῷ Ἁγίῳ er en personlig og uttrykkelig henvisning til Den hellige Ånd. ἀντιπίπτετε står i presens: «Dere står alltid Den hellige Ånd imot.» Anklagen er rettet mot Stefanus’ konkrete tilhørere og skal ikke brukes som en kollektiv anklage mot jøder som folk.
TR og RP2018 har perfektum γεγένησθε i vers 52: De «er blitt» forrædere og mordere. NA28 har aorist ἐγένεσθε. TRs resultatsans bevares.
«Ved englers forordninger» i vers 53 gjengir εἰς διαταγὰς ἀγγέλων. Englene formidler lovens ordning; teksten sier ikke at de er lovens opphav.
"},{"c":7,"a":54,"b":54,"r":[[7,54,54]],"h":"","html":"διαπρίω er samme verb som i Apostlenes gjerninger 5:33. Den allerede låste formuleringen «skar det dem i hjertet» videreføres her i flertall: «skar det dem i hjertene». ἔβρυχον står i imperfektum og beskriver deres pågående tanngnissing.
"},{"c":7,"a":55,"b":56,"r":[[7,55,56]],"h":"","html":"[TEO] Stefanus er full av Den hellige Ånd og ser Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Faderen og Sønnen skilles personlig uten at Sønnens opphøyde myndighet svekkes.
ἑστῶτα beskriver Jesus stående. Teksten forklarer ikke hvorfor han står, og studienoten skal ikke gjøre én fortolkning – mottakelse av Stefanus, vitnesbyrd eller dom – til uttrykkelig tekst.
TR og RP2018 har ἀνεῳγμένους, «åpne», i vers 56. NA28 har den forsterkede formen διηνοιγμένους. Menneskesønnen har bestemte artikler og gjengis med den låste tittelen.
"},{"c":7,"a":57,"b":57,"r":[[7,57,57]],"h":"SAMSTEMT VOLD","html":"SAMSTEMT VOLD. κράξαντες φωνῇ μεγάλῃ betyr at de ropte med høy røst. συνέσχον τὰ ὦτα αὐτῶν beskriver at de holdt eller lukket ørene sine for ikke å høre Stefanus’ vitnesbyrd. ὥρμησαν ὁμοθυμαδὸν ἐπ’ αὐτόν betyr at de stormet samstemmig løs på ham. ὁμοθυμαδόν, som tidligere beskrev menighetens enhet i bønn, brukes her om enhet i voldelig avvisning.
[TEO] AVVIST VITNESBYRD. Reaksjonen følger synet av Menneskesønnen ved Guds høyre hånd. Tilhørerne prøver ikke Stefanus’ påstand gjennom et nytt ordnet forhør; de stanser ørene og går samlet til angrep. Fortellingen fremstiller dermed den åndelige motstanden fra vers 51 som synlig handling.
"},{"c":7,"a":58,"b":60,"r":[[7,58,60]],"h":"","html":"Imperfektum ἐλιθοβόλουν gjentas i vers 58 og 59. MANTELEN bevarer begge: De steinet ham, og de steinet Stefanus. TR og NA28 har «klærne sine» i vers 58; RP2018 utelater pronomenet.
ἐπικαλούμενον i vers 59 står uten uttrykkelig objekt. Den direkte bønnen «Herre Jesus, ta imot min ånd» identifiserer likevel Jesus som den Stefanus påkaller. KJVs utfylling «God» står ikke i gresk og skal ikke føyes til.
πνεῦμά μου viser til Stefanus’ menneskelige ånd og skrives med liten forbokstav. ἐκοιμήθη gjengis «sovnet». Det er en bibelsk betegnelse på døden, men verset skal ikke alene brukes til å avgjøre hele læren om mellomtilstanden.
"},{"c":8,"a":1,"b":4,"r":[[8,1,4]],"h":"SAULUS OG DRAPET","html":"SAULUS OG DRAPET. ἦν συνευδοκῶν er en perifrastisk imperfektumskonstruksjon og fremstiller Saulus som samtykkende i drapet på Stefanus. ἀναίρεσις betegner drap eller avliving, ikke bare en nøytral «bortgang». Fortelleren navngir Saulus på nytt i vers 3. ἐλυμαίνετο og παρεδίδου står i imperfektum og fremstiller herjingen og overgivelsen til fengsel som vedvarende virksomhet.
TEKSTKRITISKE VARIANTER. TR har πάντες τε i vers 1, mens NA28 og RP2018 har πάντες δέ. Begge tekstformer knytter spredningen til forfølgelsen, men MANTELEN følger TRs forbindelsesledd. I vers 2 har TR og RP2018 mediumformen ἐποιήσαντο, mens NA28 har aktivformen ἐποίησαν. Begge gir «holdt en stor sørgeklage».
συγκομίζω brukes her i begravelsessammenheng. «Bar Stefanus til graven» bevarer bæremotivet og gjør sammenhengen klar uten å erstatte verbet med bare «begravde». Vers 4 bruker εὐαγγελίζομαι med «ordet» som objekt. «Forkynte ordet» bevarer objektet; verbet viser at ordet kunngjøres som evangelium.
"},{"c":8,"a":5,"b":8,"r":[[8,5,8]],"h":"","html":"TR og RP2018 har artikkelløst πόλιν: Filip dro ned til «en by i Samaria». NA28 skriver [τὴν] πόλιν og markerer sterk usikkerhet om artikkelen. MANTELEN følger TR og gjør ikke stedet til «hovedstaden i Samaria».
προσέχω betyr å rette oppmerksomheten mot eller gi akt på. Ordet går igjen i vers 6, 10 og 11 og bevares som «gav akt på». ὁμοθυμαδόν gjengis med den låste termen «samstemmig».
SYNTAKTISK VARIANT I VERS 7. TR og RP2018 har genitiven πολλῶν og entallsverbet ἐξήρχετο. MANTELEN følger denne konstruksjonen: Urene ånder fór ut av mange som hadde dem. NA28 har nominativformen πολλοί og flertallsverbet ἐξήρχοντο; den kritiske formen har en brutt eller løs konstruksjon der setningen begynner med menneskene og fullføres som om de urene åndene var subjekt. Varianten endrer ikke hendelsen.
TR og RP2018 har «og det ble stor glede» i vers 8. NA28 har «men det ble mye glede». MANTELEN følger TRs forbindelsesledd og adjektiv.
"},{"c":8,"a":9,"b":13,"r":[[8,9,13]],"h":"","html":"ἐξίστημι-ordstammen går igjen i vers 9, 11 og 13. Simon forundret folket ved trolldomskunstene, men blir selv slått av forundring når han ser tegnene og kraftgjerningene. Norsk bøyning gjør at ordformen varierer, men forbindelsen bevares.
TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT I VERS 10. TR og RP2018 har ἡ δύναμις τοῦ Θεοῦ ἡ μεγάλη, «Guds store kraft». NA28 har ἡ δύναμις τοῦ θεοῦ ἡ καλουμένη μεγάλη, «Guds kraft som kalles Stor». TR og NA28 har dessuten πάντες, «alle», mens RP2018 utelater ordet. MANTELEN følger hele TR-formen. «Denne mannen» er en naturlig norsk utfylling av det substantiverte οὗτος. Identifikasjonen tilhører folkemengden, ikke fortelleren, og er ingen sann guddommelig tittel på Simon.
TR og RP2018 har τὰ περὶ i vers 12: Filip forkynte evangeliet om «det som gjelder» Guds rike og Jesu Kristi navn. NA28 utelater artikkelen. πιστεύω styrer persondativ: De «trodde Filip», uten «på».
I vers 13 har TR og RP2018 «kraftgjerninger og tegn». NA28 snur rekkefølgen og har «tegn og store kraftgjerninger». ἦν προσκαρτερῶν uttrykker vedvarende tilknytning og gjengis med den låste ordforbindelsen «fortsatte han å holde fast ved Filip».
Fortelleren sier uttrykkelig at Simon trodde og ble døpt. Vers 18–24 avslører samtidig en alvorlig fordreining i hjertet hans. Avsnittet avgjør ikke alene om troen hans var frelsende, eller hele spørsmålet om frafall og utholdenhet.
"},{"c":8,"a":14,"b":19,"r":[[8,14,19]],"h":"TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 16","html":"TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 16. TR og NA28 har «Herren Jesus». RP2018 har «Kristus Jesus». MANTELEN følger TR: «døpt til Herren Jesu navn». TR og RP2018 har οὔπω, mens NA28 har οὐδέπω; begge betyr «ennå ikke».
Vers 15 navngir Den hellige Ånd. Det personlige pronomenet «han» i vers 16 viser tilbake til Ånden og viderefører den personlige referansen. Den perifrastiske formen ἦν … ἐπιπεπτωκώς gjengis «hadde ennå ikke falt».
TR og RP2018 har ἐπετίθουν i vers 17, mens NA28 har ἐπετίθεσαν. Begge er imperfektumsformer og fremstiller håndspåleggelsen over gruppen. ἐλάμβανον står også i imperfektum. MANTELEN gjengir λαμβάνω konsekvent som «ta imot» i denne sammenhengen.
TR og RP2018 har θεασάμενος i vers 18, mens NA28 har ἰδών; begge betyr her at Simon «så». TR og RP2018 har uttrykkelig «Den hellige Ånd», mens NA28 har «Ånden». MANTELEN følger TRs fulle tittel.
Fortellingen har en særskilt handlingsrekkefølge: Samaritanene tror og blir døpt før Ånden faller over dem gjennom apostlenes bønn og håndspåleggelse. Teksten skal få stå i denne rekkefølgen. Versene fastsetter ikke alene én ufravikelig tidsrekkefølge for alle omvendelser, dåpshandlinger og mottakelser av Ånden.
"},{"c":8,"a":20,"b":24,"r":[[8,20,24]],"h":"","html":"Vers 18 bruker χρήματα, «penger», mens Peter i vers 20 bruker ἀργύριον, «sølvet ditt». MANTELEN bevarer ordskiftet. Simon ber om ἐξουσία, «myndighet», til å formidle Åndens gave ved håndspåleggelse.
εἴη er optativ og gjengis «Må …». Peter uttaler en alvorlig domsadvarsel, ikke et vanlig framtidsutsagn. ἀπώλεια betegner fortapelse eller ødeleggelse. Oppfordringen til omvendelse i vers 22 viser at utsagnet ikke skal utvides til en erklæring om at omvendelse er umulig.
λόγος i vers 21 betegner «denne saken», ikke evangeliets ord. εἰ ἄρα i vers 22 uttrykker en usikker eller prøvende mulighet: «om … kanskje». Det betyr ikke at Gud mangler evne til å tilgi. Peter avslører heller ikke hvordan Simon til slutt svarte på formaningen.
TEKSTKRITISK HOVEDVARIANT I VERS 22. TR og RP2018 har τοῦ Θεοῦ, «Gud». NA28 har τοῦ Κυρίου, «Herren». MANTELEN følger TR: «be Gud». I vers 24 er ὑμεῖς ettertrykkelig; «Dere, be til Herren for meg» bevarer at Simon uttrykkelig ber Peter og Johannes be for ham. Svaret uttrykker frykt for følgene, men teksten sier ikke uttrykkelig at han omvendte seg.
"},{"c":8,"a":25,"b":25,"r":[[8,25,25]],"h":"","html":"TR og RP2018 har aoristene ὑπέστρεψαν og εὐηγγελίσαντο: De «vendte tilbake» og «forkynte evangeliet». NA28 har imperfektumsformene ὑπέστρεφον og εὐηγγελίζοντο og fremstiller handlingene mer som et pågående forløp. MANTELEN følger TRs aorister.
"},{"c":8,"a":26,"b":26,"r":[[8,26,26]],"h":"","html":"κατὰ μεσημβρίαν kan bety «mot sør» eller «omkring middag». Veibeskrivelsen gjør «mot sør» naturlig i hovedteksten, mens tidslesningen er grammatisk mulig. αὕτη ἐστὶν ἔρημος, «den er øde», kan grammatisk knyttes til veien eller til Gaza. MANTELEN lar pronomenet vise til veien uten å føye inn «ørkenvei». Verset sier ikke at Filip allerede kjente formålet med reisen.
TR, NA28 og RP2018 har samme meningsbærende ordlyd. Dette er en oversettelsesport, ikke en hovedtekstvariant.
"},{"c":8,"a":27,"b":31,"r":[[8,27,31]],"h":"","html":"Kandake var en kongelig tittel for etiopiernes dronning, ikke nødvendigvis et personlig navn. «Etiopia» betegner her det oldtidsriket sør for Egypt, knyttet til Nubia/Kusj, og skal ikke uten videre avgrenses til grensene for dagens Etiopia. γάζα betyr «skatt» eller «skattkammer» i samme vers der Γάζα i vers 26 er stedsnavnet Gaza.
εὐνοῦχος kan betegne en evnukk og ble også brukt om hoffembetsmenn. Teksten bruker både εὐνοῦχος og δυνάστης; MANTELEN bevarer derfor både «evnukk» og «mektig embetsmann» uten å la den ene betegnelsen oppheve den andre.
GRAMMATISK PORT I VERS 31. δυναίμην står i optativ med ἄν: «Hvordan skulle jeg kunne det?» TR og RP2018 har aorist konjunktiv ὁδηγήσῃ etter ἐὰν μή. NA28 har futurum ὁδηγήσει. Begge tekstformer gjør en veileder til den nødvendige betingelsen, og begge gir naturlig norsk «uten at noen veileder meg».
"},{"c":8,"a":32,"b":35,"r":[[8,32,35]],"h":"","html":"Avsnittet gjengir Jesaja 53:7–8 etter den greske skrifttradisjonen. Det er Skriften evnukken faktisk leser; MANTELEN skal ikke omskrive sitatet for å gjøre ordlyden identisk med den masoretiske hebraiske teksten.
TR og RP2018 har presenspartisippet κείροντος i vers 32, «den som klipper». NA28 har aoristpartisippet κείραντος, «den som klippet». MANTELEN følger TRs presens. I vers 33 setter NA28 αὐτοῦ i hakeparentes og utelater δέ foran «slekten»; TR og RP2018 har begge leddene sikkert.
κρίσις kan betegne dom, rett eller rettferdig rettergang. «Dommen hans ble tatt bort» bevarer substantivet uten å fastsette om uttrykket primært beskriver fravær av rettferdighet eller borttagelse av en dom. γενεά kan romme slekt, generasjon eller livsopphav. «Slekten hans» bevarer den genealogiske klangen, mens alternativene dokumenteres her.
Filip begynner «med denne Skriften» og forkynner evangeliet om Jesus. γραφή gjengis med den låste termen «Skriften»; sammenhengen viser at den konkrete teksten er Jesaja-avsnittet evnukken nettopp leste. Verset sier ikke at dette var det eneste skriftstedet Filip brukte, og gjengir ikke resten av samtalen.
"},{"c":8,"a":36,"b":38,"r":[[8,36,38]],"h":"","html":"φησίν i vers 36 er historisk presens og gjengis «sier». Spørsmålet «Hva hindrer meg fra å bli døpt?» besvares uttrykkelig i TRs vers 37.
STOR TEKSTKRITISK VARIANT I VERS 37. TR har hele verset: «Hvis du tror av hele hjertet, er det tillatt … Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» NA28 og RP2018 utelater verset. Det mangler i P45, P74, Sinaiticus, Alexandrinus, Vaticanus, Ephraemi og flere andre tidlige greske vitner. En form av verset står i Codex Laudianus og flere senere greske manuskripter, med variasjoner i ordlyden. Irenaeus gjengir evnukkens bekjennelse i *Mot kjetteriene* 3.12.8 allerede i den tidlige kirkelige resepsjonen. Patristisk resepsjon og gresk manuskriptstøtte er forskjellige former for teksthistorisk bevis og skal ikke blandes sammen. MANTELEN følger hele Scriveners TR uten klammer.
Bekjennelsen knytter dåpen til troen på Jesus Kristus som Guds Sønn. Verset fastsetter ikke alene en full dåpsliturgi, en bestemt minstealder eller alle vilkårene for dåp.
Vers 38 sier at både Filip og evnukken gikk ned «i vannet» og deretter kom opp «av vannet» i vers 39. Begge personene beskrives med de samme preposisjonene. Handlingsforløpet skal bevares, men ordene sier ikke alene nøyaktig hvor langt hver av dem gikk ned, eller hvilken fysisk dåpsmåte Filip brukte.
"},{"c":8,"a":39,"b":40,"r":[[8,39,40]],"h":"","html":"ἥρπασε er aorist av ἁρπάζω og betyr å gripe, rive eller rykke bort. «Herrens Ånd rykket Filip bort» bevarer den plutselige og virksomme handlingen. Teksten sier ikke at Filip ble usynlig, at han fløy, eller hvilken fysisk mekanisme som var involvert.
Evnukken ser ikke Filip lenger, men fortsetter på veien sin mens han gleder seg. Gleden knyttes narrativt til møtet med evangeliet og dåpen, men verset sier ikke hva som senere skjedde med ham eller at han grunnla en bestemt kirke.
εὑρέθη er passiv: Filip «ble funnet» i Asdod. Gresk har stedsnavnet Ἄζωτος; «Asdod» er den etablerte norske bibelske navneformen. εὐηγγελίζετο står i imperfektum og beskriver den videre forkynnelsen gjennom byene fram til Cæsarea.
- Scriveners Textus Receptus 1894\n- NA28, offisiell tekstvisning\n- Robinson–Pierpont 2018, lokal CCAT-kildefil\n- Irenaeus, *Against Heresies* 3.12
Revisjonsstatus: PASS. Alle 40 vers er til stede i riktig rekkefølge; hovedtekstens og studiepanelets sitattegn er balansert; TR-, NA28- og RP2018-påstandene er kontrollert mot de oppførte kildene.
"},{"c":9,"a":1,"b":2,"r":[[9,1,2]],"h":"SAULUS OG VEIEN","html":"SAULUS OG VEIEN. ἐμπνέων betyr ordrett å «puste inn eller ut» og fremstiller trussel og drap som luften Saulus lever i. Begge genitivene bevares: «pustet trussel og drap». Det uttrykkelige ὁ Σαῦλος står i TR, NA28 og Robinson–Pierpont.
τῆς ὁδοῦ, «Veien», er den tidlige bevegelsens betegnelse i Apostlenes gjerninger. Det betyr ikke bare en lære eller livsstil, men menneskene som hører Veien til. Stor forbokstav er en norsk redaksjonell markering av betegnelsen. ὅπως ἐάν uttrykker hensikten med brevene og den åpne betingelsen: «hvis han fant noen». Menn og kvinner navngis uttrykkelig.
"},{"c":9,"a":3,"b":4,"r":[[9,3,4]],"h":"LYSET OG RØSTEN","html":"LYSET OG RØSTEN. TR har καί og ἀπό: «og ... et lys fra himmelen». NA28 har τε og ἐκ. Begge uttrykker den samme himmelske lyskilden. περιήστραψεν beskriver at lyset strålte rundt Saulus, ikke bare foran ham.
Den himmelske røsten sier ikke at forfølgelse av disiplene bare ligner forfølgelse av Jesus; Jesus spør «Hvorfor forfølger du meg?» Verset uttrykker den oppstandne Herrens identifikasjon med sine forfulgte. Det gir ikke grunnlag for å gjøre Kristus og menigheten til samme person eller natur.
"},{"c":9,"a":5,"b":6,"r":[[9,5,6]],"h":"DEN STORE TR-LANGTEKSTEN","html":"DEN STORE TR-LANGTEKSTEN. TR leser: «Og Herren sa: Jeg er Jesus, ham som du forfølger. Det er hardt for deg å sparke mot broddene. Og skjelvende og slått av undring sa han: Herre, hva vil du at jeg skal gjøre? Og Herren sa til ham ...» NA28 utelater den første Herren-formelen, ordspråket om broddene, Saulus’ skjelving og undring, spørsmålet hans og det avsluttende Herren-leddet. Robinson–Pierpont beholder den første formuleringen «Og Herren sa», men utelater ordspråket, skjelvingen og undringen, spørsmålet og leddet «og Herren [sa] til ham». Kortformene går fra Jesu identifikasjon direkte til befalingen om å reise seg og gå inn i byen.
Den utvidede ordlyden har gammel-latinsk og Vulgata-støtte, men ikke bred gresk manuskriptstøtte. En beslektet sen gresk form finnes i 629, mens de tidlige hovedvitnene og den bysantinske hovedtradisjonen utelater langtillegget. Elementene finnes i Paulus’ senere gjenfortellinger: spørsmålet «Hva skal jeg gjøre, Herre?» står i 22:10, og ordspråket om broddene står i 26:14. Påvirkning fra disse parallellene er mulig; en utelatelse av den fulle formen er også foreslått. Ingen avskrivers hensikt kan bevises. MANTELEN følger hele TR. TRs andre norske «sa» er en nødvendig utfylling av den elliptiske greske formuleringen καὶ ὁ Κύριος πρὸς αὐτόν.
JEG ER JESUS. ἐγώ εἰμι har det uttrykkelige predikativet Ἰησοῦς. Dette er nivå 2 i MANTELENS tre-nivå-system, ikke det absolutte «JEG ER». Utsagnet identifiserer den himmelske taleren som Jesus, ham Saulus forfølger.
BRODDENE. κέντρα er spisse brodder brukt til å drive arbeidsdyr. «Sparke mot broddene» beskriver nytteløs og selvskadelig motstand. Bildet skal ikke utvides til en påstand om at Saulus allerede hadde vært hemmelig omvendt eller hadde kjempet mot sin samvittighet; teksten sier ikke dette.
τρέμων og θαμβῶν er presenspartisipper: Saulus er «skjelvende og slått av undring». θέλεις står uttrykkelig i TRs spørsmål: «Hva vil du at jeg skal gjøre?» δεῖ i Herrens svar gjengis etter låst regel «må».
"},{"c":9,"a":7,"b":9,"r":[[9,7,9]],"h":"HØRTE RØSTEN, SÅ INGEN","html":"HØRTE RØSTEN, SÅ INGEN. ἀκούοντες μὲν τῆς φωνῆς betyr at følgesvennene hørte røsten eller lyden, mens μηδένα ... θεωροῦντες sier at de så ingen. I 22:9 sier Paulus at de ikke hørte røsten til ham som talte. Fortellingene kan skjelne mellom å registrere lyd og å høre eller forstå budskapet. Forskjellen mellom genitiv og akkusativ etter ἀκούω kan støtte en slik nyanse, men kasusbruken i koinegresk er ikke så mekanisk at den alene beviser løsningen.
TR og Robinson–Pierpont har οὐδένα i vers 8: Saulus «så ingen». NA28 har οὐδέν: Han «så ingenting». MANTELEN følger TR. Den åpne øyetilstanden og manglende syn holdes sammen uten å forklare årsaken medisinsk. De tre dagene uten syn, mat og drikke omtales ikke uttrykkelig som en foreskrevet faste.
"},{"c":9,"a":10,"b":12,"r":[[9,10,12]],"h":"ANANIAS OG SYNET","html":"ANANIAS OG SYNET. «Se, her er jeg» gjengir ἰδοὺ ἐγώ. Formen har ikke εἰμι og er ikke et johanneisk «JEG ER»-utsagn. Gatenavnet Εὐθεῖα betyr «Rett» eller «Den rette» og behandles som navn.
TR har «og han så i et syn en mann ved navn Ananias ... legge en hånd på ham». εἶδεν står i aorist og gjengis «så», ikke «har sett». NA28 setter «i et syn» og artikkelen foran «hendene» i hakeparentes og har flertallsformen; Robinson–Pierpont følger TRs sikre synsledd og entallsform «hånd». MANTELEN følger TR. En håndspåleggelse nevnes, men verset fastsetter ikke alene en ordinasjonsrite eller en fast formel for å motta Den hellige Ånd.
"},{"c":9,"a":13,"b":16,"r":[[9,13,16]],"h":"DE HELLIGE OG HERRENS NAVN","html":"DE HELLIGE OG HERRENS NAVN. Dette er første gang «de hellige» brukes som fast betegnelse på Jesu folk i Apostlenes gjerninger. De påkaller Jesu navn, mens Herren i synet svarer om «mitt navn». Sammenhengen identifiserer dermed Jesus som Herren hvis navn de troende påkaller.
TR og Robinson–Pierpont har perfektum ἀκήκοα, «jeg har hørt»; NA28 har aorist ἤκουσα, «jeg hørte». MANTELEN bevarer TRs resultative form. ὅσα κακά er «hvor mye ondt», ikke bare «hvilke ting».
ET UTVALGT REDSKAP. σκεῦος ἐκλογῆς μοι er formnært «et utvelgelsens redskap for meg». «Et utvalgt redskap for meg» gir naturlig norsk og bevarer at utvelgelsen tilhører Gud. βαστάσαι betyr å bære; ἐνώπιον angir at navnet skal bæres fram for hedninger, konger og Israels barn. Rekkefølgen skal ikke brukes til å sette Israel utenfor Saulus’ kall.
δεῖ i vers 16 uttrykker nødvendighet: Saulus «må lide» for Jesu navns skyld. Lidelsen er del av kallet, men teksten sier ikke at den soner syndene hans eller fullfører Kristi soning.
"},{"c":9,"a":17,"b":19,"r":[[9,17,19]],"h":"HERREN JESUS OG DEN HELLIGE ÅND","html":"HERREN JESUS OG DEN HELLIGE ÅND. TR og NA28 navngir Jesus i Ananias’ utsagn; Robinson–Pierpont utelater navnet og har bare «Herren, han som viste seg». TRs apposisjon identifiserer Herren som «Jesus, han som viste seg for deg». MANTELEN regulariserer ordstillingen uten å bryte identifikasjonen: «Herren Jesus, han som viste seg ... har sendt meg.»
ἀπέσταλκέν står i perfektum: Herren «har sendt» Ananias. Formålet er at Saulus skal få synet og bli fylt av Den hellige Ånd. Teksten sier ikke at Ananias er apostel, og den bruker ingen særskilt formel som gjør handlingen mekanisk virksom.
SKJELLENE OG DÅPEN. TR har ὡσεὶ λεπίδες og παραχρῆμα: Det falt fra øynene hans «noe som lignet skjell», og han fikk «straks» synet. Robinson–Pierpont følger TRs ὡσεὶ, men følger NA28 ved å utelate παραχρῆμα; NA28 har ὡς og utelater også παραχρῆμα. MANTELEN følger TR. Teksten sier ikke at det som falt, faktisk var fiskeskjell, og gir ingen medisinsk diagnose.
Handlingsrekken er syn, oppreisning, dåp, mat og styrke. Verset uttrykker ikke hvem som døpte Saulus eller hvor dåpen fant sted. TR navngir Saulus i vers 19; NA28 utelater navnet. MANTELEN bevarer TRs uttrykkelige fortellersubjekt.
"},{"c":9,"a":20,"b":22,"r":[[9,20,22]],"h":"KRISTUS ELLER JESUS","html":"KRISTUS ELLER JESUS. TR og Robinson–Pierpont sier at Saulus «forkynte Kristus» og at «han er Guds Sønn». NA28 leser «forkynte Jesus». Begge tekstformer identifiserer Jesus som Guds Sønn og som Kristus i avsnittet, men TR gjør tittelen Kristus til forkynnelsens uttrykkelige objekt allerede i vers 20. MANTELEN følger TR.
πορθέω er et sterkt verb for å herje eller ødelegge. Det beskriver Saulus’ tidligere forfølgelse uten å si at han drepte hver enkelt som påkalte navnet. TR og Robinson–Pierpont har ἐν Ἰερουσαλήμ, «i Jerusalem», mens NA28 har εἰς Ἰερουσαλήμ, «til Jerusalem». TR og NA28 har pluskvamperfektum ἐληλύθει, «var kommet»; Robinson–Pierpont har perfektum ἐλήλυθεν, «er kommet».
συμβιβάζων betyr her å føre bevis sammen og påvise. συνέχυνε beskriver at Saulus «gjorde ... rådville» eller forvirret motstanderne. «Denne er Kristus» bevarer demonstrativet οὗτος og konklusjonen de jødiske tilhørerne ble stilt overfor.
«Jødene» i vers 22–24 betegner de konkrete motstanderne i Damaskus, ikke alle jøder som folk. Saulus selv, Ananias og de første disiplene i avsnittet er jøder.
"},{"c":9,"a":23,"b":25,"r":[[9,23,25]],"h":"MANGE DAGER OG FLUKTEN","html":"MANGE DAGER OG FLUKTEN. «Da mange dager var gått» gjengir den greske formuleringen om at mange dager ble fullendt. Galaterne 1:17–18 opplyser om Arabia og tre år før Jerusalem-besøket; Apostlenes gjerninger sammenfatter forløpet uten å benekte et mellomliggende opphold.
TR og Robinson–Pierpont har aktivt παρετήρουν: Motstanderne «voktet portene» dag og natt. NA28 har παρετηροῦντο δὲ καί, en annen verbalform og forbindelsesrekke. TR har «disiplene tok ham»; NA28 har «disiplene hans tok ham». MANTELEN følger TR og gjør ikke gruppen til en særskilt saulinsk disippelkrets.
σπυρίς er en stor kurv, samme ord som brukes om kurvene etter metningen av de fire tusen i Matteus 15:37 og Markus 8:8. Johannes 6 bruker derimot κόφινος. Flukten gjennom muren samsvarer med Paulus’ egen omtale i 2 Korinterbrev 11:32–33, som også nevner landshøvdingen under kong Aretas. Den opplysningen skrives ikke inn i hovedteksten her.
"},{"c":9,"a":26,"b":30,"r":[[9,26,30]],"h":"SAULUS I JERUSALEM","html":"SAULUS I JERUSALEM. TR og Robinson–Pierpont navngir Saulus i vers 26; NA28 utelater navnet. TRs uttrykkelige fortellersubjekt bevares. Barnabas’ handling gjør ikke hver apostel personlig til stede; «apostlene» er gruppen han førte Saulus til, mens Galaterne 1:18–19 navngir Peter og Jakob i besøket.
VERSINNDELINGEN 28–29. Scrivener avslutter vers 28 etter «Jerusalem» og begynner vers 29 med frimodighetsleddet. NA28 og Robinson–Pierpont legger frimodighetsleddet til vers 28. TR har «gikk inn og ut» med ἐν, mens NA28 har samme dobbeltbevegelse med εἰς. Robinson–Pierponts grunntekst har bare inn-bevegelsen med εἰς. TR og Robinson–Pierpont har «Herren Jesus»; NA28 har bare «Herren». MANTELEN følger TRs ordlyd og versinndeling.
Ἑλληνισταί er greskspråklige jøder, ikke hedenske grekere. De konkrete hellenistiske motstanderne forsøkte å drepe Saulus; betegnelsen legger ikke skyld på en etnisk gruppe som helhet.
"},{"c":9,"a":31,"b":31,"r":[[9,31,31]],"h":"MENIGHETENE ELLER MENIGHETEN","html":"MENIGHETENE ELLER MENIGHETEN. TR og Robinson–Pierpont har flertall gjennom setningen: «menighetene ... hadde fred ... ble bygget opp ... vandret ... ble flere». NA28 har entall: «menigheten ... hadde fred ... ble bygget opp ... vandret ... ble flere». MANTELEN følger TR. Flertallet framhever de lokale menighetene i Judea, Galilea og Samaria; entallet fremstiller dem samlet som én menighet. Ingen av tekstformene benekter den andre teologiske dimensjonen.
παράκλησις rommer formaning, oppmuntring og trøst. «Den hellige Ånds formaning» bevarer den låste ordforbindelsen til Barnabas som «Formaningens sønn» i 4:36. «Ble flere» gjengir den pågående veksten uten å gjøre Ånden til en upersonlig kraft.
"},{"c":9,"a":32,"b":35,"r":[[9,32,35]],"h":"PETER OG ÆNEAS","html":"PETER OG ÆNEAS. διὰ πάντων står uten uttrykkelig substantiv og kan vise til alle stedene eller alle de hellige miljøene Peter besøkte. «Gjennom alle stedene» gjør den geografiske bevegelsen tydelig uten å fastsette en uttømmende reiserute.
TR og Robinson–Pierpont har Ἰησοῦς ὁ Χριστός, «Jesus, Kristus», mens NA28 har Ἰησοῦς Χριστός uten artikkel. «Jesus Kristus» er naturlig norsk i hovedteksten; studienoten bevarer at TR uttrykkelig markerer Kristus-tittelen. ἰᾶταί står i presens: Jesus er den handlende helbrederen. Peter sier ikke «jeg helbreder deg».
στρῶσον σεαυτῷ betyr «red opp for deg selv». Befalingen viser at den lamme nå kan utføre handlingen selv. «Alle som bodde i Lydda og Saron» må leses innenfor fortellingens synsfelt; verset gir ikke befolkningsstatistikk for absolutt hvert individ i regionen.
"},{"c":9,"a":36,"b":39,"r":[[9,36,39]],"h":"TABITA OG DORKAS","html":"TABITA OG DORKAS. μαθήτρια er hunkjønnsformen «kvinnelig disippel» og forekommer bare her i Det nye testamente. Tabita er arameisk; Dorkas er den greske navneformen, og begge forbindes med betydningen «gaselle». Fortelleren oversetter navnet, men MANTELEN erstatter ikke navnene med «Gaselle» i hovedteksten.
TR har «gode gjerninger og almisser»; NA28 snur leddstillingen inne i «gode gjerninger» uten meningsforskjell. Almissene er konkrete barmhjertighetsgaver. Teksten sier ikke at gode gjerninger fortjente oppreisningen fra de døde.
TO MENN OG PRONOMENET. TR og NA28 sier at disiplene sendte «to menn» til Peter; Robinson–Pierpont utelater ordene. TR og Robinson–Pierpont ber Peter komme «til dem», mens NA28 har direkte tale «til oss». MANTELEN følger TR. ὑπερῷον gjengis konsekvent «rommet ovenpå», som i 1:13.
χιτῶνες er kjortler eller innerplagg, mens ἱμάτια er ytterplagg eller kapper. MANTELEN bevarer to plaggtyper. Enkene viser konkret det Dorkas laget mens hun var hos dem; dette er vitnesbyrd om hennes tjeneste, ikke betaling for et mirakel.
"},{"c":9,"a":40,"b":43,"r":[[9,40,43]],"h":"TABITA, REIS DEG","html":"TABITA, REIS DEG. Peter sender alle ut, faller på kne og ber før han taler til kroppen. Handlingsrekken skiller bønnen til Gud fra befalingen til Tabita. Fortellingen har en nær intern parallell til Jesu oppreisning av Jairus’ datter, men ordene er ikke identiske, og Peter framstilles ikke som livets kilde uavhengig av Kristus.
ἀνεκάθισεν betyr at hun satte seg opp. I vers 41 er ἀνέστησεν transitivt: Peter ga henne hånden og «reiste henne opp». Deretter stilte han henne levende fram. Teksten bruker ikke ordet «oppstandelseslegeme» og sier ikke at Tabita aldri senere døde.
πιστεύω med ἐπί og akkusativ gjengis «trodde på Herren». TR har uttrykkelig αὐτόν i vers 43: Peter ble værende mange dager i Joppe; NA28 utelater pronomenet. Simon betegnes βυρσεύς, «garver». Yrket innebar arbeid med dyrehuder, men verset gir ingen særskilt rituell vurdering av Simon.
"},{"c":10,"a":1,"b":4,"r":[[10,1,4]],"h":"KORNELIUS","html":"KORNELIUS. σπεῖρα betegner en romersk militæravdeling; ἑκατοντάρχης er en centurion, en offiserstittel som tradisjonelt forbindes med ansvar for omkring hundre soldater. Verset fastsetter ikke avdelingens nøyaktige størrelse eller Kornelius’ rang etter et senere romersk system. «Den italienske» er avdelingens navn, ikke en opplysning om at alle i den var født i Italia.
Kornelius er gudfryktig, frykter Gud med hele huset, gir almisser og ber. Lukas kaller ham ikke uttrykkelig proselytt eller omskåret. Apostlenes gjerninger 11:14 gjør det klart at han fortsatt skal høre ord ved hvilke han og huset skal bli frelst. Hans gudsfrykt og bønner gjør derfor ikke Kristus overflødig.
PÅMINNELSE FRAMFOR GUD. μνημόσυνον er en påminnelse eller et minneofferuttrykk med bakgrunn i offerspråket. Bønnene og almissene «steg opp», men teksten sier ikke at gjerningene kjøpte frelsen. Gud husker Kornelius og leder ham til det apostoliske vitnesbyrdet om Jesus.
TR og Robinson–Pierpont har ἐνώπιον, «framfor Gud»; NA28 har ἔμπροσθεν, med samme grunnbetydning. TR har omtrent den niende time, mens NA28 har en dobbelt markert tilnærming, «omtrent omkring den niende time». Den niende time tilsvarer omtrent klokken 15 etter vanlig dagsregning.
"},{"c":10,"a":5,"b":8,"r":[[10,5,8]],"h":"TRs FULLSTENDIGE INSTRUKS","html":"TRs FULLSTENDIGE INSTRUKS. TR avslutter vers 6: «Han skal tale til deg om hva du må gjøre.» Hele leddet mangler i NA28 og Robinson–Pierpont. Det samsvarer saklig med 11:14, der engelens løfte gjengis som ord ved hvilke Kornelius og huset skal bli frelst. Harmonisering med 9:6 eller 11:14 er mulig; en utelatelse er også mulig. Ingen avskrivers hensikt kan bevises. MANTELEN følger TR.
δεῖ gjengis etter låst regel «må». Engelen forkynner ikke selv evangeliet for Kornelius, men sender ham til Peter. Dette viser Guds suverene ledelse og det betrodde menneskelige vitnesbyrdet uten å gjøre Peter til frelsens kilde.
TR sier «engelen som talte til Kornelius» og «to av hustjenerne hans». NA28 har «engelen som talte til ham» og utelater det første eiendomspronomenet. Robinson–Pierpont følger TR. προσκαρτερούντων beskriver dem som stadig stod til tjeneste for Kornelius.
"},{"c":10,"a":9,"b":16,"r":[[10,9,16]],"h":"TAKET OG HENRYKKELSEN","html":"TAKET OG HENRYKKELSEN. δῶμα er det flate hustaket, et egnet sted for bønn. Den sjette time er omtrent middag. ἔκστασις betegner en henrykkelse eller en tilstand hvor Peter mottar et gudgitt syn; ordet fastsetter ingen senere teknisk lære om ekstase.
TRs FULLERE BEHOLDERBILDE. TR sier at beholderen kom ned «over ham», var «bundet ved de fire hjørnene» og ble senket til jorden. NA28 utelater «over ham» og «bundet», mens Robinson–Pierpont følger TR. TR og Robinson–Pierpont inkluderer både firbeinte dyr, villdyr, krypdyr og fugler; NA28 utelater «villdyr». MANTELEN bevarer hele TR-bildet.
σκεῦος er et redskap eller en beholder, og ὀθόνη en stor duk. Hovedteksten kaller den derfor «en slags beholder ... som en stor duk» og gjør den ikke til et bestemt liturgisk eller kosmologisk symbol.
VANHELLIG OG URENT. κοινός betyr her rituelt vanhellig eller alminneliggjort, mens ἀκάθαρτος er urent. TR har «vanhellig eller urent»; NA28 har «vanhellig og urent». Peter skjelner ordene, og MANTELEN bevarer begge. κοινόω betyr å gjøre eller erklære vanhellig: Det Gud har renset, skal Peter ikke gjøre vanhellig.
Synet gjentas tre ganger. TR og Robinson–Pierpont sier at beholderen «igjen» ble tatt opp; NA28 har «straks». Vers 28 gir fortellingens uttrykkelige menneskelige anvendelse: Peter skal ikke kalle noe menneske vanhellig eller urent. Det må dokumenteres før synet brukes alene til å avgjøre alle spørsmål om matlovene.
"},{"c":10,"a":17,"b":22,"r":[[10,17,22]],"h":"ÅNDEN OG MENNENE","html":"ÅNDEN OG MENNENE. TR sier «Se, tre menn leter etter deg». Robinson–Pierpont utelater tallet, mens NA28 har «tre menn» med partisippformen ζητοῦντες. Fortellingen har allerede navngitt to tjenere og én soldat; TR gjør nå tallet uttrykkelig.
TR har αὐτῷ sikkert: Ånden «sa til ham». NA28 setter pronomenet i hakeparentes. Ånden taler som den som selv har sendt mennene: «Jeg har sendt dem.» Dette er personlig tale og handling, ikke en upersonlig impuls.
μηδὲν διακρινόμενος kan bety uten å tvile, nøle eller gjøre forskjell. «Uten å tvile» bevarer den umiddelbare befalingen; ordvalget forbereder samtidig kapitlets tema om ikke å gjøre forskjell mellom mennesker.
KONTEKSTUELL SELVIDENTIFIKASJON. Peters ἐγώ εἰμι står med relativleddet «den dere leter etter». Det er vanlig selvidentifikasjon, nivå 1 i MANTELENS system: «Det er jeg dere leter etter.» Det skal ikke gjengis «JEG ER».
TRs vers 21 har hele identifikasjonen «mennene som var sendt fra Kornelius til ham». NA28 og Robinson–Pierpont har bare «mennene». MANTELEN følger TR. χρηματίζω i vers 22 beskriver at Kornelius fikk guddommelig beskjed gjennom en hellig engel; det betyr ikke bare et menneskelig råd.
"},{"c":10,"a":23,"b":29,"r":[[10,23,29]],"h":"","html":"[TK] FØLGESVENNENE: TR og Robinson–Pierpont sier uttrykkelig «Peter gikk ut sammen med dem»; NA28 har «han reiste seg og gikk ut». TR har flertall i vers 24: «de kom inn i Cæsarea»; NA28 har entall: «han kom inn». MANTELEN følger TR og bevarer reisefølget.
KORNELIUS’ TILBEDELSE. προσκυνέω kan beskrive ærbødig nedfall eller tilbedelse. Her faller Kornelius uttrykkelig ned ved Peters føtter, og Peter reiser ham opp med begrunnelsen «Jeg selv er også et menneske». MANTELEN bevarer både nedfallet og «tilbad ham». Avvisningen viser at slik tilbedende ære ikke skal gis apostelen. Dette står i kontrast til at Jesus mottar tilbedelse i Johannes 9:38.
DEN MENNESKELIGE ANVENDELSEN. Peter sier at det er ἀθέμιτον for en jødisk mann å knytte seg til eller komme til en ἀλλόφυλος, en av annet folk. Ordet betegner noe sosialt eller religiøst utilbørlig; verset siterer ingen bestemt mosaisk paragraf. Det skal derfor ikke brukes til å legge hele skillet direkte i Moseboken uten videre dokumentasjon.
Gud viste Peter at han ikke skulle kalle «noe menneske» vanhellig eller urent. Visjonen opphever dermed menneskelig avsondring i evangeliets møte. Den lærer ikke at synd nå skal kalles ren, og den gjør ikke alle religioner eller handlinger like sanne.
"},{"c":10,"a":30,"b":33,"r":[[10,30,33]],"h":"","html":"[TK] FASTEN I TR: TR og Robinson–Pierpont har «jeg fastet» og «den niende time». NA28 utelater fasten og har en kortere tidsform: Kornelius bad ved den niende time. MANTELEN følger TR. «For fire dager siden» følger jødisk inkluderende tidsregning og motsier ikke «neste dag»-rekkefølgen i vers 9, 23 og 24.
TRs ANDRE FULLSTENDIGE LØFTE. TR avslutter vers 32: «Når han kommer, skal han tale til deg.» NA28 og Robinson–Pierpont utelater hele leddet. Det svarer til TRs fulle vers 6 og bevares i MANTELEN. Fortelleren gjengir Kornelius’ tale med mindre ordlydsforskjeller fra engelens første tale; gjenfortellingen skal ikke harmoniseres ord for ord.
TR og Robinson–Pierpont har «alt det som Gud har befalt deg» i vers 33; NA28 har «alt det som Herren har befalt deg». Begge viser i sammenhengen til den guddommelige oppdragsgiveren, men MANTELEN følger TRs uttrykkelige «Gud».
"},{"c":10,"a":34,"b":35,"r":[[10,34,35]],"h":"GUD GJØR IKKE FORSKJELL PÅ PERSONER","html":"GUD GJØR IKKE FORSKJELL PÅ PERSONER. προσωπολήπτης betegner en som tar parti etter person, status eller ytre tilhørighet. «Gud er ikke en som gjør forskjell på personer» bevarer substantivformen. Peter benekter ikke Guds frie utvelgelse eller moralske dom; han erkjenner at etnisk tilhørighet ikke gir en partisk adgang til Gud.
GODTATT AV HAM. δεκτός betyr godtatt eller velkommen. Verset lærer ikke frelse ved moralsk fortjeneste uten Kristus. Peter forkynner straks Jesus, hans død, oppstandelse og syndsforlatelse ved troen på ham. Gudsfrykt og rettferdig handling beskriver den responsen Gud tar imot i enhver nasjon; de erstatter ikke evangeliet.
"},{"c":10,"a":36,"b":38,"r":[[10,36,38]],"h":"DEN LØSE SYNTAKSEN","html":"DEN LØSE SYNTAKSEN. Vers 36–38 danner en lang, løs konstruksjon. «Det ordet» i vers 36 gjenopptas av «det kjenner dere» i vers 37, før Jesus fra Nasaret blir talens sentrum. MANTELEN bevarer denne bevegelsen uten å gjøre tre vers til en ny, fortolkende trosformel.
TR har sikkert relativpronomen i «ordet som han sendte»; NA28 setter det i hakeparentes. Alle tekstformene bekjenner om Jesus Kristus: «Han er alles Herre.» πάντων er nøytralt eller maskulint i formen og omfatter alt eller alle; «alles Herre» bevarer den personlige og universelle rekkevidden uten å lære at alle dermed blir frelst.
TR og Robinson–Pierpont har nøytrumsformen ἀρξάμενον, som samsvarer med «det som skjedde/ordet» og «begynte fra Galilea». NA28 har maskulin ἀρξάμενος, som lettere kan knyttes til Jesus. Hovedteksten følger TRs hendelsesforløp.
SALVINGEN. Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den hellige Ånd og kraft. χρίω danner ordforbindelsen til Χριστός, «Kristus, den Salvede». Verset fremstiller Faderen, Jesus og Den hellige Ånd særskilt i samme frelseshistoriske handling. Det betyr ikke at Jesus først da ble guddommelig eller begynte å være Sønn.
καταδυναστευομένους beskriver mennesker som var undertrykt eller tyrannisert av Djevelen. Jesus gjorde godt og helbredet; verset gjør ikke enhver sykdom til bevis på en bestemt personlig demon eller på den sykes moralske skyld.
"},{"c":10,"a":39,"b":43,"r":[[10,39,43]],"h":"TRE, OPPSTANDELSE OG VITNER","html":"TRE, OPPSTANDELSE OG VITNER. ξύλον gjengis «tre», som i 5:30. Det betegner korsets tre uten at ordet σταυρός står her. Gud reiste Jesus opp på den tredje dag og lot ham tre synlig fram. ἔδωκεν αὐτὸν ἐμφανῆ γενέσθαι uttrykker at åpenbaringen for vitnene var Guds handling, ikke at Jesus bare syntes å være levende.
Vitnene var «på forhånd utvalgt av Gud» og spiste og drakk med den oppstandne. Dette bekrefter kroppslig og historisk nærvær uten å si at hele folket så ham. προκεχειροτονημένοις beskriver forutgående utvelgelse; det viser ikke til en folkeavstemning.
DOMMEREN OG SYNDENES FORLATELSE. Jesus er den av Gud fastsatte dommer over levende og døde. Alle profetene vitner om ham, og hver den som tror på ham, får synders forlatelse ved hans navn. πιστεύω med εἰς gjengis etter låst regel «tror på ham». Løftet er universelt tilbudt, men knyttet til troen; det lærer ikke automatisk universell frelse.
"},{"c":10,"a":44,"b":48,"r":[[10,44,48]],"h":"ÅNDEN FØR VANNDÅPEN","html":"ÅNDEN FØR VANNDÅPEN. Den hellige Ånd faller over alle som hører ordet før Peter rekker å fullføre talen og før vanndåpen. De troende av omskjærelsen kjenner gaven igjen fordi de hører hedningene tale med tunger og opphøye Gud. Fortellingen viser Guds initiativ og at hedningene mottas uten først å bli omskåret.
Rekkefølgen skal ikke gjøres til et absolutt skjema som opphever andre handlingsrekker i Apostlenes gjerninger. I 2:38 står omvendelse, dåp og Åndens gave sammen; i 8:14–17 mottar døpte samaritaner Ånden ved apostlenes håndspåleggelse. Lukas lar Gud handle fritt i de forskjellige overgangsscenene.
KAN NOEN NEKTE VANNET?. μήτι innleder et spørsmål som forventer negativt svar. Artikkelen i τὸ ὕδωρ bevares: «nekte vannet». Vanndåpen blir ikke overflødig etter Åndens gave; Peter befaler den.
TR og Robinson–Pierpont har «døpt i Herrens navn». NA28 har «døpt i Jesu Kristi navn». MANTELEN følger TR. Kortere tittel gjør ikke dåpens kristologiske referent uklar: Hele talen har identifisert Jesus Kristus som alles Herre. Verset sier ikke hvem som utførte dåpen, og Peter selv behøver ikke ha døpt hver enkelt.
"},{"c":11,"a":1,"b":4,"r":[[11,1,4]],"h":"HEDNINGENE TOK IMOT ORDET","html":"HEDNINGENE TOK IMOT ORDET. ἐδέξαντο står i aorist og beskriver mottakelsen som en virkelig hendelse. «Også hedningene» er fortellingens store nyhet. Gud ga dem Den hellige Ånd uten at de først ble omskåret, men de mottar et bestemt budskap om Jesus, ikke en innholdsløs religiøs erfaring.
οἱ ἐκ περιτομῆς betyr «de av omskjærelsen». I denne scenen betegner det troende jøder som kritiserer Peters bordfellesskap, ikke alle jøder eller nødvendigvis et senere fast parti. διεκρίνοντο kan bety at de gikk i rette med eller diskuterte med ham. Den samme ordstammen ble brukt i 10:20 om å tvile eller gjøre forskjell.
TR og Robinson–Pierpont begynner vers 2 med «Og da»; NA28 har «Men da». I vers 4 har alle tre tekstene navnet Peter; NA28 utelater bare artikkelen foran navnet. MANTELEN følger TRs forbindelsesledd og artikkelbruk.
"},{"c":11,"a":5,"b":10,"r":[[11,5,10]],"h":"PETERS GJENFORTELLING","html":"PETERS GJENFORTELLING. Peter gjengir synet fra 10:9–16 med en egen ordlyd. I vers 6 retter han blikket fast mot beholderen og betrakter den. I vers 10 blir «alt» trukket opp til himmelen, ikke bare beholderen. MANTELEN harmoniserer ikke gjenfortellingen ordrett med kapittel 10.
TR og Robinson–Pierpont har πᾶν i vers 8: «aldri har noe vanhellig eller urent kommet inn i munnen min». NA28 utelater πᾶν. TR har også «røsten svarte meg» i vers 9; NA28 utelater pronomenet. MANTELEN følger TR.
κοινός og ἀκάθαρτος gjengis igjen «vanhellig» og «urent». Peters munnhenvisning gjør matbildet uttrykkelig, mens kapittel 10:28 allerede har fastsatt synets anvendelse på mennesker.
"},{"c":11,"a":11,"b":14,"r":[[11,11,14]],"h":"JEG ELLER VI","html":"JEG ELLER VI. TR og Robinson–Pierpont sier at de tre mennene kom til huset «der jeg var». NA28 har «der vi var». MANTELEN følger TR. De seks brødrene omtales først i neste vers, og blir vitner til hele hendelsen.
TR og Robinson–Pierpont har presenspartisippet μηδὲν διακρινόμενον, «uten å tvile». NA28 har aoristpartisippet διακρίναντα, som lettere kan bety «uten å gjøre forskjell». Begge passer kapitlets tema; MANTELEN følger TRs form og den låste gjengivelsen fra 10:20.
TRs FULLERE ENGLEORD. TR og Robinson–Pierpont sier at engelen sa «til ham» og befalte: «Send menn til Joppe.» NA28 utelater både pronomenet og «menn». MANTELEN følger hele TR.
ORD SOM FRELSESMIDDEL. Peter skal tale ord «som du og hele ditt hus skal bli frelst ved». ἐν οἷς angir midlet eller rammen for frelsen. Dette bekrefter TRs 10:6 og 10:32: Kornelius trenger det apostoliske evangeliet. Husholdningen frelses ikke automatisk på grunn av husholderens tro; i 10:44 faller Ånden over alle som hører ordet.
"},{"c":11,"a":15,"b":18,"r":[[11,15,18]],"h":"SOM OVER OSS I BEGYNNELSEN","html":"SOM OVER OSS I BEGYNNELSEN. «Begynnelsen» viser naturlig til pinsedagen i Apostlenes gjerninger 2. Peter tolker Kornelius-hendelsen gjennom Jesu løfte om dåp i Den hellige Ånd. Teksten kaller ikke tungene i Cæsarea en ny eller annen Åndsdåp enn den Jesus lovet.
TR og Robinson–Pierpont har τοῦ ῥήματος κυρίου, «Herrens ord», i vers 16; NA28 har τοῦ ῥήματος τοῦ κυρίου med en ekstra artikkel. Betydningen er den samme. Sitatformen svarer til 1:5, men Peter gjør den nå til tolkningsnøkkel for hedningenes mottakelse.
DEN SAMME GAVEN. ἴσην betyr lik eller den samme i kvalitet og rang. Gud ga hedningene gaven «som til oss da vi trodde på Herren Jesus Kristus». ἐπί med akkusativ gjengis «trodde på». Peter kunne ikke «hindre Gud» ved å nekte dem den mottakelsen Gud selv hadde stadfestet.
TR og Robinson–Pierpont har δέ i Peters spørsmål, «hvem var da jeg»; NA28 utelater leddet. MANTELEN bevarer TRs retoriske vending.
OMVENDELSEN TIL LIV. Gud «ga» hedningene omvendelsen til liv. Omvendelse er både menneskets virkelige vending og Guds gave. εἰς ζωήν angir retning eller mål. Verset sier ikke at omvendelsen fortjener livet eller at livet gis uten Kristus.
TR og Robinson–Pierpont har imperfektum «de herliggjorde», mens NA28 har aorist. TR har den forsterkede slutningen ἄραγε, «så ... da»; NA28 har ἄρα. Norsk hovedtekst bevarer konklusjonens kraft uten å overlesse setningen.
"},{"c":11,"a":19,"b":21,"r":[[11,19,21]],"h":"STEFANUS-TRENGSELEN","html":"STEFANUS-TRENGSELEN. θλῖψις betegner trengsel eller forfølgelsespress. ἐπὶ Στεφάνῳ knytter spredningen til hendelsene omkring Stefanus. Forfølgelsen sprer ordet geografisk; den framstilles ikke dermed som moralsk god.
HELLENISTENE. TR, NA28 og Robinson–Pierpont har alle Ἑλληνιστάς, «hellenistene», i hovedteksten. Dette er derfor ikke et TR/NA28-avvik. Betegnelsen viser normalt til greskspråklige jøder, som i 6:1 og 9:29. En viktig alternativ lesning i håndskrifttradisjonen er Ἕλληνας, «grekere», som ville gjøre hedningene til den uttrykkelige målgruppen allerede her. Flere moderne oversettelser følger eller gjengir denne lesningen. MANTELEN følger Scriveners trykte Ἑλληνιστάς og skriver ikke «grekere» eller «hedninger» inn i hovedteksten.
TR og Robinson–Pierpont har εἰσελθόντες, «kom inn», mens NA28 har ἐλθόντες, «kom». NA28 har dessuten et ekstra καί: De talte «også til hellenistene». TR og Robinson–Pierpont utelater ordet. TRs form skal ikke utvides med «også». Alle tre tekstene sier at de forkynte evangeliet om «Herren Jesus».
HERRENS HÅND. Bildet betegner Guds virksomme kraft og nærvær. Den store mengden «trodde og vendte om til Herren»; tro og omvendelse stilles sammen, ikke som rivaliserende frelsesveier.
"},{"c":11,"a":22,"b":26,"r":[[11,22,26]],"h":"BARNABAS","html":"BARNABAS. TR og Robinson–Pierpont sier at menigheten sendte Barnabas «for at han skulle dra helt til Antiokia». NA28 setter infinitiven «dra» i hakeparentes og markerer sterk tekstlig usikkerhet. MANTELEN bevarer TRs bevegelsesledd.
Barnabas ser «Guds nåde», ikke bare menneskelig organisasjon. Han formaner alle til med «hjertets forsett» å bli hos Herren. πρόθεσις er en beslutning eller fast hensikt; προσμένω betyr å forbli eller holde seg til. Formaningen forutsetter vedvarende troskap uten å gjøre menneskelig utholdenhet til frelsens kilde.
TR og Robinson–Pierpont navngir Barnabas uttrykkelig i vers 25. I vers 26 har TR to forekomster av αὐτόν, Robinson–Pierpont én og NA28 ingen. MANTELENS to «ham» følger TRs fulle pronomenrekke.
KRISTNE. χρηματίσαι ... Χριστιανούς betyr at disiplene først ble kalt eller bar navnet «kristne» i Antiokia. Verbet avgjør ikke alene om navnet først ble gitt av myndigheter, utenforstående eller menigheten selv. «Kristne» er avledet av «Kristus»; det erstatter ikke Lukas’ øvrige betegnelser «disipler», «brødre», «hellige» og «Veien».
"},{"c":11,"a":27,"b":30,"r":[[11,27,30]],"h":"AGABUS OG HUNGERSNØDEN","html":"AGABUS OG HUNGERSNØDEN. Agabus varsler διὰ τοῦ πνεύματος, «ved Ånden». Stor forbokstav følger den personlige profetiske virksomheten. οἰκουμένη kan betegne hele den bebodde verden, ofte med tanke på Romerriket. Hovedteksten bevarer uttrykket uten å hevde at hvert sted på kloden ble rammet likt.
TR og Robinson–Pierpont har μέγαν, ὅστις καί og Καίσαρος: «Den kom også under keiser Claudius.» NA28 har μεγάλην og ἥτις og utelater både καί og Καίσαρος. MANTELEN følger TR og bevarer forbindelsesleddet og keisertittelen. Varianten endrer ikke hvilken historisk hersker som menes.
TJENESTEGAVEN. εἰς διακονίαν beskriver hjelpen som tjeneste. «Hjelp som tjeneste» bevarer både den konkrete nødhjelpen og Lukas’ tjenesteordstamme. Hver bestemte å gi etter som han hadde råd; verset fastsetter ingen lik sum eller tvangsskatt.
διὰ χειρός er ordrett «gjennom hånden» og betegner personlig overbringelse. «Ved Barnabas’ og Saulus’ hånd» bevarer idiomet. Gaven sendes til de eldste; dette er første gang πρεσβύτεροι uttrykkelig omtales som ledere i den kristne menigheten i Apostlenes gjerninger. Verset beskriver deres mottakerrolle, men gir ikke alene en full embetsordning.
"},{"c":12,"a":1,"b":4,"r":[[12,1,4]],"h":"HERODES OG JAKOB","html":"HERODES OG JAKOB. «Kong Herodes» er Herodes Agrippa I. κακόω betyr å skade eller mishandle. Jakob, Johannes’ bror, blir drept «med sverd»; teksten beskriver ikke henrettelsesformen nærmere. Dette er Jakob, Sebedeus’ sønn, ikke Jakob som omtales i vers 17.
TR begynner vers 3 med καὶ ἰδών, «Og da han så». NA28 har ἰδὼν δέ, «Men da han så». Scriveners TR utelater artikkelen foran «dagene», NA28 setter den i hakeparentes, mens Robinson–Pierpont har artikkelen uten klammer. MANTELEN følger TR.
DE USYREDE BRØDS DAGER. Uttrykket betegner den jødiske høytidsperioden. πάσχα i vers 4 gjengis «påsken». Herodes vil vente til etter høytiden før han fører Peter fram for folket.
τετράδιον betegner en gruppe på fire. «Fire vaktskift på fire soldater» uttrykker at Peter var overlatt til fire slike grupper, normalt ett skift for hver av nattens fire vakter. Verset sier ikke at seksten soldater stod rundt Peter samtidig.
"},{"c":12,"a":5,"b":10,"r":[[12,5,10]],"h":"MENIGHETENS BØNN","html":"MENIGHETENS BØNN. TR har adjektivet ἐκτενής: Det ble båret fram «inderlig bønn». NA28 har adverbet ἐκτενῶς, «det ble bedt inderlig». TR har også ὑπέρ, «for», mens NA28 har περί, «angående». Begge tekstformene framstiller menigheten som vedvarende bedende til Gud for Peter.
TR har i vers 6 ἔμελλεν αὐτὸν προάγειν, mens NA28 har ἤμελλεν προαγαγεῖν αὐτόν. Forskjellen gjelder form og ordstilling; begge beskriver at Herodes stod i begrep med å føre Peter fram.
ENGELEN OG BEFRIELSEN. «En Herrens engel» er en himmelsk utsending; teksten identifiserer ham ikke med Herren selv. οἴκημα betegner rommet eller oppholdsstedet. «Rommet» føyer ikke til at hele fengselet ble opplyst.
I vers 8 har TR «Og engelen sa» med τε og verbet περιζώννυμι, «spenn beltet om deg». NA28 har δέ og det kortere ζώννυμι. Hovedhandlingen er den samme. TR har dessuten pronomenet i vers 9: Peter «fulgte ham»; NA28 utelater det. MANTELEN følger TR.
αὐτομάτη betyr «av seg selv». Ordet beskriver at jernporten åpnet seg uten menneskehånd, men teksten gjør ikke porten til en selvstendig handlende makt. Etter én gate forlater engelen Peter straks.
"},{"c":12,"a":11,"b":17,"r":[[12,11,17]],"h":"PETER KOM TIL SEG SELV","html":"PETER KOM TIL SEG SELV. Først etter utfrielsen forstår Peter at hendelsen var virkelig. «Alt det jødefolket ventet på» viser i sammenhengen til forventningen om at Herodes skulle føre ham fram og straffe ham. Formuleringen betegner den aktuelle folkemengdens forventning, ikke alle jøders vilje eller skyld.
NA28 setter artikkelen foran κύριος i vers 11 i hakeparentes og markerer sterk tekstlig usikkerhet. TR har «Herren» uten artikkel. Den norske tittelen er den samme.
TR navngir Peter uttrykkelig som den som banker i vers 13. NA28 har bare «da han banket». MANTELEN bevarer TRs uttrykkelige fortellersubjekt. παιδίσκη kan betegne en ung tjenestepike; teksten gir ikke Rodes alder.
ENGELEN HANS. Menighetens ord «Det er engelen hans» gjengir deres forklaring, ikke fortellerens stadfestelse av en full lære om skytsengler. ἄγγελος kan bety engel eller budbærer, men den nære fortellingen om Herrens engel gjør «engelen» naturlig. Teksten avgjør ikke hva de nøyaktig forestilte seg.
I vers 17 har TR det uttrykkelige «til dem» etter «fortalte» og δέ etter «sa». NA28 setter det første leddet i hakeparentes og har τε i stedet for δέ. MANTELEN følger TRs fulle form. Jakob i dette verset er Herren Jesu bror og den framstående lederen i Jerusalem, ikke Jakob som ble drept i vers 2.
"},{"c":12,"a":18,"b":19,"r":[[12,18,19]],"h":"VAKTENES SKJEBNE","html":"VAKTENES SKJEBNE. «Ikke liten uro» er Lukas’ underdrivende uttrykksmåte og betyr stor uro. Herodes forhører vaktene og befaler at de skal «føres bort». ἀπάγω brukes i juridiske sammenhenger om å føre noen bort til straff eller henrettelse. Sammenhengen gjør henrettelse sannsynlig, men MANTELEN skriver ikke et eget verb «henrette» inn i hovedteksten.
TR har artikkel foran Cæsarea; NA28 utelater den. Forskjellen gir ingen endring på norsk. Herodes drar fra Judea til den romerske administrasjonsbyen Cæsarea og blir der.
"},{"c":12,"a":20,"b":23,"r":[[12,20,23]],"h":"HERODES OG KYSTBYENE","html":"HERODES OG KYSTBYENE. TR navngir Herodes uttrykkelig i vers 20. NA28 utelater navnet og lar subjektet hentes fra vers 19. MANTELEN følger TR. θυμομαχέω betegner sterk vrede eller bitter strid. Tyrus og Sidon var avhengige av matforsyninger fra kongens område; derfor søker delegasjonen fred gjennom Blastus.
βῆμα er dommersetet eller den offentlige talerplattformen knyttet til kongelig myndighet. TR har uttrykkelig καί, «og satte seg», i vers 21. NA28 setter ordet i hakeparentes. MANTELEN bevarer det.
EN GUDS RØST. Folket roper θεοῦ φωνή, «En guds røst». Artikkelløsheten og den hedenske hyllesten gjør liten forbokstav og ubestemt form naturlig. Dette er ikke fortellerens bekjennelse av at Herodes er Gud.
Herodes blir slått fordi han ikke ga Gud herligheten. TR og NA28 har τὴν δόξαν med artikkel, mens Robinson–Pierpont har δόξαν uten artikkel. Norsk hovedtekst bevarer TRs bestemte form. σκωληκόβρωτος betyr «ormspist». Fortellingen framstiller døden som Guds dom, ikke bare som en nøytral medisinsk hendelse.
"},{"c":12,"a":24,"b":25,"r":[[12,24,25]],"h":"ORDET VOKSTE","html":"ORDET VOKSTE. Guds ord «vokste og ble mangfoldiggjort». Verbet πληθύνω er passivt og viderefører Lukas’ bilde av at ordets utbredelse øker. MANTELEN gjør ikke «ordet» til et synonym for institusjonell vekst alene.
FRA ELLER TIL JERUSALEM. TR har ἐξ Ἰερουσαλήμ, «fra Jerusalem»: Barnabas og Saulus vendte tilbake etter å ha fullført hjelpetjenesten fra 11:29–30. NA28 og Robinson–Pierpont har εἰς Ἰερουσαλήμ, «til Jerusalem». Varianten flytter reisens uttrykte retning og er et av kapitlets viktigste tekstkritiske avvik. MANTELEN følger TR og har «fra Jerusalem».
TR og Robinson–Pierpont har også καί foran Johannes: De tok «også» med seg ham som hadde fått tilnavnet Markus. NA28 utelater ordet. Denne Johannes Markus blir senere et sentralt stridspunkt mellom Paulus og Barnabas i 15:37–39.
"},{"c":13,"a":1,"b":3,"r":[[13,1,3]],"h":"PROFETER OG LÆRERE","html":"PROFETER OG LÆRERE. TR og Robinson–Pierpont har τινες, «noen», i vers 1. NA28 utelater ordet. MANTELEN følger TR og gjør ikke navnelisten uttømmende. σύντροφος om Manaen betyr at han var oppfostret sammen med eller var barndomsvenn av tetrarken Herodes; teksten sier ikke at de var biologiske brødre.
λειτουργέω betyr å gjøre tjeneste og kan brukes om offentlig eller gudstjenestelig tjeneste. «Tjente Herren» bevarer den konkrete adressaten uten å fastsette en bestemt liturgisk ordning. Faste og bønn omgir utsendelsen, men gjør ikke Den hellige Ånds kall avhengig av en menneskelig teknikk.
DEN HELLIGE ÅND TALER. Ånden sier «Skill ... ut for meg» og omtaler gjerningen «jeg har kalt dem til». Grammatikken fremstiller Den hellige Ånd som talende, villende og kallende, ikke som en upersonlig kraft. Menigheten faster, ber og legger hendene på dem; Ånden er likevel den som kaller og sender, jf. vers 4.
TR og Robinson–Pierpont gjentar artikkelen foran Saulus i vers 2; NA28 utelater den. Forskjellen gir ingen endring på norsk. ἀπέλυσαν i vers 3 betyr at de lot dem dra eller sendte dem av sted; vers 4 fastsetter at den egentlige utsendelsen var ved Den hellige Ånd.
"},{"c":13,"a":4,"b":12,"r":[[13,4,12]],"h":"SENDT UT AV ÅNDEN","html":"SENDT UT AV ÅNDEN. ἐκπεμφθέντες er aorist passiv: De «ble sendt ut». TR har οὗτοι og rekkefølgen «Ånden Den hellige»; NA28 har αὐτοί og «Den hellige Ånd». Robinson–Pierpont følger TRs demonstrativ og ordrekkefølge. Alle tre tekstformer gjør Ånden til den handlende senderen.
TR og Robinson–Pierpont sier at de dro gjennom «øya» til Pafos. NA28 har «hele øya». TR har «en viss trollmann»; NA28 har «en viss mann, en trollmann». MANTELEN følger TR og føyer verken «hele» eller det ekstra «mann» til.
μάγος kan betegne en magiker eller en som utøvde okkult kunst. «Trollmann» følger fortellingens negative bruk og forbindelsen med «falsk profet». Landshøvdingen er ἀνθύπατος, en romersk prokonsul; MANTELENS «landshøvding» bevarer embetsfunksjonen uten å gjøre ham til konge.
SAULUS, OGSÅ PAULUS. ὁ καὶ Παῦλος betyr «som også kalles Paulus». Teksten beskriver ikke en navneendring ved omvendelsen; begge navnene tilhører samme mann. Fra dette punktet bruker fortelleren normalt Paulus.
TR og Robinson–Pierpont har καί foran ἀτενίσας, «og ha rettet blikket fast», i vers 9; NA28 utelater ordet. MANTELEN bevarer forbindelsesleddets plassering inne i partisippkjeden før hovedverbet «sa». διαστρέφω gjentas i vers 8 og 10: Elymas søker å vende landshøvdingen bort fra troen og fordreier Herrens rette veier. Hovedteksten bevarer den samme roten med «vende ... bort» og «fordreie» så langt naturlig norsk tillater.
DOMMEN OVER ELYMAS. «Djevelens sønn» er en moralsk og åndelig karakteristikk, ikke et utsagn om fysisk avstamning. Herrens hånd, som i 11:21 betegnet virksom kraft til frelse, virker her til midlertidig dom. ἄχρι καιροῦ betyr «inntil en tid» og viser at blindheten er tidsbegrenset; teksten sier ikke hvor lenge den varte.
Landshøvdingen tror etter å ha sett hendelsen, men er samtidig slått av undring over «Herrens lære». Tegnet skilles derfor ikke fra ordet. Verset forteller ikke om dåpen hans og skal ikke utvides med en senere kirkelig tradisjon.
"},{"c":13,"a":13,"b":16,"r":[[13,13,16]],"h":"JOHANNES SKILTE LAG","html":"JOHANNES SKILTE LAG. ἀποχωρέω uttrykker at Johannes trakk seg bort eller skilte lag med dem. Verset oppgir ikke motivet. Apostlenes gjerninger 15:37–39 viser at Paulus senere vurderte avreisen alvorlig, men denne senere vurderingen skal ikke skrives inn som fortellerens forklaring her.
οἱ περὶ τὸν Παῦλον betyr Paulus og reisefølget hans. Det viser at Paulus nå står i fortellingens front, uten å oppheve Barnabas’ apostoliske tjeneste. TR har artikkel foran Paulus; NA28 utelater den. Robinson–Pierpont følger TR.
LOVEN OG PROFETENE. Opplesningen av «loven og profetene» betegner synagogens skriftlesning. παράκλησις gjengis «formaning» i samsvar med den låste ordstammen fra 4:36 og 9:31. Oppfordringen «så tal» gir Paulus anledning til talen, men gjør ikke synagogeforstanderne til tilhengere av budskapet på forhånd.
TR har «hvis det er et formaningsord i dere». NA28 har «hvis det er noe formaningsord i dere». Robinson–Pierpont har den samme meningen som TR. MANTELEN bevarer TRs enkle form.
"},{"c":13,"a":17,"b":22,"r":[[13,17,22]],"h":"FRELSESHISTORIEN","html":"FRELSESHISTORIEN. Paulus begynner med Guds handling: Han utvalgte, opphøyet, førte ut, bar over med, ga landet, ga dommere og ga en konge. Menneskenes synd og krav skjules ikke, men talen fremstiller Gud som den som fører løftet fram mot David og Kristus.
ἐτροποφόρησεν i vers 18 betyr å bære over med noens handlemåte. «Bar han over med dem» bevarer denne tålmodighetsnyansen. En gammel alternativ stavemåte og lesning kan gi betydningen «bar eller næret dem», men TR, NA28 og Robinson–Pierpont har formen som viser til å tåle deres ferd.
DE FIRE HUNDRE OG FEMTI ÅRENE. TR og Robinson–Pierpont knytter tidsleddet til dommertiden: «Og etter dette, i omkring fire hundre og femti år, ga han dem dommere.» NA28 plasserer «omkring fire hundre og femti år» ved slutten av den foregående frelseshistoriske perioden og fortsetter: «Og etter dette ga han dem dommere.» De eldste håndskriftenes tegnsetting var ikke identisk med moderne utgaver, men NA28s ordstilling avviker også ved at «og etter dette» står etter tidsleddet. MANTELEN følger TR.
DAVID. Sammenlignet med βουλή i vers 36, som uttrykker Guds rådslutning eller hensikt, står θελήματα i vers 22 i flertall: David skal gjøre «alle mine viljer». Den formnære flertallsformen viser til alt Gud vil at han skal utføre; den lærer ikke at Gud har innbyrdes stridende viljer.
"},{"c":13,"a":23,"b":25,"r":[[13,23,25]],"h":"TRs KRISTOLOGISKE FORM","html":"TRs KRISTOLOGISKE FORM. TR har ἤγειρε ... σωτῆρα Ἰησοῦν: Gud «reiste ... opp for Israel en Frelser, Jesus». NA28 har ἤγαγεν ... σωτῆρα Ἰησοῦν: Gud «førte fram en Frelser, Jesus». Robinson–Pierpont har ἤγαγεν ... σωτηρίαν: Gud «førte fram frelse for Israel». Dette er et reelt treveisavvik. MANTELEN følger TR og bevarer både verbet «reiste opp» og den uttrykkelige frelsertittelen med navnet Jesus.
TRs ἤγειρε i vers 23 er aorist av ἐγείρω og viser naturlig til at Gud reiser Jesus fram i Davids ætt som den lovede Frelseren. Oppstandelsen fra de døde blir uttrykkelig omtalt i vers 30 og 34. Hovedteksten skal derfor ikke føye «fra de døde» til vers 23.
TR og NA28 har «hele Israels folk» i vers 24; Robinson–Pierpont har bare «Israel». MANTELEN bevarer TRs uttrykkelige «hele ... folk». «Omvendelsens dåp» gjør dåpen til en dåp knyttet til omvendelse, men uttrykket alene definerer ikke hele forholdet mellom dåp, tro og syndstilgivelse.
Johannes’ «Jeg er det ikke» er en kontekstuell, elliptisk avvisning av den identiteten tilhørerne tilskriver ham. Det er ikke et absolutt «JEG ER». TR og Robinson–Pierpont spør «Hvem mener dere at jeg er?»; NA28 har «Hva mener dere at jeg er?» MANTELEN følger TR.
"},{"c":13,"a":26,"b":31,"r":[[13,26,31]],"h":"TIL DERE ELLER TIL OSS","html":"TIL DERE ELLER TIL OSS. TR og Robinson–Pierpont har ὑμῖν ... ἀπεστάλη, «til dere ble ... sendt». NA28 har ἡμῖν ... ἐξαπεστάλη, «til oss ble ... sendt ut». MANTELEN følger TR. Budskapet er «ordet om denne frelsen», ikke en frelsende kraft løsrevet fra Jesus som talen forkynner.
De som dømte Jesus, oppfylte profetenes røster uten å kjenne ham. Guds forutgående skriftord fritar dem ikke for ansvar, og deres skyld gjør ikke Gud til en passiv tilskuer. «Jødene» i denne talen må avgrenses: Paulus, apostlene, Johannes og de første troende er selv jøder; anklagen gjelder de konkrete innbyggerne og lederne som handlet i Jerusalem.
ξύλον er «treet» og viderefører den skriftlige forbannelses- og korsbakgrunnen. μνημεῖον er en grav eller et gravsted. Paulus’ korte sammenfatning navngir ikke Josef fra Arimatea og Nikodemus; opplysningene fra evangeliene skal ikke skrives inn i denne talen.
GUD REISTE HAM OPP. Motsetningen er skarp: Mennesker bad om hans død og la ham i en grav, «men Gud reiste ham opp fra de døde». Aoristen beskriver oppstandelsen som en virkelig handling. Vitnene så ham over mange dager; talen reduserer ikke oppstandelsen til en indre erfaring eller et symbol.
"},{"c":13,"a":32,"b":37,"r":[[13,32,37]],"h":"LØFTET OPPFYLT","html":"LØFTET OPPFYLT. TRs versinndeling avslutter vers 32 etter «løftet som ble gitt til fedrene» og begynner vers 33 med oppfyllelsen. Robinson–Pierpont legger oppfyllelsesleddet til vers 32, mens NA28s trykte inndeling også lar vers 33 begynne med ὅτι. MANTELEN følger Scriveners versinndeling.
ἀναστήσας Ἰησοῦν i vers 33 kan i isolasjon betegne at Gud reiste Jesus fram, men den nære sammenhengen har allerede sagt at Gud reiste ham opp fra de døde. Salme 2-sitatet brukes om Sønnens offentlige stadfestelse; «jeg har født deg i dag» skal verken reduseres til at Jesus begynte å eksistere ved oppstandelsen eller løsrives fra hans evige sønneforhold i det samlede nytestamentlige vitnesbyrdet.
DAVIDS HELLIGE GODER. τὰ ὅσια Δαυὶδ τὰ πιστά gjengis «Davids hellige goder, de trofaste». Uttrykket siterer Jesaja 55:3 LXX og viser til de hellige, pålitelige løftesgodene knyttet til David. «Nådebevisningene» er en mulig tradisjonell fortolkning, men gjør et konkret substantiv uttrykkelig der gresk har substantiverte adjektiver.
Salme 16:10 skiller David fra den Hellige som ikke ser forråtnelse. David tjente sin egen slekt «etter Guds rådslutning», sov inn og så forråtnelse; Jesus ble reist opp og så ikke forråtnelse. «Sov inn» er dødsbildet, ikke en uttømmende lære om mellomtilstanden.
"},{"c":13,"a":38,"b":41,"r":[[13,38,41]],"h":"FORLATELSE OG RETTFERDIGGJØRELSE","html":"FORLATELSE OG RETTFERDIGGJØRELSE. ἄφεσις er syndenes forlatelse. δικαιόω er å erklære eller stille rettferdig. Talen forkynner at hver den som tror, blir rettferdiggjort i Jesus fra alt det Moses’ lov ikke kunne rettferdiggjøre dem fra. Den sier ikke at loven er syndig, men at den ikke er frelsesgrunnlaget.
TR og Robinson–Pierpont har det uttrykkelige καί i vers 39 og artikkelen foran «Moses’ lov». NA28 setter καί i hakeparentes og utelater artikkelen. TR og Robinson–Pierpont har også «over dere» i vers 40; NA28 utelater leddet. MANTELEN følger TRs fulle form.
PROFETADVARSELEN. Sitatet bygger på Habakkuk 1:5 LXX. ἀφανίσθητε er en passiv befaling med domsklang, «bli utslettet». οὐ μή uttrykker sterk framtidig nektelse og følger den låste formen «skal aldri i evighet tro». Advarselen er rettet til de aktuelle tilhørerne og gir ikke grunnlag for kollektiv fordømmelse av jøder som folk.
"},{"c":13,"a":42,"b":45,"r":[[13,42,45]],"h":"","html":"[TK] TRs FULLE VERS 42: TR og Robinson–Pierpont har Ἐξιόντων δὲ ἐκ τῆς συναγωγῆς τῶν Ἰουδαίων ... τὰ ἔθνη. MANTELEN lar τῶν Ἰουδαίων være subjekt for ἐξιόντων: «da jødene gikk ut av synagogen, bad hedningene ...». NA28 har bare «da de gikk ut, bad de ...» og navngir verken synagogen, jødene eller hedningene i dette verset. TR har dessuten ταῦτα, «disse ordene», sammen med NA28; Robinson–Pierpont utelater demonstrativet. MANTELEN følger hele TR-formen og bevarer den uttrykkelige overgangen fra synagogen til hedningenes bønn.
εἰς τὸ μεταξύ σάββατον viser til den påfølgende eller mellomliggende sabbaten. «Neste sabbat» er den naturlige tidsbetydningen i vers 42 og bekreftes av vers 44. Uttrykket betyr ikke en samling på en vilkårlig ukedag mellom to sabbater.
BLI VÆRENDE I NÅDEN. ἐπιμένω betyr å bli værende eller fortsette. Formaningen forutsetter at Guds nåde er den sfæren de skal holde fast ved; den gjør ikke utholdenheten til en selvfortjent nåde. NA28 har det nærstående προσμένω, mens TR og Robinson–Pierpont har ἐπιμένω.
TR og Robinson–Pierpont har «Guds ord» i vers 44. NA28 har «Herrens ord». MANTELEN følger TR. I vers 45 bevarer TR og Robinson–Pierpont den retoriske gjentakelsen «motsa ... idet de motsa og spottet»; NA28 utelater det andre «motsa». MANTELEN glatter ikke ut gjentakelsen.
"},{"c":13,"a":46,"b":52,"r":[[13,46,52]],"h":"FØRST TIL DERE","html":"FØRST TIL DERE. Paulus og Barnabas sier at ordet måtte tales først til de jødiske tilhørerne. Overgangen til hedningene avskaffer ikke Israels plass i frelseshistorien; den beskriver evangeliets bevegelse etter at den aktuelle gruppen støter ordet fra seg. Jesaja 49:6 anvendes på den apostoliske tjenesten uten å benekte at tjenerordet har sitt høydepunkt i Kristus.
ORDNET TIL EVIG LIV. τεταγμένοι er perfektum passiv partisipp av τάσσω, «ordne, stille, utpeke». «Var ordnet til evig liv» bevarer både passivformen og den vedvarende stillingen. Verbet sier mer enn at de tilfeldig var mottakelige, men verset navngir ikke uttrykkelig den handlende og forklarer ikke alene hele forholdet mellom Guds utvelgelse, forkynnelsen, troen og menneskets ansvar. MANTELEN skriver verken et ferdig kalvinistisk eller arminiansk system inn i hovedteksten.
Robinson–Pierpont har entallsverbet «gledet seg» med det kollektive «hedningene», mens TR og NA28 har flertall. Alle tre har flertall i «herliggjorde» og «trodde». MANTELEN følger TRs flertall.
DE KONKRETE MOTSTANDERNE. TR skiller i vers 50 mellom «de gudfryktige kvinnene» og «de ansette kvinnene» ved å gjenta artikkelen og καί. NA28 gjør uttrykket til «de gudfryktige ansette kvinnene». Robinson–Pierpont følger TR. MANTELEN bevarer de to leddene. «Jødene» viser her til de konkrete motstanderne som egget opp forfølgelsen, ikke til alle jøder.
TR og Robinson–Pierpont har «støvet av føttene sine» i vers 51; NA28 utelater pronomenet. Tegnet er et vitnesbyrd mot dem som avviser budskapet, ikke en tillatelse til etnisk forakt. Disiplene blir fylt av glede og Den hellige Ånd midt under forfølgelsen; glede og Åndens nærvær avhenger ikke av ytre motstandsfrihet.
"},{"c":14,"a":1,"b":7,"r":[[14,1,7]],"h":"IKONIUM","html":"IKONIUM. κατὰ τὸ αὐτό betyr at Paulus og Barnabas gikk inn sammen eller på samme måte som før. MANTELEN har «sammen» og skriver ikke Antiokia inn som et uttrykkelig sammenligningsledd. ὥστε med infinitiv uttrykker resultatet: De talte slik at en stor mengde trodde.
IKKE ADLØD. TR og Robinson–Pierpont har presenspartisippet ἀπειθοῦντες, «de som ikke adlød». NA28 har aoristpartisippet ἀπειθήσαντες. MANTELEN følger TR og den låste ἀπειθέω-terminologien fra Johannes 3:36. Verbet rommer vantro og avvisning, men lydighetsdimensjonen skal ikke flates ut.
κακόω med «sjelene» som objekt betyr å gjøre dem ondt stemt eller forbitret. «Forbitret sjelene deres mot brødrene» bevarer både det sterke verbet og ψυχή uten å hevde at hedningenes sjeler ontologisk ble onde. «Brødrene» betegner de troende som ble mål for fiendskapet.
HERRENS VITNESBYRD. Paulus og Barnabas taler frimodig «i Herren», mens Herren vitner om «sin nådes ord» ved å la tegn og under skje gjennom hendene deres. Tegnene stadfester nådeordet; de erstatter det ikke og gjør ikke apostlene til kraftens selvstendige kilde.
ὁρμή i vers 5 er et angrep, en voldelig impuls eller et samlet anslag. ὑβρίζω betyr å mishandle eller krenke, og λιθοβολέω å steine. Da apostlene forstår planen, flykter de og fortsetter å forkynne. Flukten framstilles ikke som mangel på tro.
"},{"c":14,"a":8,"b":10,"r":[[14,8,10]],"h":"DEN LAMME I LYSTRA","html":"DEN LAMME I LYSTRA. TR har ὑπάρχων, «han var», og pluskvamperfektum περιεπεπατήκει, «hadde aldri gått». Robinson–Pierpont har samme ὑπάρχων og den uaugmenterte pluskvamperfektumsformen περιπεπατήκει. NA28 utelater ὑπάρχων og har aoristen περιεπάτησεν, «gikk aldri». TRs pluskvamperfektum fremstiller manglende gange som tilstanden som hadde vedvart fram til møtet.
πίστιν ... τοῦ σωθῆναι er ordrett «tro til å bli frelst eller reddet». σῴζω kan i helbredelsessammenheng betegne å bli gjort frisk. Mannens føtter og gange står i sentrum, og MANTELEN gjengir derfor «tro til å bli helbredet». Verset sier ikke at fysisk helbredelse er et sikkert mål på frelsende tro eller at alle troende blir helbredet nå.
TR og NA28 har ὀρθός, adjektivet «rett/oppreist», mens Robinson–Pierpont har ὀρθῶς, adverbet «opprett». Begge gir samme norske befaling. TR og Robinson–Pierpont har imperfektum ἥλλετο, mens NA28 har aoristformen ἥλατο. Det påfølgende περιεπάτει er imperfektum i alle tre tekstene og viser den fortsatte gangen etter at mannen sprang opp.
TR har imperfektum ἤκουε i vers 9, mens NA28 og Robinson–Pierpont har aoristen ἤκουσεν. Norsk «Han hørte» kan bære begge uten å gjøre aspektforskjellen til en annen hendelse.
"},{"c":14,"a":11,"b":18,"r":[[14,11,18]],"h":"PAGAN MISFORSTÅELSE","html":"PAGAN MISFORSTÅELSE. Folkemengden tolker tegnet gjennom sin egen gudeverden. ὁμοιωθέντες ἀνθρώποις betyr at gudene etter deres utsagn var blitt gjort lik mennesker. «I menneskers skikkelse» formidler denne likhetsbetydningen uten å si at de opphørte å være guder i folkemengdens forestilling.
Zevs og Hermes er greske navn. Paulus kalles Hermes fordi han «førte ordet», det vil si var hovedtaleren. Barnabas’ identifikasjon som Zevs begrunnes ikke nærmere. Fortellingen godtar ikke gudsidentifikasjonene; apostlene river klærne sine og avviser offeret.
TR og Robinson–Pierpont har uttrykkelig «byen deres» i vers 13. NA28 utelater pronomenet. TR har εἰσεπήδησαν, «sprang inn i folkemengden», mens NA28 har ἐξεπήδησαν, «sprang ut i folkemengden». Robinson–Pierpont følger TR. MANTELEN bevarer TRs retning.
MENNESKER MED SAMME NATUR. ὁμοιοπαθής betyr å være underlagt de samme menneskelige vilkårene, følelsene og svakhetene. «Mennesker med samme natur som dere» avviser enhver guddommeliggjøring av apostlene. Apostolisk myndighet gjør dem ikke til vesener som skal tilbes.
«Disse tomhetene» viser til de maktesløse avgudene og offerhandlingen, i motsetning til «den levende Gud». Skaperbekjennelsen samler himmel, jord, hav og alt i dem. Det er en nær bibelsk skapelsesformel, men verset oppgir ingen uttrykkelig sitatkilde.
GUD UTEN VITNESBYRD. Gud lot tidligere hedningfolk gå sine veier, men lot ikke seg selv være uten vitnesbyrd. Godhet, regn, fruktbare tider, mat og glede er et virkelig skaper- og forsynsvitnesbyrd. Verset sier ikke at dette vitnesbyrdet erstatter evangeliet som Paulus nå forkynner.
TR gir i vers 17 «oss» regn og fyller «våre» hjerter med mat og glede. Robinson–Pierpont har «dere» om regnet, men «våre» om hjertene. NA28 har «dere» og «deres» og gjør adressen konsekvent i andre person. MANTELEN følger TRs konsekvente førstepersonsformer.
"},{"c":14,"a":19,"b":20,"r":[[14,19,20]],"h":"STEININGEN AV PAULUS","html":"STEININGEN AV PAULUS. De konkrete jødiske motstanderne kommer fra Antiokia og Ikonium, overtaler folkemengdene, steiner Paulus og drar ham ut av byen. Betegnelsen «jøder» omfatter ikke alle jøder; Paulus, Barnabas og en del av de troende i kapitlet er selv jøder.
TR og Robinson–Pierpont har aoristpartisippene πείσαντες, «overtalte», λιθάσαντες, «steinet», og νομίσαντες, «mente». NA28 har de samme to første aoristpartisippene, men presenspartisippet νομίζοντες, «mens de mente». TR og Robinson–Pierpont har andre perfektum aktiv infinitiv τεθνάναι, mens NA28 har perfektum aktiv infinitiv τεθνηκέναι; begge infinitivene uttrykker den stative betydningen «å være død». Alle tekstformene sier at de antok ham død; ingen sier uttrykkelig at han faktisk døde.
Da disiplene slår ring omkring Paulus, reiser han seg og går inn i byen. ἀναστάς kan beskrive vanlig oppreisning eller en guddommelig helbredelse, men teksten bruker ikke uttrykket «fra de døde» og kaller ikke hendelsen en oppstandelse. MANTELEN lar handlingen stå uten medisinsk eller mirakuløs forklaring.
"},{"c":14,"a":21,"b":23,"r":[[14,21,23]],"h":"TILBAKE GJENNOM BYENE","html":"TILBAKE GJENNOM BYENE. Paulus og Barnabas vender tilbake til stedene der motstanden hadde vært sterk. De styrker disiplenes sjeler og formaner dem til å bli værende i troen. ἐμμένω er å holde fast ved eller forbli i; «bli værende» viderefører den låste μένω-terminologien så langt verbets sammensetning tillater.
GJENNOM MANGE TRENGSLER. δεῖ betyr «må». Veien inn i Guds rike beskrives som en vei gjennom mange trengsler, ikke som et løfte om jordisk motstandsfrihet. Teksten sier ikke at trengslene fortjener riket eller at lidelse i seg selv frelser.
ELDSTE I HVER MENIGHET. χειροτονέω kan historisk vise til å velge ved håndsopprekning og bredere til å utpeke eller innsette. Her er Paulus og Barnabas de uttrykte handlende, mens de eldste utpekes «for dem» i hver menighet. «Utpekt» bevarer handlingen uten å avgjøre om menigheten deltok gjennom valg eller tilslutning. Verset gir heller ikke alene en full ordinasjonsliturgi.
πρεσβυτέρους står i flertall, mens κατ’ ἐκκλησίαν er «i hver menighet». Bønn og faster følger utpekingen, og de troende blir overgitt til Herren «som de hadde trodd på». πεπιστεύκεισαν er pluskvamperfektum og viser til den troen de allerede hadde kommet til.
"},{"c":14,"a":24,"b":28,"r":[[14,24,28]],"h":"GJERNINGEN FULLFØRT","html":"GJERNINGEN FULLFØRT. De vender tilbake til Antiokia, stedet der de var blitt overgitt til Guds nåde «for den gjerningen de hadde fullført». Guds nåde og deres virkelige arbeid stilles sammen; gjerningen framstilles verken som selvfortjent eller som passivitet.
TR har aoristen ἀνήγγειλαν i vers 27: De «fortalte» samlet hva Gud hadde gjort. NA28 har imperfektum ἀνήγγελλον, som kan framstille den pågående beretningen. Robinson–Pierpont følger TR. MANTELEN følger aoristen.
TROENS DØR. Gud åpnet «troens dør» for hedningene. Genitiven kan beskrive døren inn til troen eller den åpningen troen utgjør. Bildet lærer at Gud åpner adgangen, mens kapitlet samtidig sier at mennesker hører, tror, blir disipler og blir værende i troen.
TR og Robinson–Pierpont har uttrykkelig ἐκεῖ, «der», i vers 28. NA28 utelater ordet. «En ikke liten tid» er Lukas’ underdrivende uttrykk for en lang tid. MANTELEN bevarer negasjonen og glatter den ikke til bare «lenge».
"},{"c":15,"a":1,"b":5,"r":[[15,1,5]],"h":"OMSKJÆRELSE OG FRELSE","html":"OMSKJÆRELSE OG FRELSE. Lærerne gjør omskjærelsen «etter Moses’ skikk» til en nødvendig betingelse for frelse. οὐ δύνασθε σωθῆναι betyr «kan dere ikke bli frelst». Striden gjelder derfor ikke bare kulturell tilpasning, men om frelsen krever at hedningtroende først underlegges det mosaiske paktsmerket.
TR og Robinson–Pierpont har presensformen περιτέμνησθε i vers 1, mens NA28 har aorist passiv περιτμηθῆτε. Begge gir naturlig «blir omskåret». NA28 gjentar artikkelen foran «Moses»; dette endrer ikke norsk mening.
TR og Robinson–Pierpont har οὖν, «derfor», i vers 2, mens NA28 har δέ. TR har συζήτησις, «drøfting», mens NA28 og Robinson–Pierpont har den usammensatte formen ζήτησις. στάσις betegner en alvorlig strid eller dissens. «Ikke liten» bevarer Lukas’ underdrivende uttrykk og skal ikke glattes til bare «stor».
HEDNINGENES OMVENDELSE. ἐπιστροφή betyr omvendelse eller vending. Fortellingen sier både at hedningene vender om, og at Gud har gjort sin gjerning sammen med utsendingene. Menneskelig respons og guddommelig handling skal ikke settes opp som motsetninger.
TR og Robinson–Pierpont har ἀπεδέχθησαν ὑπό i vers 4, mens NA28 har παρεδέχθησαν ἀπό. Begge beskriver at delegasjonen ble mottatt av menigheten, apostlene og de eldste. I vers 5 omtales noen fra fariseernes sekt som πεπιστευκότες, «som var kommet til tro». Deres påstand skal derfor ikke brukes til å erklære at enhver fariseer stod utenfor menigheten.
"},{"c":15,"a":6,"b":11,"r":[[15,6,11]],"h":"GUDS VALG BLANT OSS","html":"GUDS VALG BLANT OSS. TR og Robinson–Pierpont har ὁ Θεὸς ἐν ἡμῖν ἐξελέξατο, «Gud gjorde et valg blant oss». NA28 har ἐν ὑμῖν ἐξελέξατο ὁ θεός, «Gud gjorde et valg blant dere». I begge tekstformer viser sammenhengen til Peters oppdrag som redskap for at hedningene skulle høre evangeliets ord og tro. MANTELEN følger TR og føyer ikke det underforståtte objektet «meg» inn som et uttrykkelig gresk ord.
GUD, SOM KJENNER HJERTENE. καρδιογνώστης svarer til betegnelsen i 1:24. Gud bar selv vitnesbyrd for hedningene ved å gi dem Den hellige Ånd. Han gjorde ingen forskjell mellom jødiske og hedenske troende, men renset hjertene deres «ved troen».
Åket er det kravet stridens parter vil legge på disiplenes nakke. Peter sier at verken fedrene eller den nåværende generasjonen maktet å bære det. Dette er ikke en påstand om at Guds lov var ond; anklagen gjelder å gjøre lovsåket til frelsesvilkår for hedningene.
HERREN JESU KRISTI NÅDE. TR har den fulle tittelen Κυρίου Ἰησοῦ Χριστοῦ. NA28 og Robinson–Pierpont utelater Χριστοῦ, «Kristi». MANTELEN følger TR. Jødiske troende frelses ved den samme nåden og på den samme måten som hedningene. Teksten sier ikke at hedningene frelses ved én ordning og jødene ved en annen.
"},{"c":15,"a":12,"b":18,"r":[[15,12,18]],"h":"","html":"Hele forsamlingen blir stille og hører på Barnabas og Paulus. σημεῖα καὶ τέρατα, «tegn og under», er Guds gjerninger blant hedningene ved utsendingene; apostlene fremstilles ikke som kraftens selvstendige kilde.
SIMEON. Jakob bruker navneformen Συμεών om Peter. MANTELEN bevarer «Simeon» og normaliserer den ikke til «Simon». Gud så først til hedningene for å ta ut et folk «for sitt navn». Dette uttrykker guddommelig initiativ og paktsmessig tilhørighet uten å gjøre hedningene til etnisk Israel i hovedteksten.
AMOS-SITATET. Jakob siterer Amos 9:11–12 i en gresk tekstform som taler om «resten av menneskene» og «alle hedningfolkene» som Herrens navn er påkalt over. Den hebraiske masoretteksten har en annen ordlydsform med Edom. MANTELEN oversetter den greske teksten Lukas gjengir og erstatter den ikke med ordlyden fra en annen teksttradisjon.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 17 avslutningen «Herren, han som gjør alle disse tingene» og i vers 18 den selvstendige setningen «Alle hans gjerninger er kjent for Gud fra evighet». NA28 leser derimot vers 17–18 sammen: «Herren, som gjør disse tingene kjent fra evighet». NA28 har verken TRs «alle» i vers 17 eller «for Gud, alle hans gjerninger» i vers 18. MANTELEN følger TR.
"},{"c":15,"a":19,"b":21,"r":[[15,19,21]],"h":"JAKOBS DOM","html":"JAKOBS DOM. κρίνω gjengis «dømmer». Jakob avgir sin vurdering etter Peters vitnesbyrd, Barnabas’ og Paulus’ beretning og Skriftens ord. Den endelige formuleringen vedtas av apostlene, de eldste og hele menigheten og tilskrives i brevet Den hellige Ånd og dem.
παρενοχλέω betyr å besvære eller volde vansker. De omvendte hedningene skal ikke pålegges omskjærelse som frelsesvilkår. De fire påbudene gjelder avgudenes besmittelser, πορνεία, det kvalte og blodet. MANTELEN gjengir πορνεία som «utukt», en bred betegnelse for seksuell umoral, og skiller ordet fra μοιχεία, «hor» i snevrere forstand.
Bakgrunnen for påbudene er blitt knyttet både til 3 Mosebok 17–18, jødisk-hedensk bordfellesskap og andre jødiske rettstradisjoner. Verset navngir ikke én slik forklaringsmodell. Påbudene skal derfor ikke gjøres til en alternativ frelsesvei ved gjerninger eller tømmes for sin bindende moralske og kirkelige funksjon.
TR og Robinson–Pierpont har ἀπὸ τῶν ἀλισγημάτων, «fra besmittelsene», i vers 20. NA28 utelater den første preposisjonen, uten meningsendring på norsk. Vers 21 sier at Moses fra gamle slekter har forkynnere i hver by og blir lest i synagogene hver sabbat. Dette begrunner brevets hensyn i en verden der Moses’ lov var offentlig kjent; det sier ikke at hedningene først måtte bli proselytter.
"},{"c":15,"a":22,"b":29,"r":[[15,22,29]],"h":"HELE MENIGHETENS DELTAKELSE","html":"HELE MENIGHETENS DELTAKELSE. Valget syntes godt for apostlene og de eldste «sammen med hele menigheten». Judas Barsabas og Silas kalles ledende menn blant brødrene. χειροτονία eller en bestemt avstemningsmåte nevnes ikke; teksten sier at mennene ble valgt og sendt.
I brevets avsenderlinje har TR og Robinson–Pierpont tre uttrykkelige grupper: «apostlene og de eldste og brødrene». NA28 utelater den andre konjunksjonen og artikkelen og har οἱ πρεσβύτεροι ἀδελφοί, som kan forstås som «de eldste brødrene» eller appositivt som «de eldste, deres brødre». NA28 har uansett ikke TRs uttrykkelige tredje avsendergruppe. MANTELEN følger TR og bevarer hele menighetens uttrykkelige broderlige medvirkning.
TRs FULLE VERS 24. TR og Robinson–Pierpont bevarer ordene «ved å si at dere må omskjæres og holde loven». NA28 utelater hele dette leddet. Langteksten gjør den uautoriserte læren uttrykkelig og knytter brevet direkte til striden i vers 1 og 5. MANTELEN følger TR. ἀνασκευάζω betyr å bryte ned, forstyrre eller bringe ut av lage; «brakt sjelene deres i forvirring» bevarer virkningen uten å gjøre verbet til fysisk ødeleggelse.
OVERGAV LIVENE SINE. παραδεδωκόσι er perfektum og beskriver Barnabas og Paulus som menn som har overgitt livene sine for Herren Jesu Kristi navn. ψυχή kan her betegne livet. Formuleringen sier ikke at de allerede var døde, men at de hadde stilt sine liv til rådighet under reell fare.
DEN HELLIGE ÅND OG OSS. «Det syntes godt for Den hellige Ånd og oss» tillegger Ånden personlig vilje og ledelse. «Og oss» gjør ikke rådet til en likestilt guddommelig kilde; avgjørelsen fremstilles som menneskelig lydighet under Åndens ledelse, prøvd gjennom vitnesbyrd, samtale og Skrift.
TR og Robinson–Pierpont har entall πνικτοῦ, «det kvalte», i vers 29, mens NA28 har flertall πνικτῶν. Den norske hovedmeningen er den samme. εὖ πράξετε står i futurum og betyr «vil dere gjøre vel». ἔρρωσθε er brevets avskjedshilsen, gjengitt «Far vel».
"},{"c":15,"a":30,"b":35,"r":[[15,30,35]],"h":"","html":"TR og Robinson–Pierpont har ἦλθον, «kom», i vers 30. NA28 har det sammensatte κατῆλθον, «dro ned eller kom ned». MANTELEN følger TRs enkle verbalrot. παράκλησις i vers 31 kan bety oppmuntring, formaning eller trøst; brevets frigjøring fra et falskt frelseskrav gjør «oppmuntringen» naturlig her.
TR har δέ i vers 32, «Men Judas og Silas», mens NA28 og Robinson–Pierpont har τε, et sammenbindende «og». Alle tekstformene kaller dem uttrykkelig profeter. Deres profetiske tjeneste består her i mange ord som formaner og styrker brødrene; teksten sier ikke at profeti bare er framtidsforutsigelse.
TIL APOSTLENE. TR og Robinson–Pierpont sier i vers 33 at de ble sendt i fred «til apostlene». NA28 har «til dem som hadde sendt dem». Referenten er i begge tilfeller utsendermiljøet i Jerusalem, men TR navngir apostlene uttrykkelig.
HELE VERS 34. TR har: «Men det syntes godt for Silas å bli værende der.» Hele verset mangler i NA28 og Robinson–Pierpont. MANTELEN bevarer TRs vers uten klammer. Vers 40 viser senere at Silas var tilgjengelig for å følge Paulus, men fortellingen forklarer ikke alle bevegelsene hans mellom scenene.
I vers 35 står «Herrens ord» som objekt for undervisningen og evangelieforkynnelsen. MANTELEN tydeliggjør den norske syntaksen med «underviste i Herrens ord og forkynte det som evangelium» uten å tilføre et nytt teologisk innhold.
"},{"c":15,"a":36,"b":41,"r":[[15,36,41]],"h":"TILSYN MED BRØDRENE","html":"TILSYN MED BRØDRENE. ἐπισκεψώμεθα betyr å besøke, se til eller føre tilsyn med. Paulus vil vende tilbake til hver by der de forkynte Herrens ord og se hvordan brødrene har det. TR og Robinson–Pierpont har uttrykkelig «brødrene våre»; NA28 utelater «våre».
TR og Robinson–Pierpont har i vers 37 aoristen ἐβουλεύσατο, «bestemte seg», og nevner Johannes uten et innledende «og». NA28 har imperfektum ἐβούλετο, «ville», og føyer til καί. MANTELEN følger TR og bevarer Barnabas’ beslutning som en samlet handling.
DEN SKARPE UENIGHETEN. παροξυσμός betegner en skarp tilspissing eller uenighet. Teksten sier at Paulus og Barnabas skilte lag, men avgjør ikke uttrykkelig hvem som hadde moralsk rett i vurderingen av Markus. Senere tekster omtaler Markus som en medarbeider og som nyttig for tjenesten, jf. Kolosserne 4:10 og 2 Timoteus 4:11. Disse parallellene viser senere gjenopprettet tjenestefellesskap, men opphever ikke alvoret i bruddet her.
TR og Robinson–Pierpont har οὖν, «derfor», i vers 39, mens NA28 har δέ. I vers 40 har TR og Robinson–Pierpont «Guds nåde», mens NA28 har «Herrens nåde». MANTELEN følger TR. Menigheten overgir Paulus til Guds nåde; den sender ham ikke ut som en selvstendig aktør uten kirkelig fellesskap.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":16,"a":1,"b":5,"r":[[16,1,5]],"h":"TIMOTEUS","html":"TIMOTEUS. Fortelleren kaller Timoteus en disippel. Moren er en troende jødisk kvinne, mens faren er greker. Teksten sier ikke om faren levde, var troende eller hadde hindret omskjærelsen. Imperfektum ἐμαρτυρεῖτο beskriver det gode vitnesbyrdet Timoteus hadde hos brødrene i Lystra og Ikonium.
OMSKJÆRELSEN ETTER RÅDSMØTET. Paulus omskjærer Timoteus «på grunn av jødene» i området, ikke for at Timoteus skulle bli frelst. Kapittel 15 avviste omskjærelse som frelsesvilkår for hedningene, og vers 4 sier at de samtidig overgav menighetene nettopp disse vedtakene. Timoteus hadde jødisk mor og gresk far; handlingen framstilles som hensyn i tjenesten, ikke som en motsigelse av nådens evangelium. Teksten sier ikke at Paulus utførte inngrepet egenhendig, selv om han er grammatisk handlende.
δόγματα er vedtak eller bestemmelser. De er «fastsatt» av apostlene og de eldste i Jerusalem og skal holdes av menighetene. Verset bruker ikke ordet om senere kirkelige dogmesystemer. Menighetene styrkes både i troen og i antall; tallvekst erstatter ikke trosstyrke.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 4 den vanlige imperfektumsformen παρεδίδουν, mens NA28 har varianten παρεδίδοσαν. TR og Robinson–Pierpont gjentar artikkelen foran «de eldste»; NA28 utelater den. Ingen av forskjellene endrer norsk hovedmening.
"},{"c":16,"a":6,"b":10,"r":[[16,6,10]],"h":"ÅNDENS LEDELSE","html":"ÅNDENS LEDELSE. Den hellige Ånd hindrer dem i å tale ordet i Asia. Deretter tillater Ånden dem ikke å dra mot Bitynia. Teksten forklarer ikke hvordan forbudene ble formidlet, og MANTELEN føyer derfor ikke til en profeti, indre følelse, ytre hindring eller drøm.
TR og Robinson–Pierpont har bare τὸ Πνεῦμα, «Ånden», i vers 7. NA28 har «Jesu Ånd». TRs kortere tittel benekter ikke forbindelsen mellom Jesus og Ånden; den samme Ånden ble uttrykkelig kalt Den hellige Ånd i vers 6. MANTELEN følger TR.
TR og Robinson–Pierpont har partisippkonstruksjonen «etter å ha dratt gjennom» i vers 6, mens NA28 har et finitt verb, «de dro gjennom». MANTELEN lar setningen fortsette inn i vers 7 for å bevare TRs syntaktiske underordning.
DET MAKEDONSKE SYNET. Mannens identitet oppgis ikke. Befalingen «Kom over ... og hjelp oss» blir tolket i fellesskap som Herrens kall til å forkynne evangeliet. συμβιβάζω betyr å bringe opplysninger sammen og slutte eller konkludere. Synet alene står ikke uten prøving; «vi sluttet» uttrykker den felles forståelsen.
I vers 10 har TR og Robinson–Pierpont «Herren hadde kalt oss». NA28 har «Gud hadde kalt oss». MANTELEN følger TR. προσκέκληται er perfektum og fremstiller kallet som gitt og fortsatt gjeldende.
VI-FORTELLINGEN. Første person flertall begynner i vers 10 og fortsetter gjennom Filippi-avsnittet. Formen viser at fortelleren framstiller seg som deltaker. Verset navngir ikke fortelleren og avgjør ikke alene alle spørsmål om Apostlenes gjerningers forfatterskap.
"},{"c":16,"a":11,"b":15,"r":[[16,11,15]],"h":"FILIPPI OG KOLONIEN","html":"FILIPPI OG KOLONIEN. εὐθυδρομέω betyr å holde rett kurs. Filippi beskrives som «den første byen i den delen av Makedonia, en koloni». πρώτη kan betegne den første eller fremste; MANTELEN bevarer grunnformen «den første» og skriver ikke en bestemt romersk rang inn i hovedteksten. κολωνία viser til byens status som romersk koloni.
BYEN ELLER PORTEN. TR og Robinson–Pierpont sier at de gikk «ut av byen» til elven. NA28 har «ut av porten». MANTELEN følger TR. προσευχή kan betegne bønn eller et bønnested. Sammenhengen angir et sted ved elven der kvinnene var samlet, og hovedteksten har derfor «et bønnested».
HERREN ÅPNET HJERTET. Lydia lytter, Herren åpner hjertet hennes, og hun gir akt på Paulus’ ord. προσέχω følger MANTELENS låste form «gi akt på». Guddommelig åpning og menneskelig lytting står sammen. Verset forklarer ikke alene hele forholdet mellom nåde, vilje og tro og skal ikke presses inn i et ferdig kalvinistisk eller arminiansk system.
Lydia og huset hennes blir døpt. οἶκος kan omfatte familie, tjenere og andre i husholdet, men teksten oppgir verken antall, alder eller individuell sammensetning. Verset kan derfor ikke alene bevise eller avvise barnedåp.
πιστή med dativ betyr «trofast eller troende mot Herren». MANTELEN har «trofast mot Herren» uten å gjøre utsagnet til hennes påstand om syndfrihet. παραβιάζομαι betyr at hun presset eller nød dem sterkt; gjestfriheten var ikke en tilfeldig høflighetsfrase.
TR og Robinson–Pierpont har den passive formen ἐνομίζετο i vers 13: Det «pleide å være» et bønnested ved elven. NA28 har det aktive ἐνομίζομεν, «vi mente» at det var et bønnested. MANTELEN følger TR og gjør ikke reisefølgets antakelse til hovedtekst.
"},{"c":16,"a":16,"b":18,"r":[[16,16,18]],"h":"PYTON-ÅNDEN","html":"PYTON-ÅNDEN. πνεῦμα Πύθωνος er ordrett «en ånd av Pyton». Uttrykket har bakgrunn i den pytiske spådomstradisjonen knyttet til Apollon. «Pyton-ånd» bevarer navnet; ordet skal ikke gjøres til Den hellige Ånd og heller ikke reduseres til bare menneskelig intuisjon. Slavejenten er både åndelig bundet og økonomisk utnyttet av flere herrer.
TR og Robinson–Pierpont har genitivformen Πύθωνος, mens NA28 har akkusativen πύθωνα i konstruksjonen «en pytonånd». Den norske referansen er den samme. I vers 17 har TR og Robinson–Pierpont «forkynner oss en vei til frelse», mens NA28 har «forkynner dere». MANTELEN følger TR.
Utsagnet identifiserer Paulus og medarbeiderne som slaver for Gud, Den Høyeste; δοῦλοι følger MANTELENS låste terminologi. Paulus godtar likevel ikke en ond ånd som evangeliets autoriserte vitne. Etter mange dager befaler han ånden i Jesu Kristi navn å fare ut. διαπονέομαι kan uttrykke sterk plage, sorg eller harme; «sterkt plaget» lar sammenhengen stå åpen.
αὐτῇ τῇ ὥρᾳ betyr «i den samme timen» og kan idiomatisk uttrykke umiddelbarhet. MANTELEN bevarer tidsordet uten å gjøre «time» til nøyaktig seksti minutter.
"},{"c":16,"a":19,"b":24,"r":[[16,19,24]],"h":"ÅNDEN OG FORTJENESTEN GÅR UT","html":"ÅNDEN OG FORTJENESTEN GÅR UT. ἐξέρχομαι brukes både om ånden som fór ut i vers 18 og om håpet om herrenes fortjeneste som var borte i vers 19. Den greske ordleken viser at befrielsen samtidig stanser utnyttelsen. Norsk kan ikke bevare den fullt uten en unaturlig formulering; studienoten gjør forbindelsen synlig.
ἄρχοντες i vers 19 er myndighetspersoner eller ledere. στρατηγοί i den romerske kolonien betegner magistratene som utøvde bymyndigheten. ῥαβδοῦχοι i vers 35 og 38 er rettsbetjenter som bar staver som embetstegn og utførte magistratenes ordre.
Anklagen spiller på etnisk og juridisk motsetning: «De er jøder», mens «vi er romere». Fortelleren sier ikke at evangeliet i seg selv var ulovlig eller at alle romere og jøder stod mot hverandre. Lydia og fangevokteren hører begge til bymiljøet, og Paulus er selv både jøde og romersk borger.
Magistratene river klærne av Paulus og Silas; αὐτῶν viser til de anklagede, ikke til magistratenes egne klær. De blir slått før noen rettslig dom er avsagt. ξύλον betyr ordrett «tre» eller «treinnretning» og betegner her stokken som låste føttene.
TR og Robinson–Pierpont har perfektumspartisippet εἰληφώς i vers 24, «da han hadde mottatt». NA28 har aoristpartisippet λαβών. Begge plasserer den strenge fengslingen som fangevokterens svar på magistratenes befaling.
"},{"c":16,"a":25,"b":30,"r":[[16,25,30]],"h":"BØNN OG LOVSANG I FENGSELET","html":"BØNN OG LOVSANG I FENGSELET. προσευχόμενοι ὕμνουν betyr at de bad og sang lovsanger til Gud. Fangene lyttet. Teksten sier ikke hva sangene bestod av, og ordet «salmer» skal derfor ikke føyes til som en bestemt sangbokangivelse.
Jordskjelvet åpner alle dørene og løser alles lenker, men fangene flykter ikke. Fortellingen kaller hendelsen et stort jordskjelv og beskriver virkningen; den forklarer ikke den fysiske mekanismen. Hendelsen er guddommelig befrielse i narrativet, men er ikke et løfte om at enhver fengslet troende løslates ved jordskjelv.
Fangevokteren vil drepe seg fordi han antar at fangene har rømt. Paulus stanser ham med «Gjør ikke deg selv noe ondt». Teksten verken godkjenner selvmord eller bruker situasjonen til å dømme mannens endelige skyld; Paulus verner livet hans før han forkynner ordet.
δεῖ i spørsmålet «Hva må jeg gjøre?» følger den låste formen «må». σωθῶ er passiv: «bli frelst». Spørsmålet springer ut av den konkrete krisen, men svaret og den påfølgende forkynnelsen viser at frelsen gjelder mer enn fysisk trygghet fra magistratene eller jordskjelvet.
"},{"c":16,"a":31,"b":34,"r":[[16,31,34]],"h":"TRO PÅ HERREN JESUS KRISTUS","html":"TRO PÅ HERREN JESUS KRISTUS. TR har den fulle tittelen «Herren Jesus Kristus». NA28 og Robinson–Pierpont utelater Χριστόν, «Kristus». MANTELEN følger TR. πιστεύω med ἐπί og akkusativ gjengis «tro på» og retter troen mot Herren som person.
«Du og huset ditt» er løftets rekkevidde, ikke en påstand om automatisk frelse uten høring og tro. Vers 32 sier at Herrens ord ble talt til ham og til alle i huset. Vers 33 sier at han og alle hans ble døpt. Teksten oppgir ikke alder eller sier at husfarens tro erstattet de andres respons.
TR og Robinson–Pierpont har «og til alle» i vers 32, mens NA28 har «sammen med alle». Hovedmeningen er at hele huset hørte Herrens ord.
TRODDE GUD. πεπιστευκώς står i perfektum med persondativ τῷ Θεῷ. Etter låst regel gjengis dette uten «på»: Han hadde «trodd Gud». πανοικί betyr «med hele huset» og knytter husholdet til gleden. Det grammatiske partisippet står i hankjønn entall og viser direkte til fangevokteren; hovedteksten hevder derfor ikke gjennom formen alene at hvert medlem hadde identisk trosforløp.
TR har aoristen ἠγαλλιάσατο, mens Robinson–Pierpont har imperfektum ἠγαλλιᾶτο. NA28 følger aoristen. MANTELEN følger TR og fremstiller gleden samlet.
"},{"c":16,"a":35,"b":40,"r":[[16,35,40]],"h":"ROMERSKE BORGERE UTEN DOM","html":"ROMERSKE BORGERE UTEN DOM. ἀκατάκριτος betyr udømt eller uten å være lovlig domfelt. Paulus og Silas var blitt slått offentlig og fengslet uten dom. «Romerske borgere» gjør den juridiske betydningen av ἀνθρώπους Ῥωμαίους klar på norsk; teksten sier ordrett «mennesker som er romere».
Paulus krever en offentlig retting fra de ansvarlige magistratene. Dette motsier ikke Jesu lære om å tåle urett; Paulus søker både sannhet, lovlig ansvar og vern for den unge menigheten. Verset gir heller ikke en generell befaling om alltid å avstå fra rettslige rettigheter.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 39 «bad dem forlate byen», med ἐξελθεῖν. NA28 har den utvidede «dra bort fra byen». I vers 40 har TR og Robinson–Pierpont ἐκ τῆς φυλακῆς, «ut av fengselet», mens NA28 har ἀπό. Forskjellene endrer ikke hendelsesforløpet.
TR har εἰσῆλθον εἰς τὴν Λυδίαν, mens Robinson–Pierpont og NA28 har εἰσῆλθον πρὸς τὴν Λυδίαν. Begge konstruksjonene kan her gjengis «de gikk inn til Lydia»; ingen har et uttrykkelig ord for «hus». MANTELEN har «gikk inn hos Lydia» og føyer ikke «huset» til hovedteksten. Etter å ha sett og formant brødrene drar de ut; fortellingen sier ikke at magistratenes bønn stanser evangeliets nærvær i byen.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":17,"a":1,"b":4,"r":[[17,1,4]],"h":"UT FRA SKRIFTENE","html":"UT FRA SKRIFTENE. Paulus samtaler i synagogen «ut fra Skriftene». διανοίγω betyr å åpne, og παρατίθημι å legge fram eller stille bevis ved siden av hverandre. Objektet for «åpnet» er underforstått fra Skriftene; MANTELEN føyer ikke «meningen» eller «skriftstedene» til hovedteksten.
δεῖ står i imperfektum ἔδει og uttrykker at Kristus måtte lide og reise seg opp fra de døde. Oppstandelsesverbet har ikke πάλιν; MANTELEN har derfor «reise seg opp», ikke «stå opp igjen». Paulus identifiserer uttrykkelig den Jesus han forkynner, som Kristus.
TR har «Kristus Jesus» uten artikkel foran Jesus i vers 3. NA28 setter artikkelen foran Jesus i hakeparentes og markerer sterk tekstlig usikkerhet. Robinson–Pierpont følger TR. Dette endrer ikke den norske identifikasjonen.
προσεκληρώθησαν betyr at noen ble tilordnet eller sluttet seg til Paulus og Silas. De fremste kvinnene nevnes som en egen sosialt ansett gruppe; teksten gjør dem ikke til et vedheng til de mannlige troende.
"},{"c":17,"a":5,"b":9,"r":[[17,5,9]],"h":"DE SOM IKKE ADLØD","html":"DE SOM IKKE ADLØD. TR har den fulle betegnelsen «de jødene som ikke adlød» og bruker den låste ἀπειθέω-ordstammen. NA28 utelater «som ikke adlød». Robinson–Pierpont bevarer uttrykket, men har en annen innledende partisippkonstruksjon. MANTELEN følger TR. Betegnelsen gjelder de konkrete motstanderne i Tessalonika, ikke alle jøder; Paulus, Silas og flere som trodde, var selv jøder.
ἀγοραῖοι er menn fra torget eller lediggjengere som kunne samles til en folkehop. ὀχλοποιέω betyr å danne en folkehop. Anklagerne skaper selv byuro mens de beskylder utsendingene for å ha brakt den bebodde verden i opprør.
POLITARKENE. πολιτάρχης er byens hersker eller politark. Tittelen er særskilt knyttet til makedonsk byforvaltning. MANTELEN bevarer «politarker» og forklarer den her i stedet for å gjøre den lik magistratene i Filippi.
Anklagen om «en annen konge, Jesus» forvrenger ikke fullstendig forkynnelsens kongelige innhold, men framstiller den som politisk opprør mot keiseren. Jesu kongedømme skal verken reduseres til privat åndelighet eller identifiseres med et vanlig væpnet maktskifte.
τὸ ἱκανόν i vers 9 er det tilstrekkelige, her en sikkerhet eller garanti. Teksten oppgir ikke beløpet eller de nøyaktige rettslige vilkårene.
"},{"c":17,"a":10,"b":15,"r":[[17,10,15]],"h":"EDLERE OG GRANSKENDE","html":"EDLERE OG GRANSKENDE. εὐγενέστεροι kan bety edlere av holdning eller av høyere byrd. Sammenhengen forklarer edelheten gjennom villig mottakelse og daglig gransking av Skriftene. ἀνακρίνω betegner nøye undersøkelse. Berøerne godtar ikke ordet ukritisk, men prøver forkynnelsen mot Skriftene; samtidig gransker de ikke for å avvise på forhånd.
TR og Robinson–Pierpont har artikkelen τὸ foran «daglig» i vers 11, mens NA28 utelater den. Alle tre leser «Skriftene» i flertall med artikkel. MANTELEN bevarer stor forbokstav for den anerkjente skriftsamlingen.
MOTSTANDERNES REKKEVIDDE. Jødene som kommer fra Tessalonika, er den konkrete motstandsgruppen. TR og Robinson–Pierpont sier at de «satte folkemengdene i bevegelse». NA28 føyer til «og uroet». MANTELEN følger TRs kortere handling uten å skrive tilleggsverbet inn i hovedteksten.
ὡς ἐπὶ τὴν θάλασσαν betyr «som mot havet» og kan beskrive retningen eller en reise som skulle se slik ut. NA28 har ἕως, «helt til havet». Robinson–Pierpont følger TR. Fortellingen sier ikke om formuleringen inngikk i en avledningsmanøver.
"},{"c":17,"a":16,"b":21,"r":[[17,16,21]],"h":"BYEN FULL AV AVGUDER","html":"BYEN FULL AV AVGUDER. κατείδωλος beskriver byen som gjennomsyret eller full av avguder. Paulus' egen ånd blir παροξύνομαι, sterkt opprørt eller provosert, i ham. Dette er menneskeånd med liten forbokstav, ikke en direkte betegnelse på Den hellige Ånd.
ORDPLUKKEREN. σπερμολόγος betyr ordrett en frøplukker og ble brukt nedsettende om en som plukker opp biter av kunnskap og gjentar dem. «Ordplukker» bevarer bildet. Det betyr ikke bare en person som snakker mye.
δαιμόνια kan i anklagernes gresk-romerske språk betegne guddommelige makter eller guder. «Fremmede guddommer» gjengir derfor deres påstand uten å lære at Jesus og oppstandelsen er demoner. Flertallet kan ha oppstått fordi «Jesus» og «oppstandelsen» ble hørt som to guddomsnavn. Dette er en mulig forklaring, ikke noe fortelleren uttrykkelig fastslår.
TR mangler καί etter δέ, mens NA28 og Robinson–Pierpont har καί, «også». TR har dessuten αὐτοῖς, «for dem», som NA28 og Robinson–Pierpont utelater. MANTELEN følger TR. Areopagos kan betegne høyden eller rådet som var knyttet til den. Teksten avgjør ikke alene nøyaktig hvor på området talen ble holdt eller om dette var en formell rettssak.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 21 λέγειν τι καὶ ἀκούειν καινότερον, «å fortelle noe og høre noe nytt». NA28 har ἢ, «eller», mellom handlingene. MANTELEN følger TRs samordning.
"},{"c":17,"a":22,"b":23,"r":[[17,22,23]],"h":"SVÆRT RELIGIØSE ELLER OVERTROISKE","html":"SVÆRT RELIGIØSE ELLER OVERTROISKE. δεισιδαιμονέστερος kan beskrive sterk religiøs aktpågivenhet og kan etter sammenhengen også være kritisk: «mer overtroiske». «Svært religiøse» bevarer den innledende høflige tvetydigheten uten å godkjenne avgudsdyrkelsen, som Paulus straks korrigerer.
σεβάσματα er gjenstander eller steder for dyrkelse. «Det dere dyrker» gjør handlingen tydelig uten å kalle avgudene sanne guder.
HAM ELLER DET. TR har hankjønnsformene ὅν og τοῦτον: «Ham som dere dyrker uten å kjenne, ham forkynner jeg.» NA28 har intetkjønnsformene ὅ og τοῦτο: «Det som dere dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg.» Robinson–Pierpont følger TR med hankjønnsformene ὅν og τοῦτον. MANTELEN følger TR. TRs personlige form leder direkte til Gud som talens subjekt; den betyr ikke at atenernes ukjente forestilling allerede var en sann kunnskap om Gud.
"},{"c":17,"a":24,"b":29,"r":[[17,24,29]],"h":"SKAPEREN TRENGER IKKE MENNESKEHENDER","html":"SKAPEREN TRENGER IKKE MENNESKEHENDER. Gud er Skaper og Herre over himmel og jord. χειροποίητος betyr «gjort med hender». θεραπεύω betyr her å tjene eller sørge for, ikke å helbrede. Gud trenger ikke menneskelig forsyning, men gir selv alle liv, ånde og alle ting.
TR og NA28 har «og alle ting» i vers 25. Robinson–Pierpont har κατὰ πάντα, som kan gjengis «i alle henseender». MANTELEN følger TR.
AV ETT BLOD. TR og Robinson–Pierpont har ἐξ ἑνὸς αἵματος, «av ett blod». NA28 utelater αἵματος og leser bare «av én». MANTELEN følger TR. Utsagnet bekjenner hele menneskehetens felles opphav. At dette taler mot ulikt menneskeverd, er en teologisk følge, ikke versets uttrykkelige ordlyd. Verset alene beskriver heller ikke alle biologiske eller historiske mekanismer for folkeslagenes framvekst.
Gud fastsatte tider og bostedsgrenser. Dette uttrykker forsyn og herredømme, men gir ingen menneskelig stat eller etnisk gruppe rett til å gjøre sine nåværende grenser guddommelig uangripelige. Talens mål er at menneskene skal søke Herren.
TR og Robinson–Pierpont har «søke Herren» i vers 27. NA28 har «søke Gud». MANTELEN følger TR. ψηλαφάω betyr å famle eller føle seg fram. Mennesket søker i uvitenhet, mens Gud samtidig ikke er langt fra noen.
SITAT FRA HEDENSKE DIKTERE. Paulus siterer eller gjenbruker formuleringer kjent fra greske diktere. «For vi er også hans ætt» har en nær parallell hos Aratos og i stoisk tradisjon. Ved å bruke en sann formulering godkjenner Paulus ikke hele dikterens teologi; han vender utsagnet mot avgudsbildene og fram mot omvendelse.
τὸ θεῖον er «det guddommelige». Det er ikke et personlig navn på en annen gud. Mennesker er Guds ætt som skapninger; dette betyr ikke at de er guder av natur eller allerede frelst.
"},{"c":17,"a":30,"b":34,"r":[[17,30,34]],"h":"UVITENHETENS TIDER","html":"UVITENHETENS TIDER. ὑπεροράω betyr å se forbi eller overse. Gud godkjente ikke avgudsdyrkelsen, og uttrykket sier ikke at synden var uten skyld. Nå befaler han alle mennesker overalt å omvende seg. TR og Robinson–Pierpont har τοῖς ἀνθρώποις πᾶσι πανταχοῦ, mens NA28 har τοῖς ἀνθρώποις πάντας πανταχοῦ. Begge formene gjør personkretsen og den geografiske rekkevidden universell.
DOMMENS FASTSATTE DAG. Gud skal dømme den bebodde verden med rettferdighet ved en mann han har utpekt. Jesu navn gjentas ikke i vers 31, men talens tidligere forkynnelse av Jesus og oppstandelsen fastsetter referenten. ἀνήρ understreker den utpekte dommerens sanne menneskelighet uten å benekte evangeliets kristologi.
πίστιν παρασχών kan ordrett være «ha gitt tro», men πίστις betegner her visshet eller garanti som er gitt alle gjennom oppstandelsen. «Gitt alle visshet» bevarer bevisfunksjonen. Oppstandelsen er Guds offentlige stadfestelse av den kommende dommeren, ikke bare et privat symbol for disiplene.
Reaksjonene deles: Noen gjør narr, andre vil høre igjen, og noen slutter seg til Paulus og tror. Teksten sier ikke at den utsatte responsen i vers 32 senere ble tro. Dionysios kalles areopagitt, men verset fastsetter ikke hans senere kirkelige embete eller identitet med senere personer som bar navnet.
TR og Robinson–Pierpont begynner vers 33 med καί, «Og slik». NA28 utelater ordet. MANTELEN følger TR og bevarer forbindelsen mellom de delte reaksjonene og Paulus' utgang.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":18,"a":1,"b":4,"r":[[18,1,4]],"h":"FRA ATEN TIL KORINT","html":"FRA ATEN TIL KORINT. χωρισθείς beskriver at Paulus dro bort fra Aten. TR og Robinson–Pierpont navngir ham uttrykkelig med artikkel og har forbindelsesleddet δέ. NA28 utelater begge leddene, men sammenhengen lar ingen tvil om personen. MANTELEN følger TR.
Akvilas kalles Ποντικὸς τῷ γένει, «fra Pontos av fødsel». προσφάτως ἐληλυθότα er perfektum og beskriver ham som nylig kommet fra Italia. Klaudius' befaling angis som grunnen til at Akvilas og Priskilla hadde forlatt Roma; verset daterer ikke alene den nøyaktige måneden eller det fulle politiske forløpet.
TELTMAKERE. ὁμότεχνος betyr at Paulus hadde samme håndverk som ekteparet. σκηνοποιός betegner en teltmaker eller en som arbeidet med teltmateriale. Teksten sier ikke hvilket materiale de brukte. Paulus blir hos dem og arbeider; lønnsforhold og eierskap til verkstedet oppgis ikke.
Paulus samtaler i synagogen hver sabbat og søker å overbevise både jøder og grekere. Betegnelsen «jødene» i denne scenen omfatter synagogens jødiske tilhørere, ikke én samlet holdning hos alle jøder; Paulus, Akvilas og flere senere troende er selv jøder.
"},{"c":18,"a":5,"b":8,"r":[[18,5,8]],"h":"DREVET I ÅNDEN ELLER OPPTATT AV ORDET","html":"DREVET I ÅNDEN ELLER OPPTATT AV ORDET. TR og Robinson–Pierpont har συνείχετο τῷ πνεύματι, «ble drevet i ånden». NA28 har συνείχετο τῷ λόγῳ, som naturlig betyr at Paulus var helt opptatt av ordet eller forkynnelsen. Varianten har derfor reell betydning. MANTELEN følger TR og bruker liten forbokstav fordi uttrykket grammatikalsk kan beskrive Paulus' indre ånd; Den hellige Ånds virkning er teologisk mulig, men navngis ikke uttrykkelig.
TR og Robinson–Pierpont sier at Paulus vitnet «at Jesus er Kristus». NA28 har en utvidet infinitivkonstruksjon med samme meningsinnhold. Utsagnet identifiserer Jesus som den lovede Kristus; «Kristus» skal ikke byttes ut med «Messias» når grunnteksten har Χριστός.
BLODET OVER DERES HODE. Paulus' handling med klærne uttrykker at han frasier seg ansvar for den fortsatte avvisningen. «Jeg er ren» betyr her fri for ansvar for deres blod, ikke at Paulus hevder syndfrihet. Ordene rettes til den konkrete gruppen som motsatte seg og spottet. De kan ikke brukes til kollektiv skyldlegging av jøder som folk.
TR og Robinson–Pierpont navngir mannen ved siden av synagogen bare som Justus. NA28 leser Titius Justus. MANTELEN følger TR. Krispus «trodde Herren» med persondativ og får derfor ikke det retningsbestemte tillegget «på». Troen, dåpen og husstanden nevnes sammen, men verset oppgir ikke alder eller personlig trosrespons for hvert enkelt medlem av huset.
"},{"c":18,"a":9,"b":17,"r":[[18,9,17]],"h":"HERRENS LØFTE","html":"HERRENS LØFTE. ἐγώ εἰμι har her det uttrykkelige komplementet μετὰ σοῦ, «med deg». Dette er derfor ikke et absolutt, predikativløst «JEG ER» etter MANTELENS tre-nivå-system. Herren lover sitt nærvær, vern og at han har mye folk i byen. Utsagnet forklarer ikke om «folk» viser til allerede troende, framtidige troende eller begge grupper.
«Tal og ti ikke» bevarer de to imperativene. σιωπάω betyr å tie eller være stille. Løftet om beskyttelse betyr ikke at Paulus aldri senere skulle lide; det gjelder oppdraget i denne byen og situasjonen Herren omtaler.
GALLIOS DOMMERSETE. ἀνθυπατεύω betegner at Gallio var prokonsul eller landshøvding over Akaia. βῆμα er dommersetet. Motstanderne hevder at Paulus lærer gudsdyrkelse i strid med loven, men Gallio behandler striden som spørsmål om ord, navn og deres egen lov og nekter å være dommer over den.
Gallios betingelsessetning skiller en mulig urett eller ond forbrytelse fra den foreliggende religionsstriden. «Ville det være rimelig at jeg hørte på dere» gjengir κατὰ λόγον og ἀνέχομαι uten å gjøre Gallio til en teologisk dommer over evangeliet.
ALLE GREKERNE. TR og Robinson–Pierpont sier at «alle grekerne» grep Sostenes og slo ham. NA28 utelater οἱ Ἕλληνες og har bare «alle». MANTELEN følger TR. Verset forklarer ikke sikkert hvem grekerne var, hvorfor Sostenes ble angrepet, eller om han er identisk med den Sostenes som nevnes i 1 Korinterbrev 1:1.
«Gallio brydde seg ikke» beskriver hans manglende reaksjon på volden. Det er fortellerens historiske observasjon, ikke ros av likegyldigheten.
"},{"c":18,"a":18,"b":23,"r":[[18,18,23]],"h":"LØFTET OG HÅRET","html":"LØFTET OG HÅRET. κειράμενος står i hankjønn entall. Paulus er setningens overordnede subjekt og den tradisjonelle hovedreferenten; MANTELEN følger derfor Paulus-lesningen. Akvilas er likevel nærmeste maskuline entallsreferent og er grammatisk mulig. Priskilla utelukkes av kjønnsformen. Teksten avgjør ikke spørsmålet helt entydig. Teksten sier heller ikke uttrykkelig at dette var et nasireerløfte, når løftet begynte, eller hvorfor det ble avgitt.
TR og Robinson–Pierpont har entallsverbet «han kom til Efesos». NA28 har flertall, «de kom». Begge tekstformer forteller straks at Paulus lot ekteparet bli der og selv gikk inn i synagogen. MANTELEN følger TR.
DEN KOMMENDE HØYTIDEN. TR og Robinson–Pierpont 2018 har det fulle leddet: «Jeg må for all del holde den kommende høytiden i Jerusalem.» NA28 utelater hele leddet. TR har dessuten καί foran ἀνήχθη, «Og han seilte bort», mens Robinson–Pierpont 2018 mangler dette καί. MANTELEN følger hele TR-ordlyden. Verset navngir ikke høytiden; «påske», «pinse» eller en annen høytid skal derfor ikke skrives inn i hovedteksten.
«Om Gud vil» gjør den planlagte tilbakekomsten avhengig av Guds vilje. Formuleringen er ikke en garanti for at enhver uttalt reiseplan er guddommelig stadfestet.
Paulus går «opp» etter ankomsten til Cæsarea, hilser menigheten og går deretter «ned» til Antiokia. Jerusalem er den naturlige geografiske og fortellingsmessige forståelsen av oppstigningen, men byen står ikke uttrykkelig i vers 22 og føyes derfor ikke til hovedteksten.
"},{"c":18,"a":24,"b":28,"r":[[18,24,28]],"h":"APOLLOS OG SKRIFTENE","html":"APOLLOS OG SKRIFTENE. λόγιος kan bety veltalende eller lærd. Sammenhengen beskriver Apollos som mektig i Skriftene og dyktig i offentlig argumentasjon; MANTELEN velger «veltalende» og dokumenterer «lærd» som mulig nyanse. «Skriftene» har stor forbokstav fordi uttrykket viser til den anerkjente skriftsamlingen.
ζέων τῷ πνεύματι betyr ordrett «brennende i ånden». Liten forbokstav bevarer den naturlige beskrivelsen av Apollos' indre iver. En virkning av Den hellige Ånd er mulig, men uttrykket navngir ikke Ånden entydig, og den følgende fortellingen viser at undervisningen hans ennå måtte utfylles.
TR og Robinson–Pierpont sier at Apollos underviste nøyaktig om «det som hører Herren til». NA28 leser «det som hører Jesus til». Begge refererer til Jesus; MANTELEN følger TRs tittel. At Apollos bare kjente Johannes' dåp betyr ikke at alt han lærte, var feil. Akvilas og Priskilla legger Guds vei mer nøyaktig fram for ham.
AKVILAS OG PRISKILLA. TR og Robinson–Pierpont nevner Akvilas før Priskilla og har den fulle formuleringen «Guds vei». NA28 nevner Priskilla først og setter «Guds» i hakeparentes, som markerer sterk tekstlig usikkerhet. MANTELEN følger TR. Ekteparet underviser Apollos sammen; teksten gir ikke grunnlag for å slette Priskillas aktive rolle eller for å utlede et fullstendig kirkelig embetssystem fra denne ene hendelsen.
προτρεψάμενοι står i vers 27 uten uttrykkelig objekt. Konstruksjonen kan forstås enten som at brødrene oppmuntret Apollos og skrev til disiplene, eller som at de gjennom brevet oppmuntret disiplene til å ta imot ham. MANTELEN følger den siste lesningen i hovedteksten.
TRODD VED NÅDEN. διὰ τῆς χάριτος kan grammatisk knyttes til den hjelpen Apollos ga eller til at disiplene hadde trodd. Ordrekkefølgen gjør «dem som hadde trodd ved nåden» naturlig: Troen står under nådens virkning. Verset opphever ikke menneskets respons og utlegger ikke alene hele forholdet mellom nåde og tro.
Apollos gjendriver motstanderne kraftig og offentlig ved å vise gjennom Skriftene at Jesus er Kristus. De «jødene» han gjendriver, er de konkrete jødiske motstanderne i diskusjonen, ikke alle jøder. Bevisføringen skjer fra Israels Skrifter og kan derfor ikke brukes som en nedvurdering av dem.
"},{"c":19,"a":1,"b":7,"r":[[19,1,7]],"h":"MOTTOK DERE DEN HELLIGE ÅND","html":"MOTTOK DERE DEN HELLIGE ÅND. πιστεύσαντες er aoristpartisipp og kan tidsmessig gjengis «da dere kom til tro» eller «etter at dere kom til tro». Verbalformen alene fastsetter ikke hvor langt tidsrommet var mellom tro og mottakelse. MANTELEN velger «da» uten å skrive en bestemt lære om åndsdåpens tidspunkt inn i hovedteksten.
Disiplenes svar er formnært at de ikke engang hadde hørt «at det finnes en Hellig Ånd». Sammenhengen viser at de kjente Johannes' dåp, men manglet den kristne undervisningen Paulus nå gir. Utsagnet skal ikke presses til at de benektet Guds Ånds eksistens i Israels Skrifter; det kan gjelde at Den hellige Ånd nå var gitt i den messianske oppfyllelsen.
KRISTUS JESUS. TR og Robinson–Pierpont har «på Kristus Jesus». NA28 utelater Χριστόν og har «på Jesus». MANTELEN følger TR og bevarer tittelen. πιστεύω med εἰς gjengis etter den låste regelen «tro på».
«Til Herren Jesu navn» følger εἰς τὸ ὄνομα og samme låste konstruksjon som Apostlenes gjerninger 8:16. Håndspåleggelsen, Åndens komme, tungetalen og profetien gjengis i tekstens rekkefølge. Verset alene fastsetter ikke en ufravikelig rekkefølge for enhver kristen erfaring; Apostlenes gjerninger forteller flere ulike historiske forløp.
TR og Robinson–Pierpont har δεκαδύο, mens NA28 har δώδεκα. Formene betyr begge «tolv». ὡσεί gjengis «omkring» og fastsetter ikke at tallet var eksakt.
"},{"c":19,"a":8,"b":12,"r":[[19,8,12]],"h":"VEIEN OG GUDS RIKE","html":"VEIEN OG GUDS RIKE. Paulus taler frimodig, samtaler og overbeviser om Guds rike. Da noen «ikke adlød», brukes ἀπειθέω og MANTELENS låste lydighetsgjengivelse. «Veien» er den kristne veien de taler ondt om og skrives med stor forbokstav som en etablert betegnelse i fortellingen.
TR og Robinson–Pierpont har «skolen til en viss Tyrannos». NA28 utelater «en viss». Ingen av tekstene oppgir hvem Tyrannos ellers var, hvilken type skole dette var, eller hvilke klokkeslett Paulus underviste. Senere tidsangivelser i enkelte manuskripter står ikke i TR og skal ikke inn i hovedteksten.
HERREN JESU ORD. TR og Robinson–Pierpont har det fulle «Herren Jesu ord». NA28 utelater «Jesus» og leser «Herrens ord». MANTELEN følger TR. «Alle som bodde i Asia» er en regional helhetsformulering om ordets vide utbredelse i den romerske provinsen Asia, ikke en påstand om at hvert enkelt individ uten unntak personlig hørte Paulus.
δυνάμεις οὐ τὰς τυχούσας er ordrett kraftige gjerninger som ikke var tilfeldige eller alminnelige. «Ikke alminnelige kraftige gjerninger» bevarer underdrivelsen. Gud er uttrykkelig den som gjør dem ved Paulus' hender; gjenstandene framstilles ikke som en selvstendig magisk kraft.
TR og Robinson–Pierpont sier at tørklær og forklær ble «båret til» de syke; NA28 bruker et verb som kan bety «bli båret bort» fra Paulus til dem. Begge beskriver samme bevegelse. χρώς er huden eller kroppen. Teksten befaler ikke senere kristne å kopiere framgangsmåten eller å selge slike gjenstander.
"},{"c":19,"a":13,"b":20,"r":[[19,13,20]],"h":"Å BRUKE JESU NAVN SOM FORMEL","html":"Å BRUKE JESU NAVN SOM FORMEL. De omreisende åndemanerne forsøker å bruke Jesu navn uten å stå i Paulus’ tro og sendelse. TR og Robinson–Pierpont har flertallet «Vi besverger dere», mens NA28 har entallet «Jeg besverger dere». MANTELEN følger TR. Scenen lærer ikke at Jesu navn er en magisk lydformel; fortellingen avslører nettopp et slikt misbruk.
TR og Robinson–Pierpont sier at sju sønner av Skevas gjorde dette. NA28s setningsbygning knytter «sju sønner» enda mer direkte til Skevas. Alle tekstformene kaller Skevas en jødisk øversteprest eller ledende prest. Verset bekrefter ikke at han innehadde embetet som yppersteprest i Jerusalem.
KJENNER OG VET OM. Den onde ånden bruker γινώσκω om Jesus og ἐπίσταμαι om Paulus. «Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om» bevarer verbskiftet. Den onde åndens kunnskap er ingen frelsende tro eller lydighet.
TR og Robinson–Pierpont sier at mannen fikk herredømme over «dem» og overmannet dem. NA28 leser «begge», en vanskelig formulering etter omtalen av sju sønner i vers 14. Teksten fastslår ikke uttrykkelig hvor mange av sønnene som deltok i dette konkrete forsøket, og variantens opphav kan ikke avgjøres sikkert.
BEKJENNELSE OG BOKBRENNING. De som hadde trodd, bekjenner og forteller om sine πράξεις, handlinger eller praksiser. περίεργα betegner her okkulte eller magiske kunster. βίβλοι er bøker eller skriftruller. De brenner sine egne bøker offentlig; teksten gir ingen fullmakt til å ødelegge andres eiendom eller litteratur med makt.
Verdien oppgis som «femti tusen i sølv». Grunnteksten navngir ikke myntenheten. En vanlig forståelse er sølvdrakmer, men dette skal ikke skrives inn i hovedteksten som om ordet stod der.
«Herrens ord vokste med kraft og vant fram» gjør Ordet, ikke apostelen eller gjenstandene, til avsnittets teologiske sluttpunkt. TR og Robinson–Pierpont har ordstillingen «Herrens ord»; NA28 foranstiller «Herrens», uten meningsforskjell.
"},{"c":19,"a":21,"b":27,"r":[[19,21,27]],"h":"SATTE SEG FORE I ÅNDEN","html":"SATTE SEG FORE I ÅNDEN. ἔθετο ἐν τῷ πνεύματι beskriver at Paulus satte seg fore eller besluttet i ånden å reise mot Jerusalem og deretter se Roma. Liten forbokstav bevarer den direkte grammatiske muligheten for Paulus' indre ånd. At planen samtidig står under Den hellige Ånds ledelse, er teologisk mulig, men uttrykket navngir ikke Ånden entydig.
«Jeg må også se Roma» bruker δεῖ og uttrykker nødvendighet i fortellingens bevegelse mot Roma. Det betyr ikke at Paulus bare ønsket sightseeing; «se» bevarer likevel verbet ἰδεῖν uten å skrive hele det senere oppdraget inn i verset.
IKKE LITEN URO. Lukas gjentar underdrivelsen οὐκ ὀλίγος: Det oppstår «ikke liten uro», og Demetrios skaffer håndverkerne «ikke liten fortjeneste». MANTELEN bevarer gjentakelsen. Konflikten fremstilles fra første stund som økonomisk og religiøs.
Sølvtemplene kan ha vært små helligdommer eller modeller knyttet til Artemis-kulten. Teksten beskriver ikke størrelse eller nøyaktig bruk. Demetrios innrømmer at deres velstand kommer fra arbeidet og frykter både næringens vanry og Artemis-kultens tap av anseelse.
«De som blir laget med hender, er ikke guder» gjengir håndverksmotivet direkte. Utsagnet samsvarer med Skriftenes avgudskritikk og benekter guddommelighet hos menneskelagde bilder; det er ikke en fornektelse av at mennesker kan lage vanlige fysiske gjenstander.
"},{"c":19,"a":28,"b":34,"r":[[19,28,34]],"h":"STOR ER EFESERNES ARTEMIS","html":"STOR ER EFESERNES ARTEMIS. Folkemengdens rop gjengis som deres kultiske påstand, ikke som fortellerens trosbekjennelse. «Efesernes» er en genitiv som knytter gudinnen til byen og kulten. Den greske Artemis ble i Efesos dyrket i en lokal form som ikke skal gjøres identisk med enhver klassisk framstilling uten særskilt historisk dokumentasjon.
TR og Robinson–Pierpont har «hele byen ble fylt av forvirring». NA28 utelater «hele». MANTELEN følger TR. Gaius og Aristarkos betegnes som makedonere og Paulus’ reisefeller; teksten sier ikke at Paulus selv ble grepet.
ASIARKENE. Ἀσιάρχαι var regionale æres- og kultembetsmenn i provinsen Asia. Noen av dem var Paulus' venner og bad ham om ikke å gå inn i teatret. Vennskapet betyr ikke nødvendigvis at de var kristne.
ἐκκλησία betyr her den sammenkalte eller sammenløpte forsamlingen, ikke den kristne menigheten. Samme ord brukes om den forvirrede forsamlingen i vers 32, den lovlige forsamlingen i vers 39 og den oppløste forsamlingen i vers 41. Sammenhengen, ikke ordformen alene, avgjør gjengivelsen.
"},{"c":19,"a":35,"b":41,"r":[[19,35,41]],"h":"DET SOM FALT NED FRA ZEVS","html":"DET SOM FALT NED FRA ZEVS. διοπετές er et substantivert uttrykk for noe som ble regnet som falt ned fra Zevs eller himmelen. Grunnteksten navngir ikke gjenstanden med ordet «bilde». MANTELEN beholder derfor «det som falt ned fra Zevs» og dokumenterer den tradisjonelle forståelsen som et kultbilde eller en hellig gjenstand.
Byskriverens påstand om at dette er ubestridelig, er hans forsøk på å roe folkemengden. Fortelleren bekrefter ikke at gjenstanden faktisk falt fra himmelen eller at Artemis er en gudinne i sann teologisk forstand.
DERES GUDINNE. TR og Robinson–Pierpont har «deres gudinne». NA28 har «vår gudinne». MANTELEN følger TR. Byskriveren påpeker at Gaius og Aristarkos verken er tempelrøvere eller har spottet gudinnen; dette beskriver den konkrete anklagesituasjonen, ikke en generell lære om hvordan avgudsdyrkelse skal omtales.
ἀγοραῖοι ἄγονται betyr at rettsdager holdes eller domstolene er åpne. «Det finnes landshøvdinger» bruker flertallet i en generell rettsformel. Tvisten skal føres gjennom lovlig anklage, ikke gjennom folkemengdens vold.
TR og Robinson–Pierpont har «om andre saker» i vers 39. NA28 har «noe videre». MANTELEN følger TR. Den «lovlige forsamlingen» står i kontrast til dagens uordnede sammenkomst.
Vers 40 har en tett og delvis elliptisk konstruksjon om faren for å bli anklaget for opprør «på grunn av i dag». MANTELEN regulariserer dette til «på grunn av det som har hendt i dag» uten å tilføre en ny hendelse. Det finnes ingen saklig grunn som byens ledelse kan oppgi for sammenkomsten. Byskriveren oppløser deretter forsamlingen.
"},{"c":20,"a":1,"b":6,"r":[[20,1,6]],"h":"TOK AVSKJED","html":"TOK AVSKJED. TR og Robinson–Pierpont sier at Paulus kalte disiplene til seg og tok avskjed med dem. ἀσπάζομαι kan bety å hilse eller omfavne, men avreisen gjør «tok avskjed» naturlig. NA28 har i tillegg et eget partisipp for at Paulus formante disiplene før avskjeden. MANTELEN følger TR uten å føye dette ekstra verbet til vers 1; vers 2 omtaler uttrykkelig den omfattende formaningen i områdene han reiste gjennom.
REISEFØLGET. TR og Robinson–Pierpont sier at reisefølget gikk med Paulus «helt til Asia» og navngir Sopatros bare som en berøer. NA28 utelater «helt til Asia» og føyer til «Pyrrhos' sønn» etter Sopatros. MANTELEN følger TR. Listen viser et reisefølge fra flere menigheter, men verset forklarer ikke uttrykkelig oppdraget deres eller om alle fulgte hele veien.
Fortelleren går igjen over til «vi». Dette markerer at fortelleren deltar i reisen, men verset navngir ham ikke. «De usyrede brøds dager» er en jødisk høytidsangivelse; teksten sier ikke at Paulus eller menigheten dermed var bundet til hele den gammeltestamentlige høytidsordningen som frelsesvilkår.
"},{"c":20,"a":7,"b":12,"r":[[20,7,12]],"h":"DEN FØRSTE DAGEN I UKEN","html":"DEN FØRSTE DAGEN I UKEN. μία τῶν σαββάτων er den vanlige greske betegnelsen på den første ukedagen. TR og Robinson–Pierpont sier at «disiplene» var samlet for å bryte brød. NA28 har «vi var samlet». MANTELEN følger TR; vers 8 inkluderer likevel fortelleren blant dem som var samlet i salen.
«Å bryte brød» kan betegne et vanlig fellesmåltid og har tidlig kristen nattverdsklang. Verset nevner ikke vin, innstiftelsesord eller en befaling om ukentlig hyppighet. Det dokumenterer en samling på den første ukedagen, men skal ikke alene brukes til å fastsette hele forholdet mellom sabbat og søndag. TR har «de var samlet» i vers 8, mens NA28 og Robinson–Pierpont har ἦμεν συνηγμένοι, «vi var samlet». MANTELEN følger TR.
EVTYKOS BLE LØFTET OPP DØD. ἤρθη νεκρός sier uttrykkelig at Evtykos ble løftet opp død. Fortellingen sier ikke bare at tilskuerne feilaktig antok ham død. Paulus' etterfølgende ord om at sjelen hans er i ham kommer etter at Paulus har gått ned, falt over ham og slått armene omkring ham. Det kan beskrive livet som var blitt gitt tilbake; utsagnet skal ikke brukes til å benekte fortellerens dødsangivelse.
ψυχή i vers 10 er menneskets liv eller sjel og skrives med liten forbokstav. Paulus bryter deretter brød og spiser. γεύομαι betyr å smake eller spise. Teksten sier ikke at Paulus spiste Evtykos' måltid eller at brødsbrytelsen i vers 11 må være en annen type handling enn i vers 7.
«Ikke lite trøstet» bevarer Lukas' underdrivelse. Den unge mannen føres bort levende; den gjenopprettede personen, ikke talens lengde, er avsnittets siste opplysning.
"},{"c":20,"a":13,"b":17,"r":[[20,13,17]],"h":"PAULUS GIKK TIL FOTS","html":"PAULUS GIKK TIL FOTS. Reisefølget seiler til Assos mens Paulus selv går til fots. πεζεύειν fastsetter reisemåten, men fortellingen oppgir ikke hvorfor Paulus valgte den eller hvem som eventuelt fulgte ham på land.
TR og Robinson–Pierpont bevarer oppholdet i Trogyllion i vers 15. NA28 utelater hele leddet. MANTELEN følger TR. Stedsnavnene dokumenterer reiseruten, men hovedteksten føyer ikke til moderne geografiske identifikasjoner eller avstander.
TR og Robinson–Pierpont har aoristen ἔκρινεν, «besluttet», i vers 16. NA28 har pluskvamperfektum κεκρίκει, «hadde besluttet». MANTELEN følger TRs aspekt. Paulus skynder seg mot Jerusalem til pinsedagen, men verset sier ikke at han skulle feire høytiden som et frelsesvilkår.
De samme mennene som kalles «eldste» i vers 17, kalles «tilsynsmenn» i vers 28 og får befalingen om å gjete menigheten. Dette viser en nær sammenheng mellom betegnelsene og oppgavene i Efesos. Avsnittet alene fastsetter ikke alle senere kirkelige embetsordninger.
"},{"c":20,"a":18,"b":24,"r":[[20,18,24]],"h":"","html":"[TK] PAULUS' TJENESTE: Paulus viser til en offentlig kjent tjeneste med ydmykhet, tårer, prøvelser, offentlig undervisning og undervisning fra hus til hus. TR og Robinson–Pierpont har «mange tårer» i vers 19. NA28 utelater «mange». MANTELEN følger TR uten å gjøre tårene til et retorisk ideal løsrevet fra prøvelsene og omsorgen.
Betegnelsen «jødenes sammensvergelser» gjelder de konkrete motstanderne som la planer mot Paulus. Den omfatter ikke alle jøder; Paulus selv, de første mottakerne av vitnesbyrdet og flere av medarbeiderne er jøder.
OMVENDELSE OG TRO. εἰς markerer retning både i «omvendelsen til Gud» og «troen på vår Herre Jesus Kristus». TR har den fulle tittelen «vår Herre Jesus Kristus». Robinson–Pierpont har «vår Herre Jesus» uten «Kristus», og NA28 har også «vår Herre Jesus», samtidig som det utelater enkelte artikler. MANTELEN følger TR.
BUNDET I ÅNDEN. δεδεμένος τῷ πνεύματι kan beskrive Paulus som bundet i sin egen ånd eller bundet av Ånden. MANTELEN bruker liten forbokstav fordi uttrykket ikke har «Den hellige» og kan betegne hans indre forpliktelse. Vers 23 navngir Den hellige Ånd uttrykkelig som den som vitner om lenker og trengsler. Studienoten lar forbindelsen stå uten å gjøre kapitaliseringen til et dogmatisk skille.
MED GLEDE FULLFØRE LØPET. TR og Robinson–Pierpont har to samordnede ledd: Paulus tar ikke hensyn til noe og holder heller ikke sitt liv dyrebart for seg selv. De har også «med glede». NA28 har en kortere konstruksjon som knytter «livet» direkte til det han ikke regner som dyrebart, og utelater «med glede». MANTELEN følger TRs fulle form.
«Evangeliet om Guds nåde» er tjenestens uttrykte innhold. διαμαρτύρομαι betyr å vitne grundig eller høytidelig. Paulus' løp og tjeneste er mottatt av Herren Jesus; utholdenheten framstilles verken som selvvalgt prestisje eller som passivitet.
"},{"c":20,"a":25,"b":32,"r":[[20,25,32]],"h":"GUDS RIKE","html":"GUDS RIKE. TR og Robinson–Pierpont har «Guds rike» i vers 25. NA28 utelater «Guds» og har bare «riket». MANTELEN følger TR. Paulus' utsagn om at de ikke lenger skal se ansiktet hans, uttrykker hans sikre vurdering i avskjedstalen; fortellingen drøfter ikke her enhver mulig senere reisehypotese.
«Ren for alles blod» viderefører ansvarsbildet fra Apostlenes gjerninger 18:6. Paulus begrunner det med at han ikke holdt tilbake hele Guds βουλή, rådslutning eller hensikt. Det betyr ikke at han lærte efeserne enhver tenkelig sannhet, men at han ikke fortiet Guds frelsesråd som tjenesten krevde.
GUDS MENIGHET OG HANS EGET BLOD. TR leser τὴν ἐκκλησίαν τοῦ θεοῦ ... διὰ τοῦ ἰδίου αἵματος, «Guds menighet ... med sitt eget blod». NA28 har også «Guds menighet», men ordstillingen «ved blodet til hans egen» kan grammatisk åpne for forståelsen «ved blodet til hans egen [Sønn]». Robinson–Pierpont har den utvidede tittelen «Herrens og Guds menighet» og TRs ordstilling «sitt eget blod». Dette er et reelt treveisavvik. MANTELEN følger TR.
I TR knyttes «sitt eget blod» direkte til den som kjøpte Guds menighet. Utsagnet har sterk inkarnasjonskristologi: Han som virkelig er Gud, kjøper menigheten gjennom blodet han utøser i sin menneskelige natur. Verset sier ikke at Faderen ble korsfestet eller at guddommelig natur som sådan har blod; den johanneiske og apostoliske bekjennelsen skiller Faderen og Sønnen samtidig som Sønnen inkluderes i den guddommelige identiteten.
ELDSTE, TILSYNSMENN OG HYRDER. Den hellige Ånd har satt de eldste som tilsynsmenn i hjorden, og de skal gjete menigheten. Myndigheten kommer derfor ikke bare fra menneskelig status. Samtidig rettes befalingen først mot dem selv: «Gi akt på dere selv.» Verset gir ingen leder rett til å herske over hjorden som sin private eiendom; menigheten er kjøpt av Gud.
De voldsomme ulvene kommer utenfra, mens menn fra ledernes egen krets kan tale fordreide ting og dra disipler etter seg. Målet for falsk lære beskrives relasjonelt: Disiplene dras etter lærerne i stedet for å holdes hos Herren og hans nådes ord.
TR har det uttrykkelige «brødre» i vers 32 og verbet ἐποικοδομῆσαι, «bygge opp». NA28 utelater «brødre» og har det enkle οἰκοδομῆσαι. Robinson–Pierpont følger TR. MANTELEN bevarer både tiltalen og verbets sammensatte form.
"},{"c":20,"a":33,"b":38,"r":[[20,33,38]],"h":"","html":"[TEO] DISSE HENDENE: Paulus begjærte ikke sølv, gull eller klær. De samme hendene som Gud brukte til kraftige gjerninger i 19:11, sørget gjennom arbeid for Paulus' og medarbeidernes behov. Tjeneste og kroppsarbeid stilles ikke mot hverandre. Verset sier heller ikke at alle forkynnere i enhver situasjon må avstå fra økonomisk støtte.
SALIGERE Å GI. μακάριον gjengis med den låste salig-ordstammen: «Det er saligere å gi enn å ta imot.» Ordene tilskrives Herren Jesus, men finnes ikke ordrett i de fire evangeliene. Dette dokumenterer at apostlene kjente Jesu ord også gjennom muntlig overlevering; det gir ikke fullmakt til fritt å oppfinne nye Jesus-ord.
ἀντιλαμβάνεσθαι betyr å ta seg av eller hjelpe de svake. «De svake» kan omfatte fysisk, økonomisk eller sosial svakhet; sammenhengen med arbeid og giving er bredere enn bare sykdom.
Paulus faller på kne og ber sammen med dem alle. De gråter, faller ham om halsen og kysser ham inderlig. καταφιλέω beskriver et sterkt eller gjentatt kyss. Avskjeden viser virkelig apostolisk hengivenhet uten å gjøre Paulus til menighetens frelser eller eiendom.
"},{"c":21,"a":1,"b":7,"r":[[21,1,7]],"h":"REVET OSS LØS","html":"REVET OSS LØS. ἀποσπάω beskriver en kraftig løsrivelse. Avskjeden i 20:36–38 var følelsesmessig sterk, og «etter å ha revet oss løs fra dem» bevarer verbets kraft. Seilasen går via Kos, Rhodos og Patara mot Fønikia. Fortellingen gir reiseruten uten å gjøre hvert stopp til et teologisk symbol.
Da Kypros kom til syne, lot de øya ligge εὐώνυμον, «til venstre». Retningsangivelsen viser ruten sør for øya. γόμος er skipets last; teksten sier ikke hva lasten bestod av.
GJENNOM ÅNDEN. Disiplene i Tyrus sa til Paulus «gjennom Ånden» at han ikke skulle dra opp til Jerusalem. Samtidig har Paulus i 19:21 satt seg fore å dra dit, og i 20:22 beskriver han seg som bundet i ånden på vei til byen. Vers 11 sier at Den hellige Ånd forutsier lenkene. Teksten forklarer ikke uttrykkelig om disiplene mottok selve lidelsesåpenbaringen og anvendte den som en bønn om ikke å dra, eller om Paulus gikk videre på tross av en direkte formaning. MANTELEN lar spenningen stå og gjør ikke Åndens vitnesbyrd til en selvmotsigelse gjennom et tillegg i hovedteksten.
TR og Robinson–Pierpont begynner vers 4 med καί og har artikkelløst μαθητάς, «disipler». NA28 har δέ og «disiplene». I vers 5 har TR og Robinson–Pierpont det finitte verbet προσηυξάμεθα, «vi bad», mens NA28 avslutter med partisippet προσευξάμενοι, «etter å ha bedt». MANTELEN følger TRs handlingsrekke.
ἀσπάζομαι i vers 6 beskriver den gjensidige avskjeden. «De vendte hjem» gjengir εἰς τὰ ἴδια, ordrett «til sitt eget». Det betyr ikke at alle tilhørte én husstand.
"},{"c":21,"a":8,"b":16,"r":[[21,8,16]],"h":"VI SOM VAR I PAULUS’ FØLGE","html":"VI SOM VAR I PAULUS’ FØLGE. TR og Robinson–Pierpont har οἱ περὶ τὸν Παῦλον, «de som var omkring Paulus», som del av subjektet for «vi kom». NA28 har den kortere formen «vi kom». MANTELEN følger TR og bevarer reisefølget uttrykkelig.
Filip kalles «evangelisten» og «en av de sju», med forbindelse tilbake til 6:1–6 og tjenesten i kapittel 8. De fire døtrene er παρθένοι, «jomfruer», og profeterer. Teksten bekrefter kvinners profetiske tjeneste, men sier ikke at døtrene var eldste, tilsynsmenn eller menighetens hovedlærere. Deres profetier gjengis ikke her.
AGABOS’ TEGNHANDLING. Agabos tar Paulus’ belte og binder sine hender og føtter. TR og Robinson–Pierpont 2018 har αὐτοῦ. Formen kan vise tilbake til Paulus, «hendene og føttene hans», eller forstås kontekstuelt refleksivt om Agabos, «sine egne hender og føtter». NA28 har det uttrykkelig refleksive ἑαυτοῦ. Hovedtekstens «sine» velger den siste lesningen. TR har rekkefølgen «hendene og føttene»; NA28 og Robinson–Pierpont har «føttene og hendene». MANTELEN følger TRs rekkefølge.
Formelen «Dette sier Den hellige Ånd» tillegger Ånden personlig tale og profetisk myndighet. Profetien sier at jødene i Jerusalem skal binde Paulus og overgi ham i hedningenes hender. Den romerske kommandanten utfører den formelle lenkingen i vers 33, etter at en jødisk folkemengde har grepet Paulus. Profetisk språk kan samle årsakskjeden uten å utslette de romerske aktørenes ansvar.
REDE TIL Å DØ. συνθρύπτω betyr å knuse eller bryte i stykker. Paulus anklager ikke vennene for ondskap; gråten deres gjør avreisen tyngre. Han er rede både til lenker og død «for Herren Jesu navn». Mot er her hengivenhet til navnet, ikke ufølsomhet overfor menneskelig sorg.
TR og Robinson–Pierpont 2018 har i vers 14 τὸ θέλημα τοῦ κυρίου γενέσθω, «Herrens vilje skje». NA28 har τοῦ κυρίου τὸ θέλημα γινέσθω, med omvendt leddstilling og presensimperativ γινέσθω mot TR/RPs aoristimperativ γενέσθω. Meningen på norsk er den samme.
I vers 15 har TR ἀποσκευασάμενοι, «etter å ha pakket bagasjen» eller «gjort oss reiseklare», mens NA28 og Robinson–Pierpont 2018 har ἐπισκευασάμενοι, «etter å ha gjort forberedelser». MANTELEN følger TRs konkrete bagasjenyanse. ἀρχαῖος i vers 16 kan bety gammel, tidlig eller mangeårig. «En disippel fra gammel tid» viser til Mnasons lange disippelskap uten å fastsette alderen hans.
"},{"c":21,"a":17,"b":25,"r":[[21,17,25]],"h":"GUDS GJERNING BLANT HEDNINGENE","html":"GUDS GJERNING BLANT HEDNINGENE. Paulus forteller καθ’ ἓν ἕκαστον, «én for én», hva Gud gjorde blant hedningene gjennom tjenesten hans. Tjenesten er virkelig Paulus’ arbeid, men Gud er gjerningenes kilde. De eldste svarer med tilbedelse, ikke med å tilskrive Paulus æren.
TR og Robinson–Pierpont sier i vers 20 at de «herliggjorde Herren». NA28 har «herliggjorde Gud». MANTELEN følger TR. Varianten setter ikke Herren og Gud opp som rivaler; den gjelder den uttrykkelige betegnelsen i fortellingen.
TITUSENER SOM ER NIDKJÆRE FOR LOVEN. μυριάδες er flertall av «ti tusen» og kan betegne titusener eller et svært stort antall. De omtalte jødene er kommet til tro og er samtidig nidkjære for loven. Avsnittet viser at den tidlige Jerusalem-menigheten fortsatt levde i en jødisk sosial og kultisk sammenheng. Det gjør ikke lovholdelse til grunnlag for rettferdiggjørelse og opphever ikke apostelmøtets avgjørelse for hedningene.
Vers 21 gjengir det de troende var blitt fortalt om Paulus. Fortelleren bekrefter ikke anklagen som en uttømmende beskrivelse av Paulus’ lære. ἀποστασία betyr frafall eller oppgivelse; påstanden er at han lærer jøder blant hedningene å forlate Moses, omskjærelsen av barna og skikkene.
TRs FULLE VERS 22. TR og Robinson–Pierpont har den fullstendige setningen: «Folkemengden må nødvendigvis komme sammen, for de skal høre at du er kommet.» NA28 utelater hele første ledd og leser bare: «De skal nødvendigvis høre at du er kommet.» MANTELEN følger TR. «Folkemengden» viser i sammenhengen til den store gruppen jødiske troende som nettopp er omtalt, ikke til enhver innbygger i Jerusalem.
RENS DEG SAMMEN MED DEM. Forslaget gjelder fire menn med et løfte. Paulus skal rense seg sammen med dem og betale utgiftene så de kan barbere hodet. Teksten navngir ikke løftet, men språkføringen passer en jødisk løfte- og renselsespraksis. Handlingen skal vise at anklagene ikke gir et sant bilde av Paulus’ egen ferd.
TRs FULLE VERS 25. TR og Robinson–Pierpont bevarer leddet «at de ikke skulle holde noe slikt, annet enn å vokte seg». NA28 utelater hele «at de ikke skulle holde noe slikt, annet enn»-leddet og går direkte fra avgjørelsen til listen over det de skal vokte seg for. MANTELEN følger TR. Listen gjentar avgjørelsen fra kapittel 15: avgudsoffer, blod, det kvalte og utukt. Den gjør ikke jødiske renhetsløfter til et frelsesvilkår for hedningene.
"},{"c":21,"a":26,"b":36,"r":[[21,26,36]],"h":"PAULUS I TEMPELET","html":"PAULUS I TEMPELET. Paulus følger rådet, renser seg og kunngjør fullførelsen av renselsesdagene fram til offeret for hver mann. Fortelleren gjengir handlingen uten å kalle den syndig eller utstede et uttrykkelig teologisk forsvar for hvert ledd. Den skal derfor ikke brukes alene til å bevise verken at Paulus fornektet evangeliet, eller at alle gammeltestamentlige offerplikter forblir bindende etter Kristus.
«Tempelet» gjengir ἱερόν, tempelområdet, ikke nødvendigvis den indre helligdommen, ναός. Anklagen i vers 28 er at Paulus har ført grekere inn i tempelområdet og vanhelliget det hellige stedet. Vers 29 avslører slutningen: De hadde sett Trofimos sammen med Paulus i byen og antok at han var blitt ført inn. TR og NA28 har προεωρακότες, «hadde tidligere sett», mens Robinson–Pierpont 2018 har ἑωρακότες, «hadde sett». MANTELENS «tidligere» følger TR. Fortelleren sier ikke at anklagen var sann.
JØDENE FRA ASIA. Betegnelsen gjelder de konkrete motstanderne fra provinsen Asia som satte folkemengden i bevegelse. Den betyr ikke alle jøder som folk. Paulus, Jakob, de eldste, titusenvis av troende og fortellingens første kristne er selv jøder.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 31 perfektumformen «hele Jerusalem var blitt kastet i forvirring». NA28 har presens: «hele Jerusalem blir kastet i forvirring». MANTELEN følger TR. Meldingen når χιλίαρχος, den romerske militærkommandanten over avdelingen. «Kommandanten» er en funksjonell norsk gjengivelse; tittelen betyr ikke en moderne norsk oberstgrad.
TO LENKER. Paulus bindes med to lenker. Teksten sier ikke uttrykkelig om hver lenke gikk til en soldat eller nøyaktig hvordan de ble festet. Lenkingens ordlyd oppfyller Agabos’ forutsigelse uten at fortelleren gjør romerne til uskyldige redskaper uten eget ansvar.
παρεμβολή kan betegne en leir, kaserne eller militærforlegning. Her er det den romerske forlegningen ved tempelområdet. MANTELEN skriver «forlegningen» og føyer ikke navnet Antonia til hovedteksten.
«Bort med ham!» gjengir αἶρε αὐτόν, ordrett «ta ham bort». Ropet uttrykker voldelig avvisning, men verset bruker ikke selv den utvidede formuleringen «drep ham».
"},{"c":21,"a":37,"b":40,"r":[[21,37,40]],"h":"","html":"TR og NA28 har det uttrykkelige ubestemte pronomenet τι, «noe», mens Robinson–Pierpont 2018 utelater ordet. Hovedtekstens «Har jeg lov til å si noe til deg?» følger TR direkte. Kommandantens overraskelse viser at han ikke ventet at fangen kunne gresk.
EGYPTEREN OG SNIKMORDERNE. ἀναστατόω er kausativt og betyr å skape eller vekke opprør. σικάριοι betegner medlemmer av en voldelig gruppe som bar korte dolker, særlig ved attentater. «Snikmorderne» gjengir funksjonen uten å innføre et moderne organisasjonsnavn. Kommandantens spørsmål identifiserer ikke Paulus korrekt; vers 39 gir Paulus’ egen identifikasjon.
Paulus kaller Tarsus «en ikke ubetydelig by». MANTELEN bevarer Lukas’ negasjonsform og glatter den ikke til bare «en betydelig by». Borgerbetegnelsen gjelder hans tilhørighet til Tarsus; den er ikke det samme som det romerske borgerskapet som kommer fram i 22:25–29.
DEN HEBRAISKE DIALEKTEN. τῇ Ἑβραΐδι διαλέκτῳ betyr «på den hebraiske dialekten». I denne historiske sammenhengen kan betegnelsen vise til arameisk, men gresken navngir ikke «arameisk». MANTELEN bevarer derfor Lukas’ egen betegnelse og dokumenterer språkspørsmålet her.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":22,"a":1,"b":5,"r":[[22,1,5]],"h":"PAULUS’ FORSVAR","html":"PAULUS’ FORSVAR. ἀπολογία er et forsvar mot en anklage, ikke en beklagelse. Tiltalen «menn, brødre og fedre» anerkjenner tilhørerne som eget folk og de eldre som fedre selv etter volden i kapittel 21. Paulus forsvarer ikke bare seg selv, men forklarer hvordan Jesus kalte ham.
«Den hebraiske dialekten» følger uttrykket fra 21:40. Det kan historisk vise til arameisk, men Lukas skriver Ἑβραΐς og navngir ikke arameisk uttrykkelig. At folkemengden blir stillere, viser at språket forsterker deres oppmerksomhet; det beviser ikke at ingen av dem kunne gresk.
TR og Robinson–Pierpont har μέν i vers 3, «Jeg er riktignok en jødisk mann». NA28 utelater ordet. MANTELEN følger TR. Paulus er født i Tarsus, men oppvokst i Jerusalem og opplært ved Gamaliels føtter. «Ved føttene» beskriver elevens plass hos læreren og skal ikke gjøres til fysisk tilbedelse.
DENNE VEIEN. Paulus kaller den kristne bevegelsen «denne Veien» og bekjenner at han forfulgte den helt til døden. Menn og kvinner ble bundet og fengslet. I vers 8 identifiserer Jesus forfølgelsen av sine disipler som forfølgelse av ham selv.
Eldsterådet gjengir πρεσβυτέριον, gruppen av eldste. Brevene til Damaskus var rettet «til brødrene», her jødiske tros- og samfunnsfeller, ikke kristne brødre som skulle arresteres. Hensikten var å føre dem som tilhørte Veien, bundet til Jerusalem for straff.
"},{"c":22,"a":6,"b":13,"r":[[22,6,13]],"h":"LYSET OG RØSTEN","html":"LYSET OG RØSTEN. Lyset kommer fra himmelen omkring middag og overgår dagslyset i glans. Teksten kaller hendelsen en himmelsk åpenbaring, men bruker ikke selv ordet «omvendelse» i dette verset.
Jesu ἐγώ εἰμι har her det uttrykkelige predikativet «Jesus, nasareeren». Det følger nivå to i MANTELENS låste system: «Jeg er Jesus», ikke det absolutte typografiske «JEG ER». «Nasareeren» er en identifikasjon, ikke en fornektelse av Jesu himmelske herlighet.
HØRTE DE RØSTEN?. Vers 9 sier at følgesvennene så lyset og ble redde, men ikke hørte røsten til ham som talte til Paulus. Apostlenes gjerninger 9:7 sier at de hørte røsten eller lyden, men ikke så noen. ἀκούω kan betegne både å registrere lyd og å høre med forståelse. Kasusforskjellen mellom genitiv i 9:7 og akkusativ i 22:9 kan støtte skillet, men er ikke en mekanisk regel i all koinegresk. Fortellingene kan derfor forstås slik at de hørte lyden uten å oppfatte budskapet som Paulus mottok. MANTELEN endrer ikke noen av hovedtekstene for å glatte spenningen.
TR og Robinson–Pierpont bevarer i vers 9 «og ble redde». NA28 utelater hele leddet. MANTELEN følger TR. Frykten betyr ikke at følgesvennene forstod åpenbaringens innhold.
Ananias beskrives i TR og Robinson–Pierpont som εὐσεβής, «gudfryktig», etter loven. NA28 har εὐλαβής, «from eller samvittighetsfull». MANTELEN følger TR. Godt vitnesbyrd hos de lokale jødene viser offentlig kjent livsførsel; det er ikke frelsesgrunnlaget hans.
ἀναβλέπω kan bety å få synet eller se opp. Paulus var blitt ute av stand til å se, og hovedteksten bevarer begge sidene: Han «fikk synet og så på ham». Tidsuttrykket «i den samme timen» markerer den umiddelbare gjenopprettelsen uten å fastsette seksti minutter.
"},{"c":22,"a":14,"b":21,"r":[[22,14,21]],"h":"DEN RETTFERDIGE","html":"DEN RETTFERDIGE. ὁ δίκαιος står som en bestemt kristologisk betegnelse og gjengis «Den Rettferdige», i samsvar med 3:14 og 7:52. Paulus skal kjenne Guds vilje, se Den Rettferdige og høre en røst fra hans munn. Kallet bygger derfor på Jesu egen åpenbaring, ikke bare på annenhåndsrapport.
LA DEG DØPE OG VASK BORT SYNDENE. βάπτισαι og ἀπόλουσαι er samordnede aoristimperativer: «la deg døpe» og «vask bort syndene dine». ἐπικαλεσάμενος, «idet du påkaller», knytter handlingen til Herrens navn. Teksten holder dåp, syndsvask og påkallelse tett sammen. Den reduserer ikke dåpen til en ubetydelig ytre gest, men sier heller ikke at vann virker mekanisk uavhengig av Herren og påkallelsen av hans navn. MANTELEN lar den sakramentale og omvendelsesmessige tyngden stå uten å skrive inn en bestemt senere kirkes dåpssystem.
TR og Robinson–Pierpont har «Herrens navn». NA28 har «hans navn». MANTELEN følger TR og bevarer tittelen som det uttrykkelige objektet for påkallelsen.
HENRYKKELSEN I TEMPELET. ἔκστασις følger den låste formen «henrykkelse» fra 10:10 og 11:5. Paulus mottar synet mens han ber i tempelområdet. Jesu befaling om å forlate Jerusalem er ikke en avvisning av bønn eller av Israels Skrifter; den skyldes at vitnesbyrdet ikke skal tas imot der, og leder til sendelsen blant hedningene.
TR har τῇ ἀναιρέσει αὐτοῦ, «i at han ble drept», og et nytt καί foran φυλάσσων, «og voktet». Robinson–Pierpont 2018 bevarer τῇ ἀναιρέσει αὐτοῦ, men har φυλάσσων uten dette andre καί. NA28 utelater det uttrykkelige objektet og leser συνευδοκῶν καὶ φυλάσσων, «samtykket og voktet». MANTELEN følger TR. Paulus nedtoner ikke medansvaret sitt, selv om han ikke selv kastet steinene.
μάρτυς betyr vitne og brukes om Stefanus som Jesu vitne. At ordet senere fikk den kirkelige særbetydningen «martyr», skyldes nettopp vitner som ble drept; MANTELEN oversetter den direkte betydningen her.
"},{"c":22,"a":22,"b":30,"r":[[22,22,30]],"h":"REAKSJONEN PÅ HEDNINGESENDELSEN","html":"REAKSJONEN PÅ HEDNINGESENDELSEN. Folkemengden lytter fram til Jesu ord om at Paulus skal sendes langt bort til hedningene. Reaksjonen viser motstand mot denne sendelsen, men teksten gir ikke grunnlag for å gjøre alle jøder til motstandere av hedningenes frelse. Paulus, de første apostlene og mange tusen troende i Jerusalem er jøder.
«Bort fra jorden med en slik» gjengir αἶρε ἀπὸ τῆς γῆς τὸν τοιοῦτον. Ropet krever at Paulus fjernes fra de levendes verden. Det er sterkere enn «Bort med ham» i 21:36, fordi begrunnelsen følger: «Det sømmer seg ikke at han lever.»
FORHØR UNDER PISKESLAG. ἀνετάζω betegner et tvangsforhør, her uttrykkelig med pisker. Kommandanten vil finne årsaken til ropene ved å torturere den anklagede i stedet for først å etablere en lovlig anklage. Teksten beskriver praksisen uten å godkjenne den.
TR og Robinson–Pierpont har i vers 26 utropet «Se hva du er i ferd med å gjøre!» NA28 utelater «Se». MANTELEN følger TR. Centurionens advarsel stanser piskingen før den begynner.
ROMERSK BORGER VED FØDSEL. Paulus spør om det er lovlig å piske en udømt romersk borger. ἐκτησάμην betyr at kommandanten «skaffet seg» eller ervervet borgerskapet for en stor sum; verbet sier ikke alene nøyaktig hvordan. Paulus’ καὶ γεγέννημαι har perfektum og et forsterkende καί: «Jeg, derimot, er faktisk født som romersk borger.» Verset forklarer ikke hvilken stamfar som fikk borgerskapet.
At kommandanten blir redd «fordi han hadde bundet ham», viser den juridiske risikoen ved behandlingen av en romersk borger. Paulus bruker sin rettslige status uten å gjøre romersk lov til evangelium eller den høyeste moralske autoriteten.
TRs FULLE VERS 30. TR og Robinson–Pierpont har παρά τῶν Ἰουδαίων, «fra jødenes side», mens NA28 har ὑπό τῶν Ἰουδαίων, «av jødene». NA28 utelater dessuten «fra lenkene» og «deres», har συνελθεῖν, «komme sammen», i stedet for TR/RPs ἐλθεῖν, «komme», og πᾶν i stedet for ὅλον foran «rådet». MANTELEN følger hele TR-ordlyden. Løslatelsen gjelder lenkene, ikke at Paulus nå er fri til å forlate romersk varetekt.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":23,"a":1,"b":5,"r":[[23,1,5]],"h":"ALL GOD SAMVITTIGHET","html":"ALL GOD SAMVITTIGHET. πολιτεύομαι betyr å leve eller føre sitt liv som medlem av et samfunn. Perfektumformen πεπολίτευμαι fremstiller Paulus’ livsførsel fram til denne dagen. «Jeg har levd for Gud» bevarer både den vedvarende resultatsansen og dativen τῷ θεῷ. Påstanden betyr ikke at Paulus hevder å ha vært syndfri; den gjelder at han har handlet med en samvittighet han oppfatter som god for Gud, også før omvendelsen, jf. 24:16 og 1 Timoteus 1:13.
Ananias befaler at Paulus skal slås «på munnen». Paulus svarer med framtidsutsagnet «Gud skal slå deg» og betegnelsen «hvitkalkede vegg». Bildet anklager ypperstepresten for et rent ytre som skjuler urett. Paulus’ spørsmål gjør lovbruddet konkret: Han blir dømt etter loven, men befalingen om slaget gis uten lovlig dom.
«JEG VISSTE IKKE». Verset opplyser ikke hvorfor Paulus ikke visste at Ananias var yppersteprest. Forslag om svakt syn, ukjent klesdrakt, uordnet rådsmøte, ironi eller en avvisning av Ananias’ opptreden går lenger enn teksten. Paulus underordner sin egen reaksjon Skriftens krav og siterer 2 Mosebok 22:28. TR utelater ὅτι foran sitatet, mens NA28 har ordet; den norske meningen påvirkes ikke.
"},{"c":23,"a":6,"b":11,"r":[[23,6,11]],"h":"SØNN AV EN FARISEER","html":"SØNN AV EN FARISEER. TR har entall υἱὸς Φαρισαίου, «sønn av en fariseer». NA28 har flertall Φαρισαίων, «sønn av fariseere». Robinson–Pierpont 2018 følger TRs entall. MANTELEN følger TR. Betegnelsen gjelder Paulus’ familiebakgrunn og betyr ikke at han oppgir troen på Kristus. Håpet og de dødes oppstandelse har sitt sentrum i Jesu oppstandelse og den framtidige oppstandelsen han forkynner.
STRID MELLOM PARTIENE. TR har uttrykkelig «mellom fariseerne og saddukeerne». NA28 har begge gruppene uten den gjentatte artikkelen foran saddukeerne. Grunnlinjen i Robinson–Pierpont 2018 har bare «fariseerne», mens apparatet registrerer den fulle formen. MANTELEN følger TR og skjuler ikke at den trykte bysantinske teksten her er kortere.
Saddukeerne avviser oppstandelse, engel og ånd, mens fariseerne bekjenner τὰ ἀμφότερα, «begge deler». Flertallsformen samler her oppstandelsen som den ene siden og engel/ånd som den andre; den betyr ikke at Lukas overså at tre betegnelser er nevnt.
LA OSS IKKE KJEMPE MOT GUD. TR og Robinson–Pierpont 2018 bevarer μὴ θεομαχῶμεν, «la oss ikke kjempe mot Gud». NA28 utelater hele leddet. TR har også «de skriftlærde» som samlet gruppe, mens NA28 har «noen av de skriftlærde». MANTELEN følger TR. Ordene er fariseernes mulige forklaring på Paulus’ erfaring, ikke fortellerens reduksjon av den oppstandne Herren til bare en engel eller ånd.
I vers 10 har TR og NA28 partisippet καταβάν, «etter å ha gått ned», mens Robinson–Pierpont 2018 har infinitiven καταβῆναι og et uttrykkelig καί. MANTELEN følger TRs handlingsrekke; norsk gjør befalingen naturlig med sideordnede infinitiver.
I vers 11 har TR og Robinson–Pierpont 2018 tiltalen «Paulus», mens NA28 utelater navnet. Herren stadfester Paulus’ vitnesbyrd i Jerusalem og sier at han «må» vitne i Roma. δεῖ uttrykker en guddommelig nødvendighet, men opphever ikke menneskenes ansvar for planene og avgjørelsene som fører ham dit.
"},{"c":23,"a":12,"b":22,"r":[[23,12,22]],"h":"SAMMENSVERGELSEN","html":"SAMMENSVERGELSEN. ἀναθεματίζω beskriver at mennene binder seg under en forbannelse. Teksten forteller ikke hvordan de senere forholdt seg til eden da planen mislyktes. Yppersteprestene og de eldste blir bedt om å medvirke gjennom et påskudd om grundigere undersøkelse. Avsnittet skildrer en konkret gruppe sammensvorne og gir ikke grunnlag for skyldlegging av jøder som folk.
TR har i vers 12 «noen av jødene», mens NA28 gjør «jødene» som gruppe til subjekt. Robinson–Pierpont 2018 følger TR. I vers 15 har TR det uttrykkelige «i morgen» og formuleringen «føre ham ned til dere». NA28 har en kortere og annerledes ordstilling. MANTELEN følger TRs fulle tids- og retningsangivelse.
PAULUS’ SØSTERSØNN. Fortelleren navngir verken den unge mannen, Paulus’ søster eller hvordan han fikk høre om bakholdet. Han går inn i forlegningen og melder planen. Kommandanten tar ham ved hånden og spør i enerom. Teksten fremstiller guddommelig bevaring gjennom konkrete menneskelige handlinger uten å sette et uttrykkelig mirakelmerke på hendelsen.
TR og NA28 har i vers 16 τὴν ἐνέδραν, mens Robinson–Pierpont 2018 har τὸ ἔνεδρον. Begge formene betyr «bakholdet». I vers 20 har TR μέλλοντές, nominativ flertall, og viser dermed til jødene: «som om de skulle undersøke». Robinson–Pierpont 2018 har μέλλοντά, som viser til kommandanten, «som om du skulle undersøke», mens NA28s μέλλον kan vise til Rådet. MANTELEN følger TRs uttrykkelige flertallssubjekt.
ἐπαγγελία i vers 21 betyr her tilsagn eller lovet samtykke. Mennene venter ikke på et frelsesløfte, men på at kommandanten skal innvilge anmodningen om å føre Paulus ned.
"},{"c":23,"a":23,"b":30,"r":[[23,23,30]],"h":"DEN TREDJE TIME OM NATTEN","html":"DEN TREDJE TIME OM NATTEN. Den tredje nattetime svarer omtrent til klokken ni om kvelden. Tidsangivelsen viser at avreisen skjer raskt og i mørket. δεξιολάβοι er en sjelden militær betegnelse. Den kan vise til spydmenn, lett bevæpnede soldater eller soldater som voktet høyre side. «Spydmenn» er en tradisjonell og sannsynlig gjengivelse, men den nøyaktige våpentypen kan ikke fastsettes sikkert av ordet alene.
TR har «to av centurionene» med det ubestemte τινάς. NA28 setter τινάς i hakeparentes og markerer sterk tekstlig usikkerhet, ikke ubetinget utelatelse. Robinson–Pierpont 2018 bevarer ordet. Styrkens størrelse viser hvor alvorlig kommandanten vurderte attentatfaren, men teksten sier ikke at alle 470 gikk som én samlet formasjon helt til Cæsarea; vers 32 lar fotsoldatene vende tilbake etter Antipatris.
KLAUDIUS LYSIAS’ BREV. Brevet følger en antikk form med avsender, mottaker og hilsen. κράτιστος er en høflig tittel, «høyt ærede». Ἔρρωσο er en vanlig avsluttende avskjedsformel, gjengitt «Far vel». TR og Robinson–Pierpont 2018 bevarer avslutningen, mens NA28 utelater den.
Lysias skriver at han reddet Paulus «etter at» han hadde fått vite at han var romer. Fortellingens rekkefølge i 21:33–22:29 viser at han først lenket og nesten lot Paulus piske, og deretter fikk vite om borgerskapet. Brevet fremstiller derfor kommandantens handling i et gunstigere lys overfor landshøvdingen. Studienoten dokumenterer denne narrative forskjellen uten å endre ordlyden i brevet.
TRs FULLE VERS 30. TR og Robinson–Pierpont 2018 sier at planen stod i ferd med å bli lagt «av jødene» og avslutter med «Far vel». NA28 utelater både den uttrykkelige aktøren og avskjedshilsenen. MANTELEN følger TR. «Jødene» viser i brevet til de konkrete sammensvorne og anklagerne, ikke til hele folket.
I vers 29 har TR og NA28 δέ, gjengitt «men», mens Robinson–Pierpont 2018 utelater ordet. Forskjellen gjelder forbindelsen mellom lovspørsmålene og fraværet av en dødsverdig anklage.
"},{"c":23,"a":31,"b":35,"r":[[23,31,35]],"h":"","html":"Soldatene fører Paulus διὰ τῆς νυκτός, «gjennom natten», til Antipatris. Neste dag fortsetter rytterne med ham, mens de andre vender tilbake til forlegningen. TR har artikkelen foran «natten»; NA28 utelater den. Forskjellen endrer ikke reiseruten.
I vers 34 har TR og Robinson–Pierpont 2018 det uttrykkelige subjektet «landshøvdingen», mens NA28 lar det være underforstått. MANTELEN bevarer TRs fortellersubjekt. I vers 35 har TR og NA28 artikkelen τοῦ foran Herodes, mens Robinson–Pierpont 2018 utelater den; norsk mening endres ikke. Feliks spør hvilken provins Paulus er fra og lover å høre ham når anklagerne kommer. «Herodes’ pretorium» betegner den administrative residensen eller hovedkvarteret som stammet fra Herodes’ palass; teksten sier ikke at Paulus ble plassert i en vanlig offentlig celle.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":24,"a":1,"b":9,"r":[[24,1,9]],"h":"ANKLAGEN FOR FELIKS","html":"ANKLAGEN FOR FELIKS. ῥήτωρ betegner en profesjonell taler eller juridisk talsmann. Tertullus åpner med den forventede høflige lovprisningen av landshøvdingen og hevder at landet nyter fred og gode ordninger gjennom hans omsorg. Fortelleren gjengir talen uten å bekrefte at hvert smigrende utsagn er en sann historisk vurdering av Feliks’ styre.
TR og Robinson–Pierpont 2018 har i vers 1 «de eldste», mens NA28 har «noen av de eldste». I vers 2 har TR/RP κατορθωμάτων, som kan betegne vellykkede tiltak eller gode ordninger, mens NA28 har διορθωμάτων, «reformer eller forbedringer». MANTELEN følger TR.
EN PEST OG EN ANFØRER. λοιμός betyr pest eller plage og brukes her som en nedsettende personkarakteristikk. πρωτοστάτης betegner en som står fremst, en anfører. αἵρεσις kan bety parti, retning eller sekt. Tertullus bruker ordet polemisk om «nasareerne»; Paulus svarer i vers 14 ved å bekjenne Veien uten å godta at den er et gudsfiendtlig avvik.
TR og Robinson–Pierpont 2018 har entall στάσιν, «opprør», mens NA28 har flertall στάσεις, «opprør». «Den bebodde verden» gjengir οἰκουμένη og viser i romersk språkbruk til den kjente eller romerske verden, ikke nødvendigvis hvert menneske på kloden. I vers 9 har TR συνέθεντο, «samtykket eller sluttet seg til anklagen», mens NA28 og Robinson–Pierpont 2018 har συνεπέθεντο, «sluttet seg til angrepet». MANTELEN følger TR.
TRs LANGE TEKST I VERS 6–8. Etter at Tertullus sier at de grep Paulus, fortsetter TR: De ville dømme ham etter sin lov; kommandanten Lysias tok ham med stor vold ut av hendene deres og befalte anklagerne å komme til Feliks. NA28 utelater hele dette leddet. Grunnteksten i Robinson–Pierpont 2018 utelater også leddet, mens den bysantinske overleveringen har alternative former. MANTELEN følger Scriveners TR og bevarer hele framstillingen.
Langteksten lar Tertullus fremstille romernes redning av Paulus som voldelig innblanding i en lovlig jødisk prosess. Fortellingen i 21:27–36 sier derimot at folkemengden søkte å drepe Paulus. Forskjellen viser anklagerens retoriske egeninteresse; hovedteksten skal ikke harmoniseres ved å endre noen av talene.
"},{"c":24,"a":10,"b":16,"r":[[24,10,16]],"h":"PAULUS’ FORSVAR","html":"PAULUS’ FORSVAR. Paulus viser til Feliks’ mange år som dommer og forsvarer derfor sin sak med trygghet. εὐθυμότερον beskriver godt mot eller tillit, ikke åndelig frimodighet som en særskilt nådegave. De tolv dagene gir en kort og etterprøvbar tidsramme for oppholdet i Jerusalem.
TR har i vers 11 γνῶναι, «få vite», og ἐν Ἱερουσαλήμ, «i Jerusalem». NA28 har ἐπιγνῶναι, «få nøyaktig kjennskap», og εἰς Ἱερουσαλήμ, «til Jerusalem». Reisens mål og tilbedelsen i byen er den samme på norsk.
Paulus avviser tre konkrete anklager: Han ble ikke funnet i stridende samtale, han samlet ingen folkemengde, og anklagerne kan ikke bevise påstandene. Scriveners TR utelater både με, «meg», og σοι, «for deg». Robinson–Pierpont 2018 har με, mens NA28 har σοι. MANTELEN følger TRs korte form: «De kan heller ikke bevise det de nå anklager meg for.»
VEIEN, LOVEN OG PROFETENE. Paulus bekjenner at han tjener «mine fedres Gud» etter den Veien anklagerne kaller en sekt. Han stiller ikke kristen tro mot Israels Gud eller Skrifter, men sier at han tror alt som er skrevet i loven og profetene. Samtidig blir Veien ikke redusert til bare én lovlig jødisk meningsretning; dens sentrum er den oppstandne Kristus.
RETTFERDIGES OG URETTFERDIGES OPPSTANDELSE. TR og Robinson–Pierpont 2018 har uttrykkelig νεκρῶν, «av de døde», mens NA28 utelater ordet. Begge tekstformer nevner rettferdige og urettferdige. Utsagnet lærer en framtidig oppstandelse for begge grupper, men fastsetter ikke alene alle hendelsenes rekkefølge eller varighet.
I vers 16 har TR og NA28 infinitiven ἔχειν, «å ha», mens Robinson–Pierpont 2018 har partisippet ἔχων, «idet jeg har». MANTELENS «øver jeg meg selv på alltid å ha» følger TRs infinitiv. «Uten anstøt» betyr at samvittigheten ikke gir grunn til fall eller berettiget anklage overfor Gud og mennesker; det er ikke en påstand om absolutt syndfrihet.
"},{"c":24,"a":17,"b":23,"r":[[24,17,23]],"h":"ALMISSER OG OFFERGAVER","html":"ALMISSER OG OFFERGAVER. Paulus kom etter flere år for å bringe almisser til sitt folk og offergaver. Teksten knytter den hedningkristne hjelpen til Jerusalem sammen med hans tempelbesøk, men sier ikke at pengene kjøpte frelse eller at offergavene erstattet Kristi verk.
Vers 18 fortsetter grammatisk inn i vers 19: Noen jøder fra Asia fant Paulus renset i tempelet uten folkemengde eller uro, men de er ikke til stede for å føre sin egen anklage. TR og NA28 har ἔδει, «de burde ha vært til stede», mens Robinson–Pierpont 2018 har δεῖ, «de må være til stede». MANTELEN følger TRs imperfektum.
TR bevarer i vers 20 ἐν ἐμοί, «hos meg», og har εἴ τι, «om de fant noen urett». Robinson–Pierpont 2018 og NA28 har spørrepronomenet τί, «hvilken urett»; NA28 utelater dessuten ἐν ἐμοί. I vers 21 har TR aoristen ἔκραξα, «jeg ropte», mens NA28 har en perfektumsform. MANTELEN følger TR og gjentar Paulus’ påstand fra 23:6 om at han blir dømt for de dødes oppstandelse.
FELIKS KJENTE VEIEN. Feliks kjenner nøyere til det som gjelder Veien, men utsetter avgjørelsen til Lysias kommer. Kunnskap om kristen lære er ikke det samme som tro eller lydighet; vers 25–26 viser både frykten hans for dommen og håpet om bestikkelse.
TR har i vers 23 det uttrykkelige navnet «Paulus» og det fulle sluttleddet «tjene ham eller komme til ham». NA28 har pronomenet «ham» og utelater «eller komme til ham». Robinson–Pierpont 2018 følger TRs fulle sluttledd. «Lettelser» gjengir ἄνεσις og betyr mildere varetekt, ikke løslatelse.
"},{"c":24,"a":24,"b":27,"r":[[24,24,27]],"h":"TROEN PÅ KRISTUS","html":"TROEN PÅ KRISTUS. TR og Robinson–Pierpont 2018 leser «troen på Kristus». NA28 har «troen på Kristus Jesus». MANTELEN følger TR uten å føye til navnet «Jesus». Drusilla kalles uttrykkelig jødinne; teksten gir ingen vurdering av ekteskapets historie i dette verset.
RETTFERDIGHET, SELVBEHERSKELSE OG DOM. Paulus tilpasser ikke budskapet til Feliks’ makt. Han taler om rettferdighet, selvbeherskelse og den kommende dommen. ἔμφοβος γενόμενος beskriver at Feliks blir redd. Han avviser ikke Paulus’ ord med et argument, men utsetter responsen til en «passende tid», som fortellingen aldri sier kom.
BESTIKKELSESLEDDET. TR og Robinson–Pierpont 2018 har det uttrykkelige formålsleddet «så han kunne løslate ham». NA28 utelater det. MANTELEN følger TR og gjør Feliks’ motiv klart: Han håper Paulus skal gi ham penger, og sender derfor ofte bud etter ham. Teksten sier ikke at Paulus tilbød bestikkelse.
Etter to år får Feliks Porkius Festus som etterfølger. TR og Robinson–Pierpont 2018 har flertall χάριτας, «tjenester eller velvilje», mens NA28 har entall χάριτα, «en tjeneste». Idiomet χάριτας καταθέσθαι gjengis «vinne gunst hos jødene» uten å gjøre TRs flertall til NA28s uttrykkelige entall. Feliks lar Paulus være bundet for å vinne gunst, ikke fordi en skyldig dom er avsagt.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":25,"a":1,"b":5,"r":[[25,1,5]],"h":"FESTUS OVERTAR PROVINSEN","html":"FESTUS OVERTAR PROVINSEN. ἐπιβαίνω med dativ beskriver at Festus kommer til eller tiltrer provinsen. Tre dager etter ankomsten i Cæsarea drar han opp til Jerusalem. «Opp» følger både geografien og den faste bibelske språkbruken om Jerusalem.
TR og Robinson–Pierpont 2018 har entall «ypperstepresten» i vers 2. NA28 har flertall «øversteprestene». MANTELEN følger TR. «De fremste blant jødene» betegner lederne som sammen med ypperstepresten fører saken; uttrykket betyr ikke hele folket.
BAKHOLDET. Lederne ber Festus som en tjeneste om å sende Paulus til Jerusalem, mens de planlegger å drepe ham på veien. Festus svarer at Paulus skal holdes i Cæsarea, og inviterer kompetente representanter til å dra ned og føre anklagen der. Teksten sier ikke om Festus kjente til bakholdet da han avslo.
TR har i vers 5 både ἄτοπον, «noe galt eller utilbørlig», og τούτῳ, «denne mannen». Robinson–Pierpont 2018 utelater ἄτοπον, mens NA28 har ἄτοπον, men utelater τούτῳ og endrer leddstillingen. MANTELEN følger TRs fulle form: «hvis det finnes noe galt hos denne mannen».
"},{"c":25,"a":6,"b":12,"r":[[25,6,12]],"h":"MER ENN TI DAGER","html":"MER ENN TI DAGER. TR og Robinson–Pierpont 2018 sier at Festus ble i Jerusalem «mer enn ti dager». NA28 leser «ikke mer enn åtte eller ti dager». Varianten endrer oppholdets uttrykkelige lengde og kan ikke blandes. MANTELEN følger TR.
Anklagerne fører fram mange og alvorlige anklager, men kan ikke bevise dem. Paulus’ tredelte forsvar nevner jødenes lov, tempelet og keiseren. ἁμαρτάνω gjengis «syndet» og skal ikke glattes til bare «gjort noe galt»; verbet brukes her også om juridisk overtredelse.
KEISERENS DOMMERSETE. Paulus står fysisk for Festus’ dommersete, men kaller det keiserens fordi landshøvdingen utøver romersk myndighet. Utsagnet betyr ikke at han allerede står i Roma. «Hvor jeg må dømmes» fastholder at Cæsarea er det rette rettsstedet, mot forslaget om Jerusalem. I vers 9 er ἐπ’ ἐμοῦ juridisk «framfor meg»: Festus spør om Paulus vil bli dømt i Jerusalem med Festus som dommer.
χαρίζομαι i vers 11 betyr å gi eller overgi som en tjeneste. Paulus hevder ikke immunitet mot dødsstraff dersom han faktisk har gjort noe som fortjener døden, men nekter å bli gitt til anklagerne uten bevist skyld.
JEG APPELLERER TIL KEISEREN. ἐπικαλοῦμαι er en formell appell til keiseren. Festus rådfører seg med sitt συμβούλιον, sitt rådgivende råd, før han godtar appellen. Scriveners TR setter spørsmålstegn etter ἐπικέκλησαι: «Har du appellert til keiseren?» NA28 leser leddet som en erklæring. MANTELEN følger TRs tegnsetting etter den låste regelen. Verset viser en romersk rettslig framgangsmåte, men gir ikke alene en fullstendig håndbok i romersk ankerett.
"},{"c":25,"a":13,"b":22,"r":[[25,13,22]],"h":"","html":"Agrippa og Bernike kommer til Cæsarea for å hilse på Festus. TR har futurumpartisippet ἀσπασόμενοι og uttrykker hensikt. NA28 og Robinson–Pierpont 2018 har aoristpartisippet ἀσπασάμενοι, som kan gjengis «og hilste på Festus»; aoristen krever ikke at hilsenen fant sted før ankomsten. MANTELEN bevarer TRs formålsverdi. I vers 14 har TR og NA28 flertallet διέτριβον, «de oppholdt seg», mens Robinson–Pierpont 2018 har entallet διέτριβεν, med Agrippa som grammatisk subjekt. MANTELENS «da de ble der» følger TR. Kongen er Herodes Agrippa II. Teksten identifiserer deres navn og status, men gir i dette verset ingen vurdering av søskenforholdet eller senere historiske rykter.
I vers 15 har TR og Robinson–Pierpont 2018 δίκην, «dom», mens NA28 har det sterkere κατάδικην, «fordømmende dom». MANTELEN følger TR.
IKKE ROMERNES SKIKK. TR og Robinson–Pierpont 2018 har det uttrykkelige εἰς ἀπώλειαν, «til undergang». NA28 utelater leddet. MANTELEN følger TR. Festus sier at en anklaget må møte anklagerne ansikt til ansikt og få anledning til forsvar før han overgis. Talen beskriver det romerske idealet han påberoper seg; den beviser ikke at romerske embetsmenn alltid fulgte dette idealet.
I vers 18 har TR og Robinson–Pierpont 2018 περὶ οὗ σταθέντες: Anklagerne «stod fram» i saken mot Paulus; teksten sier ikke at de stod fysisk omkring ham. TR og Robinson–Pierpont 2018 har οὐδεμίαν αἰτίαν ἐπέφερον ὧν ὑπενόουν ἐγώ, uten «onde». NA28 leser οὐδεμίαν αἰτίαν ἔφερον ὧν ἐγὼ ὑπενόουν πονηρῶν og gjør «onde ting» uttrykkelig. MANTELEN følger TR og føyer ikke «onde» til hovedteksten.
GUDSDYRKELSE ELLER OVERTRO. δεισιδαιμονία kan betegne religion eller gudsdyrkelse, men også overtro i en nedsettende bruk. Festus’ tone avgjør ikke sikkert hvor hånlig han er. «Sin egen gudsdyrkelse» bevarer den åpne betydningen. Hans uttrykk «en viss Jesus som var død» gjengir den romerske embetsmannens perspektiv, ikke fortellerens fulle kristologiske bekjennelse. Festus sier samtidig at Paulus påstod at Jesus lever.
I vers 20 har TR εἰς τὴν περὶ τούτου ζήτησιν. Robinson–Pierpont 2018 utelater εἰς, men beholder entallet τούτου; NA28 utelater εἰς og har flertallet τούτων. MANTELEN følger TR med «om undersøkelsen av dette». I vers 21 har TR og Robinson–Pierpont 2018 πέμψω, «sender», mens NA28 har ἀναπέμψω, «sender videre eller opp». MANTELEN følger TR. I vers 22 har TR og Robinson–Pierpont 2018 både ἔφη etter Agrippas navn og ὁ δέ foran Festus’ svar. NA28 utelater begge, men beholder φησίν. MANTELEN bevarer TRs fulle taleramme.
KEISEREN OG AUGUSTUS-TITTELEN. Vers 21 bruker først τοῦ Σεβαστοῦ, «den opphøyede» eller «Augustus», som keisertittel, og avslutter med Καῖσαρα, «keiseren». MANTELEN gjengir begge funksjonelt som «keiseren», men dokumenterer ordskiftet her. Appellen gjelder den keiserlige avgjørelsen.
Agrippas ἐβουλόμην står i imperfektum og fungerer som et høflig ønske: Han ønsket selv å høre Paulus. Festus svarer med futurum: «I morgen skal du høre ham.»
"},{"c":25,"a":23,"b":27,"r":[[25,23,27]],"h":"STOR PRAKT","html":"STOR PRAKT. φαντασία betegner ytre prakt, oppvisning eller pomp. Agrippa og Bernike kommer inn sammen med kommandantene og byens fremste menn. Den offentlige glansen står i kontrast til fangen som føres inn, men fortelleren sier ikke at all verdighet eller offentlig seremoni er syndig.
Festus sier at «hele mengden av jødene» har henvendt seg til ham og krevd at Paulus ikke skulle leve. Utsagnet er hans retoriske sammendrag av anklagerne i Jerusalem og Cæsarea. Det må ikke brukes som kollektiv skyldlegging av alle jøder; Paulus, de første apostlene og mange av hans forsvarere er selv jøder.
INGENTING SIKKERT Å SKRIVE. Festus har godtatt appellen, men mangler en klar tiltale å sende med fangen. «herren» i vers 26 viser til den romerske keiseren og skrives med liten forbokstav. κύριος er her en verdslig tiltale, ikke en kristologisk tittel på Jesus; gresk har ikke noe eiendomspronomen «min».
TR og Robinson–Pierpont 2018 har σχῶ τί γράψαι, «kan ha noe å skrive». NA28 har σχῶ τί γράψω. MANTELEN følger TRs infinitivkonstruksjon.
ἀνάκρισις er en undersøkelse eller foreløpig høring. Agrippa skal hjelpe Festus å formulere anklagen, men kongen er ikke den endelige keiserlige ankedommeren. Vers 27 uttrykker det grunnleggende rettsprinsippet at det er urimelig å sende en fange uten å angi anklagene mot ham.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":26,"a":1,"b":8,"r":[[26,1,8]],"h":"PAULUS FOR AGRIPPA","html":"PAULUS FOR AGRIPPA. Paulus rekker ut hånden i en antikk talergest og fører sitt eget forsvar. TR har ὑπὲρ σεαυτοῦ, «for deg selv», mens NA28 har περὶ σεαυτοῦ, «om deg selv». Begge tekstformer gir Agrippas tillatelse til at Paulus taler sin egen sak.
μακάριος gjengis med MANTELENS låste salig-ordstamme: Paulus regner seg som salig fordi Agrippa kjenner jødiske skikker og stridsspørsmål og derfor kan forstå forsvaret. περί innleder hva anklagen gjelder, mens ἐπί med genitiv angir at Paulus forsvarer seg framfor Agrippa. Det er ikke smiger som erklærer kongens liv rettferdig for Gud.
TEKSTKRITISK VARIANT. Scriveners TR har det uttrykkelige εἰδώς, «fordi jeg vet», som NA28 og Robinson–Pierpont 2018 utelater. MANTELEN bevarer derfor «jeg vet». TR og NA28 leser ἐθῶν, mens Robinson–Pierpont 2018 leser ἠθῶν; begge gir «skikker» i denne sammenhengen. TR og Robinson–Pierpont 2018 har dessuten σου etter δέομαι, mens NA28 utelater pronomenet.
FARISEEREN OG LØFTET. Paulus omtaler fariseerne som den strengeste αἵρεσις, retningen eller sekten, innen «vår gudsdyrkelse». θρησκεία beskriver religiøs praksis. Verset gjør ikke fariseisk selvrettferdighet til frelsesvei; Paulus bruker sin kjente fortid som offentlig dokumentasjon.
TR og Robinson–Pierpont 2018 har i vers 6 πρὸς τοὺς πατέρας, mens NA28 har εἰς τοὺς πατέρας ἡμῶν og gjør «våre» uttrykkelig. MANTELEN følger TR og føyer ikke til eiendomspronomenet. Løftet samles i håpet om oppstandelsen og oppfyllelsen i Kristus.
VÅRT TOLVSTAMMEFOLK. τὸ δωδεκάφυλον er nøytrum entall og samler Israels tolv stammer som ett folk. «Vårt tolvstammefolk» bevarer kollektivformen. Utsagnet betyr ikke at Lukas må kunne dokumentere en uavbrutt slektsliste for hvert individ; det er Israels bibelske og nasjonale selvbetegnelse.
Spørsmålet i vers 8 er rettet til flertallet «blant dere». Det gjelder ikke om Gud finnes, men hvorfor Guds oppreisning av døde blir dømt utrolig. Presens ἐγείρει uttrykker Guds handling som virkelig mulighet og makt.
"},{"c":26,"a":9,"b":18,"r":[[26,9,18]],"h":"I STRID MED NAVNET","html":"I STRID MED NAVNET. Paulus’ tidligere samvittighet og religiøse overbevisning gjorde ikke handlingene sanne. Han mente at han måtte bekjempe Jesu, nasareerens, navn, fengslet mange hellige og gav sin stemme når de ble drept. ψῆφος er en stemmestein eller avgitt stemme. Formuleringen viser aktivt samtykke, men sier ikke alene hvilket formelt juridisk embete Paulus hadde.
τιμωρῶν er presenspartisipp. ἠνάγκαζον og ἐδίωκον er imperfekter og fremstiller gjentatt eller vedvarende virksomhet. βλασφημεῖν betyr å spotte. Teksten sier ikke at alle han presset, faktisk fornektet Kristus; «søkte å tvinge» bevarer forsøket uten å tilskrive ofrene en respons som ikke oppgis.
SPARKE MOT BRODDENE. κέντρα er spisse drivstaver brukt mot trekkdyr. Bildet beskriver forgjeves og selvskadelig motstand mot den guddommelige føringen. Det gjør ikke Paulus til et dyr i ontologisk forstand. TR bevarer i vers 14 den fulle formuleringen «en røst som talte til meg og sa», mens NA28 har den kortere «en røst som sa til meg».
Jesu «Jeg er Jesus» har et uttrykkelig predikativ og følger nivå to i MANTELENS tre-nivå-system. Det skal ikke typograferes som det absolutte «JEG ER». TR sier «og han sa», mens NA28 gjør «Herren sa» uttrykkelig. MANTELEN følger TR; referenten er allerede klar.
TJENER OG VITNE. TR har ὧν τε εἶδες, «det du så», og ὧν τε ὀφθήσομαί σοι, «det jeg skal vise meg for deg i». NA28 leser ὧν τε εἶδές [με], der με står i hakeparentes og dermed er sterkt tekstlig usikkert. TR og Robinson–Pierpont 2018 utelater με. MANTELEN skriver ikke et uttrykkelig «meg» inn i den første delen.
ἐξαιρέομαι kan bety å fri ut, redde eller utvelge. Sammenhengen beskriver at Jesus skal fri Paulus ut fra folket og hedningene som han samtidig sender ham til. Løftet betyr ikke at Paulus aldri skal lide; resten av Apostlenes gjerninger viser gjentatte lidelser og redninger.
TEKSTKRITISK TREDOBBELFORM. Scriveners TR har καὶ ἐπιστρέψαι, «og vende dem», sideordnet med ἀνοῖξαι, «å åpne». Paulus er underforstått subjekt, og menneskene er underforstått objekt. NA28 har τοῦ ἐπιστρέψαι, som naturlig uttrykker at de vender seg fra mørke til lys. Robinson–Pierpont 2018 har τοῦ ὑποστρέψαι, «at de vender tilbake». MANTELEN følger Scriveners TR og gjengir derfor «og vende dem», ikke «så de vender tilbake». Sendelsen har et tydelig formål: åpne øyne, vende mennesker fra mørke til lys og fra Satans myndighet til Gud, så de får syndenes forlatelse og arv blant de helligede. «Ved troen på meg» gjør Jesus til troens uttrykkelige objekt.
"},{"c":26,"a":19,"b":23,"r":[[26,19,23]],"h":"IKKE ULYDIG MOT SYNET","html":"IKKE ULYDIG MOT SYNET. ἀπειθής er samme ulydighetsordstamme som bærer avvisning og nektet tro. Paulus svarer på det himmelske synet ved å forkynne omvendelse, vending til Gud og gjerninger verdige omvendelsen. Gjerningene er omvendelsens frukt og skal ikke omskrives til kjøpesum for syndenes forlatelse.
Forkynnelsen går fra Damaskus og Jerusalem gjennom Judea til hedningene. Scriveners TR og NA28 har det finitte imperfektumet ἀπήγγελλον, «jeg forkynte» eller «fortsatte å forkynne». Robinson–Pierpont 2018 har presenspartisippet ἀπαγγέλλων, «idet jeg forkynte». Hovedtekstens «forkynte» følger TR.
HJELP FRA GUD. Paulus sier at han står fram til denne dagen fordi han fikk hjelp fra Gud. Han vitner for «små og store», mennesker uten og med sosial makt. Budskapet sies ikke å ligge utenfor Skriftene: Profetene og Moses hadde talt om det som skulle skje.
Vers 23 bruker εἰ to ganger i en innholdskonstruksjon som kan gjengis «om» eller «at»: om/at Kristus skulle lide, og om/at han som den første fra de dødes oppstandelse skulle forkynne lys. MANTELEN velger «at» fordi Paulus oppsummerer innholdet han sier Skriftene forutsa. «Den første» peker mot Kristi oppstandelsesforrang, ikke bare kronologisk gjenoppliving.
"},{"c":26,"a":24,"b":32,"r":[[26,24,32]],"h":"FESTUS’ AVBRUDD","html":"FESTUS’ AVBRUDD. TR har aoristen ἔφη, «sa», mens NA28 har det historiske presens φησίν, «sier». Festus mener den store lærdommen driver Paulus til vanvidd. γράμματα kan betegne skrifter eller lærdom; «mye lærdom» passer anklagens funksjon uten å si at Festus hadde talt alle bøkene Paulus kjente.
Paulus svarer rolig med det historiske presens φησίν: «Jeg er ikke gal». σωφροσύνη er sindighet, selvbeherskelse eller sunn forstand. «Sannhetens og sindighetens ord» bevarer de to genitivene og motsier både løgn og vanvidd.
IKKE GJORT I EN KROK. Paulus appellerer til Agrippas kjennskap til hendelsene og taler παρρησιαζόμενος, frimodig og åpent. Utsagnet betyr at Jesu død, oppstandelsesforkynnelsen og den kristne bevegelsen var offentlig kjent, ikke at Agrippa personlig var øyenvitne til hvert ledd.
PÅ KORT TID. ἐν ὀλίγῳ er reelt flertydig: «på kort tid», «med lite» eller idiomatisk «nesten». Parallellen ἐν ὀλίγῳ καὶ ἐν πολλῷ i vers 29 bekrefter en lite/mye-kontrast, men avgjør ikke alene om målet er tid eller argumentasjon. Den tradisjonelle KJV-lesningen er «Nesten overtaler du meg». MANTELEN velger tidslesningen uten å fremstille den som grammatisk enerådende. Agrippas tone kan være alvorlig, unnvikende eller ironisk; teksten markerer den ikke sikkert. TR og Robinson–Pierpont 2018 har γενέσθαι, «bli», mens NA28 har ποιῆσαι, «gjøre [meg]».
Paulus svarer med den parallelle kontrasten ἐν ὀλίγῳ καὶ ἐν πολλῷ. TR og Robinson–Pierpont 2018 har ἐν πολλῷ, mens NA28 har ἐν μεγάλῳ. «Enten det skjer på kort eller lang tid» bevarer tidslesningen og bønnens omfang: Alle som hører, må bli som Paulus i troen, men uten lenkene. εὐξαίμην ἄν uttrykker et høflig eller potensielt ønske: «jeg ville be Gud». Han romantiserer ikke fangenskapet.
TRs FULLE VERS 30. TR og Robinson–Pierpont 2018 har begge innledningen «Og da han hadde sagt dette», før kongen, landshøvdingen, Bernike og de øvrige reiser seg. NA28 utelater hele innledningen og begynner med «Da reiste kongen seg». MANTELEN følger TR. Den private vurderingen er entydig: Paulus gjør ingenting som fortjener død eller lenker, og Agrippa sier at han kunne ha blitt løslatt hvis han ikke hadde appellert til keiseren.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":27,"a":1,"b":13,"r":[[27,1,13]],"h":"REISEN TIL ITALIA","html":"REISEN TIL ITALIA. Førstepersonsflertallet «vi» vender tilbake når Paulus og de andre fangene blir overgitt til centurionen Julius. σπεῖρα Σεβαστή betegner hæravdelingen med navnet eller ærestittelen «den keiserlige». MANTELEN gjengir funksjonen som «den keiserlige hæravdelingen» uten å fastsette en mer detaljert romersk enhetsbetegnelse enn teksten selv gir.
Skipet fra Adramyttion skulle seile til steder langs Asia. I vers 2 har TR og Robinson–Pierpont 2018 flertallskonstruksjonen μέλλοντες πλεῖν med reisefølget som grammatisk subjekt, mens NA28 har entall μέλλοντι πλεῖν εἰς og knytter seilingen til skipet. MANTELEN følger TR: «idet vi skulle seile». I vers 3 har TR og Robinson–Pierpont 2018 akkusativpartisippet πορευθέντα om Paulus, mens NA28 har dativ πορευθέντι. Norsk mening er den samme: Julius lar Paulus gå til vennene og få omsorg.
I LE AV KYPROS OG KRETA. ὑποπλέω beskriver å seile i le av en øy, beskyttet mot vinden. Ruten går forbi Kypros, Kilikia, Pamfylia, Myra, Knidos og Kreta. «Gode Havner» er stedsnavnet Καλοὶ Λιμένες; byen Lasea lå i nærheten. Teksten angir reiseruten, men identifiserer ikke alle antikke stedene med moderne havner.
FASTEN OG DEN FARLIGE ÅRSTIDEN. «Fasten» står med bestemt artikkel og viser sannsynligvis til soningsdagens faste. Den markerte at seilingssesongen var blitt farlig, men verset oppgir ikke en kalenderdato eller årstall. MANTELEN lar derfor hovedteksten stå med «fasten» og legger ikke «soningsdagen» inn som om ordet stod uttrykkelig.
Paulus vurderer at reisen vil medføre skade og stort tap for last, skip og liv. ὕβρις kan her betegne skade eller hard medfart, ikke bare moralsk hovmod. Senere lover engelen at ingen liv skal gå tapt. Den første advarselen beskriver den reelle faren; den senere åpenbaringen fastsetter utfallet.
FØNIKS OG VINDRETNINGENE. Havnen i Føniks beskrives med de antikke vindbetegnelsene λίψ og χῶρος. De gjengis vanligvis «sørvest» og «nordvest», men formuleringen kan beskrive retningene havnen åpnet eller vendte mot, og den antikke geografiske identifikasjonen er omdiskutert. Hovedteksten bevarer den vanlige retningsgjengivelsen uten å gjøre verset til et moderne sjøkart.
"},{"c":27,"a":14,"b":20,"r":[[27,14,20]],"h":"EUROKLYDON","html":"EUROKLYDON. TR og Robinson–Pierpont 2018 kaller stormvinden Εὐροκλύδων, «Euroklydon». NA28 har Εὐρακύλων, «Euroaquilo», et navn som forener gresk «øst» med latin «nordvind». MANTELEN følger TR og bevarer navnet Euroklydon. τυφωνικός betegner en voldsom stormvind.
KLAUDA. TR og Robinson–Pierpont 2018 har Κλαύδην, «Klauda», mens NA28 har Καῦδα, «Kauda». MANTELEN følger TR. σκάφη betegner den mindre båten som ble slept etter skipet. «Den lille båten» beskriver referenten; σκάφη er ikke den samme diminutivformen πλοιάριον som står i Johannes 6.
I vers 17 heiser mannskapet båten opp og ὑποζωννύντες τὸ πλοῖον, «surrer skipet under», som et forsterkningstiltak. τὸ σκεῦος er et generelt ord for utstyr eller redskap. I denne nautiske sammenhengen kan det vise til rigg, seil eller et annet drivredskap som ble firt. «Firte ned utstyret» bevarer ordets åpenhet; teksten spesifiserer ikke én bestemt moderne riggdel. Syrtis viser til de farlige sandbankene ved Nord-Afrika.
Vers 18 har substantivet ἐκβολή, en utkasting eller nødlensing, uten et uttrykkelig objekt. Lasten er naturlig underforstått fra vers 10 og skilles fra «skipets utrustning» i vers 19. TR og Robinson–Pierpont 2018 har i vers 19 første person flertall ἐρρίψαμεν, «vi kastet», mens NA28 har tredje person flertall ἔρριψαν, «de kastet». MANTELEN følger TR og bevarer fortellergruppen som deltagere.
ALT HÅP BLE TATT FRA OSS. σωθῆναι brukes her om fysisk berging fra stormen. MANTELEN bevarer den samme frelsesordstammen med «bli frelst», men verset uttømmer ikke ordets åndelige bruk andre steder. Fraværet av sol og stjerner gjorde både navigasjon og værbedømmelse vanskelig.
"},{"c":27,"a":21,"b":26,"r":[[27,21,26]],"h":"ADVARSELEN OG LØFTET","html":"ADVARSELEN OG LØFTET. Paulus sier at de burde ha hørt på ham og dermed κερδῆσαι denne skaden og tapet. Verbet betyr vanligvis «vinne», men i denne sammenhengen er meningen å spare seg for eller unngå tapet. Hovedtekstens «spart dere for» gjengir idiomet uten å gjøre skaden til en gevinst.
Paulus lover at det ikke skal bli noe tap av liv, bare av skipet. «Sjel» i ἀποβολὴ ψυχῆς betegner her menneskeliv. Løftet opphever ikke menneskelig handling: I vers 31 sier Paulus at sjøfolkene må bli i skipet for at de andre skal kunne bli frelst. Guddommelig løfte og virksomme midler står sammen i fortellingen.
EN GUDS ENGEL. TR og Robinson–Pierpont 2018 plasserer ἄγγελος før «fra den Gud som jeg tilhører og også tjener». NA28 flytter «engel» til slutten av setningen og setter dessuten ἐγώ i hakeparentes. NA28 utelater altså ikke engelen. Alle tre tekstformer sier at Gud sendte en engel til Paulus. Den trykte ordstillingen i TR bevares i MANTELEN.
JEG TROR GUD. πιστεύω styrer dativen τῷ θεῷ. Etter den låste regelen gjengis dette «jeg tror Gud», ikke «jeg tror på Gud». Paulus fester lit til det Gud har sagt om utfallet. Perfektum λελάληται betyr at budskapet er blitt talt og står ved lag: «slik det er blitt sagt til meg».
«Vi må strande på en øy» gjengir δεῖ og ἐκπεσεῖν. δεῖ uttrykker nødvendighet, mens det nautiske verbet beskriver at skipet må drive eller støte på land. Øya navngis først i 28:1.
"},{"c":27,"a":27,"b":38,"r":[[27,27,38]],"h":"ADRIA OG DYBDENE","html":"ADRIA OG DYBDENE. «Adria» betegnet i antikken et større område av det sentrale Middelhavet enn det moderne Adriaterhavet. Verset plasserer derfor ikke skipet nord i dagens Adriaterhav. ὀργυιά, «favn», er en antikk lengdeenhet på omtrent 1,8 meter. Tjue og femten favner tilsvarer omtrent 37 og 28 meter; hovedteksten beholder den historiske enheten.
Sjøfolkene forsøker å flykte i den lille båten under påskudd av å legge ut ankere fra forstavnen. Paulus’ vilkårssetning er uttrykkelig: «Hvis ikke disse blir værende i skipet, kan dere ikke bli frelst.» Soldatene kapper derfor båttauene. Guds løfte i vers 24 gjør ikke lydighet, sjømannskap og konkrete redningstiltak overflødige.
TA TIL DERE MAT. I vers 34 har TR og Robinson–Pierpont 2018 προσλαβεῖν, «ta til dere», mens NA28 har μεταλαβεῖν, «ta del i». TR og Robinson–Pierpont 2018 leser også «ikke et hår skal falle fra hodet», med ἐκ og πεσεῖται. NA28 har ἀπό og ἀπολεῖται, «ikke et hår skal gå tapt fra hodet». MANTELEN følger hele TR-formen.
I vers 35 tar Paulus brød, takker Gud framfor alle, bryter det og spiser. εὐχαριστέω gjengis etter den låste regelen med verbet «takket». Handlingsrekken ligner kristne måltidstekster, men verset nevner ingen kalk, ingen innstiftelsesord og ingen befaling om gjentakelse. Det kan derfor ikke alene fastsette en nattverdslære.
276 SJELER. ψυχαί betegner alle menneskene om bord og gjengis formnært «sjeler». TR og Robinson–Pierpont 2018 har ἦμεν og plasserer «i skipet» før «alle sjelene»; NA28 har ἤμεθα og en annen leddstilling. Alle tre oppgir tallet 276 i den meningsbærende teksten, selv om kritiske utgaver markerer usikkerhet ved deler av talloverleveringen. Etter at alle har spist, kaster de hveten i sjøen for å lette skipet.
"},{"c":27,"a":39,"b":44,"r":[[27,39,44]],"h":"SKIPET SETTES PÅ LAND","html":"SKIPET SETTES PÅ LAND. Mannskapet kjenner ikke igjen landet, men ser en bukt med strand. TR og Robinson–Pierpont 2018 har i vers 39 aoristen ἐβουλεύσαντο og εἰ δυνατόν: De besluttet å sette skipet på land, om det var mulig. NA28 har imperfektum ἐβουλεύοντο og εἰ δύναιντο, som fremstiller en pågående overveielse om de kunne gjøre det. MANTELEN følger TR.
I vers 40 løsner de ankrene og lar dem bli i sjøen; περιελόντες sier ikke uttrykkelig at ankertauene ble kappet. Deretter løser de bindingene på styrerorene, heiser ἀρτέμων og styrer mot stranden. πηδάλια står i flertall fordi skipet hadde styreror på sidene. ἀρτέμων betegner et forre seil; «forseilet» unngår å identifisere det med en senere, mer spesifikk riggtype.
τόπος διθάλασσος er et sted «med to hav», der vannmasser eller strømmer møtes. Hovedteksten gjengir dette «et sted der to hav møttes» uten å føye til en sandbanke som ikke står uttrykkelig. Skipets forstavn setter seg fast, mens akterstavnen brytes i stykker.
BØLGENES VOLD. TR og Robinson–Pierpont 2018 har det fulle leddet ὑπὸ τῆς βίας τῶν κυμάτων, «av bølgenes vold». NA28 setter τῶν κυμάτων i hakeparentes og markerer sterk tekstlig usikkerhet, ikke ubetinget utelatelse. MANTELEN følger TR og bevarer bølgene uttrykkelig.
Soldatene vil drepe fangene for å hindre flukt, men centurionen stanser planen fordi han vil berge Paulus. De svømmedyktige går først i sjøen; de øvrige kommer etter på planker eller andre deler fra skipet. Slik oppfylles løftet fra vers 22–24: Skipet går tapt, men alle blir berget i land.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"},{"c":28,"a":1,"b":6,"r":[[28,1,6]],"h":"MALTA OG TRs TREDJEPERSON","html":"MALTA OG TRs TREDJEPERSON. Scriveners TR og Robinson–Pierpont 2018 har ἐπέγνωσαν, «de fikk vite», mens NA28 har ἐπέγνωμεν, «vi fikk vite». MANTELEN følger TR og lar både det innledende partisippet og hovedverbet ha tredjeperson: «etter at de var kommet i sikkerhet, fikk de da vite». Førstepersonsfortellingen vender tilbake i vers 2. Μελίτη er det greske navnet som konvensjonelt gjengis «Malta» på norsk.
BARBARENE. βάρβαροι betegner her øyboerne som ikke talte gresk. Ordet er ikke fortellerens påstand om at de var grusomme eller usiviliserte; tvert imot viser de en «usedvanlig menneskevennlighet». οὐ τὴν τυχοῦσαν er en litotisk formulering, ordrett «ikke den alminnelige». TR og Robinson–Pierpont 2018 har δέ og ἀνάψαντες, «men» og «etter å ha tent». NA28 har τε og ἅψαντες, med samme grunnhandling, men en annen forbindelse og verbalform.
I vers 3 har NA28 τι πλῆθος, «en viss mengde», mens TR og Robinson–Pierpont 2018 har πλῆθος uten τι. TR og NA28 har ἐξελθοῦσα, «kom ut», mens Robinson–Pierpont 2018 har det utvidede διεξελθοῦσα. TR/RP har ἐκ τῆς θέρμης, mens NA28 har ἀπὸ τῆς θέρμης. Ingen av disse mindre forskjellene endrer hendelsesforløpet i norsk hovedtekst.
RETTFERDIGHETEN OG HOGGORMEN. Δίκη kan betegne rettferdighet, straffende rett eller den personifiserte rettferdighetsmakten i gresk-romersk forestillingsverden. Stor forbokstav i «Rettferdigheten» viser at øyboerne taler personifiserende; fortelleren stadfester ikke deres religiøse forklaring. De går først fra skipsforliset og slangebittet til dommen «morder», deretter fra Paulus’ uskadde tilstand til påstanden «en gud». Fortellingen godtar ingen av slutningene som en full identifikasjon av Paulus.
πίμπρασθαι kan beskrive å brenne eller bli betent og brukes her om den forventede kroppslige opphovningen etter bittet. «Hovne opp» gjengir situasjonen uten å føye til en bestemt medisinsk diagnose. Avsnittet gir ingen befaling om å håndtere slanger som trosprøve.
"},{"c":28,"a":7,"b":10,"r":[[28,7,10]],"h":"PUBLIUS OG HELBREDELSENE","html":"PUBLIUS OG HELBREDELSENE. τῷ πρώτῳ τῆς νήσου betegner «den fremste på øya». Uttrykket kan ha vært en lokal eller administrativ ærestittel, men verset alene fastsetter ikke Publius’ nøyaktige romerske embete. χωρία står i flertall og betegner jordeiendommer eller landsteder. Han tar gruppen inn og gir dem husly i tre dager.
Publius’ far er plaget av πυρετοῖς, flertall «feberanfall», og δυσεντερία, «dysenteri». Paulus ber før han legger hendene på ham og helbreder ham. Teksten fremstiller ikke helbredelsen som betaling for gjestfriheten og sier ikke at Paulus tok honorar. I vers 9 kommer de andre syke på øya og blir helbredet.
TR og Robinson–Pierpont 2018 har οὖν i vers 9, mens NA28 har δέ. NA28 har også en annen leddstilling for «de som hadde sykdommer på øya». Forskjellene endrer ikke helbredelsenes innhold.
ÆRET MED ÆRESBEVISNINGER. τιμαῖς ἐτίμησαν gjentar samme ordstamme: «de æret oss med mange æresbevisninger». MANTELEN bevarer figura etymologica. Da gruppen skal seile, legger øyboerne det nødvendige om bord. ἐπέθεντο angir at forsyningene ble lagt på, mens reisen gjør skipet til det naturlige underforståtte stedet. TR og Robinson–Pierpont 2018 har entall τὴν χρείαν, «behovet eller det nødvendige», mens NA28 har flertall τὰς χρείας, «behovene». Norsk «det vi trengte» dekker TRs entall.
"},{"c":28,"a":11,"b":16,"r":[[28,11,16]],"h":"DIOSKURENE","html":"DIOSKURENE. Skipet er aleksandrinsk og har overvintret ved øya. Διόσκουροι er Dioskurene, tvillingbrødrene Kastor og Polydeukes, latin Pollux, som ble knyttet til sjøfart og vern av sjøfolk. Fortelleren identifiserer skipets merke uten å godkjenne dyrkelsen av dem. TR og NA28 har ἀνήχθημεν, «vi seilte ut», mens Robinson–Pierpont 2018 har ἤχθημεν, en kortere verbalform som i sammenhengen gir samme reisehandling.
REISEN TIL ROMA. I vers 13 har TR og Robinson–Pierpont 2018 περιελθόντες, «etter å ha seilt eller kommet rundt». NA28 har περιελόντες, en annen verbalform som kan knyttes til å kaste loss. MANTELEN følger TR med «seilte vi rundt». Regium og Puteoli er havnebyer i Italia. «Appius’ forum» og «De tre vertshusene» gjengir to kjente stoppesteder langs Via Appia; de latinske navneformene er Forum Appii og Tres Tabernae.
Brødrene i Puteoli viser at det allerede finnes troende i Italia før Paulus kommer til Roma. Brødrene fra Roma går ut for å møte reisefølget. εὐχαριστήσας er aoristpartisipp av εὐχαριστέω og følger MANTELENS låste form «takket»; verset gjør ikke møtet til en liturgisk eukaristifeiring.
I vers 15 har TR og Robinson–Pierpont 2018 ἐξῆλθον, «de gikk ut», mens NA28 har ἦλθαν, «de kom». Begge tekstformer beskriver at brødrene reiser ut fra Roma og møter Paulus, men MANTELEN følger TRs retningsverb.
TRs FULLE VERS 16. TR og Robinson–Pierpont 2018 sier uttrykkelig at centurionen overgav fangene til leirkommandanten. NA28 utelater hele dette leddet. TR/RP har dessuten «da vi kom til Roma», mens NA28 har «da vi gikk inn i Roma». MANTELEN bevarer TRs fulle framstilling og lar overgivelsen av de andre fangene stå i kontrast til tillatelsen Paulus får til å bo for seg selv med én vaktsoldat.
στρατοπεδάρχης betegner en militær leir- eller vaktkommandant. Verset navngir ikke personen og fastsetter ikke alene hvilken konkret romersk kommandostruktur tittelen viser til. Paulus er fortsatt fange; den leide boligen og soldaten betyr mildere varetekt, ikke frifinnelse.
"},{"c":28,"a":17,"b":22,"r":[[28,17,22]],"h":"PAULUS OG DE JØDISKE LEDERNE I ROMA","html":"PAULUS OG DE JØDISKE LEDERNE I ROMA. TR og Robinson–Pierpont 2018 navngir Paulus som den som kaller sammen «de fremste blant jødene». NA28 har pronomenet αὐτόν, «ham», med samme referent fra sammenhengen. TR/RP har ordstillingen «Menn, brødre, jeg», mens NA28 setter det ettertrykkelige «jeg» først. MANTELEN følger TRs tiltale og leddstilling. Paulus sier at han ikke har gjort noe mot folket eller fedrenes skikker. Hans appell til keiseren er ikke en anklage mot hans eget folk.
«Jødene» i vers 19 betegner motstanderne som førte saken mot Paulus i Judea, ikke alle jøder. De romerske lederne i Roma sier i vers 21 at de ikke har mottatt brev eller negative rapporter om ham. Hele samtalen foregår som en intern jødisk samtale om Israels håp, Skriftene og Jesus.
ISRAELS HÅP OG LENKEN. ἕνεκεν τῆς ἐλπίδος τοῦ Ἰσραήλ knytter fangenskapet til «Israels håp». Den nærmeste fortellingen har gjentatte ganger identifisert dette med oppstandelsen og oppfyllelsen av løftene i Kristus. Verset skal ikke reduseres til et politisk håp, men det navngir heller ikke hvert ledd i Paulus’ forkynnelse på nytt. περίκειμαι beskriver at lenken ligger omkring ham: «jeg bærer denne lenken».
I vers 19 har TR og Robinson–Pierpont 2018 aoristinfinitiven κατηγορῆσαι, mens NA28 har presensinfinitiven κατηγορεῖν. Begge betyr «å anklage»; TR betrakter anklagehandlingen samlet. I vers 22 kalles troen igjen en αἵρεσις, «sekt», i de romerske ledernes tale. Deres opplysning om at den motsies overalt er ikke fortellerens dom over evangeliets sannhet.
"},{"c":28,"a":23,"b":29,"r":[[28,23,29]],"h":"FRA MOSE LOV OG PROFETENE","html":"FRA MOSE LOV OG PROFETENE. Paulus forklarer og vitner om Guds rike og søker å overbevise tilhørerne om det som gjelder Jesus. Han setter ikke Moses og profetene opp mot Kristus, men fører sitt vitnesbyrd ut fra dem fra morgen til kveld. Noen lar seg overbevise; andre tror ikke. TR og Robinson–Pierpont 2018 har τὰ περὶ τοῦ Ἰησοῦ, «det som gjelder Jesus», mens NA28 har περὶ τοῦ Ἰησοῦ, «om Jesus». Norsk hovedtekst bevarer TRs substantiverte uttrykk. TR/RP har dessuten ἧκον, mens NA28 har ἦλθον; begge verbene gir «kom» i denne sammenhengen.
DEN HELLIGE ÅND TALTE. I vers 25 har TR og Robinson–Pierpont 2018 «til våre fedre», mens NA28 har «til deres fedre». TR lar Paulus fortsatt inkludere seg selv med de jødiske tilhørerne. MANTELEN følger TR. TR/RP har i vers 26 det nøytrale partisippet λέγον, som viser tilbake til «Den hellige Ånd»; NA28 har maskulinformen λέγων, som grammatisk kan knyttes til profeten Jesaja. Begge tekstformer introduserer det samme sitatet fra Jesaja 6:9–10, men TR gjør Ånden til den nærmeste talende referenten.
HØRE, SE OG ET FETT HJERTE. ἀκοῇ ἀκούσετε og βλέποντες βλέψετε gjentar de samme ordstammene. MANTELEN bevarer den hebraisk-pregede gjentakelsen: «Ved hørsel skal dere høre» og «seende skal dere se». Begge nektelsene har οὐ μή og gjengis etter den låste regelen «aldri i evighet». Den andre synsroten, ἴδητε, får her den kontekstuelle betydningen «oppfatte»: De ser, men griper ikke det de ser.
ἐπαχύνθη betyr ordrett at hjertet «ble fett». Bildet betegner et hjerte som er blitt tungt og uimottakelig, ikke fysisk helse eller velstand. Tilhørerne har hørt tungt og selv lukket øynene. Sitatet lar menneskelig avvisning, manglende forståelse, omvendelse og Guds helbredelse stå i samme tekst uten at studienoten presser det inn i ett ferdig system om guddommelig suverenitet og menneskelig ansvar.
TR avslutter sitatet med aorist konjunktiv ἰάσωμαι, «og jeg skulle helbrede dem», innenfor μήποτε-konstruksjonen. NA28 og Robinson–Pierpont 2018 har futurum ἰάσομαι, «og jeg skal helbrede dem». MANTELEN følger TRs modus og bevarer «skulle» i hovedteksten. Begge tekstformer identifiserer Gud som den som helbreder ved omvendelsen.
FRELSEN TIL HEDNINGENE. TR og Robinson–Pierpont 2018 har τὸ σωτήριον τοῦ θεοῦ, «Guds frelse». NA28 har τοῦτο τὸ σωτήριον, «denne frelsen», og gjør demonstrativet uttrykkelig. TRs ἀπεστάλη står i aorist passiv og gjengis «ble sendt», ikke «er blitt sendt». «De skal også høre» uttrykker at hedningene skal lytte; det lærer ikke at hvert enkelt hedensk menneske automatisk blir frelst.
Avsnittet lærer heller ikke at Gud har avvist hvert jødisk menneske. Vers 24 har nettopp sagt at noen lot seg overbevise, og Paulus inkluderer seg selv med «våre fedre». Advarselen rettes til de konkrete tilhørerne som ikke tror.
TRs HELE VERS 29. TR og Robinson–Pierpont 2018 bevarer hele verset om at jødene går bort med en stor innbyrdes drøfting. NA28 utelater verset. MANTELEN følger TR og beholder den narrative virkningen av Paulus’ avsluttende ord: Tilhørerne forlater ham uten enighet og fortsetter å drøfte saken.
"},{"c":28,"a":30,"b":31,"r":[[28,30,31]],"h":"TO HELE ÅR","html":"TO HELE ÅR. TR og Robinson–Pierpont 2018 har det uttrykkelige subjektet «Paulus» og verbet ἔμεινε, «ble». NA28 utelater navnet og har den utvidede formen ἐνέμεινεν, også «ble eller forble». MANTELEN bevarer TRs fortellersubjekt. «Sin egen leide bolig» gjengir ἐν ἰδίῳ μισθώματι; Paulus mottar besøkende, men er fortsatt under romersk varetekt.
UHINDRET. Apostlenes gjerninger avslutter med Paulus som forkynner Guds rike og lærer om Herren Jesus Kristus «med all frimodighet, uhindret». ἀκωλύτως står sist og får sterk sluttvekt. Fortelleren opplyser ikke her om keiserens avgjørelse, Paulus’ død eller en senere reise. Hovedteksten skal ikke fylle dette åpne sluttpunktet med senere kirkelig tradisjon.
Den siste setningen samler to gjennomgående linjer: Guds rike og Herren Jesus Kristus. Paulus’ lenke hindrer ikke ordets forkynnelse. «Uhindret» betyr ikke at det ikke finnes motstand eller lidelse; hele boken har vist begge deler.
Kilder: Scriveners TR 1894 · offisiell NA28
"}],"verseCount":1007,"noteCount":242,"noteAssociations":1007}